A man dances alone at night

Jeg står på plass nummer sju på ventelista for å komme inn på tredjeåret i Tromsø, og det føles overraskende greit. Med tanke på at de tar inn seks stykker, innebærer det at en hel klasse pluss én til må si fra seg plassen før jeg kommer inn, så jeg gidder ikke å håpe på et mirakel, men jeg klarer faktisk å være fornøyd med å i det hele tatt ha kommet på venteliste, og det er jeg helt ærlig litt overraska over. Nesten så man skulle tru at jeg var mental friskere enn på lenge, si, kanskje mer enn noen gang. Er det luftakrobatikken som gjør det? Er det ADHD-medisinene? Samme kan det egentlig være, dette beviser i alle tilfeller at jeg for én gangs skyld har gjort noen veldig kloke valg i livet de siste åra eller deromkring, og dét er generelt noe jeg ikke har hatt for vane å gjøre.

Jeg fikk forresten nei fra litterär gestaltning. Som også føles helt greit.

For ei lita stund siden gjorde jeg noe som fortsatt føles ekstremt skummelt: søkte om bistand i hjemmet. Jeg har i løpet av alle mine år som udiagnostisert blitt fortalt at jeg er rotete og lat. De fleste har uttrykt at det er stort problem. Noen har uttrykt at de ikke bryr seg, fordi "det er opp til deg åssen du velger å ha det." Selv om sistnevnte reaksjon har føltes bittelitt mindre sårende enn førstnevnte, har den likevel føltes feil, fordi åssen jeg har det rundt meg har aldri føltes som et aktivt valg. Jeg har heller aldri likt rot spesielt godt. I likhet med de fleste andre, mistrives jeg i rot, men i motsetning til de fleste andre, er ikke det grunn nok for meg til å gjøre noe med det, og jeg har aldri skjønt hvorfor. Dermed har jeg gjort som vanlig er for oss som får diagnosene våre først i voksen alder: internalisert det jeg har blitt fortalt og gaslighta meg sjøl til å tru at grunnen til at jeg ikke får til det som alle andre gjør, er fordi jeg er lat og rotete. Til dags dato sliter jeg fortsatt med å skjønne at det ikke er sant, til tross for at vansker med eksekutiv funksjon er vanlige trekk både hos folk på autismespekteret og for folk med ADHD. Jeg prøver å minne meg på noe som min sjukepleier Åshild sa til meg en gang, som tross alt gir veldig mye mening: jeg kan jo umulig være lat, jeg som går nesten overalt istedenfor å kjøre kollektivt, og som trener hver dag. 

Når man snakker om at autisme er et spekter, er det mange som trur at det spekteret består av "bare litt autistisk" i den ene enden og "ekstremt autistisk" i den andre. Det er ikke helt riktig. YoSamdySam på YouTube har brukt en av mine favorittmetaforer: det er mer som et miksebord.

Selv om treble er skrudd høyt, kan fortsatt bass være skrudd lavt.

Mange går automatisk ut fra at fordi jeg er relativt flink sosialt (jeg syns ikke sjøl at jeg er det, men jeg innser jo at i en autistisk målestokk er jeg faktisk det), må dermed også de andre autistiske trekka mine være lite framtredende, noe som i sin tur gjør det vanskelig for meg å få hjelp. Noen som snakker så godt for seg, kan umulig slite særlig mye på andre områder, liksom. Sannheten er at min eksekutive funksjon er temmelig ræva. Før jeg skulle ha første møte med hverdagsrehabilitering (som det så fint heter) var jeg derfor veldig redd for at jeg skulle bli avfeid og ikke tatt på alvor, som ofte er tilfellet ellers. Heldigvis blei jeg veldig positivt overraska, og satt igjen med et ganske godt inntrykk av hele opplegget. De skal komme hjem til meg på befaring i midten av august, og jeg gruer meg skikkelig, for det er omtrent ingenting i verden jeg skammer meg mer over enn min manglende evne til å ta vare på meg sjøl og leiligheten min, noe som også er mye av grunnen til at det har gått såpass lang tid før jeg søkte om hjelp. I det lengste håpa jeg jo at jeg skulle klare å fikse det sjøl, siden den lille stemmen inni meg som sier at jeg er lat og rotete aldri holder helt kjeft, og hvis man er lat og rotete, så betyr det at man bare kan ta seg sammen. Men jeg er ikke lat og rotete, jeg er autist med ADHD, og utfordringene mine er like reelle som de til noen med ei fysisk funksjonshemming. Så jeg håper at dette skal være litt som da jeg endelig fikk psykisk helsehjelp for tre år siden: dritskummelt i starten, men så utrolig verdt det på lang sikt.

Apropos ingenting: jeg trur hovedpersonen i denne musikkvideoen faktisk kan være Marerittgutten i den novella mi som før het Hesten og som nå heter Eventyr:

Inspirasjon: ørkensommer

Jeg leser Dune av Frank Herbert nå, og den kommer jeg til å snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, og dét, i kombinasjon med at jeg minte meg sjøl på hvor mye jeg elsker musikken til Still Corners for noen innlegg siden, gjorde at jeg – nok en gang – har fått uendelig lyst til å kjøre meg vill i ørkenen i det sørvestlige USA. Eller, altså, jeg vil helst unngå å ende opp som i Scenic Route (fin, liten indiefilm, forresten, sjekk den ut), men er ei stjerneklar natt opplyst av Melkeveien mellom steinformasjonene i California eller Nevada så mye å be om? (Ja, det er ganske mye å be om for noen med min inntekt, men likevel.) Har funnet noen bilder til dere – som før, klikk på bildet for å komme til bildekilden – og jeg anbefaler VELDIG at du setter på Slow Air eller Strange Pleasures av Still Corners mens du synker inn i en verden av døsige skygger, gamle biler, stillestående luft og etterlengta vind.

Kan noen anbefale meg en film jeg bør sjekke ut som oppholder seg i dette landskapet og cirka denne stemninga? Jeg likte for eksempel Ingrid Goes West ganske godt, men jeg kan godt tenke meg en film uten så mye drama, for jeg vil egentlig bare se masse fine bilder og høre masse fin musikk, haha.

Februar 2020

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Besøk hos Mari. Konsert med Georgia. Fest hos Lauren. Sverige-tur. Pizza og øl med gode venner.

Innkjøp: Kjøpte Seeking Thrills-albumet til Georgia på konserten hennes, og fordi jeg for én gangs skyld følte meg tøff (og var litt full) turte jeg å gå bort og snakke med henne etterpå. Jeg fikk en liten signatur og ei oppfordring fra henne om å fortsette å spille trommer (på konserten spilte hun trommer og sang samtidig, kommer aldri til å ikke være imponert over folk som får til det), og jeg er i det hele tatt veldig glad jeg gjorde det! Supersøt dame.

TV-serie: Jeg var ganske spent på den nye Watchmen-serien til HBO, mest fordi jeg har et litt komplisert forhold til filmen fra 2009. Det vil si, jeg elsker alt det filmen prøver å få til, men ikke den faktiske gjennomføringa. Litt sånn, på overflaten høres det ut som en film jeg vil elske, og plukker man den fra hverandre bestanddel for bestanddel og ser på enkeltelementene hver for seg, høres det fortsatt ut som en film jeg vil elske, men når man ser den som en helhet liker jeg den likevel ikke så godt?? Vanskelig å forklare. Uansett, jeg likte serien mye bedre enn filmen, kanskje fordi serieformatet av åpenbare grunner tar seg bedre tid til å utforske alle de spennende ideene filmen introduserte. Med det sagt; det er mye å sette seg inn i, og jeg trur jeg ville følt meg konstant forvirra hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede har sett filmen. Altså, serien har ikke veldig mye med filmen å gjøre, men det hjelper litt for world buildinga sin skyld å ha litt kjennskap til universet fra før. Og dere, for et fantastisk soundtrack serien har!




Film: Ingrid Goes West, Waterworld, Ferris Bueller's Day Off, Clueless, Catch Me If You Can og Party Monster: The Shockumentary. Sistnevnte har jeg hatt lyst til å se siden Georgia (altså Hardstark, ikke tidligere nevnte musiker-Georgia) snakka om den i en episode av My Favorite Murder, og selv om fokuset i både dokumentaren og MFM-episoden er på det tragiske mordet, så jeg filmen mest på grunn av fascinasjonen jeg har utvikla for klubbmiljøet i New York på åtti- og nittitallet. Hadde det ikke vært for at det var fullt av tvilsomme typer og et rusmisbruk som etter hvert gikk over alle støvleskaft, skulle jeg likt å besøke Limelight som en turist i tidsmaskinen jeg aldri kommer til å få, men som jeg til stadighet drømmer om. Bare det estetiske uttrykket aleine gjør meg vill i nikkersen.



Musikk: Gud bedre, denne remixen av Caroline Polacheks So Hot You're Hurting My Feelings ga meg liv gjennom hele måneden. Og hvis du syns bubblegum bass'en blir litt for slitsom, er den veldig kul i originalversjon òg.

Jeg vil leve i disse musikkvideoene

(Jeg vil for den saks skyld også leve i Netflix-filmen Mute, men bortsett fra det visuelle, er den egentlig ikke så veldig bra, så du trenger ikke å se den med mindre du er spesielt interessert.)

Extinguish these ghosts inside of me

Jeg kommuniserer visst utelukkende via musikkvideoer for tida, men hey, dere husker vel hva jeg sa om kunst for noen innlegg siden?

I am the destroyer of everyone

Sååååå selv om jeg forhåndsbestilte The Destroyer – Part 1 den 4. april og den blei sluppet 19. april, har Big Dipper ennå ikke fått den inn til meg. I tillegg venter jeg utålmodig på Part 2 som skal komme i november. Går det like radig for seg da som det tydeligvis gjør nå, får jeg den vel tidligst i desember.

Og jeg føler egentlig at jeg har hatt hekta på sangene til TR/ST i tur og orden her, og nå har jeg endelig fått øra opp for tittelsporet, som altså kommer til å være et av spora på part 2. Det er noe Jónsi-aktig over moduleringa til Robert på 0:42, og siden dere alle veit hvor stor fan jeg er av Sigur Rós, veit dere også hvor stort kompliment det er når det kommer fra meg. Og altså... jeg veit ikke helt, jeg, dere. Det jeg snakka om da jeg snakka om kunst i det forrige innlegget mitt gjelder fortsatt. Dette er musikk som får meg til å føle på en måte bare musikk får til, og helt spesifikt på en måte bare TR/ST får til. Og uansett hvor mye jeg elsker synth, er det rett og slett skikkelig fint å høre hva Robert får til med reint piano òg. Denne mannen, ass. Herregud.

Det er forresten samme koreograf i musikkvideoen under som har koreografert Sias fantastiske musikkvideo til Chandelier. Det merkes. Det er forøvrig også et kompliment.



Forresten! Jeg har begynt å lære meg å spille trommer!!!!! Dette har egentlig ikke noe som helst med saken å gjøre, men det er sant ikke desto mindre.

Foto av Mari.

Inspirasjon: Los Angeles Vaporwave

Dere kan tenke på dette som et søsterinnlegg til dette, om dere vil. Men denne gangen skal vi til vestkysten, og vi begrenser oss ikke bare til åttitallet, kanskje vi strekker oss over og inn i nittitallet, men det er fortsatt sommer.

Det som er så fantastisk med kunst, er at det klarer å uttrykke noe det ikke går an å formidle med konvensjonelle uttrykksformer. Det er derfor man skriver dikt istedenfor å skrive en artikkel. Det er derfor man lager musikk istedenfor å holde et foredrag. Og de ulike kunstformene funker så godt på hver sin måte. Jeg har jo, som alle som leser denne bloggen garantert har fått med seg, valgt litteraturen som mitt kunsteriske hoveduttrykk. Eller, for å si det litt corny, men desto riktigere: litteraturen valgte meg. Det er helt sant, jeg har faktisk aldri hatt noe valg. Jeg har vært flink til å skrive fra det øyeblikket jeg lærte å skrive, og skriving har vært den eneste såkalte hobbyen som aldri slutta å interessere meg. Noen ganger gir jeg meg sjøl utfordringer som går på å prøve å formidle det uformidlbare (!) via litteraturen; å lage en tekstversjon av for eksempel en sang eller et fotografi jeg liker. Da jeg snakka om Mandy, snakka jeg om hvor riktig det var at Mandy nettopp var en kinofilm; alt det som Mandy formidler kunne faktisk ikke ha blitt formidla på noen annen måte. Det er det som er kunst! Men: sta som jeg er har jeg, inspirert av blant annet bildene nedenfor, prøvd å skrive noe som holder seg i dette helt spesifikke landskapet, disse pastellfargene, denne melankolske stemninga som bare forsterkes av at det nesten tipper over i det parodiske. Dette er kanskje starten på noe, eller kanskje det ikke blir noe som helst, men noen ganger vil jeg bare skildre omgivelser og drite i et narrativ:

Bilradioen står på mellom to kanaler, av en eller annen grunn har jeg alltid likt hvitstøy så godt. Jeg røyker i passasjersetet, kalesjen er uansett nede. Bobbi trommer fingrene mot rattet mens han kjører, som om han klarer å skjelne en rytme i hvitstøyet, som om det er musikk like godt som noe annet. Nemånen står lavt på himmelen, horisonten er rød, rosa, lilla, snart står sola opp. Vinduet på min side er sveiva ned, albuen min er lent på vinduskanten, jeg røyker i lange trekk om gangen, palmene i det fjerne ser svarte ut mot himmelen. 
   ”Trur du det er liv på andre planeter?” spør Bobbi ved siden av meg, jeg snur meg mot ham, han har fortsatt solbrillene oppå hodet selv om det er mange timer siden sist det var sol.
   ”Det er jo dette med Fermi-paradokset, da”, sier jeg, ”statistisk sett er det ekstremt usannsynlig at mennesket er den eneste intelligente livsformen i universet, men hvor er i så fall alle aliensa?”
   ”Men hvorfor går vi ut fra at aliensa er sånn at vi kjenner dem igjen? Kanskje de ikke har fysiske kropper engang. Kanskje er de overalt rundt oss, men det begrensa sanseapparatet vårt er ikke i stand til å legge merke til dem”, sier han, jeg stumper røyken i den tomme ølboksen som står i koppholderen. 

Jeg har stort sett funnet bildene på Instagram. Klikk på bildet for å tas med til kontoen det er henta fra.

Har du sett! Det siste bildet der er det jaggu meg jeg som har tatt. Ikke noe filter eller engang lett redigering, bare gode, gamle Hauketo i all sin prakt en kveld jeg lå på sofaen og hørte på et ambient DJ-sett. Passa sinnssykt bra å kikke ut av vinduet og se DETTE HER, liksom.

Og dere, John Foxx. Selv om dette egentlig er vel innafor hva jeg kan finne på å høre på, er jeg likevel ikke sånn superfan av denne sangen, men musikkvideoen! Herregud:

Nå skal jeg jammen meg drikke en Aloha:

Og helt avslutningsvis er jeg nødt til å spørre dere som kikker innom om noe: har noen av dere lest Echo Mountain av Anna Kleiva? Dette mindsettet jeg har ramla inn i har gitt meg intenst lyst til å lese den, og jeg lurer rett og slett på om den kan anbefales?

Mens vi venter på The Destroyer

(Denne musikkvideoen snakker til sjela mi.)

Februar 2018

Opplevelser: Middag og vin med jobben på Opland burger & steak. Kinotur og middag på Agave med Jørgen. Middag på Peloton og Dylan Moran på Folketeateret med Vibeke. Milkshake og pizza på Sub med Martina.

Innkjøp: Fikk et gavekort på Platekompaniet etter å ha svart på noen markedsundersøkelser, og eeeeegentlig føltes det ekstremt feil å bruke dem på bøker, bare fordi man har da bokhandler til denslags, men så var det morsdagssalg på bøker og ja, nei, jeg veit ikke. Det bare skjedde.

TV-serie: Jeg trur jeg kanskje egentlig bare har sett Bates Motel denne måneden? Det er jo så mange sesonger, så det er sikkert forklaringa, for det er jo ikke sånn at jeg har sett noe mindre på TV enn jeg pleier, akkurat. Og det er litt rart, fordi helt ærlig syns jeg ikke det er sånn ekstremt bra – jeg veit ikke, det er på en måte litt for teatralsk og litt for opplagt historiefortelling og det er kanskje bare at jeg har blitt vant med veldig realistiske TV-serier og sånt de siste åra, fordi stilmessig minner det på en måte litt om typiske mid-2000 serier á lá Lost og Heroes – men det er jo veldig spennende, særlig for noen som syns at psykologien til mordere er ekstremt interessant. Jeg ser paralleller til Norma&Norman i for eksempel historiene til Ed Kemper og Ed Gein. Og dere, han søte kidden fra Finding Neverland og Charlie og sjokoladefabrikken har plutselig blitt voksen!



Spill: Jeg har omsider kommet meg til Antarktika i Tomb Raider 3, som er det aller siste området i spillet. Og da jeg spilte dette i gamledager, var jo det på PC, og der kunne man save når man ville, men på Playstation kan bare save hvis man har en save crystal, noe som gjør spillet radikalt mye mer vanskelig i Playstation-versjon enn PC-versjon. Men egentlig liker jeg det litt, for de siste spilla jeg har spilt har jeg nesten syntes at har vært litt for lette (nå tenker jeg ikke på Life Is Strange og den typen spill der historien er hovedgrunnen til at man spiller). Og Nevada-bretta, komplett med Area 51 og greier, var like kule som jeg huska dem. Selv om det er veldig tydelig at dette spillet er lagd i ei annen tid da man ikke hadde enorme TV-skjermer; grafikken ville definitivt kledd en skjerm med dårligere oppløsning bedre.

Film: Errementari, Apostle, The Favourite, Louder Than Bombs og Seven Psychopaths. Jeg er så skuffa over at ikke The Favourite vant flere Oscar i år – selv om den ene den fikk, beste kvinnelige hovedrolle til Olivia Colman, var veldig velfortjent. Den er så gjennomført bra på absolutt alle områder uten å bli kjedelig. For det er det som irriterer meg litt med Oscar-utdelinga: ofte blir de "flinke" og "riktige" filmene premiert, mens de virkelig originale ideene ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Filmene som vinner følger reglene til punkt og prikke, mens andre filmer bryter dem. The Favourite kan, om man ikke veit bedre, se ut som et hvilket som helst Oscar-bait kostymedrama, men det blir fort ganske åpenbart at dette er en film som sprenger grensene for hva et kostymedrama egentlig er og kan være. Det hele er liksom litt skakt i forhold til hva man forventer, og det er helt fullstendig herlig. Se den på kino mens du har muligheten.



Bok: Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen og Baby Jane av Sofi Oksanen – sistnevnte var noe av det mest deprimerende jeg har lest på lenge, men den var likevel (eller nettopp derfor?) veldig god. Den litt gammalmodige oversettelsen funka ikke helt for meg, men det er jo ikke forfatterens feil. Gleder meg til filmen kommer! Har nå så vidt begynt på Lucia Berlins Manual For Cleaning Women.

Musikk: Jeg blei nysgjerrig på Algiers etter å ha lest at de blander post-punk med soul og gospel. Jeg er veldig begeistra for post-punk generelt, og altså, om ukonvensjonelle kombinasjoner funker, så er jeg here for it. Og altså, Algiers er skikkelig kult. Det ligner ikke på noe annet jeg noen gang har hørt, og vokalisten har en råskap og en energi som kler soundet deres perfekt. For å sitere en bruker på YouTube: "This song evokes an emotion I can't quite grasp. It sounds like a post-apocalyptic totalitarian alien invasion anthem."

Parantesåret 2018

Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart.

Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.

Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Polen og Sverige.

Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt?

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunter skikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.











Hva ønska du deg? Og fikk?
En katte- og skriveferie.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.

Hvilken var de beste filmen du så?
120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earth fra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.

Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.

Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.

"A BOOMBOX IS NOT A TOY!"

(Jeg veit at denne er noen år gammal, altså, men jeg klarer ikke slutte å se på den. Og man kan sikkert mene mye rart om Lonely Island, det er ikke på langt nær alle som syns de er like morsomme, menmenmenmen JULIAN ♥ Herregud, for en mann.)

Juni 2018

Opplevelser: Musikkfest Oslo (som jeg egentlig helst vil fortsette å kalle Musikkens dag, for jeg syns det er et finere navn). Middag på Yaya's med Eirin. Hundepass. Førpremiere på Ulydighet. Pizza på En til med Mari, Martina og Renate. Pride.

Innkjøp: På grunn av gavekort jeg har opparbeida meg gjennom å delta i spørreundersøkelser, fikk jeg "kjøpt" Joe Brainards Jeg husker som jeg har ønska meg inderlig siden den kom ut. Blei også plutselig nødt til å kjøpe meg ny telefon i overigår fordi jeg klarte å miste den forrige i fuktsamleren vår (en skikkelig idiotulykke som man nesten ikke skulle tru kunne være mulig engang, men akk ja). Heldigvis hadde jeg nylig fått feriepenger og penger tilbake på skatten, så jeg hadde råd til det. Det er akkurat den samme modellen som den forrige, da, så sånn sett ikke så veldig spennende.

TV-serie: For tida driver vi egentlig mest med gjensyn med Game of Thrones og Looking, men så var det en dag her da jeg ikke følte meg så bra som jeg bare var nødt til å se litt Planet Earth (fordi på samme måte som det fins comfort food, fins også comfort TV).

Film: Stabukker, Another Earth, Never Let Me Go, Ulydighet og Star Trek: Into Darkness. Egentlig er det mest relevant å bruke dette avsnittet til å snakke om Ulydighet i og med at den er a) kinoaktuell og b) veldig bra, men jeg vil egentlig heller snakke om Another Earth, som kom som en aldri så liten overraskelse på meg. Så vidt meg bekjent, blei den aldri satt opp på kino her til lands, og jeg hadde ikke engang hørt om den før jeg ramla over den på Netflix. Den har et ganske lite budsjett og en kort rulletekst med flere av de samme navna som går igjen, og så er den altså ei aldri så lita perle. Syns ordet "perle" i filmsammenheng ofte brukes om alt mulig av bra film, men her i ordets rette betydning: bortgjemt og nesten bortglemt, og desto hyggeligere å oppdage. Den er lavmælt, smart, velspilt og rørende, og var faktisk en så positiv overraskelse at jeg blei skikkelig inspirert. Elsker når det bevises igjen og igjen at man ikke trenger store selskaper i ryggen og rekordsprengende spesialeffekter for å lage god film.



Bok: Det var noen dager for noen uker siden at jeg hadde det litt halvjævlig, og så var det en dag der jeg egentlig var forberedt på å ikke klare å stå opp i dag heller, men etter fem timer søvn våkna jeg til ei melding om at BOKA MI HAR KOMMET, så jeg stod opp, løp ut til postkassa, løp inn igjen, lagde meg en JÆVLA SMOOTHIE, gikk ut og satte meg i hagen og leste. Det går fortsatt sakte framover med Jeg husker fordi jeg jobber nesten hver dag for tida, men heldigvis er den ei sånn bok som jeg faktisk klarer å ta med meg og lese litt i her og der, fordi den ikke har noe narrativ og bare er bygd opp av enkeltstående setninger eller avsnitt som begynner med "jeg husker".

Første gang jeg leste litt fra denne boka (som var på hyttetur i vinter), blei jeg så inspirert at jeg skreiv dette (fra Døden og gleden):

Dagene som fulgte. Hva blei det av dem? Jeg husker lite annet enn soverommet mitt, ansiktene til mamma og Astrid ved middagsbordet og den påtrengende lukta av syriner inn gjennom det kveldsåpne vinduet mitt. Jeg husker lyden av gressklipperne om morgenene, jeg husker Astrid som lagde iste, jeg husker tynne gardiner og det tidlige morgenlyset gjennom dem. Alt det andre? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke.

Jo, og en annen ting! Jeg har hørt Sapiens av Yuval Noah Harari på lydbok, og den er egentlig så bra at den fortjener at jeg snakker mer om den, men jeg har egentlig ikke så mye å si, annet enn at jeg vil at alle som er interessert i for eksempel biologi, teknologi, historie, religion, politikk og/eller psykologi skal lese den (og ikke for å sette interesser opp mot hverandre her, men jeg trur egentlig jeg syns at alle bør være interessert i minst ett av de temaene). Den er lettforståelig, men samtidig smart og ekstremt lærerik, og tusen takk til Laila som anbefalte meg denne forfatteren i en kommentar her på bloggen for ei tid tilbake!

Musikk: I januar 2017-innlegget mitt snakka jeg om at jeg plutselig hadde gjenoppdaga Bloc Party. For sånt skjer jo innimellom, i væffal med meg; at det fins band jeg egentlig har hørt masse på, men så er det veldig lenge siden sist, og så ramler jeg innom dem igjen og bare damn, dette er jo faktisk høyst lyttbart også i dag. Nå har det skjedd med Idiot Pilot, et band jeg hørte en del på i sånn 2007 – 2008. De har et veldig mid-2000's-sound, men jeg liker det, og så er jeg faktisk veldig glad i 8bit-musikk. På den måten blir musikken deres en slags kombinasjon av den jeg var da jeg var tenåring og den jeg er nå, både nostalgisk og veldig meg akkurat nå på samme tid.

Blue Monday

Jadda, dere. Så:

(Okei, så bakgrunnshistorien til dette bildet, er at jeg sendte en snap til noen for å vise at jeg feira levert manus til Gyldendal (!) med cola og burger, det er derfor jeg poserer med colaboksen sånn. Bare derfor, altså. Selv om cola er godt, er jeg ikke sånn superduperfan av Coca Cola Company.)

Her syns fargen bedre:

Jeg føler meg som Brian Slade!

Med kjolen, skoa og sminka jeg kjøpte i mars blir jo dette perf.

Jeg jobber nesten hver dag for tida, og når jeg først har tid til overs, prioriterer jeg å skrive. Skjønnlitteratur, altså, ikke blogginnlegg. Jeg gleder meg til den dagen i fjern, fjern framtid der jeg faktisk har tid til å gjøre alle de tinga jeg elsker, sånn som å lese og spille TV-spill, noe jeg ikke har gjort på månedsvis. Det er derfor det går litt i rykk og napp her inne om dagen, mener jeg. Føkk kapitalismen og så videre.

Jo, og så reiser jeg til Gdansk førstkommende helg! Det blir kanskje spennende.

"I love to sail forbidden seas"

Dere, la oss aldri slutte å være nysgjerrige, la oss aldri miste lysten til å dra på eventyr, la oss aldri bli ferdig utlærte.

Mars 2018

Opplevelser: Hundepass. Førpremiere på 120 slag i minuttet med regissørmøte. God mat på Mr. India og kafébesøk med Vibeke. Spillkveld hos Linda. Søndagssteik på Egget og kino med Jørgen. Øl med forfattervenner.

Innkjøp: De nye Flamme-singlene og denne nydelige, gjennomsiktige plata med musikken som lages og spilles hos Fischer. Og! Så hadde jeg en liten shoppingspree, noe jeg nesten aldri har. Men jeg oppdaga plutselig at alle buksene mine, som er kjøpt cirka mellom 2005 og 2008, omsider er i ferd med å dette fra hverandre. Dermed dro jeg på Monki for å se meg om etter minst éi ny bukse. Og det blei alt annet enn bukser. Men nå kan jeg endelig være en space queen, så da får det bare være.

TV-serie: Mr. Robot, Girls og Looking. Jeg bingewatcha de to sesongene av Looking mens jeg var hundepasser i fem dager, og dere, det er så utrolig deilig de gangene jeg finner en sånn lett underholdningsserie som jeg faktisk liker, fordi så pessimististik og negativ og gravalvorlig som jeg er, så syns jeg jo nesten ingenting er morsomt, og det skal ganske mye til før jeg oppriktig klarer å fenges av en serie som helt åpenbart bare er ment å være lett underholdning – jeg veit ikke helt, jeg er vel bare ikke så lett å underholde. Men Looking! Kule dialoger, karakterer man kjenner seg igjen i og blir glad i, og San Fransisco, byen jeg aldri har vært i, men som jeg likevel har visst at jeg elsker siden tenåra.



Film: Shortbus (overraska meg positivt!), Looking: The Movie (bærer litt preg av å skulle samle alle løse tråder fra serien, men fint å få closure), 120 slag i minuttet (holy shit), Annihilation (wtf, men jeg trur jeg liker det) og The Shape of Water (flott film, men jeg syns helt ærlig Call Me By Your Name hadde fortjent Oscaren bedre).

Dere. Jeg må snakke om 120 slag i minuttet. Det er nesten litt overraskende at jeg ikke allerede har snakka om den her, men jeg trur greia er at jeg allerede har snakka såpass mye om den i hodet mitt (!) at jeg noen ganger glemmer at... you know... det bare er i hodet mitt. Så altså, fy faen, dette er den beste filmen jeg har sett på lenge. Jeg var forresten også helt sikker på at den var nominert til Oscar for beste utenlanske film, og da jeg dobbeltsjekka og fant ut at den ikke var det, så... altså, det er en skam. Men uansett. Den begynner som en engasjert aktivistfilm, men sirkler seg gradvis inn mot et mer personlig perspektiv. Og det ligger i korta allerede fra start av hva som skal komme til å skje, men likevel er det ikke nok til å forberede seeren, eller i væffal meg, på vendinga filmen tar sånn cirka halvveis uti. Dette er en av de tristeste filmene jeg noen gang har sett, men samtidig en av de mest usentimentale – og sannsynligvis er det nettopp derfor den er så trist. Og hadde dette vært en Hollywood-film, hadde den sett så utrolig annerledes ut, men heldigvis er den ikke det, den lar grusomhetene tale for seg sjøl istededfor å ty til billige virkemidler som insisterer på ei viss sinnsstemning. Sexscena på sjukehuset er en av de vakreste sexscenene jeg har sett i hele mitt liv, og ironisk nok er det fordi den er så veldig uglamorøs og estetisk sett lite vakker. Den er så utrolig full av kjærlighet, en kjærlighet som bare blir forsterka av de sterile omgivelsene, av slangene, av elektronikken, for meg blir denne scena det ultimate symbolet på hengivenhet, å kunne se kjæresten sin på sitt aller svakeste og minst tiltrekkende og likevel finne plass til denne kjærlighetsfylte handlinga. Altså, denne scena aleine er grunn nok til å se filmen, og jeg kunne sikkert snakka om den i timevis. Stol på meg, se traileren, og så stikker du og ser denne på kino:



Bok: Dere, jeg holder fortsatt på med Når du kjenner at det begynner å ta slutt, og jeg blir mer og mer sikker på at jeg skal legge den fra meg for nå. Jeg har slitt med den siden november, og Stig Larssons omstendelige skrivestil er ikke helt min greie, altså. I væffal ikke akkurat nå.

Musikk: De seige gitarene, den harmoniske melodien, teksten jeg trur nesten alle kan kjenne seg igjen i, strykeroutroen... herregud, jeg elsker Ride, og jeg elsker Vapour Trail, og etter at jeg kjøpte albumet Nowhere i februar, har jeg kunnet høre på den konstant, og det har jeg gjort. Dette er lyden av å ligge på graset under en blå himmel i juni og gråte.