søndag 16. januar 2022

Lunisand – episode 16: CSI: Lunisand

Når jeg leser dette, merker jeg at jeg savner litt å skrive tullball. Det vil si, jeg savner litt å ikke ha noen videre ambisjoner med skrivinga enn å ha det gøy. Det er selvfølgelig i teorien ingenting i veien med å skrive fjas og fanteri i dag, men jeg føler litt at når jeg først har tid til å skrive, må jeg prioritere å skrive ting jeg faktisk legger ned litt arbeid i. 

Kanskje det jeg savner, er å ikke være voksen.

Uansett! Hele Lunisand-arkivet fins her. God fornøyelse:



Jonas Fraz
– 36 år, Vekt. Mann til Aurora, far til Ravn. Lunisands kontroversielle borgermester. Av noen sett på som en lat slubbert med gæren frisyre, men elsket av innbyggerne. Opptatt av rettferdighet, og da gjør det opp for hans manglende juridiske talenter.
Aurora Fraz – 35 år, Skytte. Kone til Jonas, mor til Ravn. Livlig, sprudlende og aktiv, og totalt forskjellig for hva man forbinder med ”borgermesterens kone”. Kjent for sitt musikalske talent, sine tatoveringer og sin ærlighet. Et kjent fjes på alle fester.
Ravn Fraz – 12 år, Vekt. Sønn til Aurora og Jonas. Av mange trodd til å bli Lunisands neste borgermester, men vil gå sin egen vei, noe foreldrene støtter. Oppdratt i musikkens ånd, og optimistisk og glad. Kommer fra et rikt hjem.

Hanekammen til Jonas duvet langsomt fra side til side sammen med støvkorn som den lette ørkenbrisen brakte med seg. Han stod med de tunge militærstøvlene godt plantet i den tørre bakken et godt stykke fra hverandre, og med de svulmende, tatoverte armene i sidene. Øynene hans var som mørke revner øverst i ansiktet der de sendte sitt smale blikk utover søppelhaugen som stort sett var det eiendommen til Elegía bestod av.
   Huset i seg selv var vanskelig å få øye på, til tross for at det egentlig var den eneste bygningen på plassen. Grunnen til det var at det var satt sammen av tilfeldig drivved og vrakgods, og man forventet at hvis det var noe hus på tomten, lå det i så fall under masken av skrot. Det som derimot gikk opp for en etter hvert som man stod der og prøvde å tenke ut hvor mye skrap som egentlig lå over dette bygget, var at det faktisk var skrapet som
var bygget. De fire veggene og taket søsknene Mio og Arielle og moren deres Ursula bodde under, bestod nemlig utelukkende av korte og lange trestykker, metallflak, isoporesker og ellers alt mulig annet ubrukelig som andre hadde kastet fra seg. Jonas undret seg litt på hvorfor det var slik; i følge papirene hans, hadde Ursula en helt greit betalt jobb som vaskehjelp, men likevel levde de altså som uteliggere. Hvorfor ville Fabian bryte seg inn her, av alle steder?
   Vel, han innså at det bare var én måte å få svar på noen av spørsmålene på, og det var ved avhør. Han begynte å bevege seg mot det han antok var døren.
   For øyeblikket holdt han Fabian varetektsfengslet inne på musikkrommet i tredje etasje i den gigantiske eneboligen han og familien hadde tilhold i. Innbrudd var så visst ikke en gjerning som burde gå ustraffet hen, og i mangel på ressurser, tok han til takke med det han allerede hadde, og brukte de tilgjengelige midlene kreativt. Tre ganger om dagen ble guttungen fôret av enten Ravn eller Aurora, til tross for at vedtaket til Jonas hadde skapt litt misnøye hos de to samboerne hans. Aurora mente at det var totalt uetisk å gjøre noe sånt mot en som ikke engang var myndig – og attpåtil uten rettssak! Jonas hadde argumentert med at det var jo tross alt derfor han var varetektsfengslet – rettssaken hadde ikke funnet sted enda, og de trengte et sted å oppbevare ham inntil da. Dessuten var han da over kriminell lavalder, og da var da ikke dette så drastisk?
   Ravn, på sin side, hadde et litt annet utgangspunkt for motviljen sin. I følge ham satte farens handlinger ham i et dårlig lys hos sine skolekamerater, og gjorde ikke akkurat veien inn til videregåendeelevenes hjerter noe enklere. Jonas hadde klappet ham på skulderen på faderlig vis og påpekt at dette mest sannsynlig hadde motsatt effekt, ja, faktisk skulle han ikke bli forundret om de andre begynte å se opp til ham som en hardhaus av de sjeldne, men det var fortsatt skeptisk at Ravn lusket opp til Fabian med frokost og kvelds. Jonas håpet bare ikke at tvilen hans ville komme fangen til gode. Det skulle sannelig ha tatt seg ut om hans egen sønn hadde løslatt en farlig kriminell i Lunisand uten så mye som en dom å støtte seg til. Det kunne bli skjebnesvangert.
   Men nå hadde han andre ting å tenke på enn Ravn, Aurora og fengselsfuglen deres. Han stod for øyeblikket rett foran en litt skjev plankebit med gaffatape på utsatte steder, og med en liten haug murstein helt nederst. Jonas mistenkte dem for å fungere som en dørstopper for å hindre døren i å blåse opp i hardt vær.
   Siden det ikke var noen ringeklokke, knyttet Jonas de massive nevene og ga planken noen lette dunk. Men det skulle vise seg at han hadde undervurdert sin egen rå muskelkraft, og med knirking og brak falt trestykket ned av den øverste hengselen.
   ”Beklager!” hauket han inn gjennom sprekken som hadde oppstått, og siden han nå først var i gang med snakketøyet, kunne han likeså godt unngå mer hærverk ved å legge til: ”Kan jeg komme inn?”
   Han ventet spent i noen få sekunder, men ettersom ikke så mye som et stakkarslig pip pep tilbake, prøvde han igjen med et mer nøytralt: ”Hallo?”
   Heller ikke denne gangen var det en lyd å høre, og forvirret åpnet Jonas døren så forsiktig han kunne. Tydeligvis ikke forsiktig nok, i og med at resultatet ble et smell og en vannrett dør. Jonas plystret uskyldig idet han reiste den opp igjen og gjorde et helhjertet forsøk på å henge den nok en gang på hengslene. Han fjernet hendene så varsomt som mulig, og passet på å liste seg vekk fra vaklevorenheten for å slippe å være den direkte årsaken til mer ødeleggelse.
