Juli 2021

Opplevelser: Kunstutstilling, burger på Døgnvill og gin & tonic på Sukkerbiten med Camilla, Corita, Madelén og Lauren. Sognsvann med Martina. Botanisk hage med Vibeke. Kino med Mari. Fjordrock. Katten med Martina. Bursdagen til Mone. Kattepass i Drammen (noe som inkluderte Anchas Bodega med Martina). 

Innkjøp: Ingenting utover husholdning og andre basisprodukter.

TV-serie: Jeg har ikke gjort noen nye oppdagelser denne måneden, men sesong to av HBOs fargerike skateperle Betty gleda hjertet mitt like mye som sesong én gjorde.

Film: Black Widow, Fear Street Part One: 1994, Fear Street Part Two: 1978, Fear Street Part Three: 1666, Weathering With You, A Dangerous Son og Bohemian Rhapsody. Og som dere ser, endte den første Fear Street-filmen opp med å begeistre meg så mye at jeg så de to andre delene rett etterpå. Det kom litt overraskende på meg; jeg hadde rett og slett ikke regna med å like dem så godt som jeg faktisk gjorde. Filmserien i tre deler er basert på bokserien med samme navn av R.L. Stine, en bokserie jeg leste litt av tidlig i tenåra, uten at jeg kjente igjen historien av den grunn. Filmene er teknisk sett kategorisert som skrekkfilmer, men de er såpass lettbeinte og med såpass mye humor at man fint kan være lettskremt og likevel like disse filmene godt, noe som i sin tur gjør at enkelte temmelig grafiske voldsscener kan komme litt brått på, men denna blod og gørr-entusiasten syntes det bare gjorde hele greia desto gøyere. I stemning, utseende og til dels i handling kan de minne litt om Stranger Things, bare at det denne gangen er nittitallet som har blitt kjørt gjennom hypernostalgi-filteret. Dette er ikke de dypeste og mest tankevekkende filmene som fins, men for oss som vokste opp på nittitallet og var glad i bøkene til R.L. Stine, og som aldri helt slutta å være fascinert av det mørke og makabre, er dette ekstremt fornøyelig underholdning. 

Bok: På katteferie i Drammen fikk jeg endelig sjelefred nok til å få lest masse! Herregud, som jeg har savna å sitte ute og lese hele dagen, på den måten jeg pleide å gjøre nesten hele sommeren da jeg var liten. Jeg leste endelig ut Sigd av Ruth Lillegraven, som var ei vakker, sart og melankolsk diktsamling som rørte og begeistra meg med sin til tider nærmest Inger Hagerupske rytme og lydlighet. Jeg leste også novellesamlinga Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, som var skikkelig kul og rar, og som faktisk – ikke for å skryte, eller noe som ligner på å skryte – minte meg litt om enkelte noveller jeg sjøl har skrevet. Nå har jeg for første gang på ekstremt lenge kommet dit at jeg ikke helt veit hva jeg skal begynne å lese nå, men jeg har nok å velge i, så det er egentlig et ikke-problem.

Musikk: Jeg veit jeg har sagt det før, men noen ganger kan det gå laaaang tid før jeg hører ei låt for første gang til jeg plutselig, som fra ingensteder, skjønner hvor bra den faktisk er. For omkring to og et halvt år siden siden fant jeg jo ut at jeg egentlig liker Susanne Sundfør, og da hovedsakelig albumet hennes Ten Love Songs, og så skulle det altså gå enda noen år før det gikk opp for meg at hei, husker dere den hitten Susanne Sundfør hadde i 2012? DEN ER SÅ SYKT BRA. Og resten av verden bare, jada, Kristine. Vi veit det. Vi har visst det i ni år. Ikke desto mindre: jeg kommer ikke over hvor uhorvelig god Susanne Sundfør er til å blande det melankolske og det dansbare, og White Foxes er bare nok et eksempel på hvor perfekt hun har balansert de to polene mot hverandre. Jeg er ikke alltid like fan av, vel, vokaljukkinga hennes (fins det et hakket mer profesjonelt og nøytralt ord for det?), mens andre ganger syns jeg det hun gjør sangteknisk er utrolig spennende og, så klart, ekstremt imponerende. Og perkusjonen! Himmel.

Ti album du bør høre nå som du har tid og antakelig trenger musikk som trøst

Dette:

Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?

Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?

Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.



Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl. 

John Maus – We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves

Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly. 

Foie Gras – Holy Hell

Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.



Pantha du Prince – The Triad

Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.



Still Corners – Strange Pleasures

Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.



TR/ST – The Destroyer 1 & 2

Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.



I Break Horses – Chiaroscuro

I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.



Asobi Seksu – Citrus

Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.



Black Marble – It’s Immaterial

Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.



Fever Ray – Fever Ray

Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.

Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.

2019

Som jeg skreiv i årsoppsummeringa mi i fjor håpa jeg at 2019 skulle bli et annerledes år, et år med forandring. Det skjedde jo i og for seg ei ganske stor forandring i det at det blei slutt mellom Jørgen og meg, men utover det blei 2019 skremmende likt året før der igjen. Dette er vel sikkert bare en del av det å bli eldre, men jeg liker det ikke. Det føles egentlig ikke som at tida går fortere, men som at jeg beveger meg saktere. Jeg blogger stadig sjeldnere, leser stadig mindre til tross for at jeg hele tida lover meg sjøl at jeg skal lese mer, jeg skriver nesten ingenting lenger, ting som før føltes overkommelig har blitt skummelt og vanskelig. Er jeg i ferd med å bli borte for meg sjøl? På den annen side: i 2019 var jeg ærligere med meg sjøl enn jeg har vært på lenge. Jeg skamma meg mindre, og jeg åpna meg om ting jeg ikke hadde trudd jeg skulle åpne meg om med det første – og det gikk helt fint! Ikke bare det, det var en fantastisk lettelse. Fortsetter jeg i dette sporet, kan det hende jeg i framtida ikke engang trenger å være kryptisk og vag når jeg skriver om det på bloggen.

Hva gjorde du i 2019 som du aldri har gjort før?
Skreiv en roman i løpet av en måned. Spilte trommer (altså på en semi-ordentlig måte). Var på fetisjfest. Tatoverte en enhjørning. Var på dragshow. Besøkte Stockholm. Dro på konsert aleine. Andre ting jeg ikke har lyst til å skrive her (ennå).

Beste konsert:
Trur jaggu jeg koste meg mest på Chromatics + Desire i oktober, jeg ass.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige, men for én gangs skyld kom jeg meg litt lenger enn til Strömstad.

Hva ønsker du deg i 2020 som du har savna?
Føler jeg sier det samme hvert eneste år, men: mer motivasjon, mer tid, større fokus.

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Altså, det går jo ikke an å snakke om 2019 og TV for meg uten å nevne RuPaul's Drag Race. Det er jo nesten litt rart at jeg ikke har sett det før, men endelig skjedde det, og mye av seinsommeren og høsten min havna om nettopp drag på grunn av det. Men jeg vil også gi en honorable mention til Maniac, som kanskje var den serien jeg så som var mest meg, nærmest som om en A.I. skulle ha lagd en TV-serie basert på informasjon Googles algoritmer har om meg. Jeg koste meg mer med begynnelsen enn med slutten, men de tre første episodene var til gjengjeld toppen av kransekaka, ass.



Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Helt klart Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Og apropos bøker: jeg var sikker på at jeg hadde nådd en ny all time low med tanke på antall leste bøker i år, ned fra fjorårets fem, eller egentlig tre, fordi to av dem var lydbøker. Men! Jeg har faktisk lest fem bøker i år, hvorav ingen lydbøker, så det er jo kanskje framskritt? Vi sier det.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
TR/ST, John Maus, Black Marble, Susanne Sundfør og Chromatics. I den rekkefølgen. Spesielt interesserte må gjerne sjekke ut spillelista med mine mest spilte låter på Spotify. Og: jeg vil gjerne se lista di òg.












Hva ønska du deg? Og fikk?
Ei nyttig og grundig tilbakemelding på det nyeste romanprosjektet mitt. Personlig katarsis. Et kyss (!).

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders.

Hvilke var de beste filmene du så?
Det var ingen filmer som sønderslo min oppfatning av virkeligheten på samme måten som det 120 slag i minuttet og Mandy gjorde i 2018, men noen av filmene jeg likte best, i alfabetisk rekkefølge fordi de er så forskjellige fra hverandre at det gir liten mening å rangere dem, inkluderer The Favourite, A Ghost Story, The Killing of a Sacred Deer, Only Lovers Left Alive og Weekend. Sistnevnte er egentlig en sånn film jeg godt kunne tenke meg å skrive sjøl. Når jeg tenker meg om, er det egentlig overraskende mange av tekstene mine som på en eller annen måte er varianter av plottet i Weekend.




Ønsker og planer for det nye året:
Jeg SKAL sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag i 2020. Uansett hvor skummelt det er.

Mai 2019

Opplevelser: Bursdagen til Vibeke på A.C. Perchs Thehandel. Tur til Henie-Onstad Kunstsenter. Dart, øl og grilling med Mari og Jostein. Øl og drinker på byen med gode venner. Hundepass. Lazarus på Det Norske Teatret med Jørgen, Marie og Pål.

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Det kaaaaan hende at jeg kjøpte litt for mange greier denne måneden òg. Men bare se på alt dette fantastiske stæsjet, da:

TV-serie: Jeg har av en eller annen grunn vært så smått litt besatt av Tsjernobyl-katastrofen siden jeg var liten. Jeg trur litt av grunnen til det, er at mamma var ganske paranoid på grunn av det på begynnelsen og midten av nittitallet. Liksom hver gang det var noen gulaktige skyer på himmelen, var mamma redd for at de skulle inneholde radioaktivt nedfall. Needless to say har jeg kost (?) meg veldig med den nye HBO-serien som det i disse dager dukker opp nye episoder av hver tirsdag! Eeeegentlig har jeg ønska meg en Tsjernobyl-dramatisering veldig lenge, gjerne med en cyberpunk-estetikk og med musikk av Kraftwerk

men denne gritty, realistiske varianten duger jaggu meg òg, ass:



Film: The Fifth Element, Lykkelige Lazzaro, My Friend Dahmer, Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile og Only Lovers Left Alive.

Og dere, jeg har liksom bare blitt mindre og mindre opptatt av plott med åra. Det er ikke det at Only Lovers Left Alive nødvendigvis har en dårlig historie eller noe, det er bare det at det er alt det andre som gjør denne filmen så sykt verdt å se. Stemning, dere, det er den uhåndgripelige stemninga igjen! Fordi noen ganger (ganske ofte) er egentlig stemning det eneste jeg vil ha. Filmen ser utrolig bra ut, musikken er kul, manuset er akkurat passe skrudd. Og liksom, å lage vampyrfilm kan fort gå veldig dårlig, men så er det Jim Jarmusch som gjør det, og da er plutselig alt helt riktig.



Musikk: Min viktigste musikalske oppdagelse denne måneden har antakelig vært Foie Gras. Red Moon er nok fortsatt yndlingssangen min av henne – altså, noe så rått og seigt og ekte er det lenge siden jeg både har hørt og sett – men EP'en hennes Holy Hell er litt av en opplevelse i det hele tatt. Der Red Moon er dronete og saktestøyende og nesten doom metal, er for eksempel Psychic Sobriety bekmørk BDSM-synthpop, Latex Sun (For Una) har en nærmest Tarantino-aktig californiansk schwung, Hate Fantasy klarer på sitt vis å være ei slags råhard gladlåt, og Sisyphus bærer på et pønk-sinne med en dæsj av både metal og synthpop. Sangene hennes er så ekstremt forskjellige fra hverandre, og likevel passer de så godt sammen, og jeg liker dem alle skikkelig godt på hver sin måte. Hun er sjangeroverskridende og beintøff, og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen.

April 2019

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Middag på Sara og kino med Martina. Tur til Teknisk museum. Bursdagsburger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders. Bursdagsfest hos Mari.

Innkjøp: Okeiså egentlig hadde jeg ikke tenkt å kjøpe det nye limited edition bokssettet til Son Lux fordi det var så innmari dyrt, men jo flere bilder jeg så av det, jo mer fikk jeg lyst på det. Seriøst, disse albuma, både omslaga og sjølve platene, er KUNSTVERK. Det at det er så mye fin musikk på dem er jo også en ålreit bonus.

Og med gavekort fra Platekompaniet jeg har hatt liggende kjøpte jeg disse to av John Maus:

Oooooog jeg har omsider kjøpt meg ringer til øra! Det var meninga at jeg skulle bytte ut kulene mine med ringer noen måneder etter at jeg hadde pierca meg, men så... y'know, gikk det fire år.

TV-serie: ALTSÅ HALLOOOOOO GAME OF THRONES!!!!



Film: The Room (herregud, endelig!!), The Disaster Artist, Pet Sematary, Agnosia, Weekend og God's Own Country. Jeg har gått rundt i månedsvis og sitert The Room uten å ha sett den faktiske sammenhengende filmen; jeg har liksom bare sett massevis av YouTube-klipp. Etter å ha stått en halv evighet på venteliste på biblioteket, kan jeg nå OMSIDER slippe å føle at jeg jukser når jeg slenger ut en aldri så casual "So anyway, how's your sex life?". Jeg så forresten The Disaster Artist dagen etter – det anbefales! Og: om det finnes en offisiell trailer for The Room, veit jeg ikke hvor den er å se. Så dere får denne isteden:



Musikk: Altså herregud, TR/ST er i ferd med å ta over livet mitt. Poorly Coward er en av favorittene mine fra det nyeste albumet. Det er noe veldig Neubauten-aktig over det industrielle støypartiet i midten av låta og jeg ELSKER DET. Har også hørt en del på Susanne Sundfør i det siste – Ten Love Songs er SÅ BRAAAAA – så jeg er rett og slett så raus at gir dere begge to, jeg.

Januar 2019

Opplevelser: Hundepass. Kinotur med Vibeke og Jørgen.

