onsdag 25. januar 2012

Umuligheten av å leve

"Dette blir, når jeg endelig får mannet meg opp til å begå det, hovedbegrunnelsen for mitt selvmord."

-- Det fryktinngydende, 2011, Stig Sæterbakken

Likevel klarer jeg ikke å tro på det.

Jeg klarer heller ikke å slutte og tenke på det han sa da jeg så ham sist på Blå i høst, om at nå var det slutt. Nå var han tom. Nå kom det ikke flere bøker. Og jeg tenkte at han skulle vel bare ta ei pause fra forfatterskapet.

Dette er helt utenkelig og ufattelig tragisk. Et av de mest inspirerende menneskene jeg noen gang har møtt er død. Jeg er så takknemlig for at vi fikk ha ham som gjesteforeleser i Bø, og at han ga meg så grundig tilbakemelding på alt det jeg skreiv.

Du vil alltid bli savna, Stig. Må du hvile i fred.

fredag 20. januar 2012

Hvorfor jeg ikke blogger for tida:

Jeg har ikke tid til et liv også på verdensveven, skjønner dere. Jeg er for opptatt med å være ute i den virkelige verden - faktisk - og gjøre sånn her:

- altså være full ute i Oslo sammen med byens herligste, og sånn her:

Herregud, jeg kan nesten ikke tru at jeg nettopp posta et kyssebilde på bloggen min. Det blir liksom ikke bedre av at vi ser ut som to tiåringer heller. Akk, ja.

Men altså, bortsett fra et og annet anfall i ny og ne, så er livet fint, det. Med andre ord ikke så interessant for dere å høre om. Jeg er på konserter, drikker, jobber, kysser. Jeg skriver ikke, da. Ikke dagbok engang. Det er vel det eneste som mangler i livet mitt akkurat nå.

Skal prøve å skjerpe meg, da.

Oh, og foto av Unnveig, sånn betedobbeltve.

mandag 16. januar 2012

And the only feeling that lingers on is that I wanna close my eyes, go back and be gone

Jeg vil løpe omtrent like mye som Amanda Palmer; fra medlidenheten, ansvaret, byen, landet, meg sjøl, men det betyr ikke at jeg noen gang kommer til å finne ut hva jeg løper fra. Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne fake sin egen død, kutte ut absolutt alt, for så å gjemme seg et sted langt borte, der ingen bryr seg og ingen tvinger systema sine over på deg, og du og kanskje noen utvalgte andre vil være de eneste som veit at du fins.

Jeg spises opp.