torsdag 30. desember 2010

2010 - the way I rolled

Heizann. Det er træddefte desember, og fordi jeg er superkul, skal jeg på nyttårsparty i hovedstaden i morra, og togavgangene fra Lier er like morsomme som alltid, med siste tog som går kvart på seks, og kjenner jeg meg sjøl rett, kommer jeg til å dusje og stresse fram til da, så det årsoppsummerende blogginnlegget kommer i dag i steden. Og jeg tenker jeg bare begynner med den musikken jeg har hørt på mest i år. Fordi last.fm (og jeg syns alle bør ha en profil der, for det er et enda mer fantastisk nettsamfunn enn Facebook) har en sånn praktisk dings som gjør at du kan blant annet kan se hva du har hørt på i løpet av tolv måneder. Så her kommer topp femten-lista mi. Klikk på linken for å høre på sangen på YouTube.

1. Lady Gaga - Telephone - spilt 121 ganger.
2. Salem - King Night - spilt 88 ganger (og det der er potensielt den mest forstyrrende musikkvideoen jeg noen gang har sett. Du er herved advart. Ikke skyld på meg hvis du får mareritt i natt).
3. M.I.A. - Paper Planes - spilt 75 ganger.
4. Salem - Killer - spilt 64 ganger (og sangen er ikke 6:23 lang, men versjonen med et laaaaangt tomrom på slutten var den eneste jeg fant).
5. Casiokids - Fot i hose - spilt 48 ganger.
6. Salem - Tair - spilt 44 ganger.
7. Salem - Finna - spilt 42 ganger.
8. Salem - Sick - spilt 41 ganger.
9. MGMT - Indie Rokkers - spilt 39 ganger.
9. Lady Gaga - LoveGame - spilt 39 ganger.
11. Salem - Trapdoor - spilt 38 ganger.
11. Ke$ha - TiK ToK - spilt 38 ganger.
13. Salem - Skullcrush - spilt 37 ganger.
14. Salem - Frost - spilt 36 ganger.
14. Lady Gaga - Bad Romance - spilt 36 ganger.

Så dere hva jeg gjorde der? (Jeg bøyde ikke verbet!) Jeg motstod fristelsen til å legge ut i det vide og det breide om hver bidige sang! Hipp hurra! Og ingen kan i væffal beskylde meg for å ha enspora musikksmak.

Og fordi jeg aldri gidder å tenke ut sånne fiffige spørsmål sjøl, var jeg ganske heldig som fant en liten skjemasak på Eirin sin blogg. Jeg har fått tillatelse til å stjele den, noe som sikkert betyr at dere kan stjele den videre, så værsågod, mine damer og herrer:

Hva gjorde du i 2010 som du aldri har gjort før?
Vel, jeg bodde i Bø, da. Røyka funnystuff. Var filmanmelder for realz. Var DJ. Var filmklubbleder. Trakk visdomstann (riktignok ikke sjøl, men likevel). Besøkte Henrik. Leste høyt under litteraturuka i Drammen. Brant kors, to stykker, til og med. Vant en "beste film"-pris. Kjøpte Holga. Flere ting.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Cuba og Irland.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
En følelse av at ting henger sammen og at alt kommer til å gå bra til slutt.

Hvilke datoer i 2010 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Jeg husker ingen datoer. Er dårlig med tall.

Ble du forelsket i 2010?
Bare i et band.

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Favoritten over alle vil for alltid være Battlestar Galactica, men jeg skal innrømme at jeg blei veldig, veldig glad i Flight of the Conchords.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Everything Is Illuminated av Jonathan Safran Foer.

Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
SALEM. Duh.

Hva ønsket du deg? Og fikk?
En plass på forfatterstudiet.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste på McDonald's med Henrik og Tor Espen.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Har jeg noensinne vært i mental balanse?

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Har jeg lov å si flere? For jeg vil gjerne si forfatterklassen min.

Ønsker og planer for det nye året:
At ting vil henge sammen og at alt skal gå bra til slutt. Og Hovefestivalen.

Godt nyttår til gud og hvermann!

tirsdag 28. desember 2010

Baile Átha Cliath

Ja, hallo. Jeg har vært hjemme fra Dublin i noe sånt som fem dager, til tross for at hjemkomsten blei noe mer trøblete enn opprinnelig antatt. Som ingen kan ha unngått å få med seg, er det masse snø ute, og det gjelder i Europa forøvrig og. De som bor litt lenger sør i terrenget enn det for eksempel jeg gjør, som bor på ganske nøyaktig 59.79 grader nord (kilde), har ikke flyplassutstyr etc. som fikser snø særlig bra. Resultat: flyavganger blir innstilt. Så da Vibeke og jeg kom oss til flyplassen i Dublin veldig, veldig tidlig om morran den 23. etter å ha sjekka flyplassen sine nettsider som lovte at ingen innstillinger hadde ramma Oslo-avgangen, trudde vi fortsatt at vi kom oss hjem til jul. Flyet vårt skulle gå 10:45, og boardinga skulle begynne 10:15, og da ingenting hadde skjedd da vi satt ved gaten 10:15, trudde vi ikke at så mye var gærent. Litt forsinkelser må man regne med. Da heller ingenting hadde skjedd 10:30, og ikke engang flyet var å se da klokka faktisk var 10:45, begynte vi så vidt å ane ugler i muffinsen, og da klokka var nærmere 11:00, fikk vi beskjed over høyttalerne om å gå for å hente bagasjen vår. FAEN. Nå kom vi oss ikke hjem til jul, vettu. Ja, ja. Ikke hadde vi penger til flere netter på hotell heller. Det blei overnatting på flyplassen, det. Men da vi hadde henta bagasjen vår, fikk vi beskjed om at vi skulle bli frakta i buss til Belfast og med fly videre derfra. Det tok jo noen timer, og da vi kom til Belfast ante vi ikke hva som skulle skje, og sikkerhetskontrollen var ganske drøy der (noe som kanskje har å gjøre med IRA), men vi kom oss faktisk hjem. Den 23. Riktignok ikke på tidlig ettermiddagen som planen i utgangspunktet var, men rundt tolv om natta. Ganske slitne etter å ha stått opp halv fem, kan du si. Herlig nok var Gardermoen ramma av bombetrussel da vi endelig kom fram, noe som medførte venting uti sprengkulda, en rådyr timekspress inn til Oslo og deretter lokaltog til Lier istedenfor bare flytog til Drammen.

Men JAJA. Det var en kjedelig historie, dere. Bilder!

(Jeg har en lyktestolpe opp av huet, hihi.)


Jeg glemte selvfølgelig laderen til speilrefleksen på hybelen, så da blei det mobil og Holga.

Og vi var i kirker og på gudstjenester. Christ Church fikk meg til å ville konvertere til katolisismen sporenstreks:


Og mens vi er inne på kirker, var vi også i St. Patrick's Cathedral. For all del en minst like fotogen kirke:

St. Patrick groover.

Men dere skjønner at det triste med St. Patrick's Cathedral, er at da vi gikk inn, var det til en disk med en fyr som tok inngangspenger og en suvenirbutikk. Jeg veit helt ærlig ikke hva det heter, men den gangen i midten mellom radene med benker var sperra av. Veldig pent likevel, altså men... fortsatt.

Vi var ikke i St. Andrew's Church, men det snødde veldig heftig da vi gikk forbi, så jeg tok bilde av den likevel:


Åh hei, Oscar Wilde:

"Just chillin in da snow, yo."

Og vi var på Dublin Castle og Natural History Museum. Men bildene derfra er ganske kjedelige. De fleste bildene jeg tok kan uansett ses her. Hvis dere ikke har fått nok ennå, mener jeg.

På vei hjem fra McDonald's en av dagene, blei jeg forresten stalka av John fra Toronto. Haha. Eller altså, det begynte med at vi skulle ut, men så var det fullt FØKKINGS OVERALT, og Vibeke måtte på do, så vi gikk på McDonald's, og jeg kjøpte en pommes frites mens jeg venta, og det var da John fra Toronto kom bort og sa noe sånt som at "HOLY SHIT, I love your hair!", og så lurte han på om han kunne sette seg, og joda, han kunne jo i og for seg det. Han begynte å bable i vei, og så var det noen amerikanere som satt bak meg igjen som dreiv og ropte forslag til ham, som at da jeg sa at jeg kom fra Norge, så ropte amerikanerne bak meg "I'D LOVE TO GO TO NORWAY!" og lo seg spent i hjel etterpå. Og joda, han var jo koselig nok. Full, men koselig dog. Og så kom Vibeke, og jeg måtte gå, og så viste det seg altså at da vi gikk, fulgte han faktisk etter oss. Han tok oss igjen ved et kryss og begynte å mase om at "I love you to death" og "I'd marry you straight away", noe som for så vidt er smigrende nok, men liksom... ja. Men jeg lover at vi kom oss trygt hjem til slutt.

Og en annen ting: da vi skulle hjem og stod nede i resepsjonen klokka halv seks om morran eller noe sånt og hadde bestilt taxi til flyplassen, var det plutselig en fyr der som tok kofferten min! Jeg blei litt ute av meg, gikk etter ham, sa "excuse me, that's my suitcase", men han hørte ikke, så jeg blei litt mer desperat, "EXCUSE ME, SIR, THAT'S MY SUITCASE!", og så begynte Vibeke og resepsjonisten å le, fordi det var taxisjåføren... akk, ja. Ingen kan i væffal klage på at jeg har underutvikla reflekser. Sier vi.

Moralen er, folkens: dra til Dublin. Det er fint der.

lørdag 25. desember 2010

Kjendiz y'all

Jeg overlevde jula! Og jeg kom meg hjem fra Dublin! Til slutt. Var ei stund livredd for at jeg måtte feire jul på flyplassen, men det gikk sånn cirka bra. Men mer om det når jeg har framkalt bildene mine.

Se her, dere:



Kanskje ikke sånn altfor lett å se, men DET ER SKIRINGSSALFOLK PÅ SLOTTSFJELL! Vi som jubler, altså. Featured i siste episode av Påpp & råkk. Oh yeah. Og pics or it didn't happen:

Jeg, Krølle, Tor Espen og Vorpis som chiller på toppen av tårnet innimellom tagningene, forevighet av Henrik. Dette var vel tidlig i september i fjor. Good times.

Jul gjør meg trist, så nå skal jeg ikke si noe mer. Men jeg håper dere alle har hatt ei fin feiring og at dere koser dere i romjula.

torsdag 16. desember 2010

Chicago rave

To kjappe snapshots av min nye sveis før jeg må overgi meg til pakkinga. Jeg drar til Dublin i morra grytidlig, må vite. Og jeg liker FYI ikke åssen jeg ser ut i profil.

Men jeg liker den nye sveisen, da. Og det blir sikkert tatt noen bedre i Dublin som jeg kan poste om ei ukes tid, så fortvil ikke. Tusen takk, Lars (som har fått seg blogg og greier! ... som det for så vidt er lenge siden han har oppdatert).

God tur til meg!

mandag 13. desember 2010

HOLY SHITFUCK, jeg er litt starstruck akkurat nå:

JAAAAAAACK!

Og så begynner jeg å tenke, vettu: siden bloggadressa mi ligger på Twitter-profilen min, tenk om han går inn og ser dette? Tenk om han tenker at jeg er en teit groupie og mister alt av potensiell respekt for meg? ... eller mest sannsynlig gir han like faen i meg nå som han gjorde minuttet før han replya til meg. Men likevel. JAAAAAACK!

Noe helt annet: førstkommende onsdag er Skiringssal 09/10 på TV! Episode seks av Påpp & råkk - se etter en gjeng i vikingkostymer på Slottsfjell.

Og så har Lars Vik blogga om oss
, for dere som vil lese.

Og, og, og, JAAAAAAAACK! *er død*

onsdag 8. desember 2010

Jeg vil vinne, så jeg whiner litt i samma slengen

Føler det blir så tomt å bare lage et blogginnlegg der jeg slenger opp at jeg vil vinne, så hey, jeg benytter anledninga til å leike emo. Det hadde nok kommet før eller siden likevel:

For okei, jeg hater ferie. For bare noen år siden elska jeg å være aleine, og nå greier jeg det bare ikke lenger. Hver gang jeg er aleine, kommer det styggefæle tanker som jeg ikke vil ha der, for hvis jeg er sammen med folk, greier jeg å distrahere meg fra dem litt, i væffal. Og nå vil jeg bare sove hele tida, men jeg får jo ikke sove, så jeg blir liggende og tenke enda mer. Og alt dette her mens jeg altså kunne ha gjort produktive ting, som å jobbe med den fordømte søknaden min eller fullføre den helvetes romanen som jeg begynte på for tre år siden, men ennå ikke har fått kjørt i mål. Og jeg vil ingenting med livet mitt, og jeg vil alt, jeg har bare ikke motivasjonen, og jeg veit at jeg aldri kommer til å få ræva i gir i forhold til noe som helst.

Snart Dublin med Vibeke. Det blir fint.

Ta julestemninga deres og dø.

Takk og farvel for denne gang. Sorry at jeg er teit.

lørdag 4. desember 2010

Jeg har sett MGMT live

Alle bildene er tatt av Vibeke, fordi det beste jeg tok, så sånn ut.

Og selv om jeg elsker MGMT, så elsker jeg ikke alle fjortisene som kom utelukkende for å danse til Electric Feel. Desto større var skadefryden idet de dro i gang Siberian Breaks og alle groupiene slutta å hoppe og blei bare "wtf?" mens jeg smilte og koste meg spent i hjel. Det var en fin konsert.

Her, ta Siberian Breaks, en lang og fin sang:

torsdag 2. desember 2010

P-town statusrapport

Okei, jeg er sånn kembotrøtt akkurat nå, og jeg skal opp tidlig i morra, men jeg føler at jeg bør gjøre dette nå. Bare ikke forvent all verden med refleksjon.

Altså, Porsgrunn-oppholdet skulle jo egentlig vare til den tredje, men som jeg håper alle har fått med seg, skal jeg på MGMT-KONSERT I MORRA (eller teknisk sett seinere i dag). Konsekvensen var at jeg tok halv ni-bussen i stad, og har nå vært hjemme i et par timer. Eller i Bø, da. Spørs jo åssen du ser på det. Pappa kommer klokka ti i morra og henter meg, og så er det Oslo etterpå. Og juleferie. Hvorpå jeg kommer til å gå i søknadshi. Men nå bare tomprater jeg.

For PORSGRUNN. Jeg likte fønkishuset vårt så sinnssykt godt. Hadde det bare ikke vært pisskaldt og utstyrt med et klaustrofobisk kjøkken, hadde jeg vurdert å flytte inn på en permanent, eller i det minste semi-permanent basis:


Et veldig fint hus å gå rundt og høre på Salem i. Og jeg likte Porsgrunn som en by. Og Salem har fått meg til å like vinteren, og når det kom ordentlig snø til Porsgrunn og, gikk jeg rundt i gatene om kveldene for meg sjøl med headsettet guffa ganske høyt på, og bare... mmmmm. Og Grenland Friteater satte opp stykket mitt, og det blei helt perfekt. Og jeg møtte fine folk jeg ikke fikk sagt ha det til. Og og og. Det var et fint opphold.

I dag har jeg vært ganske fyllesjuk fordi jeg i går shotta absint og skylte ned med vin. Sorry. Jeg bare måtte skrive det. Følte meg så sykt kul og bohemsk. Den ene vinen hette til og med boheme.

Natta. I morra skal jeg på konsert.

lørdag 27. november 2010

Fæzt

Hei hopp. Planen var jo ikke egentlig å blogge noe mer fra Porsgrunn, men det var jo før jeg fant ut at vi tydeligvis har trådløst nett i funkishuset vårt likevel. Lol.

Og det er sikkert mye jeg kunne ha sagt om byen og teateret og huset og undervisninga og alt, men det får bli en annen gang, fordi jeg var på fest i går, og begynte etter hvert å føle meg ganske crap, sånn reint mentalt, og da gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg føler meg crap mentalt sett på fest; jeg fisker etter sympati hos utvalgte kontakter i telefonlista mi. Og jeg endte opp med å sende en del meldinger med Henrik, som mente at jeg burde skrive et blogginnlegg om hva jeg mente en god fest burde være. Siden jeg har en tendens til å hate nesten alle fester jeg er på uansett, liksom.

Neida, det var en grov overdrivelse. Jeg gjør jo ikke det i det hele tatt, faktisk. Men det er sinnssykt vanskelig å skulle finne en fellesnevner for hvorfor noen fester blir bra. Så kanskje det er enklere å begynne med å finne ut hvorfor enkelte fester bare suger balle:

1. Jeg drikker for fort og blir dårlig og kvalm og spyr. Ganske klassisk grunn.
2. Jeg er der med folk jeg har lite til felles med.
3. Folk snakker ikke til meg. Delvis sjølforskylt, så klart, i og med at jeg kunne ha prata til folk, jeg og, men det er nesten bare aldri sånn det funker for meg.
4. Det er for høy musikk. Føler meg gammal når jeg skriver det, men jeg hater å måtte rope og anstrenge meg for å få fram noe som helst eller høre hva andre sier. Det ender opp med at jeg ikke gidder å prøve.
5. Noen prøver å sjekke meg opp. HAH, I KNOW. Men hey, jeg er så godt som aseksuell, okei?

... og jeg ser jo det at den tyngstveiende faktoren her, er jo nummer to. Og "lite til felles" går utover det med interesser, altså. Hvis flertallet av de som er der har ei generell livsholdning som bare er så radikalt forskjellig fra min at bølgelengden så helt tydelig bare ikke er der, er det vanskelig å føle seg tilpass, altså. Men samtidig så var jo i festen i går sammen med forfattarstudentar, ein skodespelar og ein ljosmann, og jeg veit jeg beveger meg over i generaliseringsterrenget nå, men kreative folk er jo gjerne en type mennesker jeg har en del til felles med, da. Og nå trur jeg at jeg må slutte å snakke om den spesifikke festen, for det blir bare for kleint.

Pluss at jeg har jo ikke kommet fram til en dritt. Og jeg har jo bare fokusert på den negative biten. Så okey, her er litt brainstorming over enkle faktorer som jeg trur kan gjøre en bra fest:

Bra folk. Bra musikk på pratenivå. Grunne, teite, barnslige lavkultursamtaler. Akkurat passe mengde alkohol i blodet.

Så så enkel er jeg altså. Så hvorfor det skal være så helsikes vanskelig, er jo et godt spørsmål.

Denne utfordringa takla jeg dårlig. Nå må jeg snart opp og ut av senga så jeg kan kjøpe meg smågodt på Ica.

onsdag 24. november 2010

I'll show you things you've never seen. I'll take you where you've never been.

Hei, jeg er i Porsgrunn. Det er bare nett på teateret, og jeg gjør jo ting i ett kjør, så noe ordentlig innlegg får dere seinere. I mellomtida:




(En liten del av meg beklager at alle innlegga mine handler om det samme for tida.)

søndag 21. november 2010

-----> Porsgrunn

I morra drar jeg. Bussen går 09:07, så det er neiggu ikke mye jeg rekker før den tid. Og jeg som helst skulle kjøpt meg jakke (til halv pris på opphørssalg! JESS!) og henta ei pakke som jeg tydeligvis fikk for ei uke siden (åpna ikke postkassa før for ikke så lenge siden), og som må hentes innen to uker. Jeg veit ikke når posten åpner engang. Forhåpentligvis ikke seinere enn ni, da.

Jeg skal ta med meg min kjære MacBook, så selv om jeg ikke veit om det er trådløst nett på teateret vi skal bo på - og jeg veit ikke så mye annet heller - slipper dere å grine blod i anledning mitt fravær inntil videre.

Og dere som følger meg på Twitter, har sikkert inntrykk av at livet mitt utelukkende består av Salem og Robot Unicorn Attack for tida. Det er helt riktig.

Jeg føler at jeg burde ha brukt dette innlegget på å si noe fornuftig, men jeg trur ikke jeg gidder. Ønsk meg god tur, a? Etter Porsgrunn er det rett på MGMT-konsert!!

torsdag 11. november 2010

Fordi folk ville se hele

Aight. Kutta opp i ørten deler på tre minutter hver fordi det er sånn det må bli når man bruker gratisversjonen av et konverteringsprogram; her har dere altså her "Ekkoet som døde ut." Det er så elendig lyd at det minste jeg kan anbefale, er å se på den med headset. Og i tilfelle noen skulle lure; det er ment dønn seriøst.

video

video

video

video

video

video

video

video

video

Og angående eksperimentet mitt, så faila det totalt. Det gikk egentlig bare ut på at siden jeg innså at jeg ikke kom til å få sove den natta likevel, så kunne jeg jo bare prøve å slå min egen rekord i søvnløshet (som jeg mener å huske ligger på trettién timer). Men en vakker dag!

Og dere, Black Death;

BOROMIIIIIIR! Herregud. Sean Bean må jo skjønne at når han har langt hår og brynje, så er det ikke så mange tolkningsmuligheter.

tirsdag 9. november 2010

sick sick sick

"I saw John on the street and I came up and started talking to him and I was like, 'Oh, we should be friends.' And I had seen him before, but we'd never talked and I'm like, 'You can't be friends with any of your other friends any more, just me' and he was like, 'OK' and he stopped talking to his other friends and we were friends." - Jack Donoghue om åssen han møtte John Holland.

Men nå begynner jeg jo i helt feil ende her.

For seriøst. Dette begynner jo å ligne på noe som kan utvikle seg til noe seriøst. Jeg har ikke kunnet navna på alle medlemmene i et band siden... Sigur Rós. Det må da bety noe.


Altså, Salem. Jeg har vært innom dem før, og nå er det alvor. Jeg spiser lite, sover enda mindre og brenner egentlig bare røkelse og raver rundt. Og det føles møkk deilig med dem som bakgrunnsteppe. Dette kommer til å høres drøyt cheesy-hippie ut, men det er noe med musikken deres som setter meg i kontakt med syke, syke ting inni meg som jeg egentig ikke var helt klar over at jeg hadde der, men som det er fint å få ut. Jeg blir intenst depressiv av å høre på dem, men ikke i tradisjonell forstand. Jeg blir så depressiv at det er behagelig. Trur du meg ikke? Sjekk ut King Night-albummet deres på Spotify. Og hvis du ikke har Spotify, kan dere få Frost, Redlights og Killer her:







Dette er musikk som graver seg inn i sjela di. Jeg husker da jeg satt på toget hjem fra Eva i Bergen og var småsjuk, da ville jeg bare høre på King Night på repeat. Og nå som jeg har fått hele albummet, er det aller meste komplett.

Og jeg leste et intervju med John i BUTT Magazine, og etter å ha lest det, hadde jeg bare lyst til å gi ham en klem.


Ogogog det er så vanskelig å beskrive følelsen av musikk med ord, og i væffal musikk som Salem, for det er mer enn musikk, det er atmosfære, og... ja. Sjekk for all del ut hvis du vil høre noe du aldri har hørt maken til før.

mandag 8. november 2010

Dette skjer:

Noen streite oppdateringer, old school style:

én. For sånn omtrent tjueén timer siden, satt jeg og hørte på Salem og brant røkelse. Plutselig noia jeg totalt. Og halvparten av meg tenkte at det sikkert bare var vanlig noia omstendighetene tatt i betraktning, og at det ville gå over hvis jeg bare sov litt, og så sov jeg, bare for å våkne med akkurat like stor og plutselig dødsangst. Den begynner å slippe taket nå, etter at jeg posta litt rundt på forumer og sånn, for innerst inne veit jeg jo at jeg bare er litt overfølsom overfor sånne ting, og at det eneste jeg egentlig trenger, er nok folk som sier at det kommer til å gå bra. Men det er faen ikke gøy å noie i nesten et helt døgn.

to. Jeg slang inn en søknad til Cinerama litt ut av det blå, og tenkte at dette gikk ikke imellom, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med tekniske kunnskaper, men i dag fant jeg en særdeles hyggelig mail i innboksen min:


I morra sendes The Machine Girl og Lady Snowblood til meg. Helt gratis. Og jeg får gå på pressevisninger. Helt gratis. Og jeg har snacks til CV'en. Helt gratis. Jess. Jeg liker'e!

tre. Jeg skal kanskje muligens gå i gang med et eksperiment som jeg har tenkt på i evigheter fra og med i dag. Jeg kan ikke si hva det er, i tilfelle jeg ikke lykkes spesielt bra, som har vært tilfellet de andre gangene jeg har prøvd, men hvis jeg mot all formodning gjør det, skal dere få statusrapport. Så klart. For jeg tenker litt at det å skrive det her, kan gi meg motivasjon til å faktisk fullføre.

Og det var det.

søndag 7. november 2010

Jubileum

I dag er det ett år siden min forrige virkelig store knekk.

Jeg veit ikke hvorfor jeg markerer det på denne måten.

Det har jo blitt bedre siden den gang. Herregud. Det har jo det.

La oss ikke dvele ved temaet. I steden skal dere få den mest fantastiske sangen i livet mitt akkurat nå. I disse det-er-fortsatt-lenge-til-desember-men-folk-er-tydeligvis-i-julestemning-for-det-tider, mener jeg.

torsdag 4. november 2010

Old times pt. III

Åh herregud, dette her blir aldri gammalt (no pun intended... NÆÆÆÆT). Nå har jeg altså funnet igjen en film vi lagde i tiende klasse. Det er så flaut at det er fantastisk.


video

Skuespillet! Manuset! Sjølve filminga, med ikke-eksisterende vinkler og zero klipping! Lyden! "Og... action" midt inni! Tempoet som plutselig går ut av kontroll! Vi var geniale.

Og for å sette dere litt inn i sammenhengen: dette handler altså om Aurora (meg) som nettopp har blitt sammen med Ari-Antån (ja, han hette faktisk det... sånn går det når Thomas får velge navnet sitt sjøl). Det liker ikke eksen hans Anita særlig godt, så Anita prøver først å gå gjennom Auroras bestevenninne Marie, men når ikke det funker, går hun etter Aurora in person. Det der er den tredje scena eller noe sånt, så ting er fortsatt ganske idyllisk, men det er bare midlertidig... "Wondershare" oppi der fordi jeg bruker gratisversjonen, som igjen heller ikke tillater meg å laste opp hele filmen, i væffal ikke med lyd. Historien er uansett såpass enkel at jeg trur ikke det er sånn veldig farlig.

Men her blir det skikkelig dramatisk:


video

Akk, denne kjærleiken. The final showdown:


video

Det seeren skal skjønne helt av seg sjøl her, er at det er snakk om samme bil i de to scenene, og at i mellom der hvor Anita kommer med kniv hjem til Aurora og Aurora stjeler bilen til Anita, har Ari-Antån vært og tukla med bremsene til Anita sånn at hun skal... ja. Det er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg åssen det går med arme Aurora, men vi valgte nå en gang å ta det med lell:


video

DET ER DEN SAMME GENSEREN SOM I STAD ALTSÅ EHEHEHEHE!

Videre følger en begravelse og masse mer voice-over. Dere skal se hele, dere. Det er bare å komme til meg. Jeg stiller til disposisjon.

Jeg trur jeg hadde godt av året på Skiringssal, jeg. Eventuelt kan de få lov av meg å bruke den som ledd i et før/etter-prosjekt for å tiltrekke nye elever. Hihi.

tirsdag 2. november 2010

Old times pt. II

Det er så mye som er teit og stress akkurat nå, men jeg håper alt går over snart. Skal prøve å ikke klage for mye til dere.

Uansett har jeg, som jeg allerede har nevnt, begynt så smått å rote litt rundt i arkivskuffen på harddisken min. Inspirert av Sabrina, som påstod at da hun var yngre, så hun ut som om hun feira Halloween hver dag, presenterer jeg dermed meg sjøl rundt den tida jeg skreiv "Aloha verden", med andre ord da jeg var fjorten - femten. En... joy?


Det er min naturlige hårfarge, forresten. Uheldigvis for dere og heldigvis for meg, fant jeg faktisk ikke så veldig mange bilder av meg sjøl fra den tida. Men så var det jo før vi fikk Facebook og, da.

Og med takker jeg for oppmerksomheten.