   Dagen i forveien hadde Jonas gått undercover på Lunitrums eneste kasino for å speide etter mistenkeligheter. Hva det nå var det skulle bli, hadde han ikke helt visst på forhånd, men siden et kasino tross alt er en plass for folk som er i pengetrengsel, i alle fall blant annet, og pengetrengsel er en vanlig årsak til å bo i søppel, hadde han sett besøket sitt som gunstig likevel. Og neimen hadde han ikke kommet over Mio Elegía, som til tross for at han bare var seksten år, og slettes ikke gammel nok til å spille om penger, hadde med friskt mot dukket opp rundt bordet sammen med Jonas’ egen bestekompis, Jølle Sirkelsneip, og den lokale pokerlegenden Jonathan Neon. Den siste hadde ikke Jonas helt fått taket på hvem var, ettersom han hele tiden hadde sett vekk, men det var nå en gang ikke det som var poenget heller. Poenget var at Mio åpenbart måtte befinne seg i en litt håpløs situasjon siden han prøvde seg på noe som i utgangspunktet var ulovlig. Da han hadde reddet ham fra det som lett kunne ha blitt en stygg affære med noen vakter, hadde det bekreftende nok kommet frem at søsteren hans manglet penger til utdannelse, og at det var derfor han hadde tydd til mer desperate metoder. Så Ursula var ikke i stand til å ta ansvar for sine barn, altså? Da Jonas derimot hadde luftet denne påstanden for Mio, hadde sistnevnte fått et litt manisk ansiktsuttrykk, begynte å vifte febrilsk med hendene, og de vanligvis så gråbleke kinnene hans hadde antatt en lyserød farge, og han hadde hektisk begynt å forklare at jo da, det var hun absolutt, hehe, de hadde det kjempefint, de, aldeles storartet. Denne oppførselen var noe Jonas hadde notert seg bak øret, og det var med dette friskt i minne at han hadde bestemt seg for å oppsøke Ursula og høre henne ut selv. Men, da han nå stod midt i den spartanske stuen og kikket rundt seg, kunne han se at det var like tomt her som hva det hadde hørtes fra utsiden. Var hun på jobb, kanskje? Fantes det muligens noe telefonnummer til arbeidsplassen i umiddelbar nærhet?
   Like ved den gammeldagse telefonen med nummerskive lå en utgått lefse av en adresse- og nummerbok. Jonas nølte ikke med å plukke den opp, og finne frem til alle de oppførte kontaktene under E.
   Først så ikke Jonas navnet til Ursula med suffikset ”jobb” bak. Det var en grunn til det. Hele linjen hadde nemlig en tykk, svart strek over seg. Også mobilnummeret hennes hadde fått samme behandling. Men hvorfor hadde Ursula mobiltelefon når de ikke engang hadde en skikkelig dør inn til huset sitt? Mystisk. Han dro frem notatblokken sin og skrev ned observasjonen.
   Videre fant ikke Jonas annet av interesse, bortsett fra et lass flere bevis på at familien Elegía var og ble lutefattig. Dette ga ikke mening. Hvorfor skulle Fabian bryte seg inn her? Noe fornuftig ut av gjerningsmannen var det dessuten umulig å få. Han nektet simpelthen å prate. Han ble rett og slett nødt til å få fatt i andre som var i stand til å gi noen form for forklaring på den heller snodige oppførselen hans, men her var det jo ingen hjemme. Han hadde nok ikke andre valg enn å komme tilbake ved en senere anledning, men hva skulle han ta seg til i mellomtiden? Denne saken hadde slått rot i hjernefurene hans, og nektet å la seg røske opp før han hadde tygget over hver bidige forgrening i detalj. Han visste med seg selv at han simpelthen ikke kom til å få fred i sjelen før i alle fall noe av denne suppen var vel fortært, og da hjalp det ikke å luske rundt hjemme i påvente av at huset han nå befant seg i skulle fylles med folk. Her krevdes det handling, og det krevdes handling nå!
   Ikke før hadde han tenkt tanken, før en lyd reiste seg fra stillheten utenfor. For det var da sannelig den umiskjennelige melodien av gummi mot grus han hørte? En bil? Men så lød sukket som er særegent for tunge kjøretøy, som om de puster lettet ut etter å ha dratt enda et stykke med alt det massive metallet, og Jonas ble vill i nikkersen. Dette måtte være skolebussen! Han kunne ikke vente med å konfrontere søskenparet med de syke oppdagelsene han hadde gjort! Dermed løp han ut av huset, glemte den vinglete døren, som falt ned på bakken utenfor med et knall og en sky av støv, brukte bare noen få sekunder på å snu seg, plukke den opp igjen, hive den på plass, virvle rundt på hælene, og springe mot de to skikkelsene som stod skrikende ved hovedveien. Jonas åpnet armene slik at det så ut som om han var på vei til å gi dem en klem, tok lange, faste, byksende skritt og gliste jovialt, og lot av og til noen humrende latterbrøl finne veien ut av kjeften, men det lot ikke til å hjelpe. Mio og Arielle klynget seg til hverandre mens de hylte som sirener, og Jonas prøvde alt som stod i sin makt for ikke å virke skremmende. Derfor, da han endelig var fremme ved de to reddharene, klasket han Arielle kameratslig i skulderen og knegget godlynt, bare for å erfare at hele henne liksom klappet sammen, som en annen campingstol under en litt for velfødd bakende. Mio ble fra seg, og stilte seg opp foran henne øyeblikkelig, som for å beskytte henne. Først da gikk det opp for Jonas hva de to faktisk hadde sett. Og en høy, røslig kar med huden full av blekk, klesstil som et Hells Angels-medlem og hår som en indianerhøvding som stormer ut av huset deres, som de selvfølgelig hadde antatt var tomt og ant fred og ingen fare om idet de kom hjem fra skolen, som attpåtil presterer å rive ned døren deres og komme settende mot dem i et halsbrekkende tempo rett etterpå, er vel neppe et syn som går helt ubemerket hen, i alle fall ikke hvis du ikke engang er det minste forberedt. Jonas anså derfor det som sin plikt etter denne oppvåkningen å hjelpe til så godt han kunne, så han holdt kjeften momentant, og nå var den eneste lyden som hørtes, hvinene fra de to tenåringene.
   ”Døh, Arielle, beklager det der…” begynte Jonas, og skulle til å rekke ut en hjelpende hånd mot henne der hun satt sammenkrøpet på bakken som et vilt dyr, men Mio dyttet ham tilbake med en kraft som var overraskende sterk i forhold til den heller beskjedne kroppsbygningen hans, og sa bryskt med de tynne leppene presset godt sammen: ”Du har å holde deg unna, ditt misfoster!”
   ”Oi, skal si man er på offensiven i dag, ja!” bemerket Jonas syrlig, og skulle til å skubbe ham vekk, men Arielle kom ham i forkjøpet. Det lot nemlig til at hun først nå, når hun hadde hørt stemmen, hadde gjenkjent denne galningen som for kort tid siden hadde kommet i vill fart mot dem som en annen psykotisk morder.
   ”Borgermester… Jonas?” spurte hun forvirret, karet seg til bena igjen, og ga broren et puff slik at han kom i overbalanse, og ble nødt til å hinke noen skritt til siden.
   ”Dette er altså så pinlig”, unnskyldte hun seg forlegent der hun ga seg til å børste klærne for skitt og sand. En rosa farge bredde seg i det bronsefargede ansiktet.
   ”Så, så, sånt skjer hele tida”, løy Jonas, og ventet tålmodig til hun så seg ferdig med feieprosessen.
   Omsider rettet Arielle seg opp, smilte overbevisende og spurte fattet: ”Så, åssen har det seg at… du… eh… er her?”
   ”Jo, nå skal du høre”, begynte Jonas, og ga henne hele historien fra han hadde snakket med Mio på kasinoet, til det underlige fenomenet med overstrekningen, mobiltelefonen og pengemangelen.
   ”Har du noe å si til dette?” avsluttet han.
   ”Mamma har slutta i den gamle jobben sin, og har sagt opp mobiltelefonen fordi det blei for dyrt. Hun fant ut at vi måtte prioritere”, kom det fra Arielle mens hun nonchalant byttet kroppsvekten fra det ene benet til det andre.
   ”Jasså, sier du det…” mumlet Jonas fjernt, skrev som besatt i blokken og lot som om han tenkte, men innerst inne hadde han allerede bestemt seg. Arielle løy. Svaret hadde kommet for raskt og unaturlig naturlig. Nå gjaldt det bare å finne ut hvorfor hun løy, hva som egentlig var sannheten og hva det hele hadde med at Fabian hadde brutt seg inn her å gjøre.
   ”Hvor jobber hun nå?” spurte han saklig.
   ”I Lunitrum”, sa Arielle behersket.
   ”Hva jobber hun som?” gravde han videre.
   ”Hjemmesjukepleier”, var svaret han fikk.
   ”Veit du navnet på noen av pasientene hennes?” spurte han.
   ”Beklager, nei”, sa Arielle uanfektet, og ristet på hodet for å understreke det.
   ”Takk, det var alt for i dag!” sa Jonas med et fasadesmil, og mottok det samme tilbake. Men idet han gikk vekk fra eiendommen, derimot, og satte seg inn i den flammelakkerte sportsbilen sin, smilte han med hele sitt hjerte. Søskenparet Elegía trodde nok at de hadde lurt ham nå. Men det hadde de ikke. Det var han som hadde lurt dem.

tirsdag 11. januar 2022

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):


Dette blikket, for å være nøyaktig:


Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:


Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:


Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:


Jeg fikk enhjørning-leppepomade:


Og såpe:


Og sokker:


Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:


Jeg fikk greier fra Body Shop:



Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:


Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med:

lørdag 8. januar 2022

Fjoråret

I hodet mitt var 2021 et marginalt bedre år enn 2020, rett og slett fordi jeg ikke forventa så innmari mye. 2020 skulle jo liksom bli mitt år, og så gikk plutselig alt til helvete på én gang. Ting har igrunn ikke forbedra seg veldig mye i 2021, men det har jo heller ikke blitt verre. Det vil si, fjoråret hadde med seg éi veldig viktig forbedring for mitt personlige vedkommende: jeg fikk endelig ei forklaring på hvorfor jeg har følt meg rar og annerledes og som om det er noe feil med meg så godt som hele livet. Det har vært en stor lettelse, samtidig som det har gjort meg veldig frustrert. Disse fra stimmy__autie oppsummerer det bra:

                                                              

Hvis man skal tolke disse stega som en fasit, føler jeg meg per akkurat nå på et steg mellom tre og fire, eller på tre og fire samtidig, eller som at jeg kontinuerlig bytter mellom de to. Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående. Det fins ingen medisiner mot å ikke henge meg så mye opp i lydene fryseren min lager at jeg ikke klarer å følge med på setningene i boka, og ikke bare fins det ingen medisiner, men det kommer ikke til å bedre seg framover overhodet, for det er per definisjon ingenting som er sjukt eller feil i hjernen min, den har bare vanskeligheter med å skille viktig informasjon fra overflødig informasjon, alle sanseinntrykk får liksom like stor plass. Med andre ord: med mindre jeg gjør noen drastiske (og dyre) endringer i livssituasjonen min som eliminerer distraherende lydinntrykk, kommer jeg ikke til å lese mange flere bøker enn det jeg per dagens situasjon gjør, og det gjør meg oppriktig lei meg, for det er så sinnssykt mange bøker jeg til enhver tid vil lese, og jeg leser ganske enkelt ikke fort eller mye nok til å rekke over alt det jeg vil. I tillegg får jeg alltid høre at det er umulig å bli en god skriver med mindre man leser masse, og jeg leser jo patetisk lite. Betyr det at jeg aldri kommer til å bli forfatter?

På den annen side: som med det meste annet her i verden, er kanskje nettopp dét rådet beregna på nevrotypikere. Det hjelper litt på sjølfølelsen å møte det meste verden gir meg med en automatisk skepsis til om dette i det hele tatt er beregna på den måten hjernen min fungerer på. Det meste er jo ikke det, mener jeg. Det meste må fra nå av inntas med forbehold og ei klype salt. Det meste må tilpasses ei annen virkelighetsoppfatning enn den som er normgivende. 

Forresten er det et steg nummer fem òg:


Det er noe å jobbe mot, i det minste.

Jeg tok meg nettopp i å beklage for at det har blitt så mye asperger-snakk på bloggen min i det siste, for det er jo ikke noe å beklage. Det å få en diagnose var jo ikke bare det største som skjedde meg i 2021, men noe av det største som har skjedd meg i løpet av hele livet mitt. Det skulle bare mangle at det ikke gjenspeiltes på denne bloggen.

Håper dere er klare for oppsummeringa mi av 2021:



Hva gjorde du i 2021 som du aldri har gjort før?
Var på nye Deichman. Hadde grønt hår. Lagde og spiste vegansk fish and chips. Var på DPS. Fikk til en akseptabel crow pose. Fikk hodet i gulvet under wide-legged forward fold. Begynte så smått å dyrke litt grønnsaker innendørs. Var på Sognsvann. Var på karaokebar. Var på 17. mai-frokost. 



Beste konsert:
Akkurat som i 2020 fikk jeg på ingen måte dratt på så mange konserter som jeg ville i 2021, men jeg så Sandra & The Rocketqueens på Fjordrock i sommer, komplett med faste sitteplasser, og i november rakk jeg å dra på to ordentlige konserter uten restriksjoner, Molchat Doma og The Jesus and Mary Chain, på henholdsvis Blå og Rockefeller. Herregud, så etterlengta det var! Og jeg trur rett og slett at jeg koste meg mest på Molchat Doma, selv om det var trangt og svett inne på et utsolgt Blå, fordi jeg er bare så innmari mye mer glad i konserter på små scener enn på store scener. Den samme graden av nærhet klarer man liksom ikke å gjenskape i en sal med plass til 1300 (og som – jeg veit – på ingen måte er stort sammenligna med Telenor Arena og denslags, altså, men jeg er nå litt sær på det. Er forøvrig også en grunn til at jeg aldri har vært på Telenor Arena).



Hva ønsker du deg i 2022 som du har savna?
En avtalespesialist for samtaleterapi, som jeg helt på tampen av 2021 fikk avslag på. Jeg har egentlig ikke helt fordøyd det ennå og føler meg ikke helt klar til å ta opp kampen igjen, men forhåpentligvis kommer energien til å fight for my right to party til å dukke opp i overskuelig framtid.


Hvilke TV-serier var de beste du så?
The Crown var det beste dramaet jeg så. What We Do In the Shadows var den beste komedien. The Man In the High Castle var den beste sci-fi'en.





Hvilken bok var den beste du leste?
Jeg har nådd en all-time low og leste bare to bøker i 2021. Jeg syns i all oppriktighet det er helt forjævlig, men ting er nå som de er. Og mellom Sigd av Ruth Lillegraven og Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, likte jeg Sigd best.


Hva slags musikk har du hørt mest på?
Depeche Mode, Ryuichi Sakamoto, Giorgio Moroder, Underworld og The Jesus and Mary Chain.











Hvilke var de beste filmene du så?
Tre vilt forskjellige: Climax, The Florida Project og The Power of the Dog.





Beste spill?
Final Fantasy VII: Remake og Subnautica.




Hva gjorde du på bursdagen din?
Mari kom på besøk, og vi hørte på musikk, drakk øl og sparkling spritz og spiste pizza.


Hva ønska du deg? Og fikk?
Hjelp til greiene mine og en diagnose.


Hva lærte du i 2021?
Vel. I 2019 skreiv jeg denne åpninga, og i desember i fjor, da jeg nettopp hadde kommet hjem fra juleferie, skreiv jeg noe helt annet, og i løpet av denne skriveprosessen, fant jeg plutselig svaret på spørsmålet jeg indirekte stiller i åpninga fra 2019. Jeg elsker når sånne ting skjer, når jeg plutselig oppdager at skrivinga lever sitt eget liv, og når underbevisstheten min løfter på sløret og avslører at svaret egentlig har vært der hele tida.



Ønsker og planer for det nye året:
Jeg føler jeg sier det samme hver gang, men det er ingenting i veien med å være konsekvent, er det vel? Jeg har veldig, veldig lyst til å gi ut novellesamlinga mi og til å få bedre psykisk helsehjelp. Jeg har egentlig vært veldig fornøyd med hjelpa jeg fikk fram til jeg faktisk fikk diagnosen, etter det følte jeg litt at jeg havna i en merkelig gråsone fordi asperger syndrom ikke er en sjukdom det fins behandling for, og dermed stod jeg plutselig igjen med færre ressurser enn om jeg hadde hatt (ironisk nok, syns jeg) en mindre komplisert diagnose. Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis jeg orker.

lørdag 1. januar 2022

Desember 2021

Opplevelser: Besøk av Martina. Middag med Vibeke på Monsun. Besøk av Mari. Julebesøk hos Vibeke.



Innkjøp: Jeg er ikke egentlig en spesielt julete person, men da Eirin sendte meg bilde av en nydelig juletre-enhjørning hun hadde funnet på Nille, blei jeg faktisk nødt til å gå innom Nille sjøl. Og der blei det ikke bare enhjørning. Og dette til tross for at jeg ikke har hatt juletre siden jeg var liten og strengt tatt ikke har plass til det heller.





TV-serie: Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg siste episode av The Man In the High Castle, og på tross av at serien tar en del dramaturgiske valg som er litt lette å gjennomskue, seiler den likevel opp som noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Jeg endte opp med å bli mye mer emosjonelt involvert enn jeg hadde regna med å bli etter bare å ha sett første sesong, og jeg elsker utviklinga alle karakterene går gjennom i løpet av de fire sesongene. Da Vibeke anbefalte meg det, trengte hun ikke å si noe annet enn "alternativ virkelighet" (nå parafraserer jeg… orda hun brukte var "et dystopisk USA på 1960-tallet der Nazi-Tyskland og Japan har vunnet 2. verdenskrig") før jeg skjønte at dette var noe jeg trengte å se, men i tillegg til det – som altså ville vært grunn nok – fikk jeg et bunnsolid drama som jeg trur absolutt alle som setter pris på godt drama ville fått mye ut av, uavhengig av om man har parallelle universer som særinteresse eller ikke – litt på samme måten som at jeg fikk utrolig mye ut av The Crown, jeg som i utgangspunktet regna meg sjøl som fullstendig uinteressert i det britiske kongehuset. Men… det er noe helt spesielt når talentfulle serieskapere får til å lage bunnsolid drama ut av særinteressene dine, altså. Og når en av de talentfulle serieskaperne er Ridley Scott, er det kanskje ikke så overraskende heller.


Spill: Egentlig liker jeg ikke å holde på med flere spill samtidig, på samme måten som at jeg ikke liker å se flere serier på én gang eller lese flere bøker samtidig, så da jeg fikk Subnautica: Below Zero – altså oppfølgeren til Subnautica, om det av en eller annen grunn skulle være uklart – til jul, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vente til jeg hadde fullført Fallout 4 med å begynne å det. Men dette med å bare konsentrere meg om én ting av gangen er egentlig bare en dum tvangstanke jeg har, og på DPS innså jeg at mange av tvangstankene mine faktisk har oppstått fordi de har vært nyttige for meg, fordi uten dem syns jeg det er utrolig vanskelig å organisere dagene og livet mitt, men det betyr ikke at alle er like sunne. Jeg syns det er vanskelig å "bruke skjønn" og "se det an"; for meg er en enten-eller-mentalitet mye mer oversiktlig å forholde seg til, men i løpet av de siste åra har jeg også lært meg at et av de beste skrivetipsa jeg fikk i Bø – "gå dit det brenner" fra Kyrre Andreassen – også er overførbart til det virkelige liv. Hvis jeg føler ei sterk dragning mot akkurat dét akkurat nå, betyr det at det er fordi det er riktig for meg akkurat nå. Jeg veit jeg har snakka om det før, blant annet da jeg snakka om TR/ST, hvor utrolig mye timing kan ha å si for hvor godt et åndsverk treffer, på hvor godt man forstår det, og jeg kjenner meg takknemlig for å ha oppdaga noen av mine yndlingsbøker og yndlingsfilmer akkurat på riktig tidspunkt, så med det i bakhodet har jeg innsett at det er en grunn til at jeg blei så lei meg at jeg begynte å grine da jeg fullførte Subnautica, og fra meg av begeistring da jeg fikk oppfølgeren til jul. Da er det faktisk fullstendig meningsløst å tviholde på å fullføre det jeg har begynt på, når det jeg har begynt på også vil være der etterpå, når the heart wants what the heart wants. Det et rett og slett akkurat nå det er aller riktigst for meg å spille Subnautica: Below Zero, det er nå jeg emosjonelt trenger å være på Planet 4546B, ikke seinere når det passer mer beleilig inn på timeplanen min. Love doesn't wait, you guys!! 

tl;dr: Jeg feira nyttårsaften på en måte jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg dreit i samfunnsnormer og -forventninger og spurte meg sjøl hva jeg hadde lyst til. Og jeg hadde lyst til å være på Planet 4546B. Så på fjorårets siste kveld og årets første natt spilte jeg Subnautica: Below Zero for første gang. Fortsettelse følger ♥



Film: The Power of the Dog, The Matrix Revolutions (jeg hadde gjensyn med den originale Matrix-trilogien som oppvarming til Resurrections og innså underveis at jeg aldri kom så langt som å se film nummer tre?? Men no more) og Don't Look Up.

Og veit dere hva, i all oppriktighet er det ikke mulig å overdrive hvor god en film The Power of the Dog er. Jeg trur jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. En jeg kjenner som har ADHD har sagt at han ikke klarer å se noe annet enn typ Michael Bay- og Marvel-filmer, fordi der skjer det nok greier til å holde på konsentrasjonen hans. Sjøl er jeg helt motsatt. De få Marvel-filmene jeg har sett har vært underholdende nok, men rett og slett fordi de er så mye blir jeg egentlig ganske sliten av dem. Det er så mye å forholde seg til i hvert eneste bilde per sekund av farger og lyder og eksplosjoner at jeg ganske enkelt ikke klarer å følge med på det som det faktisk er viktigst å følge med på, nemlig historien. The Power of the Dog er helt motsatt, og virker nærmest å være spesialtilpassa måten hjernen min fungerer på. Alt det som er i filmen, er der fordi det er nødvendig. Alt har betydning og ikke noe er overflødig bare for overflødighetens skyld. Den er langsom, så om man trenger å bli konstant bombardert med sanseinntrykk for å holde på fokuset, kan jeg skjønne at dette ikke er den rette filmen, men er man derimot helt motsatt, er denne filmen til gjengjeld en gavepakke. Den belønner detaljorienterte autister som undertegnede ved å aldri gi seeren mer enn nødvendig, og som et resultat klarte denne filmen å hypnotisere meg. Bokstavelig talt. Å oppleve det samme som jeg opplevde da jeg så The Power of the Dog unner jeg alle som er glad i film. 



Musikk: Man kan kaaaanskje si at låta Dirty Talk av Wynter Gordon på sett og vis er den musikalske ekvivalenten av Michael Bay sine filmer, den er hvert fall ikke et eksempel på at less is more, men du verden for en gøy sang å høre på når man trenger rask energi i kroppen fort. Litt som å spise en sjokoladecroissant på vei hjem fra jobb istedenfor å, y'know, lage seg en buddha bowl fra bunnen av. Alt dette snakket mitt om stimuli og sanseinntrykk har fått meg til å innse at jeg egentlig bør dedikere et helt blogginnlegg til det. Det henger sammen med min enten-eller-mentalitet, trur jeg. Alt henger sammen.

Herregud, nå må jeg se og holde kjeft. Mer bablete månedsoppsummering enn denne kan jeg ikke huske å ha skrevet før noen gang. Kanskje jeg føler jeg må kompensere for de to ukene det har vært helt knyst her inne. Værsågod, her har dere Dirty Talk, ei maksimalistisk gladlåt om BDSM, for skal man dømme ut fra at den har vært blant mine mest spilte låter de tre siste månedene eller deromkring, er det tydeligvis akkurat dette hjernen min har trengt.