TV-serie: Okei, jeg gjør tydeligvis ikke annet enn å se på TV-serier. Denne måneden har jeg sett Sharp Objects, Maniac, Deadwood (som jeg riktignok ga opp etter episode seks eller deromkring – sorry, jeg veit det er verdens beste westernserie og alt det der, jeg klarte bare ikke å komme inn i det), og nå i det siste Bates Motel.

Okei dere, Maniac. Dere veit de gangene det dukker opp noe som på merkelig vis virker som å være lagd spesifikt med deg i tankene? Jeg hadde den opplevelsen med Maniac; som om noen hadde kikka inn i hjernen min og plukka ut alle de tinga jeg elsker og satt det sammen til én greie. Det skal innrømmes at jeg likte Maniac aller best på starten – de beste episodene syns jeg nok var episode to og tre – men altså, det er lenge siden jeg har kost meg så mye med en serie. Den litt skakke Wes Anderson-aktige humoren er trist og morsom om hverandre, men der Wes Anderson later til å være inspirert av seksti- og søttitallet, ser Maniac ut til å være inspirert av åtti- og nittitallet. Sjølve historien er lagt til ei nær framtid, men det er den type framtid som litt corny åttitallsfilmer så for seg – tenk Tilbake til fremtiden 2 og denslags. Maniac blander sammen framtidparanoia og mindfuck á lá Black Mirror med en Dirk Gently-aktig tilnærming og en dæsj Her. Jeg elsker det kitchy utseendet på teknologien, alle elementene som ikke burde gå sammen, men som viser seg å fungere helt perfekt, og det faktum at det på ingen måte er realistisk, at alt er såpass overdrevet at man skjønner at det ikke er sånn det kommer til å bli om noen få år under noen omstendigheter, men at man likevel trur på det fullt og helt. Og det er det som er magien med god historiefortelling, er det ikke? At man kan få mottakeren til å tru på det uansett hvor absurd det er? Denne framtidsvisjonen er så full av åpenbare anakronismer at det er en sann fryd. Det handler om to individer som melder seg frivillig til å teste ut en ny type anti-depressiva, og dette er introduksjonvideoen som det Big Pharma-aktige selskapet viser de menneskelige forsøkskaninene når de først kommer til laboratoriet deres:



Dette klippet viser dessverre ikke videoen i sin helhet, men like fullt: JEG ELSKER DETTE SÅ UTROLIG MYE.

JEG MENER



Okeida, dere skal få en vanlig trailer òg. Men estetikken i denne serien er så inderlig år 2020 sett fra perspektivet til 1985 at jeg blir varm til langt inn i hjerterota.




Spill: Jeg har faktisk fått spilt en del denne måneden òg. Jeg elsker at Tomb Raider 3 faktisk er like bra nå som da jeg spilte det på nittitallet. Det irritererer meg dog at det fins flere måter å gjennomføre de ulike bretta på. Dette er sikkert et litt uvanlig irritasjonsmoment, men jeg blir litt besatt når jeg spiller, jeg vil liksom oppleve alt som oppleves kan, og det er faktisk ikke mulig fordi at ved å velge én måte velger man bort en annen. Jeg trur ikke noen andre enn meg ville sett på dette som et problem, men så er jeg ikke helt normal heller, da. Jo, og så er det faktisk et latterlig vanskelig spill. Men det tåler jeg. Jo, og jeg er på Stillehavsøyene nå, for dere som bryr dere. Jeg har fullført både India og London, og nå som jeg faktisk forstår hva de sier i cut scenes'ene (!) kan jeg meddele at Sophia Lee er et veldig mye ondere menneske enn jeg klarte å skjønne da jeg var åtte.

Film: The Ballad of Buster Scruggs, Mountain, Life, Summer of 84 og Cielo (takk, Cinemateket!).



Bok: Jeg har fullført Hundene i Tessaloniki og har så vidt begynt på Baby Jane av Sofi Oksanen. Jeg kommer sikkert til å snakke mer om den når jeg har kommet lenger i den.

Musikk: Som alle andre i verden syns jeg stemmen til Susanne Sundfør er helt fantastisk, men i motsetning til alle andre i verden har jeg generelt syntes at musikken hennes er litt... kjedelig? Men så er det en sang hun har som jeg har hørt noen få ganger før her og der og som jeg faktisk liker skikkelig godt, og nå har jeg funnet ut hvilken det er! Jeg følger ikke så godt med på når sanger faktisk kommer ut og sånn, så det at denne sangen faktisk er fire år gammal får ikke hjelpe. Den er ny i hodet mitt. Og der har den gått på repeat i det siste. Noen i kommentarfeltet dens på YouTube påstår at dette er som om ABBA skulle møtt Depeche Mode, og jeg er ikke uenig.