sick sick sick

"I saw John on the street and I came up and started talking to him and I was like, 'Oh, we should be friends.' And I had seen him before, but we'd never talked and I'm like, 'You can't be friends with any of your other friends any more, just me' and he was like, 'OK' and he stopped talking to his other friends and we were friends." - Jack Donoghue om åssen han møtte John Holland.

Men nå begynner jeg jo i helt feil ende her.

For seriøst. Dette begynner jo å ligne på noe som kan utvikle seg til noe seriøst. Jeg har ikke kunnet navna på alle medlemmene i et band siden... Sigur Rós. Det må da bety noe.


Altså, Salem. Jeg har vært innom dem før, og nå er det alvor. Jeg spiser lite, sover enda mindre og brenner egentlig bare røkelse og raver rundt. Og det føles møkk deilig med dem som bakgrunnsteppe. Dette kommer til å høres drøyt cheesy-hippie ut, men det er noe med musikken deres som setter meg i kontakt med syke, syke ting inni meg som jeg egentig ikke var helt klar over at jeg hadde der, men som det er fint å få ut. Jeg blir intenst depressiv av å høre på dem, men ikke i tradisjonell forstand. Jeg blir så depressiv at det er behagelig. Trur du meg ikke? Sjekk ut King Night-albummet deres på Spotify. Og hvis du ikke har Spotify, kan dere få Frost, Redlights og Killer her:







Dette er musikk som graver seg inn i sjela di. Jeg husker da jeg satt på toget hjem fra Eva i Bergen og var småsjuk, da ville jeg bare høre på King Night på repeat. Og nå som jeg har fått hele albummet, er det aller meste komplett.

Og jeg leste et intervju med John i BUTT Magazine, og etter å ha lest det, hadde jeg bare lyst til å gi ham en klem.


Ogogog det er så vanskelig å beskrive følelsen av musikk med ord, og i væffal musikk som Salem, for det er mer enn musikk, det er atmosfære, og... ja. Sjekk for all del ut hvis du vil høre noe du aldri har hørt maken til før.