onsdag 30. desember 2009

Jaws (1975)

Alle veit hva kjære Jaws handler om, men her er et søtt, lite synopsis lell: en splitter gal hvithai finner det for godt å terrorisere ei idyllisk strand midt i den verste badesesongen. En lokal politimann skjønner sammenhengen mellom alle de opptygde badegjestene ganske kjapt, men i ekte Ibsen-stil går ikke myndighetene med på å stenge stranda fordi de er redde for å tape penger. Vår mann bestemmer seg dermed for å ta saken i egne hender, og får med seg en haiekspert og en rabiat sjømann for å drepe udyret.

Første gang jeg prøvde å se denne, sovna jeg. Denne gangen greide jeg å holde meg våken, og ikke bare det, men jeg fant ut at det faktisk ikke var så verst spennende heller. Riktignok går det litt treigt i starten, men når bare trekløveret får rota seg ut i båten for litt nærkontakt, er det jo faktisk skikkelig gøy (til tross for at en liten del av meg protesterer litt når jeg bruker ordet "gøy" om mennesker som spises til mos...). Og det som er real filmkunst her, er at ikke engang sentimentale vegetarianere som meg et øyeblikk vurderer om haien er et levende vesen som bare gjør det som er naturlig for den. Nei, jeg tviler aldri på at dette er et monster, eller en drepemaskin om du vil. Kudos, Steven!

Nå skal det nevnes at i Jaws vil du ikke finne noen filosofiske poeng eller et budskap som venter på deg helt til slutt. Dette er lagd for å underholdningsskremme deg, og sjøl om det er teit å ikke ta en film for hva den er, så krever jeg faktisk litt mer av en film for å få tilfredsstilt de kresne filmanmelderkrava mine. Men igjen; den er flink til det den prøver på, når den først kommer til kjerna.

Og så er den vertigo-effekten i folk-løper-opp-fra-vannet scena der kameraet både zoomer inn på og går vekk fra vår venn hovedpersonen skikkelig tøff. Og jeg veit åssen jeg gjør det!

Dommeren har talt: 4

mandag 28. desember 2009

Bad Santa (2003)

Julenissen fra helvete er på jobb igjen, og sammen med sin dvergevenn raner de gjentatte ganger kjøpesenteret han er utstasjonert på for å høre på barns juleønsker. En dag kommer en feit pjokk med rødt krusehår og snørr på overleppa til ham. Den samme pjokken hyler "Leave Santa alone!" når han seinere på dagen blir forsøkt badmoutha av en kar som trudde han var homo på en bar. Julenissen tilbyr seg å kjøre snørrungen hjem, og i og med at han etter hvert mister sitt bosted, flytter han inn til guttungen, som beundrer ham bunnløst, både som nissen og som hans eneste venn.

Dette er ekstremt lettbeint underholdning, men god sådan. Av grunner jeg ikke husker akkurat nå, var jeg i dårlig humør da jeg så denne, men jeg lot faktisk ei og annen uværssky lette på grunn av et manus som det svinger av. Dessuten er det gøy å se at den bryter litt med stereotypenoppfatningene våre, og lar kjøpesenternissen være en kriminell fyllik og kjøpesentersjefen være en halvsleip, korrupt moroklump. Det at jeg ikke lo så mye, har nok mer med å gjøre med mitt allerede nevnte dårlige humør, og det er faktisk ikke filmens feil (det er meg, ikke deg! Hører du, Bad Santa?). Og så er jo Billy Bob Thornton et sjarmtroll generelt, da, i drittsekkrolle eller ei.

Med et så godt utgangspunkt, er det trist å se at den absolutt måtte gå i den nesten obligatoriske trap of politisk korrektness, og med tanke på at et venneløst mobbeoffer er en ganske stor del av handlinga her, kan du jo tenke deg sjøl at det så klart blir en og annen leksjon i etikk og moral her. Det er jo vel og bra, det, men jeg begynner liksom å bli litt lei det. I væffal når det framstilles på en så typisk måte. At det er det indre som teller, at de verste rasshøla innerst inne bare er teddybjørner som vil ha en klem, og at mobbing er hemma, er liksom saker og ting som har blitt vist på film på nøyaktig samme måte litt mange ganger før. Det går jo an å argumentere for at det går an å se mellom fingrene på det, i og med at dette tross alt er en komedie og ikke ei poetisk-politisk dramabombe, men se så flinke de var i Superbad, for eksempel. Jeg bare nevner det.

Men, relativt grunt og med et påklistra budskap eller ei, så er det liksom ikke til å komme ifra at dette er en artig film. Ikke noe jeg trenger å eie på DVD, men noe som er kjekt å leie når det er din tur til å være vert for popkornkvelden. Dette er gøy, og det har et snertent manus, og en film som nok vil falle i smak hos de aller fleste.

Dommeren har talt: 4

lørdag 26. desember 2009

The Player (1992)

Det begynner å bli noen uker siden jeg så den, så jeg greier ikke helt å huske hva hovedpersonen her heter. Jeg gidder heller ikke smelle opp IMDb for øyeblikket. Som allmektig filmanmelder kan jeg nemlig la sånne ting være. Respect my authority.

Men altså! Hovedpersonen her er filmprodusent. En vakker dag begynner han å motta særdeles skumle trusselbrev fra noen han antar er en manusforfatter han har avvist. Han leiter seg fram til en han trur det kan være, og havner i et slagsmål med karen som han ved et uhell ender med å drepe. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå overtar han dama hans. MEN TRUSSELBREVA FORTSETTER Å KOMME.

I åpningssekvensen overhører vi en dude klage over hvor mange klipp det er i filmer som lages for tida. De ligner jo musikkvideoer, i følge ham. Så er også hele innledninga ei eneste lang sammenhengende greie. Må unektelig ha vært krevende, men jeg skjønner ikke hvorfor de gadd. Personlig syns jeg det tar seg mye bedre ut med flere klipp. Men det er vel smak og bak som alt annet.

Ikke at det hadde så veldig mye med filmen forøvrig å gjøre. Den er lagd for å være en satire over Hollywoods trang til å velge kommersiell seier framfor reell kvalitet, men jeg syns ikke den er kvass nok. Jeg syns den fokuserer for mye på sidehistorien med de mystifistiske beskjedene, som i seg sjøl ikke er uinteressant, men som blir gjort ganske uinteressant. Dødpunkta er mange og langtekkelige, og i det hele tatt er det få ting som egentlig fenger meg noe særlig her. Det er liksom ikke noe spesielt å legge merke til, og det aller meste som skjer er liksom bare helt greit. Helt greie skuespillere, verken eksepsjonelt gode eller underholdende dårlige, og et helt greit manus som verken slår gnister eller smuldrer opp mens de snakker. Spenningsoppbygginga er litt keitete lagt opp, liksom, så jeg sliter litt med å virkelig glede meg til neste høydepunkt på spenningskurva. For høydepunkta er litt fraværende, da. Og igjen; jeg savner en mer markant satire.

Men slutten! Den redder hele filmen. Slutten er bare dritfinurlig og artig på alle måter. Og ikke minst setter den meg i en kinkig situasjon når det gjelder hvor hardt jeg skal vektlegge den i forhold til karakter, når filmen fram til da er intenst rettlinja. Men jeg trur jeg har kommet til enighet med meg sjøl.

Dommeren har talt: 4

fredag 25. desember 2009

Årets fangst

Jeg har fått flere lesere siden i fjor, så da holder vi oss unna tradisjonen med karaktersetting på julegavene denne gangen. Heh.

Dette fikk jeg:


Og fordi noen detaljer er litt vanskelige å få øye på i det store bildet:


Uten å gå for nært inn på det, nevner jeg i forbifarta at ikke alle har skjønt seg like godt på stilen min. Det er jo litt leit å se når de først har brukt penger på det, så jeg må jo bare bli glad for det. Men likevel, liksom.

På julefronten kan jeg nevne at jeg syns kvelden har vært nesten like magisk som i fjor. Hehe, neida. Vibeke er jo her i år, og det letta klart på stemninga. Det føles som om hun aldri har vært borte. Ellers er jeg misunnelig på Tor Espen som en av de siste dagene før juleferien smilte og sa at jula var ei tid for familien. Mhm.

Jeg tenker både mye og lite for tida, men jeg trur ikke det er tanker med ord, så det er ikke så lett å skrive dem ned. Men jeg savner diverse folk, føler meg ensom, er glad i søstera mi og skulle ønske jeg var annerledes om hverandre. Om ikke annet, er jeg kanskje ferdig med det forbaska teatermanuset jeg helt sikkert har nevnt før. Jeg aner ikke om jeg blei fornøyd eller ikke, men innen den femte januar skal det i alle høve sendes inn til konkurransen til DUS. Jeg er bare glad jeg nådde sideantallet innen fristen.

Jo, og fordi de krever at jeg skriver et innlegg om det, har jeg registrert meg på Bloggurat. Wooooo. Og så måtte jeg visst si ifra at bloggen min har tilholdssted i Drammen og, sjøl om den ikke har det. Lier var visst for eksklusivt for bloggkartet.

mandag 21. desember 2009

Der Name der Rose (1986)

For originaltittelen var ikke på engelsk, nei! Håh!

Sean Connery i munkeutgave drar til et kloster der det har skjedd et mystisk mord. Med seg på flyttelasset har han tenåringsversjonen av Christian Slater. Disse to skal sammen finne ut hvem som står bak morda - for det blir flere! - og helst før The Holy Inquisition blir tilkalt. Dem bør man som kjent holde utafor ting. Mens de avhører og styrer og steller, blir Adso, som unge herr Slater her heter, betatt av ei gorillaaktig bondejente. Hva det har med historien å gjøre i det hele tatt, er jeg ikke helt sikker på, men det kompliserer selvfølgelig ting.

Tja. Hva kan man si om denne nesten-klassikeren som alle snakka om i historie og filosofi-timen for to år siden fordi den inneholdt den mest nasty sexscena de noen gang hadde sett? For det første er den ikke bra. Jeg mener, gode kritikker til side, denne er ikke så veldig original. Nå har jeg ikke lest boka, men filmen fokuserer i første omgang på krimgåta om hvem som tar livet av munkene og hvorfor. Med andre ord; helt plain underholdning, og helt greit spenningsmessig, men ikke så altfor mye mer enn det. Dessuten syns jeg som så vidt nevnt at kjærlighetshistorien virker påtatt, men det syns jeg uansett ganske ofte. Likevel skaper det jo en viss konflikt mot slutten, og William of Baskerville (altså godeste herr Connery) og Adso ender opp med å representere hver sin motpol; fornuft og følelser. Det er jo litt snedig. I tillegg til at jeg syns Sherlock Holmes-referansene tidvis er litt artige. Men utover det, er den farlig ordinær, altså. Helt ærlig, liksom.

