Januar 2024

Opplevelser: Skrivetreff med skrivevenner. Overraskelsesbursdag for Marie. Moby Dick på Det Norske Teatret med Kit. Middag på Via Village og kinotur med Hannah. 

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Etter en skambra førstesesong, har Fargo hatt litt ujevn kvalitet. Men! Den nyeste og femte sesongen, med en Juno Temple jeg ikke kjente igjen i hovedrollen, var helt fantastisk. Personlig syntes jeg denne sesongen var den minst humoristiske og den mest emosjonelt vanskelige å se av alle sesongene, men til gjengjeld en av de mest velspilte og mest engasjerende. Og i tilfelle du ikke allerede visste det: sesongene er helt frittstående fra hverandre, så du kan fint se denne sesongen uten å ha sett de andre.

Film: Hannah og jeg så How To Have Sex for ei uke siden, debutspillefilmen til regissør Molly Manning Walker, som er tre år yngre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg gammal og særdeles unaccomplished, haha. Filmen har ikke noen tydelig narrativ struktur, noe som strengere folk enn meg nok vil ha problemer med, men som jeg sjøl ikke syns gjør så mye (kanskje fordi jeg ikke sjeldent har fått samme kritikken sjøl, ehe). Isteden er den ei utforskning av psyken til unge mennesker som trur de er voksnere enn de egentlig er, helt uten å verken dømme eller konkludere. Den tematiserer nyansene av fri vilje, dømmekraft og samtykke på en måte som føles befriende apolitisk. Filmen går inn i de ubehagelige realitetene med den hensikt å vise fram framfor å moralisere. Til tider brutal, men samtidig usentimental og nøktern. I det hele tatt en veldig imponerende debut, og jeg er veldig spent på resten av karrieren til knapt tredve år gamle Walker.

Bok: Som tidligere nevnt har jeg hatt et ønske om å lese så mye som mulig av Moby-Dick før jeg så den på teater, og jeg er helt ærlig ganske fornøyd med at jeg rakk over omtrent 200 sider av totalt cirka 650. Jeg sliter litt med den viktorianske engelsken til Melville, mest fordi det er en del navn på gjenstander og ting som ikke er noe særlig i bruk lenger som jeg ganske enkelt ikke forstår (hva i all verden er for eksempel scrimshander?) og det ville tatt for lang tid og ødelagt flyten om jeg skulle ha googla ethvert ord jeg ikke kan. Ikke desto mindre syns jeg den er ei langt mer underholdende og engasjerende bok enn mye annet, kanskje det meste annet, jeg har lest fra samme tidsperiode, og for alle dens kronglete formuleringer, tar jeg meg i å både le av, filosofere over og nyte den tidvis slående poesien i Melvilles særegne språk.

Musikk: Den forstående lengre utgivelsen til TR/ST som jeg skjønte at var på ferde i desember, kom ut i form av en EP i januar. Min umiddelbare reaksjon var at dette var nok en skuffelse, men etter diskusjoner med andre fans, har jeg, om ikke begynt å like EP'en bedre, så i hvert fall begynt å forme en slags forståelse for omstendighetene rundt den. TR/ST har de siste åra vært et uavhengig musikalsk prosjekt, så da Robert knytta seg til plateselskapet Dais på tampen av fjoråret, burde jeg kanskje lest det som en indikator på at ting framover kom til å bli litt annerledes. For eksempel inneholder denne EP'en den eurodance-inspirerte Slug, som blei sluppet på YouTube i 2015 uten å være tilknytta noen faktisk utgivelse i form av et album eller en singel. For meg ser dette mest av alt ut som at et plateselskap pusher en artist til å gi ut noe de veit at fanbasen allerede har et forhold til, så de kan tjene penger på det som ei offisiell låt. Alt i alt er dette en litt merkelig og ujevn EP som virker å være et slags sammenrask av låter som ikke har så mye å gjøre med hverandre, litt som at plateselskapet syntes de var for gode til å ikke finnes der ute, men at de likevel ikke passa inn i en tross alt mer helhetlig enhet i form av et album. Og tross alt er jo også jeg veldig glad for at Slug endelig er tilgjengelig på Spotify, og EP-versjonen av den er lydmessig forbedra fra YouTube-versjonen. Jeg har ikke hatt et like sterkt forhold til den som mange andre fans har hatt, men den er likevel for meg åpenbart EP'ens sterkeste låt. Som sagt syns jeg at jeg hører tydelig inspirasjon fra nittitallets eurodance og trance, og selv om jeg foretrekker mørk og møkkete-TR/ST framfor lett og poppete-TR/ST, syns jeg at Slug tar vare på nok av melankolien og lengselen fra låtene jeg virkelig elsker til å likevel være kompleks og ektefølt. Det samme kan jeg ikke si om for eksempel Run eller coverlåta Being Boring, som for meg framstår litt overfladiske. Men igjen, for alt jeg veit kan nettopp disse lettere og mer tilgjengelige låtene være et bevisst forsøk fra plateselskapet sin side på å nå ut til et større publikum.

Januar 2023

Opplevelser: Spill og kos hos Mone. Kino med Vibeke. Den lille prinsen på Nationaltheatret/Kanonhallen med Martina. Middag på Jewel of India med Vibeke. Lønsj på Creperie de Mari og påfølgende barhopping med Mari.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Hoi, jeg har kjøpt masse denne måneden – men bare ting jeg faktisk trengte eller hadde veldig lyst på. Jeg benytta nemlig januarsalget hos tights.no til å gjøre noen skikkelige kupp på treningstøy, som jeg generelt har lite av, fordi jeg… y'know, først begynte å trene på offentlige steder sammen med andre folk i april i fjor.

Jeg kjøpte også jakka/genseren jeg har på meg på bildet av meg over her etter at jeg fikk tilsendt link til H&M av den av både Vibeke og Mari. Det måtte jo være skjebnen, tenkte jeg, eller i hvert fall en betydningsfull synkronisitet.

Ooooog etter vår nevnte lønsj på Creperie de Mari, tok Mari meg med på Maral Kunst, der jeg egentlig ikke skulle ha noe, men endte opp med å kjøpe en ring med opal fordi jeg har hatt lyst på opal-ring i årevis fordi de funker like godt til casual som til fancy og jeg har stort sett bare har veldig casual plastringer fra før, og jeg pleier å ha for tynne fingre for de fleste ringer, men denne viste seg å passe meg perfekt. Og, etter å ha lest historien til hun som driver Maral Kunst inne på nettsidene deres, blei det enda tydeligere for meg enn før hvor viktig det er å støtte ildsjeler framfor kjedebutikker.

FOR IKKE Å GLEMME at jeg helt på tampen av måneden, altså den 31., henta med meg to joggebukser fra Zalando hjem. Når man sitter så mye hjemme som meg, blir de samme, gamle joggebuksene ganske slitt i etter hvert.

TV-serie: Jeg fortsetter å pløye meg gjennom TV-serier til fordel for filmer, noe som på ett vis føles mindre produktivt uten at jeg helt skjønner hvorfor, samtidig som jeg prøver å tenke at det er helt greit å stole på magefølelsen og innse at i perioder frister serieformatet mer enn det langfilmer gjør? Av alt jeg så på i januar var det to serier som utmerka seg spesielt positivt for meg, og den ene av de to var Young Royals. Jeg hadde nettopp fullført første sesong av krimthrilleren Copenhagen Cowboy av Nicolas Winding Refn og trengte en palate cleanser, så intetanende om konsekvensene satte jeg meg til for å se Young Royals i håp om en lett underholdende og såpete tenåringsserie, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for en gang i blant. Så viste det seg at jeg skulle bli utrolig mye mer personlig investert i det enn hva jeg hadde regna med på forhånd. Filmpolitiet omtaler det som ei slags blanding av The Crown og Skam, og det er slettes ikke en dårlig beskrivelse. Kanskje vi skandinaver bare er eksepsjonelt gode på å lage ungdomsdramaer som føles så realistiske at det nesten er som å leve i dem sjøl. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for karakteren Sara, som i serien har Asperger og ADHD, og måten hun er framstilt og spilt på. Jeg opplever henne aldri stereotypisk, bare veldig lett å kjenne seg igjen i. Antakelig godt hjulpet av at skuespilleren har Asperger i virkeligheten òg.

Den andre serien er, kanskje selvfølgelig, The Last of Us. Det jeg liker så godt med den er at den både er lik nok og forskjellig nok fra spillet til at den rett og slett fungerer fantastisk som adapsjon. Det er hvert fall samme komponist som står bak musikken til både serie og spill, veit ikke om det er nøyaktig de samme sangene, men det kunne likeså godt vært det. Noe av dialogen er løfta rett fra spillet, resten kunne – samme som musikken – likeså godt ha vært det. Skuespillerne oppfører seg og snakker helt likt som karakterene de spiller, så selv om de ikke ligner så mye av utseende, er jeg helt overbevist om at hovedpersonene er Joel og Ellie. Og de delene av spillet som er veldig Spill™, med sniking i ganger og gjemming i mørke hjørner og løping fra fiender, er i serien bytta ut med tilbakeblikk til åssen pandemien begynte og liva til sidekarakterene før verden gikk under sånn at den utfyller spillet istedenfor å bare gjenfortelle det. Rett og slett utrolig givende å se på, antakelig like mye for oss som har spilt spillet og de/dere som ikke har gjort det.

Spill: Jeg spiller så mye The Sims 4 om dagen at det grenser til bekymringsverdig. Ikke minst fordi det i motsetning til andre spill jeg har vært tilsvarende oppslukt av, i teorien varer evig? For eksempel Subnautica hadde jo tross alt en definert slutt, mens The Sims byr på evig underholdning, på godt og vondt. Jeg innså også at sist gang jeg skreiv noe om det, som var i oppsummeringa mi for oktober, sa jeg egentlig bare at det var overveldende og uvant? Vel, som alltid har jeg klart å komme inn i det etter å bare ha fortsatt å prøve meg fram, og nå elsker jeg det. Jeg har sett folk kritisere det for å være for likt The Sims 2 og ikke likt nok The Sims 3, for det later til å være en generell konsensus om at treer'n er bedre enn toer'n, men jeg er riv ruskende uenig og er kjempetakknemlig at firer'n ligner mer på toer'n enn treer'n. Jeg klarte aldri å komme inn i The Sims 3, så derfor har mitt over femten år lange savn etter å spille The Sims omsider blitt tilfredsstilt. Jeg elsker alt det absurde dramaet, jeg elsker alle måtene det etterligner livet på og alle måtene det helt åpenbart er ei simulering på. Jeg elsker å gi simmene mine corny navn (det veit alle som har lest Lunisand), jeg elsker å drite dem ut, og jeg elsker å la dem lykkes. Jeg elsker det så mye at jeg ikke engang syns enten-juksekoder-eller-trophies-tematikken er et problem lenger.

Film: Som sagt klarer jeg ikke helt å se på film om dagen, veit ikke om denne filmtørken kommer til å vare like lenge som lesetørken min, men jeg prøver å ta det med fatning. Men som nevnt innledningsvis her, var jeg for første gang på lenge på kino i midten av januar, og filmen vi så var Avatar: The Way of Water. Det var kvelden etter et jobbintervju, og der og da var denne filmen nøyaktig det jeg trengte, så helhetlig var det en god opplevelse. Som forventa var den visuelt fantastisk, og jeg trur det var en god idé å flytte settinga fra skogen til havet for å vise oss enda mer av månen Pandora. I det hele tatt mistenker jeg at James Cameron mest av alt bare har brukt den nokså tynne historien først og fremst som ei unnskyldning til nettopp å drive ytterligere med worldbuilding, og om man har sett The Abyss og Titanic veit man at James Cameron innehar en over gjennomsnittlig fascinasjon for havet – og at han er over gjennomsnittlig sentimental. På sitt beste minte Avatar: The Way of Water meg veldig om Subnautica, helt ned til detaljnivå som the tree of life og de vennlige kjempene i form av utenomjordiske hvaler. Lurer på om akkurat disse ideene, siden de altså dukker opp i verker uavhengig av hverandre, er noe som eksisterer i vår kollektive underbevissthet? Anyway, det som trekker ned er selvfølgelig det nesten patetisk banale plottet. Det gir ikke alltid mening (den døde avataren til Grace har plutselig født et barn, ingen veit hvem som er faren, og det nevnes aldri igjen, så hvorfor ha det med i det hele tatt??) og er ekstremt lite oppfinnsomt. "Ekstremt lite oppfinnsomt" er en underdrivelse: de har brukt nøyaktig det samme plottet fra den forrige filmen en gang til, de har ikke engang vært kreative nok til å dikte opp en ny bad guy, de har bare brukt akkurat den samme karakteren som sist, en karakter som attpåtil DØDE I FORRIGE FILM. Altså, kom igjen. Og så er det en annen ting som plager meg, som også plaga meg i den første filmen: Avatar er en veldig åpenbar allegori for hvite kolonimakter versus de innfødte, og den ooooooser av white saviourism. Kolonistene fra jorda er teknologisk avanserte og onde, mens lokalbefolkninga er primitive og gode. Men den eneste grunnen til at lokalbefolkninga klarer å forsvare seg mot kolonistene, er at den hvite frelseren Jake Sully slår seg sammen med dem og deler av sitt intellekt og forener de enkle og krigerske na'viene på en måte som gjør dem sterkere, og så ender han opp som den sterkeste og mest beundra av dem alle. Jeg bare… jeg veit ikke. Det lugger litt. Men klarer man å legge alt dette til side, er det selvfølgelig en underholdende og visuelt stimulerende film.

Musikk: At strupesang-trance var en sjanger som i det hele tatt fantes, var jeg uvitende om inntil jeg hørte Xanadu av Ummet Ozcan. Nå er jeg veldig takknemlig for at noen har tatt på seg samfunnsoppdraget å kombinere to så tilsynelatende motstridende elementer, for dette er FETT AF. It's giving rave på mongolsk steppe.

Mai 2019

Opplevelser: Bursdagen til Vibeke på A.C. Perchs Thehandel. Tur til Henie-Onstad Kunstsenter. Dart, øl og grilling med Mari og Jostein. Øl og drinker på byen med gode venner. Hundepass. Lazarus på Det Norske Teatret med Jørgen, Marie og Pål.

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Det kaaaaan hende at jeg kjøpte litt for mange greier denne måneden òg. Men bare se på alt dette fantastiske stæsjet, da:

TV-serie: Jeg har av en eller annen grunn vært så smått litt besatt av Tsjernobyl-katastrofen siden jeg var liten. Jeg trur litt av grunnen til det, er at mamma var ganske paranoid på grunn av det på begynnelsen og midten av nittitallet. Liksom hver gang det var noen gulaktige skyer på himmelen, var mamma redd for at de skulle inneholde radioaktivt nedfall. Needless to say har jeg kost (?) meg veldig med den nye HBO-serien som det i disse dager dukker opp nye episoder av hver tirsdag! Eeeegentlig har jeg ønska meg en Tsjernobyl-dramatisering veldig lenge, gjerne med en cyberpunk-estetikk og med musikk av Kraftwerk

men denne gritty, realistiske varianten duger jaggu meg òg, ass:



Film: The Fifth Element, Lykkelige Lazzaro, My Friend Dahmer, Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile og Only Lovers Left Alive.

Og dere, jeg har liksom bare blitt mindre og mindre opptatt av plott med åra. Det er ikke det at Only Lovers Left Alive nødvendigvis har en dårlig historie eller noe, det er bare det at det er alt det andre som gjør denne filmen så sykt verdt å se. Stemning, dere, det er den uhåndgripelige stemninga igjen! Fordi noen ganger (ganske ofte) er egentlig stemning det eneste jeg vil ha. Filmen ser utrolig bra ut, musikken er kul, manuset er akkurat passe skrudd. Og liksom, å lage vampyrfilm kan fort gå veldig dårlig, men så er det Jim Jarmusch som gjør det, og da er plutselig alt helt riktig.



Musikk: Min viktigste musikalske oppdagelse denne måneden har antakelig vært Foie Gras. Red Moon er nok fortsatt yndlingssangen min av henne – altså, noe så rått og seigt og ekte er det lenge siden jeg både har hørt og sett – men EP'en hennes Holy Hell er litt av en opplevelse i det hele tatt. Der Red Moon er dronete og saktestøyende og nesten doom metal, er for eksempel Psychic Sobriety bekmørk BDSM-synthpop, Latex Sun (For Una) har en nærmest Tarantino-aktig californiansk schwung, Hate Fantasy klarer på sitt vis å være ei slags råhard gladlåt, og Sisyphus bærer på et pønk-sinne med en dæsj av både metal og synthpop. Sangene hennes er så ekstremt forskjellige fra hverandre, og likevel passer de så godt sammen, og jeg liker dem alle skikkelig godt på hver sin måte. Hun er sjangeroverskridende og beintøff, og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen.

Desember 2018

Opplevelser: Tobias og dagen det smalt på Black Box Teater. Julemarked på Norsk Folkemuseum. Konsert med Seigmen. Pizza på Villa Paradiso og kinotur med Jørgen. Julaften (duh) med familien min i Lier. Enda en kinotur med Jørgen.

Innkjøp: Prøver å unngå å kjøpe ting til meg sjøl i desember, så denne måneden har jeg bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg kom helt plutselig på at jeg ikke har pleid å regne true crime-dokumentarseriene og -filmene jeg ser med til disse månedsoppsummeringene mine? Er litt usikker på hvorfor, egentlig. Jeg ser en god del av det, sånn i tillegg til all fiksjonen, mener jeg. Uansett, jeg liker orden og systemer og har ikke helt kapasitet til å gå tilbake til gamle innlegg og rette opp i det, så nå veit dere at jeg ser masse dokumentarer i tillegg, både på serie- og filmfronten. Og hva angår fiksjonsserier så jeg i desember Kidding og første sesong av American Crime Story, som altså handler om O.J. Simpson (fiksjon og fiksjon, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg var veldig nysgjerrig på Kidding, i og med at Michel Gondry, en regissør jeg har veldig sansen for, har vært med på og lage det. De to første filmene hans, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og The Science of Sleep ELSKER jeg, men jeg blei veldig skuffa over tredjefilmen Be Kind Rewind. Siden har han liksom forsvunnet litt. Men nå er han altså tilbake, og at hjernen hans har vært med på å skape Kidding er – heldigvis – veldig tydelig. De absurde DIY-animasjonssekvensene er lett gjenkjennelige, det samme er melankolien og humoren som går hånd i hånd. Jeg liker nesten ingen Jim Carrey-komedier, men når han faktisk får spille seriøse roller, kommer det tydelig fram hvilken fantastisk skuespiller han egentlig er. Jeg gleder meg allerede til neste sesong.



Film: Bird Box (jeg ser den har fått ganske blanda kritkker, men jeg likte den! Effektiv og suggererende thriller som jeg følte meg dratt inn i, noe som ikke på langt når gjelder alle filmer for min del), Colette (likte den òg, nesten overraskende godt) og Sorry to Bother You. Jeg så en trailer for Sorry to Bother You en gang for lenge siden, og trudde jeg visste sånn cirka hva jeg gikk til da jeg satte meg i kinosalen. Det skulle vise seg at det gjorde jeg på ingen måte. Filmen er en gjennomført satire, en skikkelig god satire vel å merke, men i løpet av den første halvtimen eller deromkring kan man bli henleda til å tru at dette er en mer eller mindre realistisk film. Dere veit, forankra i vår virkelighet. Det er den ikke, og det blir bare villere og villere underveis. Når man bare aksepterer filmen på filmens premisser, er den hylende morsom og treffsikker, men for å bli litt forfatterstudent her, så gjør den ikke en veldig god jobb med å etablere universet sitt innledningsvis, noe som gjorde i væffal denne seeren ganske overraska da ting begynte å gå over stokk og stein. Men når ting først gjør det: ikke kjemp imot. Det er best sånn. Dette var mye rarere enn jeg hadde forestilt meg, men gode, rare filmer er alltid et kjærkomment skue.



Bok: Jeg leser Kjell Askildsens novellesamling Hundene i Tessaloniki for tida, mest fordi jeg har lyst til å skrive flere noveller (jeg har begynt å innse hvor ekstremt langt unna jeg er å fullføre en roman, og novellesamling virker i første omgang mer overkommelig). Jeg liker den godt, altså. Det skjer lite på det ytre plan i disse novellene, men det er i detaljene at alt dramaet utfolder seg. Jeg trur rett og slett jeg kan lære veldig mye av Askildsens måte å skrive på. Novelle goals.

Musikk: For noen av pengene jeg fikk til jul har jeg bestilt en nyutgitt utgave av debutalbummet til Soft Kill, på limited edition farga vinyl. Jeg er rett og slett ekstremt svak for limited edition farga vinyl, det er nesten så jeg kjøper hva som helst så lenge det er et begrensa opplag og fin farge på vinylen, jeg er ganske overfladisk sånn sett. Jeg har glemt litt bort å snakke om Soft Kill på denne bloggen, men det er et post-punk-band jeg har oppdaga ganske nylig via Black Marble, og det er veeeeeldig fint. Denne låta er fra debutalbummet deres som jeg altså skal få i posten om sikkert noen uker, og heller enn å snakke om enkeltlåter, syns jeg det er lettere å snakke om det generelle soundet deres: for det er vanskelig å sette fingeren på det, men lyden av dem gir meg akkurat den riktige stemninga, det er Halloweensk og mørkt og retro, og jeg vil at denne typen musikk skal være soundtracket til livet mitt alltid, og det minner meg om hvorfor musikk er så viktig og hvorfor vi føler følelser og hvem jeg er innerst inne. Jeg veit ikke helt hva jeg sier, men jeg liker dette skikkelig, skikkelig godt.

September 2018

Opplevelser: Bodø-tur. Oslo Kulturnatt (hvilket i praksis betydde Donnie Darko på utekino). Tronsmos bakgårdssalg og slippfest for Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Hærmennene på Helgeland på Nationaltheatret. Hundepass.

Innkjøp: Herregud, denne måneden har jeg tatt helt av hva gjelder anskaffelser. Jeg er egentlig ganske sparsommelig av meg, så jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva det har vært med september som har fått meg til å kjøpe nye klær som jeg strengt tatt ikke trengte, og mobildeksel, som jeg kanskje på en måte trengte litte grann på et vis. Og etter at jeg blei fullstendig oppslukt av Black Marble sist måned, var det faktisk ingen vei utenom å kjøpe debutalbummet deres, A Different Arrangement, som er den av de totalt tre utgivelsene deres jeg liker best. Jeg kjøpte også spillet Life Is Strange, men det føles nesten ikke riktig å nevne det her fordi jeg kun kjøpte det digitalt. Men, tross alt: den ene av de to buksene var gratis, fordi Etsy-selgeren jeg kjøpte dem av sendte meg feil bukse først. Hun sendte den jeg faktisk hadde bestilt rett etterpå, og som plaster på såret fikk jeg beholde den som var feil.

TV-serie: Jørgen har jobba veldig mye denne måneden, og det er stort sett han jeg ser på TV-serier sammen med, så det har ikke blitt sånn kjempemye TV-titting i september. Men vi er godt i gang med andre sesong av Atypical, en serie jeg fortsatt liker veldig godt!



Spill: LIFE IS STRANGE. Jeg blei helt sugd inn i det og spilte gjennom alle episodene i løpet av noen få dager. Jeg blei ekstremt emosjonelt involvert i det, på en måte jeg antakelig ikke har blitt siden Final Fantasy, og så hadde det flere elementer som minte meg om Donnie Darko, noe som selvfølgelig ikke var en dårlig ting. Jeg syntes slutten var bittelitt skuffende, den føltes uforløst på et vis, men alt i alt var det en rørende, liten reise med et fascinerende gameplay. Valga man tar underveis påvirker hele resten av handlinga, og kanskje det er derfor spillet gikk så veldig inn på meg: skjebnen til de forskjellige karakterene, som jeg rakk å bli så glad i i løpet av ganske kort tid, var i mine hender. Og hvis jeg gjorde et valg som virka feil, fikk jeg muligheten til å gå tilbake for å fikse det, men ved å fikse det, ville det sette i gang en kjedereaksjon som kunne komme til å gi et enda verre utfall for en annen karakter (sånn sett fikk dette spillet til det filmen The Butterfly Effect fra 2004 prøvde på, men faila fullstendig, fordi det er en jævla drittfilm). På den måten klarte Life Is Strange å etterligne virkeligheten på en fin måte: det er ingen riktige eller gale valg, og det perfekte fins ikke, men alt imellom fins, og det eneste man kan gjøre med det, er å gjøre det beste ut av det. Jeg veit ikke, nå babler jeg her. Flott spill som jeg er veldig glad for at jeg tok sjansen på.




Film: Dere, jeg... har ikke sett noen nye filmer i september?? Akk, ja.

Bok: Fikk omsider litt lesetid da jeg var i Bodø, så jeg leste ut Jeg husker av Brainard. Er nå i gang med Bovara av Jan Roar Leikvoll, ei bok som er så umiskjennelige Leikvolsk at det nesten er sin egen sjanger.

Musikk: Okei så jeg har likt The Strokes ganske lenge, og mye på grunn av stemmen til vokalist Julian Casablancas. Selv om videoen under ikke er helt ny, så trur jeg at jeg bare ikke helt hadde fått med meg at han har et soloprosjekt og et band til utenom The Strokes før jeg tilfeldigvis snubla over dette mens jeg var i Bodø. Og herregud, det er lenge siden sist jeg har kost meg så mye med en musikkvideo. Det passer jo fint å poste denne nå, fortsatt ganske kort tid etter innlegget mitt om åttitallet. Den minner meg på et vis litt om videoen til Little Dark Age av MGMT, en annen musikkvideo jeg hadde tenkt å poste på bloggen min da den var ny, men som bare kokte litt bort i kålen. Såååå soloprosjektet til Julian er ganske annerledes fra The Strokes, og jeg sjekka ut albummet denne låta er fra, og jeg likte det sånn... passe godt? Men 11th Dimension er væffal en sykt fengende new wave-inspirert låt med en kjempekul video, og stemmen hans er fortsatt på topp ti-lista mi over stemmer i populærmusikken jeg liker best. Og bare sånn for å ha sagt det òg: han er jo virkelig helt nydelig, da.

Mai 2018

Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.

Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.



Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.

Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.



Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:

Engler i Amerika

Om man på noe som helst vis er opptatt av teater og/eller kultur, kan man ikke unngå å ha fått med seg at Nationaltheatret i disse dager setter opp Engler i Amerika, et ikke så reint lite berømt og bejubla todelt stykke av Tony Kushner. Sjøl så jeg den på lørdag, etter å ha varma opp med HBO-serien, noe jeg så vidt nevnte for halvannen uke siden. Og forresten: bildene jeg har sprita opp innlegget med (bortsett fra Facebook-faksimilen, mener jeg) er lånt fra Nationaltheatret.

Det er vanskelig å gi noe ordentlig handlingsreferat, fordi dette er en sånn type historie med en sånn type såkalt plott som jeg sjøl er veldig begeistra for og som jeg streber etter i mine egne romaner: den hvor det ikke er noe fra A til B, men heller bare en vev av omveier, der det er som i klisjeen: at reisen er viktigere enn destinasjonen. Da jeg nevnte HBO-serien den gangen i begynnelsen av måneden, skreiv jeg at den på sett og vis minner om Six Feet Under, en serie jeg for det første nærmest bare går ut fra at alle har sett, og for det andre elsker innmari mye. Men om du faktisk er av dem som ikke har sett den eller overhodet veit hva det er for noe: den åpner med at en familiepatriark dør, og derfra følger vi liva til de gjenlevende familiemedlemmene etter hvert som de leves gjennom flere år. Den er et aldri så lite mesterverk, med fantastiske skuespillere, et smart, morsomt og rørende manus, og karakterer man blir glad i, hater, blir kjent med og ser utvikle seg. Man kan si mye av det samme om Engler i Amerika, selv om tidsspekteret er vesentlig kortere. Dette er skjebner som krysser hverandres veier i åttitallets New York, der AIDS fortsatt er som en dødsdom å regne, der hullet i ozonlaget fremdeles er den største bekymringa blant klimaforskere, og der Ronald Reagan er president. Dette er politikk, religion, identitet og kjærlighet på randen av tusenårsriket, og blant karakterene vi møter, er AIDS-sjuke Prior, kjæresten hans Louis, mormoneren Joe, hans psykisk sjuke kone Harper og den konservative advokaten Roy.

Det er sikkert mye man kan si om de tekniske tinga her. Altså, dette er fryktelig flott gjort, med nydelig musikk av Nils Petter Molvær, en minimalistisk, men samtidig mektig scenografi og imponerende skuespillerprestasjoner. Men som skriver er det selvfølgelig to ting framfor noe jeg lar meg begreistre av, og det er manuset og karakterbygginga. De to tinga henger sammen, for det er jo nettopp først og fremst gjennom det som blir sagt at vi blir kjent med karakterene. Nå skal det sies at jeg var på teater fra klokka ett på dagen til halv ti på kvelden, noe som jo tross alt er ganske lenge i teatersammenheng, men likevel er det veldig mye kortere enn hva de fleste TV-serier er. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av film i veldig mange år nå, men den siste tida har det gått mer og mer opp for meg at jeg stort sett blir mer glad i karakterer fra TV-serier enn karakterer fra filmer, noe jeg rett og slett trur har å gjøre med at man får bedre tid til å bli kjent med dem i TV-serier. Det skal mye til for å gjøre meg like engasjert i livet til en filmkarakter, eller for den saks skyld en teaterkarakter, som jeg blir i livet til en TV-serie-karakter, men det er altså her Engler i Amerika for min del skinner aller sterkest: i sin evne til å skape empati for og dybde i karakterene sine, særlig sett i forhold til den relativt korte tida vi tilbringer sammen med dem. Relativt fordi, y'know, fra ett på dagen til halv ti på kvelden jo er lang tid å være på et teater, men i forhold til en flere sesonger lang TV-serie hvis handling utfolder seg over flere år... dere skjønner hvor jeg vil hen.

Dette resulterte blant annet i følgende Facebook-status fra undertegnede:

Da jeg skreiv om Skam way back when i desember 2016 (halvannet år siden! shit), ytra jeg et ønske om en Skam-spinoff som egentlig bare er en slags Friends (bare at det er morsomt, fordi jeg syns faktisk ikke Friends er morsomt i det hele tatt). Eller for å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

... og jeg sitter igjen med det samme ønsket angående Engler i Amerika. Jeg har innsett at dette er det ulitmate beviset på at karakterene har endt opp med å bety mye for meg. Jeg vil helt oppriktig at de bare skal ha det fint sammen, jeg vil bare se dem glade. De føles allerede som vennene mine, og jeg vil dem bare vel. Og Prior og Belize har en så sinnssykt vakker kjemi sammen, og scena der de spionerer på mormoner-Joe på kontoret hans er kanskje yndlingsscena mi i hele greia. Det fins scener i stykket som er mer rørende, vakrere, dypere, viktigere, mindre fjollete, men denne scena viser framfor noen det utrolig fine vennskapet Prior og Belize imellom, i tillegg til at den kanskje er den morsomste og mest underholdende scena i hele greia. For å omformulere Facebook-statusen min: hadde denne scena vært ei representativ scene for en komedie-spinoff som mer eller mindre bare er Prior og Belize som vaser rundt i New York, ideellt sett mens Prior er kledd som Obi-Wan Kenobi (eventuelt som heksa i Snøhvit ute på tokt, som var det første jeg tenkte), hadde jeg slukt det. Engler i Amerika reimagined som Girls eller Looking – FUCK YES.

Og det er så mange lag her! Dette er et sånt stykke som man aldri blir helt ferdig med. Jeg la merke til andre ting nå enn da jeg så HBO-miniserien for litt siden, og hadde jeg sett det på nytt, kanskje i en annen utgave, med en annen regissør, hadde det sikkert vært atter nye ting som åpenbarte seg for meg. Og likevel er det ikke sånn at man ikke får noe ut av det om man ikke får med seg alle referansene: referansene og laga er mer som en bonus, som tilfører en ekstra dimensjon om de treffer, en ny inngang, en annet lys å se det i. Og på denne måten vil nok – som for så vidt all kunst, men spesielt dette – stykket oppleves og tolkes bittelitt forskjellig avhengig av publikummet som ser, og dermed ender det opp med å ikke bare være én historie, men millionvis av unike historier der alle er littegrann forskjellige. På jobb i stad tenkte jeg på prog-rock, og åssen mye prog er litt sånn som egentlig bare blir likt av musikknerder som forstår, men så har du et band som Muse, som har hatt en voldsom gjennomslagskraft også blant folk som ikke nødvendigvis kan masse musikkteori, og det blir litt på samme måten: kan man nok om musikk til å sette pris på de teknisk imponerende sidene ved Muse, er det en bonus som forsterker opplevelsen, men det er likevel givende å høre på Muse selv om man ikke har de samme referansene som de som har gått musikklinja på Stange vgs.

Og bare for å ha sagt det: sist gang jeg var leeeeenge på teater, var da jeg så Natt i verda på Det Norske Teatret for to år siden. Den gangen var jeg temmelig utkjørt etterpå. Det at stykket blei spilt i løpet av natta hadde sikkert en del med saken å gjøre, men likevel: jeg var ikke i det hele tatt sliten etter å ha vært hele dagen på teater og sett Engler i Amerika. Sjølve logistikken rundt det hele er faktisk genial: tjue minutters pause hver time, og så en times pause med matservering mellom de to delene. Tida fløy, og ikke en eneste gang lengta jeg etter pause eller til det var over. Jeg kunne lett vært på teater i flere timer til.

Vær så snill og se det. Dette, sammen med Klassen vår, er nok det beste jeg noen gang har sett på teater. Jeg kan faktisk ikke komme på noen dette stykket eventuelt ikke ville kunne passa for, for temaene det tar opp er så universelle og så dypt menneskelige at hvem som helst som liker historier vil kunne like dette. Du trenger ikke være vant til teater eller tenke at teater overhodet er noe for deg for å la deg sjarmere og bergta av Engler i Amerika. Men om du vil se begge delene i ett, som jeg gjorde, og som jeg virkelig anbefaler og som jeg lover at ikke er slitsomt i det hele tatt, så må du forte deg; delene spilles samla bare fire ganger til. Biletter fås her. Det er selvfølgelig også mulig å se del én og del to på hver sin dag, men siste frist er altså begynnelsen/midten av juni. Det er bare å rydde kalenderen, folkens, dette er teaterkunst på sitt aller ypperste.