Det personlige dramaet jeg lovte at ikke skulle komme

Jeg greide bare ikke å holde det inni meg, gjorde jeg vel? Jævla oppmerksomhetshore.

Men hey, jeg trur kanskje at det begynner å slippe litt... taket? Altså, når han først er der, er det kjempefint, og jeg merker at jeg er oppriktig glad i ham og ikke vil at han skal gå igjen, men når han først ikke er der, så... savner jeg ham ikke. Jeg blir ikke sjuk fordi jeg ikke veit hva han gjør eller med hvem, og det er... befriende. Og sånn sett skulle man jo tru at problemet var mer eller mindre løst, hadde det ikke vært for han andre. Og nå veit jeg plutselig ikke åssen jeg skal fortsette innlegget mitt videre, for jeg har fått flere lesere enn jeg pleide å ha, og egentlig er jeg bare tilbake til det forvirra rotet jeg alltid har vært. Men dette er faktisk ikke bra. Jeg hadde ikke trengt dette nå. Men kanskje er det litt fint og, for det holder ting på avstand, og jeg trur uansett ikke dette er snakk om the big L eller noe, så... meh. Vi får ta det om igjen den gangen jeg faktisk veit hva jeg skal si, myes?

Så stemmer vi for nytt innlegg i morra om noe random piss så dette slipper å figurere øverst i lista. Heh.