lørdag 29. mai 2010

O lykke!

Vibeke kom hjem fra Japan i stad! Herregud, det er faktisk ett år siden jeg så henne sist. Eller, ett skoleår, da. Eller nei. Hun var jo hjemme i jula. Men UANSETT. Etter to uker i ensomhet, ønsker jeg rødvin, filmkvelder, byturer og pisspreiking hjertelig velkommen!

tirsdag 25. mai 2010

lørdag 22. mai 2010

Se, jeg har ei framtid!

Ja, jeg veit at det er føkkings BØ, og ikke akkurat London eller noe sånt, men er det egentlig noe problem når jeg hele livet har vært vant med Lier, og syntes Sandefjord var en utavdegsjælopplevelse? Egentlig er jeg bare glad jeg ikke kommer til å bli dassende rundt hjemme og... og... stuke, i mangel på bedre ord (takk, Thomas, for nyttige tilføringer til vokabularet mitt), noe jeg trudde jeg strengt tatt blei nødt til etter avslaget fra UiT. Jeg sliter fortsatt med pris versus beliggenhet versus luksus i forhold til boligsøking, da, men det ordner seg nok. Alt har som kjent en tendens til å gjøre det. Og siden Imma approves, så kan det vel ikke være så ille? Trur nok dette blir fint, jeg (hvis vi ser bort ifra at jeg er en institusjonalisert folkehøyskoleelev som kommer til å dø i mangelen på sosialt samvær tjuefire-sju, da).

Og ellers savner jeg godfolka så mye at jeg får randomme grineanfall i tide og utide. Mamma og pappa har meldt seg inn i FrP, og jeg lover at det er sært å finne mørkeblå propaganda i posten. Og nå skal jeg snart grille. Prekæs!

torsdag 20. mai 2010

Holga-power

Fremkalte de første bildene i riktig format i dag. Tragisk få av Cuba-bildene blei noe av i det hele tatt (note to self: det er dumt å miste filmen ut av kameraet i fullt dagslys), og jeg har greid å føkke opp batterifjærene sånn at batteriene ikke vil sitte ordentlig i, men hopper ut hele tida. Med andre ord fikk jeg ikke brukt blitz på de siste bildene, noe som gjør at de av dem som er tatt på Skiringssal i overskya vær har blitt ganske skurrete. Men hey, duden på Fotohuset (elsk på det stedet, forresten!) fiksa fjærene i dag, og fremkallinga var overhodet ikke så dyr som jeg hadde frykta, så jeg mistenker at dette bare er begynnelsen på en lang og strålende Holga-karriere.

Nååå skal jeg spille litt mer Sims. Toer'n, ikke treer'n, for jeg hater virkelig grafikken og måtene simmene ser ut på i sistnevnte.

søndag 16. mai 2010

Minner

Fra årboka (og det hjelper å trykke på bildene for å få skrifta i en lesbar størrelse):

(Brife, brife, jada, men hey, du hadde gjort det samme hvis det hadde vært deg.)
Og så har jeg fått noen nye additions til buksa mi. Stort sett bare intern shit, men det er jo faktisk det som er koseligst.

Fra Signe:

(Denne merksnodige fisken med bein er jeg faktisk ikke sikker på om det er Signe som har tegna, men den var der i væffal da jeg tok av meg buksa da jeg skulle legge meg samme dagen som Signe hadde gått berserk i form av de andre kunstverka her.)

Fra Linda:


Fra Vorpis:


Fra Sølvi:


Fra Helene:


Fra Trine:

(Kulepenn funker ikke like fett som tusj, så det er ikke så greit å se hva det står, men skarpøyde folk med hukommelsen i behold vil kanskje kjenne igjen det episke sitatet fra det mektige opuset Ungdomsskolen?)

Fra Gjermund:

(Det er sikkert vanskelig å tenke seg hvor dette fiffige enstavelsesutropet er plassert hen på buksa.)

Fra Henrik:


Fra Krølle:


Fra Tor Espen:


Fra Thomas:


Fra Kamilla:


Og ellers, da? Nå gleder jeg meg bare til Vibeke kommer hjem, denne gangen for godt, og til sommerpartyet hos Vorpis i juni. Og om to dager skal jeg jaggu meg på jobbopplæring. Liek, w0ah.

lørdag 15. mai 2010

R.I.P. Skiringssal 09/10

"Det var fint skreve, Kristine. Tusen takk." - Tor Espen. Fordi jeg som kjent greier å uttrykke meg bedre skriftlig enn muntlig, og fordi jeg faktisk samla opp nok mot til å oppsummere alle emoinnlegga mine de siste månedene i form av en skreven beskjed til en fyr som har gjort inntrykk på meg. Jeg begynte å grine minuttet etter at han sa det.

Men herregud. Grine har jeg i det hele tatt gjort mye av i dag. Og i går. Og jeg våkna flere ganger natt til i dag av at jeg faktisk grein i søvne. I shit thee not. Da jeg sovna da jeg kom hjem i stad, drømte jeg at jeg og noen flere folk satt i foajeen og hadde blitt sperra inne på skolen fordi vi hadde gjort noe ulovlig, sånn at Skiringssal på en måte skulle funke som et fengsel for oss. Og jeg husker jeg tenkte i drømmen at jeg håpa at jeg aldri slapp ut av det fengselet.

De siste dagene har jeg vært så godt som zombiefisert fordi jeg har tenkt at JEGMÅFINNEPÅNOEEPISKNÅSOMJEGHARSJANSEN, noe som så klart bare har resultert i at jeg har vandra storøyd rundt og ikke har hatt energi til noe som helst. Så klart, det er fortsatt mye jeg angrer på at jeg aldri fikk gjort, men jeg kan faktisk ikke tenke sånn. Og egentlig tenker jeg ikke sånn heller. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg valgte akkurat Sandefjord og Skiringssal, og akkurat filmlinja, og at alle andre valgte Sandefjord og Skiringssal og sine respektive linjer og. Så sinnssykt tilfeldig det egentlig er, hvem som kommer inn på den samme skolen. Jeg tviler ikke på at jeg hadde kommet overens med andre som eventuelt hadde begynt i steden for de som faktisk gjorde det, men liksom... tenk at det var akkurat dere som begynte på nøyaktig den samme skolen som meg.

Akkurat som natt til fredag, som jeg kanskje eller kanskje ikke kommer til å snakke om seinere (noe som sannsynligvis ender opp med kanskje ikke), var dagen i dag jævlig på en fin måte eller fin på en jævlig måte, men jeg trur egentlig førstnevnte. Jeg mener, så klart har det vært helt vilt trist å si ha det til alle, men det er faktisk en fin følelse når folk du er glad i klemmer deg, gråter ned i skuldra di og forteller at de kommer til å savne deg. Satan, jeg begynner jo å grine på nytt mens jeg skriver dette her...

Gjermund - Du ler faktisk av vitsene mine, og det er ikke verst, bare det. Skulle ønske jeg hadde kjent deg bedre, men bare vit at jeg syns du er en badass motherfucker som fortjener alt godt.
Helene - Du er også en av dem jeg føler at jeg burde ha kjent bedre, men jeg er like fullt takknemlig for året vi tilbrakte sammen. Lykke til videre.
Henrik - Tusen takk for et ufattelig godt vennskap gjennom litt mindre enn et år. Samtalene våre har betydd ekstremt mye for meg. Håper alt ordner seg på alle måter.
Kamilla - Syns det er så utrolig trist at vi brukte nesten hele skoleåret på å finne hverandre. Hold ut, ha trua på deg sjøl, og ikke mist motet. Jeg er så glad i deg.
Krølle - Et år i klasse med deg går det ikke an å glemme. Du er er utrolig talentfull fyr som jeg veit at kommer til å nå langt. Lykke til på veien.
Linda - Det er så utrolig behagelig å være rundt deg, og sjøl om vi nesten bare kødder rundt når vi er sammen, veit jeg at jeg kan snakke med deg om mer seriøse temaer og. Takk for det.
Signe - Du gir gode klemmer og veit når ord ikke er nødvendig. Jeg har satt utrolig stor pris på den positive energien du har spredd rundt på skolen bare ved å være deg sjøl.
Sølvi - Det har vært meg en ære å spille i band med deg. Jeg har rukket å bli utrolig glad i deg, og jeg ønsker deg alt godt i England.
Thomas (som jeg for ordens skyld har snakka om her, her og ikke minst her) - Tusen takk for alt du er og har vært for meg. Jeg setter veldig stor pris på deg, og håper vi ses snart som du sa.
Tor Espen - Jeg er sinnssykt glad i deg. Det veit du. Håper du ikke glemmer meg helt, for jeg kommer aldri til å glemme deg.
Trine - Jeg skulle ønske jeg hadde fått mer tid til å henge med deg på skolen. Håper vi kan ta igjen det i sommer. Jeg lover å synge Kaptein Sabeltann og Kristian And med deg i Dyreparken!
Vorpis - Du er garantert skolens kuleste, og du greier å muntre meg opp på de dagene jeg depper som verst. Gleder meg til reunion'en du har lovt å holde i Gjøvik.

Beste året i mitt liv. Nå lurer jeg bare på hva faen jeg skal gjøre nå.

tirsdag 11. mai 2010

Snart over

Det føles som om datoen per akkurat nå er 28. desember 2011. You do the maths i forhold til hvilken dato lørdag i så fall er.

Seriøst. Jeg skjelver og får grineanfall omtrent annenhver natt, og det har pågått siden kanskje midten av april en gang. Unntaket var riktignok Cuba, for der hadde jeg faktisk andre ting å tenke på. For dette er liksom ikke som med ungdomsskolen og videregående, til tross for at jeg syns det var relativt jævlig, det og, men der bodde i det minste alle i området, og var sånn sett tilgjengelige hele sommerferien. Når folka reiser hjem på lørdag, blir det til Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Stord, Ålesund, Steigen, Arendal, Lørenskog, Kristiansund... kort sagt alle andre steder enn Lier. Ja, det fins tog, og ja, det fins sommerjobber som kan gi penger til togbilletter, men jeg veit jo så altfor godt at alle kommer til å styre såpass mye med sitt i sommer at vi kommer ikke til å tilbringe hele ferien hos hverandre, sjøl om det er det jeg skulle ønske. Nei, jeg veit at dette ikke er slutten, og at jeg garantert kommer til å se den harde kjerna igjen, for folkehøyskoleBFFs holder sammen hele livet, men hva med alle de andre? Hva med Kamilla og Karoline som jeg først begynte å henge med i april? Hva med de jeg alltid tenkte at jeg skulle snakke til, men endte opp med å bare hilse på dem når jeg tilfeldigvis gikk forbi dem på vei til timene? Hva med de jeg har snakka nok med til å vite at jeg vil bli kjent med dem, men aldri egentlig kommet til poenget? Dessuten stresser jeg meg sjøl ved å tenke at NÅ! NÅ! må jeg huske på å gjøre det meste ut av de siste dagene som er igjen, og rekke å gjøre alt det jeg planla tidligere i år, men som aldri blei noe av, og så må jeg si det jeg skal til folk mens jeg fortsatt har sjansen. Men det kommer jo ikke til å skje, vettu. Hvorfor skulle jeg ut av det blå finne guts nok til å la Tor Espen få vite alt jeg veldig lenge har følt at han bør vite, men som kanskje er like greit at han ikke veit fordi jeg allerede har sagt nok, men som jeg likevel trur at ville ha letta ett og annet inni meg, og som jeg føler at han fortjener å få vite fordi han er vennen min, og fordi jeg aldri har møtt en gutt som har gjort sterkere inntrykk på meg? Åssen i huleste skal jeg rekke og tørre å fortelle om min dype fascinasjon overfor mysteriemannen til ham, sånn at han forstår at jeg beundrer ham på den unike måten jeg gjør? Hvorfor faen må dette ta slutt etter bare ett år?

Det er som å vite datoen for sin egen død. Jeg veit det høres dramatisk ut, men jeg har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger greier å se for meg livet mitt uten Skiringssal. Jeg har med handa på hjertet aldri hatt så gode venner som det jeg har her, og i væffal ikke så mange på ett sted, og jeg vil at alle skal vite det, men sjenansen min tillater det ikke. Hvor mange av dem kommer jeg egentlig til å se igjen når jeg til helga klemmer dem for siste gang? Og sjøl om vi ses igjen, så er det ikke i Sigurd sine loka filosofitimer, eller på toppen av Farmandstredet, eller på den terassen på store-internatet som gir utsikt til hele stjernehvelvet. Og sjøl om vi faktisk er der, så vil det være i ei annen tid, og vi vil ha fått nye impulser, og det vil ha gått lang tid siden sist, og kanskje vi ikke engang kjenner hverandre lenger, men blir stående sammen fordi vi begge håper at det kanskje kan løse seg opp likevel, og så vil alt bli som før igjen, bare at det aldri blir det. Sigarettrøyk mot nattehimmelen, SkyMap-applikasjonen på mobilen til Tor Espen, nuddelparty hos meg klokka tolv om kvelden, vandringer rundt i mørket i Sandefjord sentrum mens vi hører på bølgene og våre egne fotskritt mot den brolagte veien. Det er sånne ting man fikk én gang, og som man griner over at man ikke får igjen.

