søndag 29. oktober 2017

Smakebit på søndag: "En komikers oppvekst" av Jonas Gardell


Mitt første møte med Jonas Gardell er egentlig litt tja. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien hans, men så var det likevel En komikers oppvekst som blei mitt første møte med forfatterskapet hans, og det er ei bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns om. For det første er den litt lappeteppe-prega, der noen kapitler er handling fra hovedpersonen Juhas barndom, noen kapitler er fra brev Juha skriver som voksen, mens atter andre er utdrag fra sketsjer Juha lager, andre er lister over bøker han har lest, og så videre. Dette er for så vidt ikke noe problem, men bemerkelsesverdig er det ikke desto mindre. Hovedproblemet jeg har med den, trur jeg nok er sjølve skrivestilen. Den er ganske naivistisk, og egentlig liker jeg jo ofte et litt naivistisk språk, men akkurat i denne boka syns jeg det ofte føles påtatt, litt sånn nå-skal-jeg-skrive-sånn-som-barn-snakker-aktig, liksom søtt-klokt-trist, men så er det litt for lett å gjennomskue at det er dét forfatteren prøver på, og da mister det noe av sjarmen. Men de gangene det funker, funker det ganske bra, og da oppstår noen oppriktig fine partier, og kanskje særlig disse, side 53 og 54, kapittel 18 og 19, som jo appellerer veldig til den delen av meg som elsker å lese om oppvekst på små steder (som jeg snakka masse om den gangen jeg snakka om Vannfall):



18.
Det Sävbyholm som Juha og Jenny vandrer igjennom på vei til skolen er et samfunn med hus, store hager der det vokser bringebær, stikkelsbær, rips og plommer, oppdelte tomter med nybygde villaer i mexistein og skoeskeliknende garasjer hvor det står nyplantede og stussede einerbusker og like nyplantede og stussede rododendronbusker.
   Sävbyholm er et taust samfunn, stillestående som en kirkegård. Furutrærne er gamle og stolte, steinen gråsprengt og mosegrodd. Langs de smale veiene går det bekker der våren bringer hestehov.
   Alle voksne har Volvo. Ungene har sykler med racerstyre. Femtenåringene har moped. Alt har sin tid og sin plass. Hver alder sin drøm.
   Det er så mange drømmer.
   En drøm om solur. Den handler om sola.
   En drøm om vindmøller i miniatyr. Den handler om vinden.
   En drøm om utegriller. Den handler om å like hverandre og være sammen.
   Og en drøm til – den hemmeligste – om å få nok, pakke snippesken og dra sin kos. Hva handler den drømmen om?
   Om en verden uten solur, uten vindmøller og utegriller.
   En helt annen verden.

19.
Jeg tenker ofte på Sävbyholm. Paradis på jord, som vi alle flyttet til da vi var to eller tre eller fire år gamle. Der vi skulle vokse opp beskyttet mot all ondskap. Det var så fint der ute. Foreldrene våre drømte om lykken, men fikk magesår på grunn av nedbetalingsfristene på huslånet.
   Sävbyholm ligger fortsatt der det ligger, litt over en mil utenfor byen.
   Uforandret, upåvirket, like lukket som alltid. Vi som vokste opp der er forlengst slettet fra stedets hukommelse, jeg, du, Marianne, Jenny – alle.
   Sävbyholm puster ikke, rører seg ikke, Sävbyholm sover middag.
   Det er som om Sävbyholm venter, men ikke på noe spesielt, bare venter. Venter på sitt komme, men uten å ville bruke det til noe: Sävbyholm eter tiden som stedet eter mennesker, som det ås oss – for å bli feitere, eldre, mer velstående. 
   Sävbyholm er døsig og overmett, seg selv nok.
   Der lider ingen nød.
   Hva har det ikke gjort mot oss, dette paradis på jord.
   Inne i husene lå menneskene på magen med ansiktet ned i ei pute og skrek. 
   Det ble ikke hørt, for ingen skulle medgi at det var slik. Men slik var det. De skrek!
   De skrek! Ingen ville innrømme det, men de skrek!
   Ennå hører jeg dem skrike.



Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

onsdag 18. oktober 2017

Musikalsk utfordring #18: En sang du hører på for å slappe av

Her kunne jeg valgt utrolig mye, i og med at jeg elsker musikk uten noen særlig oppbygging, rytme eller melodi, særlig å høre på før jeg skal sove eller når jeg skriver, men noe må jeg jo velge, og da velger jeg Windy & Carl, til tross for at det nesten ikke går an å plukke ut én sang av dem, med tanke på at platene deres nærmest er som lange, sammenhengende sanger i seg sjøl å regne, der spora er kapitler snarere enn individuelle sanger, og nettopp derfor føles det riktig å i det minste velge den første låta på ei av platene deres, og da blir det Sirens fra albumet Depths, som er en musikalsk reise ned under havets overflate. Her har du noe å sove, skrive, meditere eller gå tur til:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

søndag 15. oktober 2017

Band jeg har sett live

Såååå fordi jeg er statistikknerd, har jeg de siste åra ført lister over artister og band jeg har sett live. Den kontinuerlig oppdaterte lista pleide å befinne seg på last.fm-kontoen min, men etter at last.fm fikk nytt utseende for ei stund tilbake, er det ikke lenger plass til den på profilen min. Dermed trenger jeg et nytt sted å ha den. For eksempel her, på bloggen min. Hvem veit, kanskje noen syns det er interessant. Personlig er jeg væffal veldig glad i lister. Særlig i alfabetisk rekkefølge.

Jeg kommer ikke til å gå tilbake for å oppdatere lista i dette blogginnlegget etter hvert som jeg ser nye band og artister, som for eksempel Nick Cave i morra og Thåström på lørdag. Dette vil med andre ord for alltid være ei Liste Over Band og Artister Jeg Har Sett Live Per 15. Oktober 2017™. Men kanskje jeg poster en oppdatert versjon om leeeeenge. Kanskje ikke òg. Kanskje mest sannsynlig dét.

En liten disclaimer før jeg setter i gang: altså, det er ikke alt jeg er like stolt over her, men noen ganger ser man ting man ellers ikke ville sett når man er på festival, noen ganger må man på konserter i skolesammenheng eller andre cirka obligatoriske sammenhenger, og noen ganger er man på konsert når man er tretten år. For eksempel. Bare nevner det.



120 Days (x 4)

Active Child

Agent Cooper

Alcest (x 2)

Alexander Hacke

The Algorithm

Amiina



Ampmandens døtre

Anna Aaron

Aphex Twin

Askil Holm

The Avett Brothers

The Beautiful People

Bendik

Benea Reach (x 2)

Bernhoft

Bertine Zetlitz

Big Bang

Bloc Party



Bow To Each Other

Brandon Flowers

Bright Eyes

Callisto

Cape Wrath

Casual Friday (x 4)

The Christians

Cirque du Soleil

Crimson Moonlight

Crystal Castles

Crystal Fighters

The Cure



Current 93

Dalane Emoband (x 2)

Dalit

Danielle de Picciotto

Death In June (x 2)

Delphic

Domene

Dr. Greve

Dyst

Earth Died Screaming (While I Lay Dreaming of Tom)

Edward Sharpe & The Magnetic Zeros

Einar Stenseng (x 3)

El Caco

Emilie Autumn

Eppic

Erasure

Explosions In the Sky (x 2)



Extol

Far From Tellus

The Fauns

Feilfødt

Fleet Foxes

Fleur de Lis

Forza

Frivil

General Forsamling (x 2)

Gerilja

Girl Army

Golden Resurrection

Grand Island

Graveyard

Grinderman

Gunnhild Sundli

Gåte



Happy Dagger

Haraball

HB

Helen Money

Helseskade

Hexvessel

Hi Ho Mustachio

Horde

Hyper Crush

I Break Horses (x 2)



Ila Auto

Janelle Monáe

Jarboe

Jason Webley

Jeroan Drive

Jethro Tull

Jimmy Eat World

Katzenjammer (x 2)

Kent



Kloster

Kraftwerk

Kolbjørn Opsahl

Kvelertak

Kylie Minogue

Lady Gaga

Le Corbeau

Leif and the Future

Lengsel

Leonov

Like Spinning

Lindsey Stirling



Living Sacrifice

Low

Lumen Drones

M83

Maria Mena

Maria Solheim

Maribel

Mari Boine

Mayhem

Metal Militia

MGMT



Mikhael Paskalev

Mikrominus

Misty Range

Moddi

Mogwai

Mono

Monograf (x 3)

Monzano

Moreld

The Mormones

Mugison

New Order

Nils Bech

Noah and the Whale (x 2)

Oake

Of Grace and Hatred

The One Night Stand Symphony

Oslo Ess

Oslo Oscillator

The Pains of Being Pure at Heart

Pandreas

Pantha du Prince & The Bell Laboratory (x 2)



Peachcake

Pirate Love (x 4)

Pom Poko

Porcelain Raft

Promise and the Monster

Pulp

Ralph Myerz and the Jack Herren Band

Razika

Rich Girl Funeral (x 2)

Robbie Williams

Robert Vendetta

Roger Waters

Rosix

Röyksopp



Saybia

Scarlet Chives

Search for Safety

Seigmen (x 4)

Shevils

The Shitsez

Sigur Rós (x 3)



Silver

Sju

Skyharbor

Sleepmakeswaves

Smith Westerns

Sóley

The Soundtrack of Our Lives

Stein Torleif Bjella

The Strokes

Sunshine Bullets

Svartskerm

Tantara

Terry Riley

Tides From Nebula

Tim Hecker



Tina Turner

Torgeir Waldemar (x 3)

Trollfest (x 3)

The Twilight Sad

Tønes

Unnveig Aas (x 7)

Upstrokes

The Vaccines (x 2)

Valkyrien Allstars

Veronica Maggio

Wardruna



Wolfmother

Årabrot

Åse Ava Fredheim

tirsdag 10. oktober 2017

Livet etter konsulentuttalelsen

Dette er jo egentlig allerede ei stund siden, men så har jeg brukt litt tid på å fordøye det, og det er vel igrunn ikke ferdig fordøyd ennå heller. Fordi dere veit Mjuke, svarte stjerner. Jeg har skrevet på det manuset siden sommeren 2013, og det er dermed det prosjektet jeg har jobba lengst med, og ennå er det ikke ferdig. Jeg har for lengst kommet til det punktet der jeg egentlig helst vil skrive på andre ting, samtidig som jeg ikke klarer å legge det fra meg. Så for ei stund siden tok jeg ei beslutning: jeg skulle sende det fra meg til et forlag. Jeg kom jo ikke noe særlig videre uansett, jeg trengte et spark i ræva. Etter en lang samtale med min mentor/ekstramamma/venn Anne sendte jeg det til Oktober med et lite notat om at det ikke var helt ferdig ennå.

Og dere har vel gjetta det allerede, men jeg fikk altså avslag. Dog med konsulentuttalelse. Og i ukene som fulgte (følger, kan man sikkert si, det gjelder i aller høyeste grad fortsatt) har denne konsulentuttalelsen kverna rundt i hodet mitt cirka døgnet rundt. Fordi jeg er jo tross alt glad for at de har lest det såpass nøye og brukt masse tid på det, fordi det betyr jo at det ikke er helt håpløst, og det stod jo masse hyggelige greier i konsulentuttalelsen ("Fordi forfatteren ofte har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner (både gode og dårlige), synes jeg ofte at teksten både er ladet og morsom (ikke minst i de mange kostelige replikkvekslingene karakterene mellom). Kunnskapen forfatteren har om det menneskelige brukes også til å skrive frem det jeg oppfatter som en genuin og interessant hovedkarakter. I min lesning er det nettopp fortelleren, hennes personlighet og blikk på verden, som i store strekk gjør romanen engasjerende." og "(manuset har) et iboende overskudd og en formbevissthet som gjør det lovende. Forfatterens utvilsomme innsikt i vennskap og relasjoner, og blikket for både tragikomikk og selvironi, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det samme er den tilsynelatende skrivegleden forfatteren har, enkelheten hun ser ut til å turnere stoffet sitt med."), samtidig som... altså, det blir jo ikke utgivelse. Ikke denne gangen. Og jeg veit ikke om det noen gang blir det heller, fordi tinga som ikke er på plass ennå er så store og strukturelle, og så godt som umulig å gjøre om på uten å forandre hele romanen til noe ganske annet, og ikke bare er jeg ikke sikker på om det er det jeg vil, men jeg veit heller ikke nøyaktig åssen jeg skal få det til. Det må drøye mengder darlingkilling til, og gjennomskrivinger på atter gjennomskrivinger, og jobbingjobbingjobbing, og som nevnt føler jeg igrunn allerede at jeg har jobba mer enn lenge nok med dette prosjektet, samtidig som dét jo også nettopp er et argument for å ikke gi det opp: for når jeg har jobba med den samme romanen i nesten fire og et halvt år, skylder jeg det vel såpass å i det minste prøve, ikke sant?

Jeg sendte selvfølgelig konsulentuttalelsen videre til Anne (fordi jeg ikke klarer å ta en eneste skrivemessig beslutning uten hennes velsignelse), og hun var jo bare helt fantastisk:



Og så blei jeg fast bestemt på at jeg i væffal skal prøve minst én gang til. Og når jeg (om ti – tjue år?) føler at den er klar til å sendes inn igjen, så skal jeg kanskje også prøve å sende inn til flere forlag.

Det største problemet med manuset jeg har, trur jeg, er at jeg vil at konfliktene skal foregå i underteksten, men sånn som det er nå, er det for subtilt, og konsekvensene (som faktisk er der, men åpenbart i for små drypp) blir ikke tydelige nok. Fra konsulentuttalelsen:

"Fortellerens personlighet, i tillegg til den tilsynelatende lettheten forfatteren skriver med (den ofte effektive, nærmest tilforlatelige prosaen) gjør at manuset – tross det sterke preget av trivialitet og hverdagslighet – lenge holder på leserens interesse og engasjement. Men ettersom historien skrider frem faller prosjektet som helhet mer og mer sammen, og mye av årsaken til det er nettopp det sterkt alminnelige og gjenkjennelige ved teksten. For å bære en hel roman blir motstanden i stoffet rett og slett for liten."

og:

"Likevel er det altså, som nevnt, ikke tvil om at Mjuke, svarte stjerner – over 322 sider – blir i overkant pratsom og hendelsesfattig. Ganske tidlig i romanen blir det tydelig at den mangler noe vesentlig å hente kraft fra, hendelser som får betydning og som ikke bare glir lett forbi i en strøm av festligheter, avstandsforelskelser, tv-kvelder og venninnesamtaler. Jeg savner altså konsekvenser, for eksempel at fortellerens opplevelser avgir tydelige avtrykk i livet hennes. Historien har, slik jeg ser det, flere latente «kriser» som godt kunne fått vesentlig mer tyngde i teksten."

Så... Det er jo egentlig dette jeg har fått høre hele veien gjennom de to åra mine på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg ser jo hva de mener, men som sagt syns jeg balansegangen mellom det for subtile (der jeg tydeligvis er nå) og for åpenbare er utrolig vanskelig. For jeg vil jo ikke skrive en roman der det skjer masse dramatisk på overflaten, der de krangler og skjeller hverandre ut, jeg vil jo at stoffet ved første øyekast skal se harmløst ut, men så skal man merke ved nøyere gjennomlesing at det er noe farlig som ligger og murrer i bakgrunnen hele tida. Men det har jeg ikke fått til per akkurat nå. Jeg ser jo konsekvensene, jeg ser jo åssen de manifesterer seg i de subtile forandringene i måten hovedpersonen min snakker til vennene sine på og åssen de forandrer blikket hennes på omverdenen, men det er altså så sykt vanskelig å lese teksten min med et utenfra-blikk der jeg klarer å løsrive meg fra hele baklandet jeg som forfatter jo tross alt sitter på. Jeg veit ikke om dette er formulert på en måte som overhodet gir mening.

Men. Jeg tar Annes oppmuntrende ord med meg:


og stikker på hyttetur om noen uker med masse Redbull og vin og posesuppe. Jeg skal som sagt gjøre minst ett forsøk til. Såpass skylder jeg min stakkars, skakkjørte, engstelige, navnløse hovedperson.

Og om det faktisk ikke går denne gangen helller, så har jeg i det minste i skrivende stund 155 sider på det andre prosjektet.

lørdag 7. oktober 2017

An evening with Sigur Rós

I går var tredje gangen jeg så Sigur Rós live, og jeg har en tendens til å bli veldig overvelda av følelser under konsertene deres. Det er liksom ikke sammenlignbart med noe, det er bare Sigur Rós som har evnen til å gjøre dette med meg. Har ikke egentlig tenkt å si så mye mer om gårsdagens konsert, for det er så vanskelig å vite hva man skal si, i væffal i bloggformat, men jeg tenkte å dele en tekst med dere, en tekst jeg skreiv for noen måneder siden, som egentlig er et utdrag fra Det Andre Prosjektet. I utdraget er hovedpersonen på konserten Sigur Rós spilte i Oslo Konserthus i 2005, som også var første gangen jeg så Sigur Rós live.

(Jeg begynte forresten å gråte da de spilte Vaka i går.)



Og jeg har ikke lyst til å prøve å beskrive konserten, for jeg veit ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg var femten år, og mottakelig for sanseinntrykk på en måte jeg aldri har vært siden, det er som om sansene mine bare blir sløvere og sløvere jo eldre jeg blir, jeg fenges ikke inn til skjellettet av noe som helst lenger, musikk er bare musikk, men sånn har det ikke alltid vært, jeg trengte ingen rusmidler for å oppnå ekstase den gangen, jeg hadde psykedeliske opplevelser i edru tilstand i ett kjør, jeg var ikke på konsert og hørte på musikk den kvelden, jeg var musikken, jeg var ei utflytende sky av følelser og instinkter, alle grenser var oppheva, lyder blei til lukter blei til smak blei til bevegelse blei til syn blei til tårer blei til latter blei til begge armene opp i været og lukke øya og reise og flyte og svømme og fly og høre og høre og høre og høre og hjertet sprengtes og hjernen sprengtes og hele kroppen sprengtes men jeg var ikke fysisk tilstede i denne dimensjonen uansett, jeg var ei tåke som dreiv uforstyrra gjennom rom og tid, på tvers av rom og tid, mellom de ulike laga som utgjør rom og tid, multidimensjonell og ikke-dimensjonell, transcenderer alt og ingenting, vibrerer i ørsmå sammenkveila endimensjonale strenger der hver vibrasjon svarer til en subatomær partikkel, opplever alle mulige parallelle universer samtidig, ser fortid nåtid framtid utfolde seg i én eneste singularitet, i en alef, i en mektig symfoni skapt av universets strengeinstrumenter, en symfoni som utgjør alt vi kan se og høre og ta på og smake og lukte og bevege oss i, det var denne symfonien jeg var vitne til på ei scene i Oslo konserthus denne grå novemberkvelden, sjølve universets engler stod foran meg og skapte materiens musikk. Og det var fullkomment. 



Edit: Det er sjeldent jeg er så enig med konsertanmeldere som i dette tilfellet.

søndag 1. oktober 2017

September 2017

Opplevelser: GranittRock (Seigmen!!!!!). 70mm-festivalen. Harrytur til svenskegrensa med Vibeke. Ultimafestivalen. Kulturnatt, med lydinstallasjoner og utekino/stumfilmkonsert Nosferatu med Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær. Elvelangs i fakkellys. Oslo/Fusion. Slippfest for Thomas Espeviks Hva ville Johannes gjort?







Innkjøp: Kjøpte selvfølgelig boka til Thomas på slippfesten hans.


TV-serie: Jeg har av ukjente grunner sett lite på serier i september, og dét til tross for at jeg var sjuk i nesten ei uke i strekk (fikk til gjengjeld lest en del, da). Det var vel mest sjette sesongen av Walking Dead det gikk i. Jo, i går kveld så jeg for så vidt pilotepisoden av The Mist:



Film: Okja, Nosferatu, The Hateful Eight og Call Me By Your Name. De to sistnevnte så jeg på Cinemateket, og før dét igjen så jeg Dunkirk på Cinemateket, noe som gjør at jeg faktisk har vært på Cinemateket de tre siste gangene jeg har vært på kino. Det anbefales, altså, om du ikke allerede bruker Cinemateket. De viser film på ekte filmruller, setter opp filmer som kanskje ikke ellers får distribusjon i Norge, arrangerer filmfestivaler, gir deg en sjanse til å se yndlingsfilmene dine som ikke har gått på kino på mange år på lerret, og har førpremierer. Superstas! Og nettopp derfor så jeg Call Me By Your Name i september, til tross for at den ikke har ordinær premiere før i januar 2018. Jeg så traileren til Call Me By Your Name i sommer, blei dritgira fordi jeg syntes den så så bra ut, før jeg blei skuffa fordi den som sagt ikke skulle vises på norske kinoer før neste år. Men Cinemateket, altså! Takket være Oslo/Fusion fikk jeg sett den i høst likevel. Og dere, gå for all del og se den på kino når den omsider dukker opp utpå nyåret, for makan til nydelig film, a gitt. Aller mest på grunn av innsatsen til hovedrolleinnehaver Timothée Chalamet, som bare... wow. Blew me away, som det heter på godt norsk.



Bok: Takket være en aggressiv forkjølelse fikk jeg lest ut Per Pettersons Ut og stjæle hester. Leste også Runa Fjellangers På motorveiene, noe som var en spesiell opplevelse for meg, fordi jeg har fulgt tilblivelsesprosessen til den boka i to år, fra novelleutkastet som satte i gang hele greia, til ei faktisk bok. Og det har jammen blitt ei fin, lita bok. Leste også Kim Hiorthøys Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, som er ei samling tekster og tegninger. Noen av tekstene traff så det sang (no pun intended), andre var jeg litt mer likegyldig til, men også den alt i alt en veldig fin leseopplevelse. Nå har jeg begynt på ei annen bok jeg har fulgt i to år, nemlig Hva ville Johannes gjort? av Thomas Espevik. Liker det supergodt så langt!

Musikk: Hørte en helt fantastisk sang under showet til Pain Solution under Kulturnatt, og brukte ei stund på å spore den opp. Det har jeg fått til nå, og den er virkelig atmosfærisk sår og nydelig: