August 2023

Opplevelser: Jeg starta måneden med å skade meg, noe som gjorde at det planlagte besøket mitt hos Vibeke varte vesentlig lenger enn hva meninga var, og det var en del andre planer som bare måtte få dure i vei uten meg. Men jeg fikk dratt på Still Corners-konsert med Mari, på konsert med Skala Operakor sammen med Hannah, og på Tronsmos bakgårdssalg med påfølgende middag på Nordvegan med Vibeke, så noe hygg blei det tross alt likevel.

Innkjøp: Det fine med å ha små føtter er at jeg kan handle i barneavdelinga, og det er der de fineste gummistøvlene er. På Still Corners-konsert kjøpte jeg også med meg ei fryktelig fin band-t-skjorte og blei ønska lykke til med skrivinga av vokalist og keyboardist Tessa Murray, i tillegg til at jeg fikk med meg langt flere bøker enn opprinnelig planlagt på bakgårdssalget til Tronsmo, men å kjøpe bøker og samtidig støtte en av Oslos beste bokhandlere, er aldri bortkasta penger etter min mening.

TV-serie: Etter en real hofte- og lårkaramell blei det brått behov for mer stillesitting enn vanlig, så nå har endelig også jeg begynt å se The Mandalorian. Jeg syns Star Wars-universet alltid er et koselig sted å være, mye fordi det føles så trygt. Det er det gode mot det onde, det er tidløse historier som er lette å følge med på, det er alltid mye gøy visuelt på gang. Nettopp dette gjør at jeg sjeldent syns Star Wars når de virkelige dybdene. Det føles aldri ordentlig farlig, og jeg er aldri redd for at det ikke skal gå bra til slutt. Men når man er sliten og har vondt, er det akkurat denne typen komfort-TV som er riktig. For ikke å glemme at jeg i all oppriktighet elsker The Force som konsept, og at jeg koste meg stort da jeg fikk se ingen ringere enn Werner Herzog dukke opp i en liten, men viktig rolle.

Film: Ghost Rider, Black Panther og Boston Strangler. Ghost Rider er fullstendig latterlig, men så over the top på den måten bare en Nicolas Cage-film kan være at den underholder stort ikke desto mindre, eller nettopp derfor (en ung Rebel Wilson i en bitteliten birolle er forøvrig filmens høydepunkt). Jeg blei personlig litt skuffa over Black Panther fordi jeg husker den fikk så gode kritikker da den kom, men for meg var den en temmelig generisk og forutsigbar affære som ligner på det meste annet jeg har sett av Marvel, men karakteren Shuri var så herlig at jeg gjerne ser en eventuell film med henne som hovedrolle. Boston Strangler fortalte en seriøs historie på en seriøs måte på den måten fiksjonalisert true crime gjerne gjør, og var dermed et helt OK tilskudd til en sjanger som byr på både bedre og dårligere filmer.

Musikk: Månedens hyggeligste oppdagelse var New York-bandet Lathe of Heaven, som i disse dager er aktuelle med sin første fullengders utgivelse. Åpningssporet At Moment's Edge gir meg skikkelig nostalgiske assosiasjoner til sjangerdefinerende åttitallslegender som The Chameleons og Echo and the Bunnymen. Sånn sett skaper Lathe of Heaven kanskje ikke noe helt nytt vi aldri har hørt før, men god musikk er god musikk, og post-punk-klubben er rikere med Lathe of Heaven som medlem.

November 2020

Opplevelser: På grunn av smitteverntiltak er et besøk hos frisøren den eneste gangen jeg har vært lenger hjemmefra enn nærbutikken denne måneden.

Innkjøp: Og på grunn av nevnte tur til frisøren, befant jeg meg tilfeldigvis i byen på black friday, og jeg endte faktisk opp med å kjøpe meg to shortser fra Monki som jeg til sammen betalte bare litt over hundre kroner for. Jeg syns jo generelt at black friday er en uting, men da enhjørningen blei en del av kroppen min i fjor sommer, innså jeg at jeg omtrent ikke eier shortser, så siden den gang har jeg faktisk vært på utkikk etter flere shortser, så dette er ting jeg sannsynligvis ville kjøpt uavhengig av black friday. Personen i kassa glemte å ta av alarmen på den ene shortsen, da, så der må jeg finne på noe lurt. Med et gavekort jeg hadde på Platekompaniet kjøpte jeg denne måneden også det nydelige albumet Strange Pleasures av Still Corners, som jeg blant annet snakka om her, i tillegg til at jeg har blitt eier av et audiovisuelt kunstprosjekt jeg syns er veldig interessant: Reigning Cement av Jesse Draxler. Jesse Draxler har tatt opp lyder fra industriområder og gitt lydene videre til ymse artister og musikere, som deretter har bearbeida lydene videre til sanger og støy. I tillegg er det ei bok med industrifoto. 