Ja, jeg lover å nyte den siste tida her. Men ikke uten en viss melankoli.

søndag 9. mai 2010

Gjett hvem som var hovedsaken på Dagbladet kultur i går, a

Jeg er cocky nok til å påstå at jeg trur mange av dere allerede har lest intervjuet, men hvis det ikke er tilfellet, går det an å få gjort det her.

Jeg veit allerede at folk på skolen har lest det, men jeg veit ikke hvem. Akkurat nå ligger jeg fyllesjuk i senga (og har gått glipp av nok et seminar og står i fare for å miste retten til vitnemål på grunn av høyt fravær, men jeg har bare fått én advarsel, og andre jeg kjenner fikk to før grensa på ti prosent var nådd), så jeg har ikke hatt så mye sosial kontakt med noen at det gjør noe. Håper bare at ingen tolker det på feil måte. Diktet, altså. Det er jo egentlig bare ment som et kompliment. Og det handler forresten ikke om den noen av dere kanskje trur at det gjør.

Men jeg trenger seriøst et glass med vann nå. Forhåpentligvis rekker jeg å se Ironman før i kveld og, sånn at jeg kan bli med gjengen på kino og se oppfølgeren. Og snart skal dere faktisk få se Kjell og Jan!

fredag 7. mai 2010

Jeg kom ikke inn på UiT, men

Og det virkelig morsomme, er at denne mailen fikk jeg dagen etter at jeg leste mailen fra UiT. Skjebnens ironi much?

Men herre, for et kleint dikt å vinne med, da. Hva skal jeg liksom si om det? Åssen skal jeg tolke det offentlig eller hva jeg skal si? Nå kan man jo ta med i betraktninga at jeg liksom ikke hadde forestilt meg litt engang at jeg kom til å vinne, og derfor slang ut et dikt som det sannsynligvis blir pinlig for noen å lese, og ikke minst at det blir pinlig for meg at noen leser det. Men det er vel bare sånt man må regne med.

Litt gøy, da. Det er føkkings Diktkammeret, og det er jo faktisk hakket mer badass enn Skolekammeret.

Men øhm, er det noen som har et noenlunde ålreit bilde av meg, eller? Hahaha. Jeg fins jo ikke fotogen. Kan bli interessant å se hva jeg ender opp med å sende inn.

(Men jeg skal ikke ljuge. Jeg begynte faktisk å grine i stad på grunn av den mailen jeg fikk først. Joda, jeg har fortsatt to søknader igjen, men hva er sjansene, liksom. Og det er ikke så mye det at jeg kommer til å bli superrastløs og ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg neste år, som det å få bevist en gang for alle at jeg faktisk ikke er god nok i den ene lille tingen jeg trudde jeg kunne engang. Sjøl om Facebook-statuskommentarene til en del av dere hjalp litt, altså.)

torsdag 6. mai 2010

La vida cubana

Cuba bestod i hovedsak av nærmere førti grader pluss, sigarer, Fidel og Che, amerikanske grombiler fra femtitallet, Guantanamera, royal palm trees, "UN PESO!", Ernest Hemingway, tuKola, krabber, ris med bønner og guavajuice. Jeg var maks uheldig og tråkka på noen jævler av noen kråkeboller cirka midtveis i turen, noe jeg så klart var allergisk mot. Samtidig hadde de to skopara jeg hadde med som passa, blitt regna ned, og jeg lover deg at når noe regnes ned på Cuba, lukter det ikke godt av dem etterpå, ikke engang når de har tørka. Resultatet var at jeg hele den samme dagen hadde tråkka rundt i sko som var en størrelse for små, hence vannblammer og gnagesår og annen faenskap. Med andre ord var de gode og oppvarma til kråkebollene.

Det er vanskelig å beskrive hudfargen min nå. Sølvi syntes jeg ligna på en cubaner. Christoffer sa at jeg ligna på en mørna biff, og at han fikk en nesten uimotståelig trang til å strø krydder på meg og spise meg opp. Sjøl syns jeg bare at jeg ser møkkete ut. Poenget er at hva enn du vil kalle det, er det i ferd med å flasse av nå.

Jo, og så mista jeg Holga-kameraet mitt to ganger i bakken så filmen datt ut. Blir med andre ord særdeles spennende å se hvorvidt jeg fikk noen bilder i det hele tatt.

Cuba er forresten veldig langt fra å være noe paradis for vegetarianere. I mitt naive sinn hadde jeg håpa på at maten minte om den i Spania, men... nei. Ihjelkokte grønnsaker pluss ris pluss potet pluss noen bønner hvis jeg var heldig er lik smaken av vann. Og det er ikke positivt når det er snakk om fast føde.

Nå har jeg gitt ei ekstremt overfladisk og klagete framstilling av turen. Det dypere og mer poetiske om luktene, menneskene, vindene og stemningene får komme seinere, eventuelt i form av fail-dikt på bua. Inntil videre freser jeg opp noen bilder, som de mest snokete av dere allerede har sett på Facebook:



La Habana by night:

Hotel Lincol som vi bodde på de første nettene, var egentlig et skikkelig dritthotell, men de hadde verdens diggeste tak som var superperfekt til hangouts og nedchilling før sengetid:
(Sigarer er forresten noe forbanna møl. Jeg mener, jeg røyka opp halve den dere ser på bildet, for det er jo obligatorisk pensum når man først er på Cuba, men jeg blei skikkelig kvalm av det. Jeg holdt meg til cigarillos resten av turen, kan du si.)

Cubanske penger var mjuke og gode å ta på:

Mange fine flak stod rundt omkring:
Gatelangs i Habana:

Katedralen der var kliss lik den i Granada:
(Den øverste er den i Habana, og den under er den i Granada. I tillegg var det helt likt på plassen rundt der.)

I motsetning til hovedrettene, var dessertene stort sett veldig sukkersøte og gode:

Che var mer eller mindre overalt:

En heeeelt hvit pusekatt!:

Vi besøkte huset til Ernest Hemingway. Litt kult å vite at jeg har vært på det samme stedet som The Old Man and the Sea blei til:

Denne gjengen, pluss Kamilla som tok bildet, fikk den lysende ideen å finne fram til markedet i øs pøs regnvær. Dette er grunnen til at jeg håper at det ikke er jordslag på klærne mine nå, som nekta å tørke i den sinnssyke luftfuktigheten:

Kuppelen i bakgrunnen der er kåken til Fidel. Jeg var genial nok til å legge igjen kameraet i bussen da vi faktisk var rett utafor der.

Vi besøkte en dyrehage et eller annet sted uti ødemarka:
(Jeg fikk en nesten uimotståelig trang til å ta med meg denne hjem, hva enn det er for noe.)

Og så var på et slags museum for gamle tog. Skap-station agent som jeg er, fant jeg det høyst tilfredsstillende:

Bare se på damplokomotivet som dro vognene våre ut til sukkerplantasjen!:

Der fikk vi forresten sutte på sukkerrør:


Her bada vi!:

Nøyaktig så solbrent blei jeg:

Solnedgang over Ancón:

En av de siste dagene dro vi på ridetur, noe som hadde vært litt enklere å nyte hvis ikke hestene hadde vært så innmari tynne, og hvis ikke guidene hadde slått dem hvis de syntes de gikk for sakte:

Vi rei til en jungelkulp som vi bada i:

På vei tilbake stoppa vi på en gård der vi fikk sukkerrørjuice og kos av utmagra dyr:

Og så litt random turiststemning til slutt:


Det siste bildet der stjal jeg av Marie, men det var fordi det var så koselig og fordi - ahem - jeg var i det. Hvis du ikke har fått bildebehovet ditt tilfredsstilt ennå, finner du mer her og her.

Satan, jeg har brukt lang tid på å skrive dette innlegget. Nå er klokka snart halv åtte, og jeg må se og dra meg ut av senga og dusje, vaske klær, lade mobilen og forhåpentligvis rekke å catche opp med godtfolket før klokka plutselig er for mye. Fred ut!