Én ting som faktisk er ganske gøy, er hvor herlig politisk ukorrekt den egentlig er. Jeg håper jeg ikke røper for mye når jeg nevner at det viser seg at albinomunken i tillegg er pedohomse, og at pukkelryggen er semi-voldtektsmann og religiøs fanatiker. Sukk... de lager ikke så fordomsfulle filmer nå lenger.

Men ja. Det er jo litt engasjerende, da, og særlig mot slutten begynner temperaturen å stige. Et ekstremt klassisk fortellergrep og en like klassisk sluttreplikk gjør sitt for å bidra til at jeg opplever filmen som enda mer allminnelig. Men ikke egentlig en dårlig film, altså. Bare litt lite oppfinnsom til tider.

Dommeren har talt: 4

søndag 20. desember 2009

A Serious Man (2009)

Larry Gopnik er prototypen på mannen i gata. Han bor i et lite, stygt, typisk 60-tallshus (men så befinner vi oss også på 60-tallet i filmen), har to unger, ei kone, jobber som lærer, og går generelt with the flow. Plutselig en dag rakner derimot absolutt alt for ham. Kona vil skilles, han står i fare for å miste jobben, sønnen røyker hasj og hans mentalt ustabile bror gambler bort pengene deres. Midt oppi det hele dør konas nye forlovede, og den blakke jævelen som må betale for begravelsen, er ingen andre enn Larry.

A Serious Man er kategorisert som en svart komedie, men jeg syns den minner mer om en dramafilm med visse humoristiske elementer. Men så er det kanskje vanskelig å si dét og, i og med at nevnte humoristiske elementer er såpass absurde og geniale som man kan forvente av Coen-brødrene. Det er ganske enkelt dritmorsomt når sønnen i huset møter kanonstein i sin egen bar mitzvah, eller når faren til en elev av Larry møter opp på døra hans for å true ham til å godta sønnens bestikkelser. Likevel er undertonen så gravalvorlig at jeg ikke greier å hyle av latter av hendelsene heller. Kanskje det er der svart komedie kommer inn? Vondt å si.

Men sjangerplassering er ikke det eneste som er vondt å si når det gjelder denne filmen. Det er mange detaljer jeg ikke helt har fått til å passe inn i puslespillet ennå, og dette er helt garantert en av de filmene jeg må se flere ganger for å få en viss grad av oversikt. Skal ikke diskutere slutten med dere her, men den er definitivt en av de som er åpen for tolkning.

Med dét sagt, vil jeg trekke fram et glimrende manus og en supersmud kameraføring som glitrer perfeksjon lang vei. Dette er godt håndverk inn til beinmargen, og hvis noe overhodet i filmen er tilfeldig, så er det lagt opp på en sånn måte at det ikke virker tilfeldig. Coen-brødrene kan film, og dette er noe de nok en gang har bevist med denne merkfundige, men høyst severdige saken.

Dommeren har talt: 5

lørdag 19. desember 2009

Publiciteh!

Det har skjedd så mye rart de siste månedene at jeg strengt tatt syns jeg fortjener å være litt narcissistisk av meg. I hereby give to thee medieomtalen jeg har fått siden boka kom ut i begynnelsen av november:

Her: http://www.folkehogskole.no/index.php?page_id=4792
Her: http://dt.no/article/20091119/LPKULTUR/470815078
Her: http://dt.no/article/20091214/NYKULTUR/712149939
Her: http://www.bt.no/kultur/litteratur/litteraturanmeldelser/Det-gode-mot-det-onde-979567.html
Og ikke minst her, sjøl om det ikke har en dritt med saken å gjøre, haha: http://www.skiringssal.fhs.no/Fanemeny/Fag_Og_Linjer/Film.aspx
... pluuuss at jeg har vært på radioen (NRK Østafjells ffs!), og så at Lierposten forleden dag hadde et portrettintverju av meg på trykk som kun havna i den fysiske utgaven, her representert ved mine skanneskillz:


Og så har vi jo intervjuet som ligger ute på YouTube, da, og som jeg egentlig trur at noen av dere allerede har sett, men som det så klart ikke skader å laste opp her og. Jeg høres uendelig lite intelligent ut:



Av annet nytt og eventuelt spennende, kan jeg melde at storsatsinga "Flasketuten peker på" (a.k.a. den romantiske komedien jeg har nevnt hist og her tidligere) er helt, helt ferdig, men at vi skal spare premieren til vi har elevkveld en gang i januar eller februar. Med andre ord får dere ikke lov å se den ennå. Men den blei helt sinnssykt bra, altså. Bare trist vi måtte filme den før vi får det nye utstyret over nyttår.

Og hvis det lures på åssen jeg har det, så joda. Det går faktisk veldig fint med meg. Jeg kom til Lier i går, og skal være her + i Jølster i ferien. På mandag kommer endelig Vibeke og greier. Og jeg fikk klem av ham både på torsdag og i går, og med tanke på at han normalt sett har en intimgrense med radius på to meter, tilsvarer jo det i praksis sex, hahaha.

Utpå nyåret får jeg se hele gjengen igjen, bortsett fra tre som har blitt utvist. Deriblant Kristian fra Bodø. Jeg syns det er så helt forjævlig trist.

tirsdag 15. desember 2009

Lokloklok

Her har dere et par unødvendige filmsnutter som egentlig er dritmorsomme, men som jeg ikke veit om dere kommer til å syns er morsomme. De er jo ikke så lange, da.






I morgen skal jeg styggtidlig opp for å gjøre noe semi-umoralsk!

Dagens velmenende visdomsord: lave forventninger er nøkkelen til positive overraskelser!

lørdag 12. desember 2009

Zombieland (2009)

Åh, som jeg elsker zombier! Jeg leste et eller annet sted at det er spådd at nettopp zombiene snart kommer til å overta plassen vampyrene nå i det siste har hatt i populærkulturen. Død snø, Pride and Prejudice and Zombies, og nå Zombieland? Hvorfor ikke? Håper bare ikke de blir like oppbrukte som sine bloddrikkende frender. Zombiene vil jeg ha for meg sjøl!

Zombieland handler om den dagen i ikke så altfor fjern framtid når et mystisk virus får alle amerikanere til å bli kannibalistiske, råtnende, lobotomerte halvlik. Vel, nesten alle. Det er noen få som ennå ikke har verken blitt zombier eller mat for zombiene, og disse bestemmer seg for å forene seg. Det hele blir sett fra den håpløse nerden Colombus sin synsvinkel. Med seg på lasset har han den hardbarka Tallahassee, baben Wichita og søstera hennes Little Rock. Splatterfilmtradisjonen tro er det ikke så mye til plott utover dette, og det kommer heller aldri noen åpenbar løsning på konflikten, som dramaturgiteorien vi har hatt kaller det. Derimot er det mye blod og gørr på veien.

Det største problemet med Zombieland er at den er så varierende. Åpningssekvensen med gladvold i sakte film er aldeles nydelig, og det samme er alle scenene som involverer ingen ringere enn kjære Bill Murray, i en helt fantastisk rolle som seg sjøl. Sjølve blod-gørr-og-innvoller-o-meteret lever òg opp til forventningene, og deler av manuset funker òg ganske greit. Men det er andre deler av manuset som ikke funker like greit, og det er så synd! Kunsten å lage en god splatterfilm er lik kunsten å balansere det dørgende seriøse med det sjølironiske. I Drag Me to Hell var det for mange av de tilsynelatende alvorlig mente sekvensene, mens i Evil Dead II var fordelinga igrunn akkurat som den skal være. Her er det derimot, av alle ting, for mange av de sjølironiske bitene. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er et minus, men det blir liksom litt for... rene og pene spøker tidvis. De er på en måte for velformulerte, og virker liksom litt påtatt teite fordi manusforfatteren sannsynligvis prøvde litt for hardt å følge splatterspillereglene. De faller ikke alltid så naturlig, på en måte.

Men teknisk sett er den jo faktisk veldig bra, da. Sjøl om den nok ønsker å gi litt inntrykk av at den er det, er den på ingen måte noen lavbudsjettsfilm, og zombiesminka sitter som et skudd.

Men en gøy film, da!

Dommeren har talt: 3

fredag 11. desember 2009

Die Hard (1988)

Denne har faktisk en norsk tittel som ingen husker lenger, nemlig "Aksjon skyskraper." Det der putter det aller meste i skyggen...

Vår mann politibetjent John McClane drar for å besøke kona si, som jobber i et superkonsern som har tilholdssted i en skyskraper, på julaften. Beklageligvis for dem begge har en gjeng tyske terrorister bestemt seg for å rane denne skyskraperen, og tar likeså godt alle som er i den som gisler. Nå er det herr McClane som må rydde opp i misforståelsene, samtidig som han prøver å rettlede en gjeng dysfunksjonelle politifolk.

Nå er action veldig mange lysår fra å være min personlige yndlingssjanger, så anmeldelsen blir nok en smule farga av nettopp det. Det er omtrent like dypt og poetisk som krim, bare mindre innvikla og mindre spennende. Jeg mener, det som tross alt gjør ei krimgåte til en viss grad engasjerende å følge med på, er jo så klart det - hvis det er vellagd, vel å merke - intrikate spinnet man må nøste opp for å komme fram til noe. Når man ikke engang har dét i en actionfilm, blir det ekstremt grunt, altså. Nå er dette i tillegg en sjangerfilm til fingerspissene, og noe maskulin skuddveksling og et par eksplosjoner kombinert med et knippe småharry replikker er det man har å forholde seg til. Underholdende? Helt sikkert for noen. Men likevel var det jo ikke egentlig kjedelig for meg heller, til tross for motstridende subjektive preferanser.

For dette er jo tight, da. Det er ikke mange puster i bakken å spore her; det går stort sett i ett fra terroristene ankommer til de endelig peller seg ut igjen. Og egentlig før det og, for som sjangeren nesten krever, sliter så klart politihovedpersonen med ekteskapet, og det er duka for krangel og intriger og drama allerede idet han ankommer skyskraperen og oppdager at kona ikke engang bruker hans etternavn lenger. Ouch.

Joda, det er temmelig grunt, og deler av manuset er faktisk nokså jalla (til og med berømte "yippie-kay-yay, motherfucker!" blir liksom bare cheesy), men jeg får faktisk litt av den samme følelsen som i Evil Dead, bare ikke i like stor grad; ja, det er ganske halvteit, men det er på en måte der sjarmen ligger. Denne filmen smaker testosteron, og man kan velge å ta det bunnseriøst eller med ei klype salt. Og som allerede nevnt; jeg kjeda meg ikke noe særlig, så sjøl om dette aldri hadde vært førstevalget en popkornlørdag, så er den jo en underholdende film, sjangeren tatt i betraktning.

Dommeren har talt: 4

onsdag 9. desember 2009

The Curious Case of Benjamin Button (2008)

Endelig fikk jeg sett hele. Jeg har nemlig gitt denne et forsøk før, men det blei til at vi tok pause midtveis, og så satte vi den aldri på igjen.

Sjøl om den er såpass til blockbuster at alle egentlig veit hva den handler om allerede, tar vi et kjapt handlingsreferat lell: Benjamin Button blir født som en gammal rynkeklump med leddgikt og organsvikt og generell oldinghelse. Jo eldre han blir innvendig, jo yngre kropp får han. Vi møter Daisy, hans livs kjærlighet som har kjent ham bortimot hele livet, på dødsleiet, der hun gjennom ei gammal dagbok lar dattera si bli kjent med herr Button. Og det blir jo så klart vi og.

Men sjøl om den norske oversettelsen av tittelen lover en fantastisk historie, er den ikke egentlig så ekstraordinær. Ser vi bort fra det åpenbare, mener jeg. Herr Button lever et temmelig allminnelig liv med oppturer og nedturer og sorg og glede og kjærlighet og død. Og sjølve fortellermetoden er strålende klassisk. Og med dét sagt, vil jeg ikke påstå at det ikke funker, for det gjør det jo. Hva er ikke mer rørende enn døende, gamle mennesker med hemmeligheter som røpes i dødsøyeblikket og en akkurat passe åpenbar symbolikk som gjør at filmen biter seg sjøl i halen og skaper ro og harmoni og en følelse av helhet? Don't fix it if it ain't broken og never change a winning team. Oppskrifta denne følger, er på ingen måte nyskapende, men det har gått bra så mange ganger før, og det går jaggu bra denne gangen og. Det er tidvis nesten overtydelig hvor sterkt denne tigger om en Oscar, men så vant den jo velfortjent tre stykker og. Og når jeg sier det på denne måten, høres det nok unektelig negativt ladd ut, men jeg vil gjenta enda en gang at dette er en veldig god film. Veldig gjennomført til fingerspissene, med bunnsolide skuespillerprestasjoner, helt glimrende sminke, velskrevet manus og ei fortelling som fenger til tross for at den breier seg i borti tre timer. Og så vil jeg trekke fram sekvensen der Daisy blir påkjørt i ei bilulykke, som er helt fantastisk og nydelig gjort, og kanskje min yndlingsdel av filmen i det hele tatt.

Altså, "problemet" med filmen, hvis det er et problem i det hele tatt, er at den er litt for perfekt. Filmskaperne har pugglest dramaturgifagstoff og filmfortellingsteknikkpensum på forhånd, og har lært seg absolutt alt ordrett utenat. Ikke en eneste gang tråkker den feil, og på meg virker det nesten som smisk med et filmpublikum som har blitt flaskafora på Hollywood. Så kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke lar den nå heeelt opp, er fordi jeg personlig syns det er mer sjarmerende når folka bak tør å eksperimentere og utforske nye baner. For dette er opptråkka stier, men for all del er de opptråkka av de store dramaklassikerne som vi ennå husker.

Men siden Benjamin er liten når han blir født, hvorfor er han da ikke en 1.80 høy baby helt til slutt? Oh well.

Dommeren har talt: 5

søndag 6. desember 2009

Sett inn døvt, egendefinert ordspill om rødt hår her

Dette skulle egentlig ha kommet før, da, men det skjedde ikke.

Jeg er overeksponert og nesa mi ser nasty ut, meeeen det er ikke poenget. For se; rødt hår! Fargen på Firefoxen min får det til å se mer brunrødt ut, da, sjøl om originalbildet som er lagra på harddisken ikke får det til å se brunrødt ut, og jeg lover at det uansett er knallrødt med innslag av mørkerosa striper. Lars sitt verk, nok en gang, fredag i forrige uke.

Det ser vel å merke ikke likt ut nå, da. Det er virkelig helt utrolig hvor fort farge detter ut av mørkt hår, OG IKKE MINST FORDI (lang historie forut - dette er din sjanse til å puste dypt inn!) den tarden i bagasjeinnsjekkinga på Torp på fredag (jeg dro jo til Bergen, husker dere) trudde jeg skulle ta et tidligere fly, enda det stod hvilket fly jeg skulle ta på billetten min, og dum som jeg var trudde jeg ham da han sa at innsjekkinga var stengt, men det skulle gå bra om jeg tok bagen min som håndbagasje. Naiv gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen, bare for å oppleve at min nyinnkjøpte, fargebeverandre hårkur til tohundreogti føkkings kroner som jeg har brukt én jævla gang blei tatt fra meg fordi den så klart hadde terrortendenser i og med at det var over tohundreogfemti milliliter eller hva den der grensa er for noe. Og da jeg kom meg til gaten, så jo hun dama der at nei, jeg skulle jo på det flyet som gikk om to timer, jeg, så jeg kunne bare slappe av. FAENS FLYHAGENISSER.

Men bortsett fra det var Bergen kos, da. Jo, og bortsett fra kombinasjonen regn og tøysko, et oversvømt bad, kaldt vann i dusjen, en resepsjon som tydeligvis ikke skjønte hva det å være vegetarianer innebærer, sult og litt generell angst. Men jeg fant både Kristina og Anders, og ja. For helt konkret handlingsreferat, kan dere ta en titt på bloggen til Panthera.

Og to dager etter at snøen kom til Sandefjord, har den blitt borte igjen!

lørdag 5. desember 2009

Next Friday (2000)

Nok en gang har jeg rokket ved et av prinsippa mine når jeg ser film, nemlig å ikke se oppfølgere før den første. Jeg har altså ikke sett Friday, men Henrik skulle ha det til at det trengte jeg egentlig heller ikke. Fair enough.

Ice Cube spiller hovedrollen som en g-star maddafakka jeg ikke husker navnet på. Fordi det skjedde litt for mye drøyt fredag for ei uke siden, velger han å tilbringe denne fredagen hos fetteren sin. Men det er ikke noe mindre livat på den fronten. Tvert imot har han en noget spesiell far som igjen har ei enda mer spesiell kone, han har en jobb i en tvilsom CD-butikk som igjen har en enda mer tvilsom eier, han har en kjip eks-kjæreste som igjen har ei enda kjipere venninne, og sist, men ikke minst har han nabolagets peneste girl next door, men hun igjen har et skikkelig rasshøl av en bror. Det er duka for forviklinger.

Det tar litt tid før man skjønner hva som egentlig er plottet her. Veldig mye av filmen går nemlig ut på kjøring av en masse randomme gags uten sammenheng etter hverandre. Det er tilsynelatende ingen rød tråd her, bortsett fra de to hovedpersonene, og folk som introduseres tidlig i filmen, dukker ikke nødvendigvis opp igjen. Litt sånn som i Twilight er det liksom snart slutt før det går opp for deg at joda, det er til en viss grad et poeng her. Ikke at det er så veldig viktig her heller, for komedie er komedie, men jeg bare nevner det, liksom.

Men er det gøy, da? Tja. Det er temmelig enkel humor vi presenteres for her. Bæsj på buksa og hunder høye på tjall er eksempler. Og med dét sagt, så trenger ikke all humor være Wes Anderson heller (herregud, alle veit jo hvor sykt morsomme American Pie-filmene er!). Det er bare det at det bare ikke funker så bra som i American Pie her. Så klart er det litt småartig her og der, og de fleste personene er så karikerte at du kan ende opp med å le av bare åssen de ser ut, men det er snakk om ting du har sett før, og som har vært morsomme litt for mange ganger til at det er akkurat like gøy denne gangen og. Så klart, noe av det er faktisk ganske festlig sjøl om det ikke akkurat er noe nytt, og det er de øyeblikka som gjør at dette tross alt, med nok snop og en gjeng venner med smittende latter, ikke er en altfor stor nedtur. Jeg kjeda meg jo ikke mens jeg så den heller, så sjøl om sketsjene går i et hit or miss-mønster, og den er like langt fra å revolusjonere noe som helst som Erna Solberg, så er den ikke så håpløs hvis bare stemninga er riktig.

Dommeren har talt: 3

fredag 4. desember 2009

Paranormal Activity (2007)

Denne så jeg før Norgespremieren og greier! Filmklubb er phett.

Paranormal Activity er en slags mockumentary filma i Blair Witch-stilen som handler om samboerparet Katie og Mica. De har ganske nylig flytta inn i et palassaktig hus og kjøpt et temmelig rått filmkamera, sistnevnte først og fremst fordi Mica vil prøve å fange på teip de underlige tinga som skjer i løpet av natta. Katie kan derimot fortelle at dette har skjedd med henne før, og når de får en ekspert på ånder og sånt på besøk, kan han fortelle at en demon forfølger Katie og ikke vil slutte med det sjøl om de flytter til et nytt hus.

Plottet er med andre ord ingen Rubiks kube. Gutt og jente opplever creepy ting i et hjemsøkt hus? Pfffft. Men det er jo likevel ikke det som er greia her. Det hele oppleves veldig troverdig, og ikke minst på grunn av noe jeg sjelden ser i skrekkfilmer, nemlig skuespillerprestasjoner. Både Katie og Mica greier å bli overbevisende redde, og sjøl om han derre spesialistduden virker en smule stiv, så er det muligens òg bare på grunn av rollen hans. Jeg mener, sånne hokus pokus-folk sliter jo med å framstå seriøse til og med i virkeligheten.

Og JA, det er skummelt. Jeg vil ikke ha det til at det er den skumleste filmen jeg noen gang har sett, og det er ikke så jævlig som de tusen videoene som florerer på YouTube skal ha det til, men man merker gåsehuden her, altså. Likevel skjer det også med denne filmen som det ofte gjør med filmer av denne typen; det er liksom verst sånn midtveis uti, når innledninga er overstått og ting akkurat har begynt å skje. Det er jo klart det er gufnest med forsiktig knirking i dører og diskrete hvislelyder framfor fullt kjør med mennesker som blir dratt ut av sengene. For det er frykten for det ukjente som filmen hviler på her, og sjøl om det vel å merke aldri blir (TAKK OG LOV) avslørt noen ting som helst, er det uunngåelig, liksom.

Det er imponerende åssen fraværet av filmmusikk og kun en håndfull freaky lydeffekter likevel gjør en såpass uggen film. Men det som er, er at den er sniker-seg-innunder-huden-på-deg-skummel framfor proppa av BØ!-scener. Og akkurat som med de aller verste mindfuck-filmene (ta for eksempel Antichrist), er det jo akkurat dét som gjør at en film fester seg. Der du ikke hopper himmelhøyt i sofaen, blir du i steden liggende i senga uten å tørre å kikke over dynekanten om nettene. Og sånn som jeg ser det, er sistnevnte uendelig mye ukoseligere.

Og sist men ikke minst vil jeg legge til at joda, man skal ta en sjanger for det den er, men hallo. Skrekkfilmer flest er så grunne at det er vanskelig å la dem score særlig høyt i de aller fleste tilfeller. Dette er intet unntak. Men det er ikke til å komme ifra at hårene på armen din vil reise seg i kjølevannet av denne.

Dommeren har talt: 4

onsdag 2. desember 2009

Ønskelisteeeeee

Jeg gidder liksom ikke å skrive samme greia tusen ganger, som har pleid å være tilfellet i alle år, så fra nå av skal jeg bare ha alt på ett sted, realistiske som ikke-oppfyllbare, og bare henvise hit til alle som spør. And here... we... go:

- makrolinse til Canon EOS 300D
- super 8-kamera
- CD'er, og i og med at jeg ikke har så fryktelig mange, gjør vi det enkelt og bare sier at jeg ønsker meg de til dem med mange plays på last.fm-profilen min
- DVD'er, der en tragisk ufullstendig oversikt er å finne på ønskelista mi hos Platekompaniet
- bøker av ymse slag, der to read-lista mi på Goodreads er et godt utgangspunkt (og noen få dem av har jeg allerede, men det funker å legge ved en byttelapp, gjør det ikke? Og forresten; er originalspråket engelsk, ønsker jeg meg dem på engelsk)
- armbånd, kjeder, øredobber og kanskje også ringer fordi jeg vil lære å gå med dem, og både hjemmesnekra og butikkjøpte duger som dusan
- klær i størrelse S/36 (for eksempel fra AsiaJam eller YesStyle)
- leggvarmere og knestrømper
- rosa neglelakk (fordi min helt plutselig er borteeee!)
- flytende eyeliner
- tjukke hårbøyler
- penger og gavekort
- plakater og bilder og tegninger jeg kan henge på veggene, og veeeeldig gjerne hjemmelagde hvis du er en av dem som får sånne ting til
- stativ til bassen min
- Playstation 3!
- spill til Playstation 2, Xbox 360 og Playstation Portable, gjerne RPG (for eksempel Final Fantasy I - VI + VIII og Fable I og II), men òg helt andre ting
- godteri og kake
- te
- vannpipe
- TV-serier på DVD (det vil si alle sesongene bortsett fra den første av Battlestar Galactica, Firefly (det fins bare én sesong, og den vil jeg ha!), alle sesongene av LOST, alle sesongene av Entourage og alle sesongene av Heroes)
- animeserier (i første omgang ønsker jeg meg Death Note, Fullmetal Alchemist og Ouran High School Host Club)
- manga (altså Angel Sanctuary 18 - 20 og Death Note 4 - 12 + How to Read 13)
- såpebobler
- fuktighetsgivende ansiktskrem
- ooooog egentlig alt annet jeg ikke trenger, men som er søtt og gøy og fint, og som for eksempel er å få tak i på nettsider som Etsy og Gadgets

Kommer jeg på mer, skal det skrives opp!

Og btw må alle være i Bergen førstkommende lørdag klokka to på dagen! Da er det åpent hus på kontoret til Panthera Publishing, der bøkene selges billigere enn ellers og jeg signerer og slår av prater med alle som vil!

søndag 29. november 2009

Das Experiment (2001)

Ei gruppe mennesker blir lovt store pengesummer for å delta i et sosialt eksperiment der de blir deltagere i et slags rollespill, der flesteparten skal være innsatte fanger i et fengsel, mens et mindretall skal være fangevoktere. Og det som i utgangspunktet ser ut til å være en halvseriøs leik, utvikler seg skremmende fort til å bli et mareritt der mennesker med makt viser seg å leve opp til fordommene.

Konseptet her er bare så ufattelig genialt. Og den intense samfunnskritikken er så kvass at den stikker litt ennå. Utallige spørsmål om regler vi tar for gitt reises, og det gjøres med glimrende troverdighet. Vil de med makt nødvendigvis misbruke den? Og er egentlig avstraffelse den beste metoden for å ta innersvingen på kriminalitet? Sterke skuespillerprestasjoner i krevende roller hever inntrykket. Og til tross for at filmen påstår å ikke ha rot i virkeligheten, kunne Sigurd informere oss innledningsvis om at joda. Og det er i sånne sammenhenger at hvis ikke du tvilte på menneskeheta fra før, så har du en jævla god grunn nå.

Jeg skal innrømme at jeg merker at jeg blir veldig engasjert av å skrive om denne, og da er det som bare dusan at den har enkelte irritasjonsmomenter som hindrer meg fra å elske den. For det første syns jeg kjærlighetshistorien på si her føles veldig påtatt og unaturlig. Dessuten er hele klippet der hun derre dama snur hodet sitt i bilen til slibrig jazz, beint fram elendig. Som Henrik skulle ha det til; som saksa ut fra rullen til pornofilm fra åttitallet. I tillegg til at det tar litt tid før jeg rekker å bli ordentlig sinna. Jeg nevnte sinnet jeg elsker å oppleve når jeg ser filmer blant annet i anmeldesen min av Max Manus, og sjøl om det er tilstede i større grad her, er det fortsatt ikke V for Vendetta og Schindlers liste-tendenser helt ennå. Og det er igrunn plagsomt, i og med at jeg ser nesten altfor lett åssen regissørmann Oliver Hirschbiegel (som btb står bak blant annet Der untergang) kunne ha fått det til.

Men ja. En på alle måter interessant, dypt fascinerende, spennende og sinnssykt engasjerende film. Jeg var på sovneranden trøtthetsmessig da den blei satt på, og jeg våkna allerede opp etter anslaget (til tross for at Linkin Park som lydspor hørtes oppriktig corny ut *fniz*). Jeg skulle ønske enkelte ting var litt justert på, men denne står fortsatt tilbake som en mektig severdig og ubehagelig film. Og det siste sier jeg i aller beste mening.

Dommeren har talt: 5

lørdag 28. november 2009

POSITIVITET!

Det har stort sett gått i surmuling i det siste. Da passer det jo fint at jeg blei tagga av Gud med følgende hyggelige sak:

Tag noen mennesker om du føler det er det riktige å gjøre. Hvis ikke, dans en liten dans for deg selv. Du kan selvsagt gjøre beggedeler.

Karoline, Kristina og Eva.

Post så tre ting som gjør verden til et bedre sted. Jeg ønsker deg en meget god dag.

1. Sjøl om dere sikkert har fått motsatt inntrykk gjennom de siste blogginnlegga mine, så:

Denne gjengen! Jeg er jo glad i dem, og de gjør verdenen min bittelitt finere. Og de interne ustabilitetene jeg har nevnt litt nå i det siste, er mer eller mindre rydda opp i, i den grad det går an å rydde opp i dem, og jeg har det så bra som jeg kan ha det nå, trur jeg. Ja.

2. Sånne ting:

Og da tenker jeg faktisk i første omgang på det at det er snop, og ikke så mye den metaforiske betydninga, som jeg faktisk først oppdaga da jeg stappa lørdagskosen i veska etter at jeg hadde kjøpt det. Hahahaha, det var så random. Min overveldende kjærleik til DVAS blusser tydeligvis underbevisst opp overalt.

3. Disse englene, og for eksempel denne sangen:


Jeg har faktisk lært meg den på bass nå. Totalt på gehør og uten tablatur fiska fram på teh internetz eller noe! Kudos! Ikke at den er den vanskeligste sangen i verden heller, meeeen det er jo som kjent ikke poenget.

Ja. Det var dagens porsjon glede. Og som indirekte hinta til tidligere i innlegget; vi har snakka om den forrige hendelsen, og det fantes ei rasjonell forklaring, og jeg sa unnskyld og han sa unnskyld, og på mandag fikk jeg champagnebrus og pepperkaker og "Lykke til på intervjuet! :)"-melding av ham. Og jeg er fortsatt dødsforelska, og nå og da begynner jeg randomly å grine fordi jeg aldri kommer til å kysse ham. Men akkjaaaaaa.

tirsdag 24. november 2009

Nattvardsgästerna (1962)

Jeg veit ikke engang hva denne heter på norsk. Hahahahaha.

Tomas er prest i ei kirke i Uppsala. Kona hans døde for fire år siden, og idet vi møter ham, er han hardt angrepet av influensa. Men livet hans suger på enda flere måter. Han greier ikke å riste av seg den temmelig maniske Märta, som er forelska i ham på en intenst obsessive måte, pluss at han betviler sin egen tru, særlig fordi han ikke greide å få en kar med sjølmordstanker til å ombestemme seg.

Dette er ikke en film for de som har dårlig tid. Reint lengdemessig er den ikke allverden, men den er likevel saktmodig i fortellerformen. Det er den indre spenninga som er fokuset for all handling her, og symbolikken veier TUNGT. Legg merke til bruken av capslock. Men for all del, det er jo så klart gjort på en aldeles mesterlig måte. Det er jo faktisk en grunn til at vi fortsatt ser denne filmen, noen og førti år etter at den kom ut. Dette er godt filmhåndverk, altså. Veldig godt. Dessuten er det nærmest magisk lyriske manuset egentlig verdt filmen i seg sjøl. Skuespillerprestasjonene er ypperlige og.

Så ja. Det er neiggu ikke mye å trekke for her. Likevel kan nok enkelte sekvenser kanskje bli litt vel treige, og dette er en film som tross alt krever så mye av deg at du kan ende med å bli litt sliten etter at siste scene har slokna. Jeg var jækla trøtt i tillegg. Og ja, det er en elendig grunn til å trekke en film, men som så ofte før, så er det vel bare å innrømme nederlaget og vedgå at jeg egentlig er litt for dum for den. Men jeg likte den veldig godt for det. Alt har jeg ikke ennå ikke helt fått grepet om, men jeg håper ingen forventer det etter første gjennomskuing av såpass massivt materiale.

Dommeren har talt: 5

mandag 23. november 2009

Serenity (2005)

Endelig fikk jeg somla meg til å se denne og. Og unnskyld, Vibeke, at jeg ikke så den med deg, men vi kan satser da på gjensyn for min del i juleferien, yes yes?

For de av oss som er kjent med Firefly (noe som ikke inkluderte alle som så denne en eller annen gang i forrige uke), er det vel ganske beroligende å høre at dette er mye av det samme. Never change a winning team, er det ikke det de sier? Gudskjelov finner vi de samme skuespillerne som i TV-serien i alle rollene, og gromreplikkene faller like hyppig som ellers.

Serenity begynner ganske nøyaktig der hvor Firefly avslutter, og i og med at serien aldri blei fullført, føles filmen ikke bare hjertelig velkommen, men egentlig også helt nødvendig. Inara har forlatt mannskapet, the Alliance prøver fortsatt å få tak i River og Simon, og Mal er stadig på utkikk etter nye pengeinnbringende oppdrag. Ett oppdrag holder imidlertid på å gå fullstendig til helvete når Mal greier å overtale en ekstremt umedgjørlig Simon til å ta med seg synske River, bare for å oppleve at dama klikker i vinkel fordi hun hører ett ord; "Miranda." Men hva er Miranda? Og hvorfor er dette noe the Alliance tydeligvis ønsker å dysse ned?

Det er mange løse tråder som samles opp her, og velsignet være dét. Dessuten holder actionsekvensene og det egentlig allerede nevnte manuset den standarden vi blei vant med i serien, så der har jeg heller ikke noe å klage på. I tillegg får vi her servert ei endelig avslutning på hele greia, og det i seg sjøl er jo fint, men sjølve måten det blei gjort på, fenga meg ikke like mye. Og som jeg sikkert har sagt i andre anmeldelser, er jeg i bunn og i grunn ekstremt ikke-fan av å snakke for mye om slutten i filmer, men jeg skal prøve å være så generell som mulig når jeg sier at den føltes litt for... lettvint, liksom. Dette er jo ikke bare ei avslutning på filmen, men på hele eposet, og jeg syns faktisk at det blir for enkelt, altså. Jeg sitter ikke igjen med den tyngden og tårene i øyekroken og den totale tilfredsstillelsen som på siste episode av Battlestar Galactica, men mer som en "ja, ja, dett var dett. Hva skal jeg se på nå?" Og ja, jeg kan forhistorien med knappe midler og pengegriske TV-folk og hele sulamitten, men jeg syns slutten blei altfor slapp, altså. Og dette gjelder jo for så vidt for serien og, men jeg har alltid syntes at karakteren River i det hele tatt virker ganske tilgjort.

Men ja. For meg er dette først og fremst underholdning. God underholdning, vel å merke, med bare en litt anti-klimatisk konklusjon. Jeg er ikke fra meg av begeistring, men syntes likevel det var et hyggelig gjensyn.

Dommeren har talt: 4

søndag 22. november 2009

Utdrag fra mitt miserable liv

Ja, jeg er klar over at det har blitt helt sykt mye klaging og sjølmedlidenhet i det siste. Men faen, alt går jo til helvete for tida. Hele vennegjengen min minus én stakk på kino for så å stikke på byen i dag, liksom. Uten å si ifra til oss. Jævla koselig gjort. Men Trine hadde ei venninne på besøk, da, så hun, jeg og Henrik endte opp med å sitte og prate og spise snop på rommet mitt i et betydelig antall timer i steden. Og joda, det var jo koselig, det. Men herregud, vi hadde ikke visst at de andre stakk engang hvis det ikke hadde vært for at Henrik hadde ringt Tor Espen og spurt om han ville være med å bestille pizza. Noe han så klart ikke akkurat helt hadde anledning til.

Dette er for så vidt andre gangen han stikker ut uten å spørre om jeg vil være med. Jeg begynner virkelig å lure på hvor seriøs han var da han snakka om at vi fortsatt skulle være venner. Åh. Jeg vil bare grine nå. Og så legge meg og ikke stå opp igjen. Sannheten er jo tvert imot at jeg skal tidlig opp. Jeg har ikke engang dusja ennå. Faaaeeeen.

FML.

torsdag 19. november 2009

Do the Right Thing (1989)

Denne filmen var G før det blei mainstream å være G. Det er jo det som gjør den så jækla kul. Dét, og åttitallssjarmen. Seriøst, jeg kan aldri tenke meg at denne hadde vært så fet hvis den hadde blitt lagd på glossy 2000-tallsrull. Men nok om det. For nå.

Alt som skjer i denne filmen, skjer i løpet av ett døgn. Mookie jobber som pizzabud på den lokale pizzasjappa, eid av Sal og sønnene hans, som er tre av særdeles få hvite innbyggere i bydelen. Dette får de merke da en fyr dasser innom og refser dem for å bare ha italienere på wall of fame'en sin, og ingen svarte folk. Han prøver å få i gang et opprør blant de svarte. Det er bare det at det ikke er alle som syns det er et like big deal som det han sjøl gjør. Dessuten har Sals sønner litt ulike oppfatninger av å være italienere i et nabolag som ellers er fylt med veldig mange andre kulturer i tillegg.

Jah. Det der blei et fryktelig intetsigende synopsis, men hey, handlinga her er tross alt ganske triviell, i væffal i mesteparten av filmen. Vi følger en av sommerens varmeste dager sett gjennom de veldig forskjellige karakterens synsvinkler, og det er snakk om å jobbe, tjene penger, henge på trappa og spille musikk. Samtidig som det ikke er det. Sjøl om det ved første øyekast ser koselig og hverdagslig ut, merker man som seer hvor trykka den indre stemninga etter hvert blir. Det er noe som bygger seg opp, og man sitter bare og venter på den uunngåelige eksplosjonen. Og likevel blir det altså så subtilt framstilt at man, på tross av alvorlige temaer, stort sett blir sittende og le og generelt la seg fenge. For vi får et friskt manus, gjennomarbeida og særprega karakterer og i det hele tatt bare ei viss engasjerende stemning. Bare bildene i seg sjøl er så fargerike at man bare blir glad, ganske enkelt. Og da tenker jeg ikke bare på de ymse hudfargene vi presenteres for.

Enkelte deltagere i persongalleriet syns jeg derimot kanskje blir litt... vel, ikke nødvendigvis overspilte, men lettere stereotypiske, kanskje? Altså, jeg digger Da Mayor, men er han ikke en smule... klisjé? Og med dét sagt, liker jeg åssen vi aldri får hele historia hans. I væffal aldri som annet enn mellom linjene-stoff. Hvis det går an å bruke uttrykket "mellom linjene" når det er snakk om film, da.

Oh, og før jeg glemmer det: jeg digger spent i hjel at denne ikke tar noens parti i det hele tatt. Overhodet. Sluttsitatene, og åssen herr Spike Lee hadde løst greia, ga meg antydning til gåsehud.

Dommeren har talt: 5

mandag 16. november 2009

Jeg skulle ønske jeg greide å forlate temaet, men

Hva faen skjer med å "bevare vennskabet" når det eneste du har sagt i mitt nærvær i dag er "hei, Henrik, blir du med å se film i kveld?"

Takk for invitasjonen, liksom.

onsdag 11. november 2009

Det e boka mi

Nei, jeg har vel faktisk egentlig ikke skjønt det ennå.


------>www.pantheralife.no<------

For kjøp og info og sånne ting. Foreløpig er den ikke å finne i bokhandler fordi ingen butikker med respekt for seg sjøl tør å ta inn bøker av ukjente forfattere fra ukjente forlag med mindre de veit at det vil selge først. Med andre ord må den selge i et visst antall eksemplarer før noen sannsynligvis kommer til å ta den inn. Men vi er da optimistiske, er vi ikke?

Det går an å bli Facebook-fan og greier. Serious business, ass. Og bloggen til forlaget er å finne her.

Og hva jeg tenker om hele greia? Tjæh. Vondt å si. Det er mest flaut, egentlig. Den er jo ikke sååå bra.

Litt gøy og, da.

(Og angående det forrige innlegget mitt; jeg overlever. Jeg gjør jo det. Og han det gjelder og jeg snakker jo tross alt sammen, sjøl om... æh, jeg tar det i et annet innlegg. Forvent det om noen dager.)

søndag 8. november 2009

Orker ikke finne tittel

Såh. Jeg har vært tøff i det siste. På torsdag, mener jeg å huske at det var, fortalte jeg ham at han har pene hender (OG DET HAR HAN). I går fortalte jeg resten. Altså at jeg har vært forelska i ham siden tredje uka etter at vi begynte her.

Han sa til meg at han likte meg kjempegodt, men bare som en venn.

Ironisk nok har jeg aldri vært så nær ham noen gang. Vi satt ute med armene rundt hverandre, med fletta fingre, og den andre handa mi brukte jeg til å stryke ham i nakken. Jeg begynte å grine noe helt forjævlig, og sa unnskyld for at jeg grein, og han sa at det ikke gjorde noe, og at alt kom til å gå bra, og så fikk jeg en skikkelig god klem. Per akkurat nå ser jeg ikke ut fordi jeg mer eller mindre har grini kontinuerlig siden.

Nå håper jeg bare ikke at det blir skikkelig, skikkelig kleint mellom oss (men det blir det jo). Vi skal jo faen meg regissere en romantisk komedie sammen. Skjebnens ironi, elns.

Innimellom skulle jeg ønske at han bare kunne ha vært skikkelig drittsekk i steden for ca. den snilleste og behageligste fyren jeg noen gang har møtt. Det hadde kanskje gjort ting litt enklere. Hadde han bare unngått meg i dag, for eksempel, og ikke insistert på at vennskapet vårt ikke skulle la seg affisere av det, hadde jeg jo sluppet å bli mint på ham hver eneste dag.

Note to self: ikke forelsk deg mer. Og aller minst i dine beste venner.

fredag 6. november 2009

Pineapple Express (2008)

Hasjentusiasten Dale blir vitne til et mord. Problemet er at morderne har sett ham utafor, og sjøl om han kjører vekk i forrykende fart, har jointen hans detti ut av vinduet. En av morderne er tilfeldigvis en av klientene til Saul, som også er dealeren til Dale, og denne klienten veit at Saul er den eneste som selger varianten pineapple express - som han selvfølgelig er i stand til å identifisere. Konsekvensene av dette blir selvfølgelig at Dale og Saul blir nødt til å flykte.

Jeg skal innrømme at jeg på en generell basis har opparbeida meg en viss sans for den nye bølgen bromance-filmer som har dukka opp i det siste. Likevel har jeg liksom vagt på følelsen av at alle sammen prøver å være Superbad, sjøl om de skulle ta opp helt ulike temaer. Det blir liksom litt av de samme karakterene, den samme sinnssyke, men innerst inne hjertevarmende humoren, og de samme verdiene som står i fokus. Og det er jo i utgangspunktet ikke noen dårlig ting, for Superbad tilhører jo definitivt kremen av amerikanske komedier, men det blir jo likevel til at det føles litt halvhjerta.

Men, slightly Superbad-wannabe-tendensete eller ei, dette er jo neiggu ikke så verst artig likevel. Der filmen ikke alltid får det hundre prosent til på humorplanet, pøser den på med biljakter, skyting og eksplosjoner, og for én gangs skyld greier jeg å sette pris på en sånn kompensasjon. Det passer faktisk inn i en sånn høytempofilm som dette, og det blir jo til at du lar deg fenge.

Alt i alt er dette en film som etterlater deg med et smil på munnen. Så veldig dypt eller spesielt intelligent er det desidert ikke. Tvert imot er det snakk om temmelig billige poeng og en del actionscener som henvender seg til de enklere instinka våre, men det er jo ikke uengasjerende av den grunn. Så om den låner litt fra enkelte andre filmer, så kan man jo ikke kalle dette en mislykka film uansett. Ikke årets morsomste, men en nokså vittig sak i festlig lag lell.

Dommeren har talt: 4

tirsdag 3. november 2009

Under overflata

Jeg befinner meg i en... hva heter det... pressa situasjon? Jeg veit liksom ikke egentlig engang om jeg tør å skrive om det på bloggen min. Men jeg satser egentlig litt på at det bare er folk som kommenterer som faktisk leser, og da bør det kunne gå an.

Altså. Det er en person på skolen her som kan være ganske slitsom til tider. Vedkommende strever veldig etter å bli den mest populære, hvis dere skjønner, og alle som ikke er i vedkommendes fanklubb, syns personen er temmelig irriterende. Men det er liksom det og. Personen stenger jo ikke folk ute eller mobber eller er stygg på noe som helst plan. Krampaktig hyggelig, men hyggelig like fullt.

En annen person har gått møkk lei denne første personen jeg nevnte. Det er fest til helga, og vedkommende planlegger å konfrontere den andre med det, og hvis den andre svarer vedkommende tilbake på en måte personen ikke liker, har vedkommende tenkt til å banke denne andre. Og let's face it; å være manisk populær er ikke grunn nok til å bli banka dritten ut av. Legg til i regninga at person nummer to er myyyye større enn person nummer én. Har person nummer to i tillegg fått i seg litt å drikke, noe som strengt tatt er å regne med, er jeg oppriktig redd for vedkommendes evne til å se når det er nok.

Egentlig skulle jeg ikke visst dette. Dette var noe person nummer to sa til noen vedkommende så på som sin medsammensvorne, som for å gjøre det hele enda mer intrikat er skolens største sladrekjerring. Sladrekjerringa sa det videre til et utvalg andre. Som sa det videre til meg, for så vidt uten egentlig å ville si det fordi de (eller i væffal en av dem) ville holde meg utafor, men så sa den andre det likevel.

Så nå sitter vi jaggu fint i det. Et ensifra tall på skolen veit hva person nummer to har planlagt. Person nummer én er ikke en av dem. Hvis vi konfronterer person nummer to, eller sier det til person nummer én eller en av lærerne eller det på noen måte kommer ut, kommer person nummer to til å gå etter sladrekjerringa. Det ville vært jævlig stygt gjort av oss. Men hvis vi ikke sier noe, er vi så godt som medskyldige. Vi har til og med hatt møter - eller de andre som veit det, ettersom denne ene personen som nevnt ikke ville ha meg innblanda, noe jeg oppi det hele tross alt ikke kan greie å syns er annet enn smigrende - men vi kommer liksom ikke fram til noe som helst uten at det skal gå utover noen. Og for å gjøre det hele enda verre, i væffal for eget vedkommende, er at nevnte person nummer to egentlig er en god venn av meg.

Er det slemt av meg å si at helt, helt egentlig skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått greie på det?

mandag 2. november 2009

Evil Dead II (1987)

"De to første Evil Dead-filman er egentlig heilt lige, bare at toåren har større budsjett." Det var med andre ord ikke min beslutning at vi absolutt skulle se en oppfølger uten å ha sett eneren på forhånd. I utgangspunktet strider det nemlig mot ett av mine grunnprinsipp. Likevel føler jeg ikke helt at jeg trengte eneren å støtte meg på. Dette er ikke det mest kompliserte komplottet jeg har vært borti.

En dude og ei jente er i ei hytte. Jeg fikk ikke med meg hvorfor, men jeg trur ikke det spiller så stor rolle. De finner en mystisk teip som de selvfølgelig må spille av, og dette får litt ånd i lampe-effekt. Ut kommer nemlig en slags demonkraft som har makta til å besette mennesker. Jenta er uheldig nok til å få denne krafta i seg, og duden er nødt til å drepe henne. Samtidig dukker noen flere folk opp, og nå må alle sammen slåss mot både oppråtna, levende lik og besatte utgaver av hverandre.

Dette er en film som egentlig har en del til felles med Drag Me to Hell med unntak av én ting; sjarm. Og i og med at Drag Me to Hell var nådeløst sjarmløs, betyr ikke det annet enn at sjarmen kommer i dennes favør. Ellers er det rævva spesialeffekter og ballesugende skuespill i høyfokus, og strengt tatt er det vel egentlig enda verre her, men her er i det minste folka fullstendig klar over sjøl hvor elendig det er, og det er her sjarmen kommer inn i bildet. Det er halvveis/75 %/helt og holdent meninga at det skal være litt halvdårlig. Og det er deilig å se!

Hva kan jeg si? Dette er skikkelig gladvold på sitt aller koseligste. Blod fra høytrykksspylere, snakkende utstoppa rådyrhoder, motorsagarmer, ultracheesy replikker.... hva mer kan en splatterentusiast ønske seg? For er det én ting folkehøgskolelivet har lært meg, så er det skjønnheten i opphogde innvoller og rullende kroppsdeler. Dette er en film det fenger av! Snart kommer jeg sikkert til å se eneren og treeren og.

Men... det er ikke en god film. Det er totalt umoralsk å gi en høyere karakter, og egentlig er vel den allerede gitte karakteren umoralsk nok i seg sjøl...

Dommeren har talt: 5

søndag 1. november 2009

Deliverance (1972)

Ei elv en plass nedi sørstatene skal viskes ut til fordel for en demning, og en kompisgjeng på fire bestemmer seg for at de må padle den igjennom i kano nå før det er for seint. Selvfølgelig går det ikke som planlagt, og våre venner møter på hindringer i form av både rabiate hillbillyer og ukontrollerbare naturkrefter.

Jeg trur det er veldig lett å si om en film som denne at den er bra utelukkende fordi den viste bilder som i 1972 var så godt som uakseptable å vise på både lerret og skjerm, og som for all del er sterke i dag og. Men det er på langt nær det eneste som er bra her. I bunn for det hele ligger det en stram samfunnskritikk av vår teknologiske framtid, samt at skuespillet er i særklasse. I tillegg er det flere småting som duver litt i bakgrunnen som tas opp, som feighet versus mot, og åssen det kommer helt nydelig fram mellom Jon Voight og Burt Reynolds (seriøst, jeg er elendig til å huske filmnavn). Dessuten er det jo rett og slett spennende, herregud. Det skjer jo noe hele tida!

Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg syns det dabber litt av mot slutten, med politiet og etterforskninga og alt det der. Jeg er fullstendig klar over at det er bortimot umulig å opprettholde trøkket fra de første halvannen timene absolutt hele veien, men jeg syns de rolige scenene helt på tampen blir litt for dryge, faktisk. I tillegg er jeg usikker på om jeg likte åssen hele greia da alt kom til alt endte med å bli avrunda. Men det blir jo likevel aldri dårlig av den grunn.

Den klassiske dueling banjos-scena innfridde forøvrig forventningene mine, og mer enn det. Jeg blei faktisk overraska over hvor sykt bra den egentlig er.

Dommeren har talt: 5

lørdag 31. oktober 2009

Sosialt sett

Ja. Det har blitt en del filmanmeldelser i det siste. Egentlig er det mest derfor jeg blogger nå. Balanse og sånn, dere veit. Greia er jo egentlig ikke det at det ikke skjer noe, men at det som skjer, ikke er så veldig spennende for utenforstående å lese om. Dessuten har jeg liksom ikke tid til å obsesse lenger engang (i det minste ikke over annet enn irl-mennesker), så... ja. Det må bare bli sånn. Men fordi folk (eller rettere sagt Astrid, i væffal i dette konkrete tilfellet) tydeligvis er nysgjerrig på framgangen her i denne skabbete avkroken av Vestfold, gir jeg den villig bort.

Jeg trives. Sykt godt. Hadde det ikke vært for Vibekes flyktige atterkomst, hadde jeg grua meg til juleferien allerede. The Homicidal Squad har bytta navn til The Deadly Viper Assasination Squad, primært fordi det høres kulere ut, og sekundært fordi Nord har... vel, meldt seg ut, for å si det så nøytralt som mulig. Dessuten må dere være enige, alle i hop, om at vi ser strengt tatt intet mindre enn badass ut:

... vel å merke hvis vi ser bort fra det faktum at jeg ser ut som en halvkødden attpåklatt. Litt sånn som at hvis Tor Espen og Henrik er Jessie og James, er jeg Meowth. Men åh, jeg er fra dypet av mitt hjerte intenst lykkelig for at jeg har greid å bli busser med skolens nydeligste mennesker, da. Og nå som vi har omrokkert på gruppene i filmklassen og, har jeg endt opp på dét dream teamet. Jeg trur quirky romantisk komedie-ideen vår kan gå rett til himmels hvis vi bare jobber litt for den, noe vi selvfølgelig akter å gjøre. Henrik vurderer forresten òg å bytte til klassen vår. Det hadde så klart vært vakkert!

Én liten oppdagelse har jeg gjort her, da. Jeg trur nemlig jeg ser en sammenheng mellom to faktorer som har forandra seg siden videregående/ungdomsskolen og nå. Eller kanskje til og med tre. Vi tar saken i nærmere ettersyn, på en fin og oversiktlig måte som alle blir kloke på, nemlig ved hjelp av den elskede listevarianten:

1. På ungdomsskolen og videregående var det alltid noen jeg kjente. Så sjøl om jeg begynte på nytt, så var det liksom ikke heeeelt på nytt likevel. På FHS kjente jeg som kjent ikke en sjel. Vel, strengt tatt fant jeg ut i ettertid at tre andre her har gått på St. Hallvard, da, men liksom... frisør- og musikklinja, liksom. Og ikke i min vennekrets uansett.
2. På ungdomsskolen og videregående var jeg veldig krampaktig oppmerksomhetssjuk. Jeg kunne finne på tilbakestående ting av én eneste grunn, nemlig å bli lagt merke til. Her, derimot, gir jeg faen i hvor mange som egentlig legger merke til meg, og orker ikke å stresse med å gjøre meg mer speisa enn jeg er. Og jeg trives veldig godt med å chillæxe sosialt på den måten.
3. (og dette er nøkkelgreia, kanskje) På ungdomsskolen og videregående skulle jeg nesten hver gang jeg var i selskap med andre, heller ønske at jeg var aleine, nesten egentlig uansett hvor gøy jeg hadde det. Her er det motsatt. På én måte litt trist og, i og med at jeg blir fortere ensom. Det skal liksom ikke mer til enn et par timer på rommet for meg sjøl før jeg begynner å savne mine homies. Men herregud. Dette er klart den varianten jeg foretrekker.

Jeg gidder ikke å trekke strekene for dere. Dere er såpass oppegående at dere greier det sjøl. Og Tor Espen og Henrik; JEG ELSKER DERE SPENT I HJEL. Jeg har sikkert ikke sagt det til dere før, fordi jeg aldri har vært full nok sammen med dere, men jeg gjør det, altså. Dere er så nydelige at dere veit det ikke sjøl engang.

Oh, og dette er jo litt gøy, da. Jeg sa det for så vidt til Eva og Marta da vi møttes i Oslo torsdag for ei uke (allerede!?) siden, men fortsatt: før jeg kom hit, var hip hop-kultur den mest åndsete ungdomskulturen jeg visste om. Men så er det jo bare det, at får du et tilstrekkelig karismatisk menneske til å misjonere om noe, så er jeg villig til å tru på hva som helst. Og som jeg så vidt var innom i persongalleriet mitt, så skjuler det seg en skikkelig gængztah bak Tor Espens bluesgitarspillende, kunstfilmregisserende ytre. Det begynte, som med mye annet, som en opprinnelig nærmest parodisk greie, men så festa det seg visst bare. Og Henrik skater jo fra før, og var sånn sett et lett bytte da Tor Espen kom og "I'm a white nigga from K-town, bitch!". Og siden har liksom bare jeg fulgt etter. Og la meg si det sånn; jeg har endt opp med å bli litt G, da. Det har til og med gått så langt som å innrømme at enkelte rapsanger faktisk ikke er så halvgærne. Og Beastie Boys er jo noen skikkelige røvere. Heh. Men alle impulser er bra impulser, ikke sant? Om ikke annet er jeg litt mindre fordomsfull nå.

I dag skulka Kristian fra Gjøvik, Tor Espen, Henrik og jeg de to siste timene til fordel for kake på rommet til Henrik. I morgen (og med det mener jeg lørdag kveld - sjekk klokkeslettet nederst) er det Halloweenfest, og DVAS har tenkt å nache på Kafka med litt voksenbrus. Jeg ser for meg at denne helga lett kan bli særdeles vellykka.

Oh, og dette innlegget blei mye lengre enn forventa. Hahahaha.

fredag 30. oktober 2009

Annie Hall (1977)

Jeg hadde faktisk ikke sett en dritt av Woody Allen før Annie Hall. Og jeg var sykt skeptisk, i og med at jeg strengt tatt egentlig har vært innstilt på å hate alle herr Allens filmer ganske lenge nå. Odd Einar, som vikarierer for Mads i store regissører, greide derimot å få meg til å glede meg til å se den, entusiastisk Woody-fan som han var.

Vel, dette prøver vel egentlig å være en romantisk komedie for de intellektuelle, og i bunn og i grunn har den vel ikke noe helt klart plott, men den er liksom bare en sånn hverdagslig, liten sak som handler om Woody Allen, hvis rollefigur jeg ikke helt husker navnet på nå, som livnærer seg som en ydmyk og temmelig sjenert stand-up-komiker, møter Annie Hall, som jeg egentlig ikke husker en dritt om. De blir forelska, blir sammen, slår opp, savner hverandre, blir sammen igjen og slår opp.

Så, var det fordommene mine som fikk rett, eller var det Odd Einars entusiasme? Egentlig ingen av dem. Jeg kan ikke hate denne filmen av samme grunn som jeg ikke kan elske den, nemlig at jeg ikke følte noen verdens ting etter at jeg hadde sett den. Det gjør jeg for så vidt ennå ikke. Noe av dialogen var ganske artig, det skal jeg ikke nekte for, men jeg husker jo knapt hva den handler om. Egentlig er det litt trist, for sånn som Odd Einar framstilte ham, virka faktisk Woodyboy som en regissør etter min smak. Men det er som Martin sa det, altså; denne filmen virker lang uten å være lang i det hele tatt. Og det er sjelden et godt tegn.

Men som nevnt; manuset er ikke så verst, altså. Det er ikke akkurat Tarantino-takter, men jeg ser jo klart sjarmen. Dessuten blir det jo litt feil å sammenligne dem uansett, med tanke på hvor forskjellige de faktisk er. Og til tross for at jeg sjøl syns den alltid tilstedeværende sødmen i filmen ganske ofte virker krampaktig og påtatt, så er det jo, vel, likevel søtt til en viss grad. Og jeg kan jo for så vidt se hva det er fanklubben til vår venn Woody ser i filmene hans. Og det må jo telle for noe, ikke sant?

Dommeren har talt: 4

torsdag 29. oktober 2009

The Matrix (1999)

Nei, jeg hadde faktisk ikke sett The Matrix før. Og jeg sier dere én ting, jeg: å se en film som dette ti år etter at den kom ut, har sine ulemper. Åssen faen skal det liksom være mulig å møte denne med et åpent, nøytralt, fordomsløst sinn? Jeg ser ikke bort fra at anmeldelsen hadde sett helt annerledes ut hvis jeg faktisk hadde sett den uten å ha hørt noe som helst om den på forhånd.

Jeg føler meg nesten litt teit ved å belære dere med hva den handler om, men det må liksom med: supernerden Thomas Anderson opplever en vakker dag å bli snakka til av datamaskinen sin. Og ikke bare det; den ber ham om å følge the white rabbit. Når noen folk øyeblikk seinere ringer på og spør om han skal være med ut - hvorav ei av jentene har tatovert en hvit kæniz på skuldra! - kan han liksom ikke si nei. På utestedet møter han svartkledde Trinity, som forteller ham noe helt syyyyykt. Og plutselig er han verdens eneste håp!

Man enten elsker eller hater Matrix. Og jeg lover deg: jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å hate den. Jeg har skikkelig, skikkelig lyst til å hate den. Helt seriøst. Men sjølve konseptet er jo skreddersydd til min konspirasjonsteorifetisjistiske hjerne, og jeg kan faktisk ikke annet enn å digge det. Dessuten var den banebrytende visuelt da den kom, og jeg, som så den mandag, syns faktisk det var imponerende nå og. Actionscenene er jo en eneste stor orgasme for øyet.

Men nå har jeg tenkt å motsi meg sjøl ved å trekke fram hvorfor jeg ikke elsker den. For dere har vel skjønt allerede at jeg definitivt ikke hater den. Men vel, nå er jeg klar over at enkelte karakterer rett og slett ikke går an å spilles på en annen måte, men er det bare jeg som ser det så smått sjølparodiske i for så vidt alle, men aller mest i Morpheus og Trinity? De nesten SM-aktige kostymene deres i seg sjøl er nok til å tenke "dette kan umulig være seriøst ment", men når de i tillegg smekker på seg solbriller og legger armene i kors over brystet, så blir det faktisk litt... eh, i overkant pompøst?

For ikke å nevne at slutten var så smått litt anti-klimaks. Nå kan det ha sammenheng med at jeg så filmen på en måte jeg hater å se film, nemlig stykkevis og delt, samt at dette som alle veit selvfølgelig bare er første kapittel i en trilogi, men jeg følte meg faktisk litt snytt da plutselig rulleteksten begynte å... vel, rulle. Var det alt, liksom? Skal jeg ikke få oppleve TEH HØYDEPUNKT?

Nå høres jeg sikkert skikkelig kjip ut, men reint teknisk, og for all del tematisk, så er jo dette på langt nær en dårlig film. Joda, skuespillet er vel sjølhøytidelig, og jeg savner en skikkelig final showdown, men det hele er jo en interessant affære. Det er det minste man kan si om den, liksom.

Dommeren har talt: 5

onsdag 28. oktober 2009

The Big Lebowski (1998)

Det er få personer som er så ubetydelige som Jeffrey Lebowski. Han har tre store lidenskaper i denne verden; bowling, white russians og hasj (og satt på spissen, minner det jo ikke så reint lite om visse andre personer jeg kjenner, og jeg trur ikke sammenhengen er tilfeldig). Han har dårlig med penger, men er tilsvarende glad i teppet sitt. Uheldig for herr Lebowski - eller The Dude, som er hans foretrukne tittel - har han en navnebror. Og han er og har alt som The Dude ikke er og har. En kveld dukker det opp noen tyskere som pisser på teppet til The Dude fordi de blander ham med The Big Lebowski. Og når kona til The Big Lebowski blir kidnappa, er det bare The Dude som kan få henne tilbake igjen.

Du har sett O Brother, Where Art Thou. Du har med andre ord fått bevist at Coen-brødrene kan komediesjangeren så godt at de har gjort det til en kunst. Hvorfor du dermed sitter her og leser denne anmeldelsen framfor å stikke til nærmeste butikk for å kjøpe denne sporenstreks, er med andre ord et godt spørsmål. Kanskje fordi du har den allerede. Og hvis du har den, men ikke har sett den ennå; smekk ned hele nettleseren din, grav fram DVD-spilleren og sett den på . You're in for a treat.

Du får et manus fra en annen verden. Hysteriske karakterer, portrettert av mennesker som er så godt som født inn i rollene. Ei helt sinnssyk og oppfinnsom handling som setter det aller meste i skyggen. Fengende musikk. Vanvittige situasjoner man vanskelig kan forestille seg på forhånd. Instant klassisk scene etter instant klassisk scene. Som jeg leste på en annen nettplass; dette er rock 'n' roll. Og til tross for den i teorien lite oppmuntrende hendelsen helt mot slutten, greier du ikke annet enn å gå fra rommet med et gigaglis om munnen og litt den samme følelsen som en lang berg-og-dalbanetur (i væffal hvis du er av typen som digger berg-og-dalbaneturer). Det fenger! Noe så helt sinnssykt! Ikke bare er det morsomt, men du sitter nærmest og vogger i takt med lydeffektene fordi filmen har et sånt grep om deg som jeg sjelden opplever - og når jeg først opplever det, er jeg i ekstase i flere dager etterpå. Sånn som nå. Jeg merker at jeg får lyst til å se den om igjen bare av å skrive om den.

Med det sagt, så er dette en film som SKAL ses i selskap med gode venner. Ikke prøv deg på noe annet. Jeg trur ikke nødvendigvis filmopplevelsen vil bli ødelagt av at du ser den aleine, men den er liksom litt som en fotballkamp; liker du det ikke fra før, kan du ende opp med å likevel kose deg på grunn av sjølve stemninga, og liker du det fra før, kunne du vel ikke fått en kraftigere nytelsesorgasme. Nå var jeg så heldig at jeg satt og så den med en person som ikke bare har denne som yndlingsfilm, men som har en aldeles herlig latter i tillegg. Og om han har påvirka meg ved å sitere denne i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger egentlig helt siden skolestart, veit jeg ikke, men han bygde i væffal opp forventningene mine. Som jeg fikk innfridd til tusen. Nå har jeg bygd opp dine, så nå er det din tur.

Fuck it, let's go bowling.

Dommeren har talt: 6

tirsdag 27. oktober 2009

Drag Me to Hell (2009)

Søte, uskyldsreine Christine gjør bare jobben sin som bankansatt idet hun avviser ei gammal dame som trygler om at huset hennes ikke må bli revet, men som ikke har betalt leia si på gud-veit-hvor-lenge. Kjerringa, kledd som en kvasi-østeuropeer og med en tilsvarende aksent, tar dette dypt personlig, og bestemmer seg for å påkalle demonen Lamia. Hun lover demonen sjela til Christine, som bare har et visst antall dager på seg til å kvitte seg med den helvetes (ha-ha) skjebnen som venter henne.

La det være sagt: jeg har aldri skjønt meg på sjangeren "skrekkomedie." Og med dét ute av verden, er jeg for så vidt heller ikke sikker på om det er det den prøver å være. Egentlig håper jeg det, for det er mer morsomt enn skummelt, samtidig som den nærmest voldtar bø-effektenes vidunderlige verden. I bakhodet er det en liten stemme som hvisker meg at det er Sam Raimi (mannen bak blant annet Spiderman, for n00bza) som har regissert dette lille makkverket, og i og med at vi alle veit at han er en habil kar, har jeg vondt for å tru at han virkelig kan mene de latterlige scenene der den lurvete hurpa spyr inn i kjeften på Christine - noe som, med mindre jeg husker helt feil, ikke bare skjer én gang, men to herlige ganger! - seriøst. Likevel er det liksom ikke så åpenbart som med gullklumpen Black Sheep heller. Og det er jo beint fram urettferdig å i det hele tatt vurdere en film etter hvem som har regissert den, og hadde jeg ikke visst at det var herr Raimi, hadde jeg sikkert vært nådeløs allerede fra første linje.

Så ja. Dette er ei tynn suppe av et plott, noe som for all del ikke er unikt i forhold til andre skrekkfilmer, men i selskap med elendige skuespillprestasjoner, kålete spesialeffekter, så stereotype karakterer at det grenser til det rasistiske, samt det faktum at den ikke fins skummel, blir det ikke den helt store filmopplevelsen. Men som allerede nevnt, så er det jo faktisk en viss grad av... eh, sjarm?... i det hele. Litt artig er det i væffal. For ja, jeg lo. Ganske mye, egentlig, men latterkicka kom stort sett akkompagnert av oppgitte sukk. Om det var tilsikta eller ikke, har jeg ennå ikke helt greid å finne ut av. Men det er jo likevel på en måte litt underholdende, i det minste.

Btw har vi Hell-O-Week (zomg, hvilket ordspill!) i filmklubben nå. Nå som jeg bare er to anmeldeser unna å være i rute igjen, bør dere snart forvente flere skrekkanmeldelser.

Dommeren har talt: 2

mandag 26. oktober 2009

Full Metal Jacket (1987)

Vi følger ei gruppe marinesoldater fra de ankommer militæret til de blir sendt til Vietnam og the real thing. Vår mann i det hele kalles Joker fordi han er den som allerede under første møte med den gestapo-inspirerte sersjanten (eller hvilken rang man nå har når man liksom er sjefen for rekruttene... personlig kan jeg ikke sånt) tør å spøke. Etter hvert skal han komme til å utpeke seg som den som tør å stå opp for det han mener er riktig og den som tør å være ærlig, både mot seg sjøl og alle rundt ham.

Sjangermessig er dette en krigsfilm, til tross for at det, som Mads sa, er mer riktig å kalle den en antikrigsfilm. Den gir oss et skråblikk på Vietnamkrigen, noe som krevde mer bein i nesa på åttitallet enn i dag. Likevel er det ikke det samme magesuget jeg sitter igjen med etter å ha sett denne som jeg satt igjen med etter å ha sett Platoon, som kom året før. Med unntak av helikopterscena der han ene duden skyter lokalbefolkning for gøy og scena der Joker ikke greier å bare gå fra en dødelig såra snikskytter som nettopp har plaffa ned flere av vennene hans, syns jeg egentlig det er få av de scenene som virkelig, virkelig, virkelig får sympatien til å velle opp i meg. Jeg syns kanskje rett og slett ikke at det blir jævlig nok. Stanley Kubrick var en bra mann, men akkurat her har han ikke greid å trekke i de rette snorene for å få meg i rabiat ekstase.

Men nå snakker jeg om andre del av filmen, som etter mi mening er den svakeste av de to. Hele den første biten er intet dårligere enn genial. Manuset er kvikt, intelligent og sinnssykt morsomt, og sjøl om jeg ikke er sikker på hvem som spiller drillnazien, gjør han en eminent jobb. Så har du selvfølgelig hele greia med Pyle som bygger seg opp på en mesterlig måte. Og ikke minst åssen Joker skaffer seg seernes medfølelse og smertefulle gjenkjennelse ved å oppføre seg som anti-helten alle er i sånne situasjoner, slettes ikke ulik Amir fra Kite Runner.

Med andre ord: del én er et utsøkt stykke filmkunst. Del to er hakket svakere etter egen mening, og trykker ikke hardt nok på mine filmatiske erogene soner. Jeg veit at en film av denne typen har fått gjennom budskapet sitt når jeg sitter og fråder av sinne og engasjement når det hele er over, men den følelsen uteblei. Ikke at det ikke er engasjerende, men jeg blei ikke sint nok. Neste gang jeg ser en antikrigsfilm, vil jeg opprøres!

Dommeren har talt: 5

søndag 25. oktober 2009

Meet the Feebles (1989)

Varieté-ensemblet Feebles prøver å gjøre det stort. Det er derimot ikke bare lett når den store stjerna har blitt gammal og dvask, hennes ektemann og sjefen for det hele står i med en annen langt yngre sanger, og løssluppen sex og narkomisbruk krever sitt av atter andre. Og det er bare for å nevne noe. Oppi det hele kommer Robert, hvis store drøm er å bli tatt med i truppen. Det hele kompliseres ytterligere av at han forelsker seg i en søt, uskyldig puddel som en sleip snuskefilmregissør òg har sett seg ut.

... og i det hele tatt er det vanskelig å forklare nøyaktig hva Meet the Feebles handler om, fordi den når alt kommer til alt igrunn bare er masse syke og randomme gags spilt etter hverandre på et budsjett lavere enn mitt månedlige stipend. Likevel er det en viss tråd i det hele (ikke nødvendigvis rød), og om ikke annet greier du ikke å la være å la deg fenge av oppfinnsomheten. For dere som er kjente med Skrivebua, går det egentlig an å sammenligne denne med noen av Håkons mindre oppegående verk, til dømes klassikeren Arild og Johnny lukter giraffhjerne.

Men er det morsomt, da? Både ja og nei. For når den er morsom, så er det sånn at det kjennes som om trynet skal revne av latter, og når den ikke er morsom, er det sånn at det blir bare så dumtdumtdumt at du ikke helt trudde det gikk an. Man må definitivt være en viss type for å like denne filmen, og et visst humør i tillegg kommer garantert godt med. Personlig var jeg på vei til å bli overtrøtt, til tross for at de verste ticsa ikke helt hadde satt inn ennå. Jeg hadde nok fått mer ut av den hvis jeg hadde sett den nærmere daggry, sjøl om jeg for all del got my share.

Så jah. Reint objektivt sett er jo ikke dette en bra film for fem flate øre, men sjarmen er høyst tilstedeværende. Dessuten er jo ikke filmanmeldelser helt kjent for å være akkurat objektive heller, og takk for all del eventuelle høyere makter for det. Men jeg er ikke helt enig med meg sjøl, altså. Som sagt er noe av det bare for dumt, til og med for meg, samtidig som sodomy-sangen til reven mot slutten der og hele dopskilpadda bare eier det meste av det sjølhøytidelige våset som lages i dag. Veldig ustabilt, altså. Og som sagt ikke egentlig en bra film i det hele tatt.

Særdeles interessant, btw, å se åssen Peter Jackson har gått fra dette til The Lovely Bones, da - som jeg forøvrig gleder meg spent i hjel til. Come December!

Dommeren har talt: 3

fredag 23. oktober 2009

Barnekonvensjonsjubileum, bokutgivelse og random loking

Som dere helt sikkert husker, var i går en dag av interesse. Barnekonvensjonen feira tjue hele år, og i den anledning kom boka BARN ut. Spesielt interesserte kan kjøpe den her. Det har seg nemlig sånn at undertegnede, Marta, Eva, Håkon og Nikoline har fått med noen eldgamle tekster om forelskelse, av alle ting, i den. Følgelig blei vi alle invitert til å delta på nevnte feiring. Marta, Eva og jeg dukka opp.

Småpigene med et eksemplar av den!

Gamle festsal i Universitetet i Oslo. Pent sted.

Margreth Olin, som holdt et sterkt foredrag som Siv Jensen burde ha hørt.

Jon Bing, som mente jeg hadde pene turkise negler. Watch me name-drop. Andre fancy personligheter som møtte opp, var kongen og dronninga, barneombudet og barneministeren. I tillegg blei tekster av Eva, Marta, Håkon og jeg lest opp.

Marta, Reidar Hjermann (redaktør av boka), meg og Eva. Hele festen etterpå hos barneombudet var av typen slips og vin, og temmelig tørt i starten. Men vinen var på barneombudets regning, og da går det jo som det gjerne går, og det hele blei en god del festligere etter hvert. Vi blei til og med bedt av en av bidragsyterne om å legge ham til på Facebook. Trist jeg ikke husker navnet, da.

Lisa, Magnus og Malin joina oss på Oslo S etter festen!

Marta demonstrerte sine beinmasseringsskillz - vel å merke før Securitas kom og påstod at Passasjen ikke var noen leikeplass (som den jo er, herregud!) og ba oss fjerne oss. Korrupte fascister, ass.

... og i det hele tatt var det en god og sliten Kristine som satte seg på 22:43-toget tilbake til shesh-town. Og i samme slengen vil jeg benytte anledninga til å klage over at jeg simpelthen ikke greier å skrive "i dag gjorde jeg"-type innlegg, og beklage at det blei så kjedelig som det blei. Det var ikke så ille i virkeligheten, altså. Og de som vil se flere bilder, bes kikke her.

Denne helga ser ut til å bli rolig. Egentlig plagsomt rolig. Kanskje jeg drar til Drammen og finner Ingrid, da. Det kommer sikkert til å lette på stemninga.

(Når skal du lære deg å si ha det før du drar, din gjøk?)