Balldrømmer

Aight. Jeg har kjøpt julegaver i dag. Faen, for et nedsig. Ikke det at det var så mye annet å forvente heller når mamma hadde bestemt seg for å bli med. Eller egentlig ikke for å bli med engang, for alt sammen var hennes idé, og da måtte det jo bare gå som det gikk. For det er liksom ikke snakk om å gå rundt og kikke i butikkene og tenke at "hm, den hadde passa fint te hu", eller "øy, den er jo griseperfekt te han!", men neiiida, det er snakk om å skrive ut ønskelistene fra PC'en, pløye systematisk gjennom dem og krysse ut dem man har kjøpt til. Sånn, da var gaven hennes ute av verden, puh, da slipper jeg å bekymre meg mer om det. Bare igjen til ham og henne og han andre nå, men hva jeg skal kjøpe til ham, han sier jo aldri hva han ønsker seg og blablabla. ANGST! Hva skjedde med jula? Og det verste av alt var at mamma ikke kunne skjønne hva jeg skulle med en ekstra ting til *navn* siden jeg allerede hadde kjøpt en film hun ønska seg. "Det stod jo på ønskelista hennes", sa mamma. JAH, det stod på ønskelista hennes. Det fine med jula, er å overraske. Jeg vil gi en ekstra ting, en personlig ting, en som kan få henne til å tenke at "denna fikk jeg av Kristine jula 2008." Og da jeg ikke fant den ekstra tingen jeg leita etter på CC, blei mamma dritsur og klagde over at jeg var kresen, og at det "bare var en gave." Etterpå spurte mamma om jeg var ferdig med alle julegavene nå, og da jeg sa nei, blei hun enda en gang dritsur, og spurte hvorfor jeg ikke hadde gjort det nå mens vi først var i Drammen. MEN HERREGUD DA, KJERRING! TRURU JEG BLEI MED DEG I DAG FOR Å FÅ TING UNNAGJORT!? JEG BLEI MED FOR Å KJØPE GAVER! LEGGE NO I DET! DET ÆKKE BARE Å KJØPE! JEG HAKKE REKKI Å PLANLAGT NON TING, OG DA KJØPER JEG IKKE NO BARE FOR Å HA KJØPT NO! skreik jeg. Eller jeg ville skrike, rettere sagt. I stedet bare spurte jeg om hun eller pappa kunne kjøre meg til stasjonen neste lørdag så jeg kunne ta toget til Oslo i stedet. Aleine, helst. Ikke med mamma. Brrr.

Unnskyld utbruddet. Det er bare det at jul gjør meg så deppa.

Så! Til poenget!

Snart er det juleball. Russeball, faktisk, til tross for at jeg har ingen planer om å være russ. Børsen er innleid, ekkel mat er bestilt, og de mest populære på skolen står for regien. Børsen er fint, kalvesteik er ikke fullt så fint, og det at det er de mest populære som fikser det, betyr vel ikke annet enn at omkring 70 % er drita før maten kommer på borda, og at det ellers horedanses til forferdelig housemusikk. Lite hjelper det altså at jeg har en driiitfin hvit kjole med svarte blonder og roser og snøring, og har kjøpt svart lolita-hårband og svarte og hvite lolita-sko og løsvipper, og har planer om å krølle håret mitt og drømmer om fioliner og vals.

Da jeg var liten, var jeg egentlig aldri særlig til jente. For all del, jeg var ikke gutt heller, men jeg syntes at alle jentene i barnehagen som alltid skulle kle seg ut som prinsesser når det var karneval, var teite, og jeg avskydde rosa og elska blå. Altså har denne fascinasjonen først meldt seg i de seinere år. Nå har jeg blitt helt obsessed med tanken på et ball i ekte klassisk stil, med fullt orkester, eventyrlige kjoler, gutter som faktisk ikke stønner når taktene til polinaise blir spilt opp, vin og champagne og gjester som ankommer i vogner trukket av hester. Etter siste episode av Ouran, blei jeg helfrelst. Jeg hører på piano- og strykerversjonene av Sakura Kiss kontinuerlig, stirrer drømmende på bilder av hime gyaru og sweet lolita-antrekk og smiler som om jeg gikk på lykkepiller når vi i gymtimene nå konsentrerer oss om dansing. Vil du være med og drømme litt?










Tenk om...