TV-serie: Har sett mye forskjellig denne måneden, blant annet Better Things, Fargo og His Dark Materials, men vil vie litt ekstra oppmerksomhet til The Queen's Gambit, som jeg endte opp med å begynne å se en dag jeg ikke visste hva jeg ville se og lot Mari velge for meg. Og det viste seg å være en god avgjørelse, for selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde trudd en serie om sjakk ville interessere meg så veldig, er den like thrillerspennende som for eksempel jazzfilmen Whiplash, i tillegg til at den ser utroooolig lekker ut. Rett og slett en utrolig gjennomført og godt lagd serie.

Film: Tilbake til fremtiden 3, Profeten, Pitch Perfect, Burlesque, The Bourne Identity, Ocean's Eleven, Ghost, A Whisker Away, Møte på Valmueåsen, The Lovely Bones, Cloverfield, Sauls sønn, Us, The Aviator, Hunger og Crazy, Not Insane.

Us er den andre filmen til Jordan Peele, etter Get Out. Jeg likte ikke Us like godt som Get Out, historien faller litt sammen etter hvert som filmen utfolder seg, men jeg vil likevel trekke den fram her fordi jeg syns det er så utrolig flott at filmverdenen har blitt skjenka Jordan Peele, for er det én ting Us skal ha, så er det at den aldri er forutsigbar. Jeg syns rett og slett det er utrolig kult at skrekksjangeren endelig blir behandla med den respekten den fortjener, for her er det så mye fortelleroverskudd og skaperglede at jeg er superspent på hva han vil finne på neste gang. Dessuten er Us, i likhet med Get Out, til tider utrolig morsom, et kjærkomment trekk ved en sjanger som ofte tar seg sjøl litt for seriøst. Og jeg trur jeg var tenåring sist jeg faktisk blei redd av en skrekkfilm, men jeg fikk faktisk litt gåsehud da Red åpna munnen og begynte å snakke med en stemme som Lupita Nyong'o må ha påkalt fra demonverdenen, om ikke fra helvete sjøl.

Bok: Jeg har så vidt begynt på Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking:

Musikk: Jeg tør vedde på at du aldri har hørt en finere versjon av The Lion Sleeps Tonight i hele ditt liv enn denne. Og det jeg først trudde bare var en oppriktig vakker versjon av en sang jeg har vært glad i siden jeg var barn (takket være en viss Disneyfilm), endte faktisk opp med å spinne i gang en hel historie inni meg, og dermed har denne sangen i Kronos Quartet sin versjon fungert som utgangspunkt for den novella jeg jobber med i disse dager. Jeg elsker hvor inspirert jeg er i stand til å bli av musikk!

Inspirasjon: ørkensommer

Jeg leser Dune av Frank Herbert nå, og den kommer jeg til å snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, og dét, i kombinasjon med at jeg minte meg sjøl på hvor mye jeg elsker musikken til Still Corners for noen innlegg siden, gjorde at jeg – nok en gang – har fått uendelig lyst til å kjøre meg vill i ørkenen i det sørvestlige USA. Eller, altså, jeg vil helst unngå å ende opp som i Scenic Route (fin, liten indiefilm, forresten, sjekk den ut), men er ei stjerneklar natt opplyst av Melkeveien mellom steinformasjonene i California eller Nevada så mye å be om? (Ja, det er ganske mye å be om for noen med min inntekt, men likevel.) Har funnet noen bilder til dere – som før, klikk på bildet for å komme til bildekilden – og jeg anbefaler VELDIG at du setter på Slow Air eller Strange Pleasures av Still Corners mens du synker inn i en verden av døsige skygger, gamle biler, stillestående luft og etterlengta vind.

Kan noen anbefale meg en film jeg bør sjekke ut som oppholder seg i dette landskapet og cirka denne stemninga? Jeg likte for eksempel Ingrid Goes West ganske godt, men jeg kan godt tenke meg en film uten så mye drama, for jeg vil egentlig bare se masse fine bilder og høre masse fin musikk, haha.

Ti album du bør høre nå som du har tid og antakelig trenger musikk som trøst

Dette:

Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?

Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?

Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.



Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl. 

John Maus – We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves

Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly. 

Foie Gras – Holy Hell

Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.



Pantha du Prince – The Triad

Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.



Still Corners – Strange Pleasures

Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.



TR/ST – The Destroyer 1 & 2

Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.



I Break Horses – Chiaroscuro

I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.



Asobi Seksu – Citrus

Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.



Black Marble – It’s Immaterial

Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.



Fever Ray – Fever Ray

Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.

Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.

Desember 2019

Opplevelser: Hundepass. The sideshow before Christmas. Forfatterklassekos med Unn og Anne Lise. Bursdagen til (den andre) Mari. Jul i Lier. Kinotur med Vibeke. Nyttårsfest hos Mari.

Innkjøp: I desember har jeg vel igrunn bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg driver egentlig fortsatt med å ta igjen for all den tida i vår da jeg ikke klarte å sitte stille lenge nok til å se en episode av noe som helst. I desember så jeg den siste sesongen av The Affair og den nyeste sesongen av Castle Rock.

Film: Deadpool, Ghost World, Jeg har mistet kroppen min, I, Tonya, Star Wars – Episode IX: The Rise of Skywalker, Mute og Grey Gardens (altså spillefilmen fra 2009). Av disse var I, Tonya blant dem jeg likte best. Jeg var litt for liten til å få med meg hele Tonya Harding-greia mens det faktisk skjedde, men jeg har vært innmari fascinert av historien hennes siden jeg leste om henne i et eller annet random blad mens jeg var hos frisøren for noen år siden. Hun var kunstløpdronninga USA helst skulle vært foruten; de mente hun var white trash, og ikke så ut sånn som USAs representant i OL burde se ut. Man trenger ikke være opptatt av kunstløp i det hele tatt for å la seg begeistre av det brokete karaktergalleriet, der alle utrolig nok er basert på ekte personer.



Musikk: Whisper av Still Corners er den låta jeg hørte mest på i desember – og for ei låt det er. Helt perfekt å sovne til, selv om den passer bedre til ei tropenatt enn akkurat midtvinteren.

September 2019

Opplevelser: Troll i eske på Cinemateket. Forlagenes store boksalg. Kinotur med Vibeke. Fortellerkafé. Besøk hos Mari. Øl med Mari og Annette. Kinotur med Martina.

Innkjøp: Disse to bøkene på Forlagenes store boksalg:

TV-serie: RuPaul's Drag Race er fortsatt bokstavelig talt den eneste TV-serien jeg ser, og on that note: Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie!

Sånn i tillegg til å ha noen av de kuleste looksa jeg noen gang har sett, har hun ei sinnssyk sceneutstråling og ei helt unik tilnærming til drag:



for ikke å snakke om verdens beste latter:



Film: Hvítur, hvítur dagur, Once Upon a Time… In Hollywood, A Quiet Place, Drive, Knife + Heart og Paris Is Burning. Jeg har i det siste begynt å innse at jeg egentlig ikke er så opptatt av hvor bra en film er lenger; isteden er hvor interessant den er viktigere for meg. Når jeg tenker meg om gjelder det kanskje ikke bare filmer heller, men alt mulig. En film kan være så teknisk sett perfekt den bare vil, men om den ikke har noe ved seg som gjør at den skiller seg ut vil jeg med stor sannsynlighet syns den er kjedelig. Når jeg blar på Netflix eller kikker i kinoprogram nå om dagen, velger jeg i større grad enn før bort filmer som har vunnet massevis av priser og på alle måter må kunne sies å være imponerende, til fordel for filmer som jeg trur vil kunne gi meg noe ingen annen film kan gi meg. Det har liksom oppstått et visst mønster i akkurat dette avsnittet de siste månedene. Jeg tenkte for eksempel ganske lenge at jeg burde se Bohemian Rhapsody, og altså, kanskje jeg fortsatt bør det, men du verden så mye jeg koste meg med en raring som Knife + Heart på kino:



Musikk: Denne måneden har jeg drømt meg bort til Still Corners. Jeg har lyst til å være halvvåken i baksetet på en veteran-Mustang som kjører nedover USAs sørvestkyst mens jeg hører på dette: