Hjertet mitt har allerede begynt å banke fortere.
De låste meg inne i stadig mindre bur, i opptil tjue dager av gangen. Angivelig var det for å venne meg til å sitte inne i Sputnik 2, her hvor jeg sitter nå, lenka fast, jeg kan ikke engang snu meg for å se hvor høyt oppe jeg er, men det er høyt. Og det blir stadig høyere. Jeg lukker øya.
Jeg trudde faktisk ikke hjertet mitt var i stand til å banke fortere, men det gjør det. Det banker fortere enn det noen gang har gjort.
Kanskje hadde jeg kommet til å overleve om de hadde brukt lenger tid på å konstruere fartøyet. Fra beslutninga om å skyte det opp til det stod ferdig, tok det bare fire uker. De burde ha skjønt det allerede da, at jeg ikke kommer til å overleve lenger enn noen timer.
Det er mange som trur at man blir rabiat og ute av stand til å tenke klart når man blir stilt ansikt til ansikt med sin egen død, men det er feil. Tvert imot tenker man klarere enn man noen gang har gjort, alt kjøles ned, man blir rasjonell i en helt annen grad, roligere enn før, kanskje har man frykta døden hele livet, og når den ironisk nok er der, er det ikke noe i hele verden man frykter mindre. Med én gang døden blir en realitet å forholde seg til, endrer man bevisstheten sin omkring den. Det er nok en evolusjonistisk grunn til det, en gang i fjernere fortid enn jeg kan forestille meg, unngikk sannsynligvis forfedrene våre grusomme skjebner ved hjelp av nettopp dette helt spesielle trekket ved hjernen. Men det veit jeg ikke så mye om, jeg er ikke en forsker, jeg er bare en hund, en eierløs kjøter som pleide å streife gatelangs, uviktig nok til å kunne ofres i vitenskapens navn, til å kunne sendes ut på et ”selvmordsoppdrag.”
Det er lett for dem å kalle det et selvmordsoppdrag, det er jo ikke de som skal dø.
Det er så varmt her inne, så uendelig varmt. Noe av grunnen til at de valgte akkurat meg, var visst fordi jeg er oppvokst på gata i Moskva. De mente jeg var vant til ekstreme temperaturer, og bedre rusta til å takle denne situasjonen enn hva mange andre ville vært.
Som om det rettferdiggjør noe som helst. De har kommet med mange bortforklaringer allerede, og flere skal det bli. Omstendighetene rundt døden min vil ikke engang bli avslørt før i 2002; fram til da vil sovjetiske myndigheter hevde at jeg overlevde i hele seks dager her ute, og at grunnen til at jeg døde, var at den siste matrasjonen jeg fikk i meg, var forgifta. De vil hevde at de gjorde det for å gi meg en human død. Sputnik 2 er tross alt ikke lagd for noen returreise. Det var aldri meninga at jeg skulle kunne komme ned på Jorda igjen.
Alt dette snakket om ekstreme temperaturer. Hva er vel en sommer i Moskva mot en ferd opp gjennom Jordas atmosfære med et defekt kjølingssystem.
Det er bare noen timer igjen nå. Sputnik 2 har gått inn i bane rundt Jorda. Gratulerer, Sovjetunionen. Dere har skrevet verdenshistorie. Dere har sendt verdens første levende skapning ut i bane rundt jorda. Beklager at jeg ikke gleder meg sammen med dere.
Pusten min går raskt, tunga sklir fram og tilbake langs tennene, jeg sikler. Jeg er vektløs; flyter fram og tilbake i den lille kapselen min, fastlenka, med et hjerte som skal til å eksplodere. Det er så vanvittig varmt.
Og der er den plutselig, stor, vakker og blå under meg, Jorda, som jeg aldri mer skal vende tilbake til. Dette blir min avskjed til den, en avskjed fra avstand. Jeg trur jeg hadde forventa at dette synet skulle overvelde meg, et siste glimt av hvor perfekt noe kan være før jeg dør, men jeg er altfor varm og redd til å bli sentimental. Der nede ligger Sovjetunionen, skjult bak virvler av hvite skyer, og jeg har lyst til å være sint, men jeg er bare trist og redd og så uutholdelig varm.
Jeg har gjennomgått flere operasjoner, fått implantater som skal måle blodtrykk, puls og hjerteslag. Jeg lurer på om de bekymrer seg for meg der nede, de må se at det lille hundehjertet mitt snart ikke klarer flere slag i sekundet. Jeg lurer på om de angrer på at de sendte meg opp hit, jeg håper de gjør det. Jeg husker Doktor Yazdovskij, han het Vladimir. Det er bare noen dager siden han tok meg med hjem til seg; jeg leika med barna hans, løp rundt i hagen hans, fikk godbiter hele dagen. Hver gang han så på meg, så det ut som at han var på gråten, noen ganger måtte han snu seg bort, han dro kona til side og sa at han ville gjøre noe fint for meg siden jeg hadde så kort tid igjen å leve, og grunnen til at han tok henne til side på den måten var nok så ikke barna skulle høre det og bli lei seg, men jeg hørte det. Vladimir trudde sikkert at jeg ikke skjønte noen ting, at jeg bare var en dum og lykkelig hund, at jeg bare koste meg hele den dagen, men fra min side var det bare et spill. Jeg visste at det ville lette på samvittigheten hans om det bare så ut som at jeg for én gangs skyld i mitt liv hadde en helt fantastisk dag, han hadde tross alt alltid vært snill mot meg, før de lukka meg inne i Sputnik 2, kyssa han meg på snuta og ønska meg en god tur. Men når vissheten om at du skal dø henger over deg, er det vanskelig å more seg. Jeg veit ikke hvorfor jeg lata som hele den dagen, jeg kunne bare ha stukket av. Jeg hadde klart å hoppe over hekken som omkransa plenen hans da den yngste sønnen hans kasta pinner til meg; jeg kunne løpt og ikke sett meg tilbake. Men dette var min jobb nå. Dette er min jobb nå. Jeg har vent meg til urettferdigheten. Nå er det uansett for seint å angre.
Idet hjertet mitt omsider gir opp, henger jeg rett over Afrika. Jeg kjenner igjen dette veldige kontinentet fra kartet, ikke engang fra verdensrommet hadde jeg forestilt meg at det var så stort. Jeg lukker øya og tenker at det var herfra menneskene vandra ut for så utenkelig lenge siden, og hva om alt hadde gått galt om bord nå, hva om fartøyet hadde styrta ned med lysets hastighet, ville vi kunne reist tilbake i tid da, falt ned for hundre tusen år siden i en voldsom eksplosjon, og utrydda dem alle sammen før de hadde kommet så langt som til Sovjetunionen der de så opp på stjernehimmelen og sa: dit skal vi en gang dra?
(Jeg har litt dårlig skrivesjøltillit om dagen. Tenkte kanskje det ville hjelpe å poste en tekst/et førsteutkast jeg er sånn noenlunde fornøyd med. Og i tilfelle du skulle tru det: poster ikke dette for å fiske etter bekreftelser og ros, tvert imot tar jeg gjerne imot konstruktiv kritikk om du har!)
Jeg syns denne novella var veldig fin og at den hadde et svært interessant tema. Og ååå, jeg vil skikkelig gjerne at dette skal være en del av en novellesamling skrevet av deg som man finner på bokhandler. Og så vil jeg at den novellesamlingen skal være ditt store litterære gjennombrudd som fører til massevis av litterære priser og økonomi som gjør at du kan jobbe med skriving på fulltid. Dessuten liker jeg de lengre historiene dine, men jeg liker gjerne kortprosa og noveller jeg leser av deg bedre fordi du er så god til å fange essensen og fordi det blir mer flytende og poetisk og selv her, i en novelle som egentlig er ganske trist, føles mer håpefullt på sett og vis likevel.
SvarSlettOm man skal kommentere konstruktivt så kan man innvende at det føles mer som menneskelige tanker enn en hunds tanker i et slikt scenario, samtidig som det egentlig ikke er noe å kritisere siden det føles som poenget. Språket ditt blir også litt omstendelig noen ganger og mens jeg liker den siste setningen veldig godt og bildet den skaper, så måtte jeg for eksempel lese den et par ganger før jeg leste den riktig om det gir mening.
Hovedessensen er likevel at man sitter igjen og tenker at dette er en veldig fin novelle som på supert vis kombinerer engasjementet ditt overfor dyr og fæle dyreskjebner og fascinasjonen din overfor universet. Du er så himla flink og takk for at jeg fikk lese <3
Jeg liker denne godt. Husker da jeg som barn fikk høre om Laika at jeg først og fremst tenkte på hvor redd hun må ha vært. At du skriver en reflekterende kortnovelle i arven etter for eksempel Silkesvarten er flott.
SvarSlettTusen takk, dette gjorde skikkelig godt å lese.
SvarSlettOg Karoline, det vil jeg veldig gjerne òg! Dessverre har det gått litt treigt med novelleprosjektet mitt, ikke minst fordi det egentlig bare er denne og en til jeg er ordentlig fornøyd med, men jeg har ikke gitt opp håpet ennå. Og det er helt riktig at hunden har litt vel menneskelige tanker, men det var for så vidt med vilje, ja. Og jeg skriver generelt ganske omstendelig til tider, det er vel igrunn noe jeg har fått høre gjennom hele min såkalte skrivekarriere, jeg prøver hele tida å forenkle setningene mine, med varierende hell.