Why are you wearing that stupid man suit?

Det er valgfritt å spille av en av eller begge disse sangene mens du leser, men de hjelper deg med å komme i den riktige stemninga:





Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor mange ganger jeg har referert til Donnie Darko på denne bloggen, men som jeg nesten urovekkende ofte har blitt oppmerksom på i det siste, så er det egentlig sjukt mange av de tinga jeg elsker og som har vært en del av meg lenge, som jeg rett og slett bare... aldri egentlig har snakka noe særlig om? Jeg mistenker at én av grunnene til det, er at jeg oppdaga noen av disse tinga før jeg begynte å blogge, og dermed hadde den verste obsession-fasen gitt seg innen jeg for alvor hadde muligheten til å dele tankene mine med omverdenen. Donnie Darko er et ekstremt godt eksempel. Jeg så den første gang i kanskje 2005 eller noe, og den er en av de filmene som har vært blant mine absolutte favoritter lengst. I anledning forrige ukes Kulturnatt, der jeg benytta muligheten til å se den på utekino, har jeg nå – omsider! – tenkt å gjøre noe med det.

For å ta dét først: filmen handler om Donnie, en tenåringsgutt som plages av søvngjengeri og etter hvert også hallusinasjoner, først og fremst i form av en mann ved navn Frank som er kledd i et marerittaktig kaninkostyme. Ei natt ramler en flymotor ned gjennom taket i huset der familien til Donnie bor, en flymotor ingen veit hvor kommer fra. Denne hendelsen setter i gang ei nedtelling mot dommedag, og Frank tar på seg oppgaven å veilede Donnie fram mot denne dommedagen. Frank forteller Donnie at han kan reise i tid, og at han også kan lære Donnie å reise i tid. Samtidig som disse hallusinasjonene opptrer stadig oftere og blir stadig mer skremmende, prøver Donnie å leve et noenlunde normalt liv med skole, venner og den nye jenta i klassen, Gretchen, som også bærer på mørke hemmeligheter.

For de av dere som kjenner meg, bør det ikke komme som noen enorm overraskelse at dette har vært en film som har betydd og fortsatt betyr en hel del for meg. Det er så mange basisråvarer som er på plass her at det skulle nesten bare mangle at jeg ikke elsker denne filmen. Handlinga er lagt til oktober 1988 i den amerikanske småbyen Middlesex i Iowa, soundtracket består hovedsaklig av synthpop, new wave og post-punk (dette var filmen som introduserte meg for og gjorde meg fan av Joy Division, for eksempel), filmens klimaks utspiller seg på sjølveste Halloween og sjølve plottet handler i all hovedsak om tidsreiser. Og likevel så hadde ikke disse ingrediensene hatt noe som helst å si hvis de ikke sammen klarte å skape den helt perfekte stemninga, men bare rolig, folkens, det gjør de.

Og det er litt vanskelig å snakke om dette med stemning, for det er så utrolig lite konkret. Likevel er det nettopp stemninga jeg ofte trekker fram når jeg skal snakke om hvorfor jeg liker noe så godt som jeg gjør. Kanskje er stemninga bare summen av det hele, av kostymene, kamerateknikkene, lyssettinga, setta, soundtracket, manuset. Likevel er stemning noe stort sett alle av oss klarer å kjenne igjen når vi blir utsatt for det, og som vi alle sliter med å beskrive og sette fingeren på når vi skal snakke om den til andre. Donnie Darko er en film som både er mystisk og creepy, men like mye som det, eller nesten mer, er den melankolsk, men der mystikken og det skumle gir mening ut fra plottet, og ut fra det fryktinngytende kostymet til Frank, er melankolien vanskeligere å sette fingeren på. Det er triste ting som skjer underveis, men det blir aldri sentimentalt, og uansett er det de scenene som ikke er uttalt triste som jeg likevel syns er de mest melankolske.

Og apropos rare, melankolske scener som jeg ikke engang fullt ut forstår hvorfor er så innmari triste: bildet over er henta fra min absolutte yndlingsscene gjennom filmen. Det er ei scene som har fått meg til å gråte uten at jeg klarer å skjønne hvorfor. Jeg veit ikke om melankolien kommer fram uten kontekst, men her har dere scena i sin helhet. Om du ikke har sett filmen før; vær så snill og se denne scena. Kom igjen, den er bare tre og et halvt minutt lang:

Hvorfor blir jeg så rørt av bildet av portalen som åpner seg i kinolerretet? Hvorfor gjør det faktum at det er akkurat Evil Dead de ser, scena så mye sterkere? Er det den klassiske musikken som spilles i bakgrunnen? Er det det faktum at Frank for første gang tar av seg kaninmaska, og vi ser det groteske såret hans? Er det hviskinga hans? Det er vel ikke bare jeg som blir dypt grepet av denne scena, som i utgangspunktet ikke inneholder noen spesielt melodramatiske effekter? Jeg veit ikke om jeg noen gang blir klok på det, men den der uhåndgripelige stemninga som gjør filmen til det den er, er helt perfekt representert i denne ene fantastiske scena. 

Dette er definitivt en av de filmene jeg har sett flest ganger, og det er ikke bare fordi den er så innmari bra, men fordi den rett og slett krever det av seeren; den er ganske tungtfordøyd, og det skal godt gjøres å skjønne alt på én gang. Med dét sagt: "å skjønne" denne filmen trur jeg egentlig ingen gjør, ikke fullt og helt og på ordentlig, kanskje bortsett fra filmskaper Richard Kelly sjøl, men man klarer i væffal å skrelle av noen flere lag ved nærmere og flere gjennomsyninger. Nå skal det sies at jeg var omkring femten år da jeg var på mitt mest besatte av denne filmen, og jeg hadde vesentlig mindre hjernekapasitet da enn hva jeg har nå, men likevel. Det skal også nevnes at denne filmen fins i to versjoner; den originale og director's cut. Jeg har sett begge, og originalen er den klart minst forvirrende av de to. Det var director's cut'en jeg så igjen og igjen way back when, og for meg er det den som er "den riktige" versjonen, men jeg skjønner jo at originalen sannsynligvis er den som egner som best å se for første gang – så kan man eventuelt gi seg i kast med director's cut om man blir dratt inn og fascinert på den måten jeg blei, og bare trenger mer og vil prøve å finne ut av alt. Forresten: hva skjedde egentlig med Donnie Darko-nettsida? Den var et lite mysterium i seg sjøl, men nå virker det som at den har forsvunnet. Om noen tilfeldigvis veit om det går an å gå inn på den igjen; holla at me!

Mer enn noe annet, er det kanskje detaljrikdommen i denne filmen som gjør den så uforglemmelig. Alt er litt skakt i forhold til virkeligheten, alle situasjonene er liksom bare skrudd ørlite grann skeivt sånn at det ligner en helt realistisk film, men så kommer det en replikk, eller det dukker opp en karakter, eller noe helt annet, som gjør at vi likevel føler oss like fremmedgjorte som det Donnie gjør. Sånn sett kan denne filmen minne litt om Twin Peaks. Det er ikke fantasy, og det er ikke sci-fi, det ligger tvert imot nært opptil realismen, og helt ærlig trur jeg ikke filmen hadde fungert like godt om den hadde gått all in og blitt en fullblods sci-fi-film. Det er noe med det at alt føles så ekte og nært at når det bare så vidt ikke er sånn som vi tenker at det skal være, så blir vi usikre, vi blir som Sigbjørn Obstfelder som har kommet til feil klode. Det er litt sånn som med skrekkfilmer, på en måte. For mye av det gode gjør at alt bare blir teit, men det er de snikende, underspilte detaljene som gjør oss redde. I Donnie Darko presenteres vi for en verden som vi ikke et sekund tviler på at er virkeligheten, men så dukker Frank opp, og vi begynner å tvile. Frank kan jo ikke være annet enn en hallusinasjon i hjernen til en schizofren tenåring, for universet vi befinner oss i har allerede blitt etablert som virkeligheten, og i virkeligheten fins ikke kaniner på størrelse med mennesker med makt til å manipulere tid og rom... eller gjør de det? Denne tvilen blir fundamentet for hele filmen, og alt som skjer farges av den. Dette er med på å gjøre Donnie Darko til en av de mest forstyrrende filmene jeg veit om, og jeg ELSKER DET. 

Og HERREGUD jeg har så lyst til å snakke om slutten, og om skjebnen og tidsreiser og filosofien i det hele, men det er jo litt dumt å spoile hele greia, er det ikke? Men om du har sett den og plutselig har lyst til å snakke med meg om den, så er jeg DOWN, både på bloggen og på Facebook og ellers. Som en rar, liten bonus er dette i tillegg en av de morsomste filmene jeg veit om, og det er flust av udødelige replikker. Sånn som

(det gir mening i konteksten, altså.)

og ikke minst denne fantastiske samtalen. Sånn, helt seriøst. Dette er god dialogskriving, fra én som liker å skrive dialog til (om?) en annen:



... jeg veit ikke helt åssen jeg skal avslutte dette innlegget, så her er en Samantha til dere: