Liftoff

Jeg gjorde det. Jeg starta en Patreon! Og jeg må innrømme at jeg var litt redd for at ingen egentlig skulle benytte seg av den – det ville vært et slag i trynet for egoet mitt – men jeg sa til meg sjøl at om så bare én person bestemmer seg for å bli månedlig giver, ville det være verdt det. Dette er jo snakk om tekster som i all hovedsak bare ligger der og støver ned. Og nå er vi fire stykker! Eller fem, hvis vi inkluderer meg. Det er jo en durabel størrelse på en gjeng, det. 

Og jeg har funnet ut at jeg liker det å ha en Patreon skikkelig godt. Ikke bare fordi jeg faktisk får penger for og til å drive med skrivegreier, men også fordi jeg syns sjølve administrasjons- og produksjonsarbeidet er gøy og givende? Dette er jo som å drive en strømmetjeneste, bare at jeg har full kreativ kontroll over alt innholdet som legges ut. Og er det noe jeg liker, så er det full kreativ kontroll. Og egentlig hadde jeg jo tenkt at dette kom til å være en veldig chill greie der jeg bare legger ut litt tekst i hytt og pine, men jeg trur det at jeg har vært arbeidsledig så lenge har gjort at jeg faktisk har oppriktig lyst til å legge mer arbeid i det enn som så. Derfor skal jeg, om ei ukes tid, låne hjemmestudioet og mikrofonen til en venn for å begynne å lese inn hvert fall Mjuke, svarte stjerner, kanskje også andre ting, som lydbok. I utgangspunktet var planen å bare gjøre det på soverommet med mikrofonen på dataen, men tanken på å gjøre en skikkelig jobb med det er faktisk mer stas for meg enn å bare sitte aleine i min egen boble, som jo er sånn jeg som regel gjør det meste. Og apropos Mjuke, svarte stjerner, la jeg ut første bit av den i stad – i hodet mitt er det ikke et første kapittel, jeg veit ikke hvorfor, jeg bare tenker ikke på bitene av Mjuke, svarte stjerner som kapitler – og jeg trur jeg, i skrivende stund, egentlig er takknemlig for at den aldri endte opp som ei bok. Jeg trur faktisk Patreon er helt riktig plattform for akkurat den romanen. Den var aldri ment for offentligheten, for å si det litt dramatisk. Og nå som jeg nettopp åpna Mjuke, svarte stjerner-dokumentet for første gang på sikkert noen år, innså jeg – som jeg var inne på for ikke så altfor lenge siden – hvor utrolig tydelig det er at det er skrevet av en udiagnostisert person på autismespekteret, haha. Og det er sykt langt! Jeg hadde glemt hvor lang den romanen faktisk er. Hadde den blitt utgitt, hadde den vært en real murstein. Kanskje like greit å skåne regnskogen for såpass. (Er det regnskogen man bruker for å lage boksider? I dunno.)

Og hey, det er ikke for seint å joine. Det er aldri for seint å joine! Dette med å legge ut en roman bit for bit på føljetongvis, minner meg om gode, gamle dager på Skrivebua. 

Dessuten er det en del funksjoner Patreon har som bokformatet av åpenbare grunner ikke tillater. Jeg gleder meg rett og slett til å underveis gjøre romanene mine til mer interaktive opplevelser enn hva som ville vært mulig med ei fysisk bok. Og hvorfor er det egentlig så få norske forfattere som har tenkt på dette? Er de redde de skal bli oppfatta som for kommersielle, bli sett ned på som sellouts? Hele konseptet er jo genialt. 

Eller kanskje det bare er jeg som er over gjennomsnittlig narsissistisk.