Mai 2019

Opplevelser: Bursdagen til Vibeke på A.C. Perchs Thehandel. Tur til Henie-Onstad Kunstsenter. Dart, øl og grilling med Mari og Jostein. Øl og drinker på byen med gode venner. Hundepass. Lazarus på Det Norske Teatret med Jørgen, Marie og Pål.

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Det kaaaaan hende at jeg kjøpte litt for mange greier denne måneden òg. Men bare se på alt dette fantastiske stæsjet, da:

TV-serie: Jeg har av en eller annen grunn vært så smått litt besatt av Tsjernobyl-katastrofen siden jeg var liten. Jeg trur litt av grunnen til det, er at mamma var ganske paranoid på grunn av det på begynnelsen og midten av nittitallet. Liksom hver gang det var noen gulaktige skyer på himmelen, var mamma redd for at de skulle inneholde radioaktivt nedfall. Needless to say har jeg kost (?) meg veldig med den nye HBO-serien som det i disse dager dukker opp nye episoder av hver tirsdag! Eeeegentlig har jeg ønska meg en Tsjernobyl-dramatisering veldig lenge, gjerne med en cyberpunk-estetikk og med musikk av Kraftwerk

men denne gritty, realistiske varianten duger jaggu meg òg, ass:



Film: The Fifth Element, Lykkelige Lazzaro, My Friend Dahmer, Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile og Only Lovers Left Alive.

Og dere, jeg har liksom bare blitt mindre og mindre opptatt av plott med åra. Det er ikke det at Only Lovers Left Alive nødvendigvis har en dårlig historie eller noe, det er bare det at det er alt det andre som gjør denne filmen så sykt verdt å se. Stemning, dere, det er den uhåndgripelige stemninga igjen! Fordi noen ganger (ganske ofte) er egentlig stemning det eneste jeg vil ha. Filmen ser utrolig bra ut, musikken er kul, manuset er akkurat passe skrudd. Og liksom, å lage vampyrfilm kan fort gå veldig dårlig, men så er det Jim Jarmusch som gjør det, og da er plutselig alt helt riktig.



Musikk: Min viktigste musikalske oppdagelse denne måneden har antakelig vært Foie Gras. Red Moon er nok fortsatt yndlingssangen min av henne – altså, noe så rått og seigt og ekte er det lenge siden jeg både har hørt og sett – men EP'en hennes Holy Hell er litt av en opplevelse i det hele tatt. Der Red Moon er dronete og saktestøyende og nesten doom metal, er for eksempel Psychic Sobriety bekmørk BDSM-synthpop, Latex Sun (For Una) har en nærmest Tarantino-aktig californiansk schwung, Hate Fantasy klarer på sitt vis å være ei slags råhard gladlåt, og Sisyphus bærer på et pønk-sinne med en dæsj av både metal og synthpop. Sangene hennes er så ekstremt forskjellige fra hverandre, og likevel passer de så godt sammen, og jeg liker dem alle skikkelig godt på hver sin måte. Hun er sjangeroverskridende og beintøff, og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen.