Ny runde fangasm

Irashaimase!

Det er jo direkte ironisk. Den aller første animeserien jeg begynte å se på, fullførte jeg først i går. I GÅR. Men det er bare det at innimellom har det vært Fullmetal Alchemist og Death Note, og de som har sett dem, veit jo hvor avhengighetsskapende de er, og så dro Vibeke til Japan, og så følte jeg at jeg ikke kunne se det uten henne, og så bare jaaaah. Men i går så jeg de fem episodene jeg mangla. Og dette er en anime av den geniale sorten, så det er bare å holde seg fast. Du veit hva som kommer.

Ouran High School Host Club!

For å gi dere en kort liten pekepinn: det dreier seg altså om Haruhi Fujioka, som er skikkelig flink på skolen. Faktisk så flink at sjøl om hun bare er ei helt normal jente fra en helt normal familie (bortsett fra at faren er drag queen, mener jeg), får hun stipend sånn at hun kan gå på den prestisjefylte privatskolen (du gjetta navnet, ja) Ouran High School. Stort sett består denne skolen av rikinger med tomrom i stedet for hjerne fordi de har rike foreldre som har betalt dem inn, og Haruhi er en av de få "vanlige" (omgz, a commoner!) der. Derfor er hun ganske ensom de første dagene.

Men så, vettu. Så skal livet hennes forandre seg dramatisk. For å få ro og fred til å faktisk studere, noe som er litt håpløst fordi hun ca. er den eneste på skolen som faktisk er det for å, vel, studere, går hun inn på et rom hun trur ikke er i bruk - det notoriske third music room. Og hva skjer der? Jo, en gjeng på seks blendende heite dudes ønsker henne velkommen med roser og dramatisk musikk, og Haruhi reagerer som naturlig er; nemlig med skepsis, sjokk og redsel, og det går ikke bedre enn at hun snubler og knuser en steindyr vase. Stakkars vanlige Haruhi har ikke penger til å betale summen vasen koster, så denne gjengen, som altså er en såkalt host club (nesten som horer, bare uten sexen), foreslår at hun kan jo joine dem. Du veit, varte opp den kvinnelige delen av skolen og tjene penger på det. Greia er jo nemlig at Haruhi har kort hår, og har ikke hatt råd til en av de overdådige jenteuniformene, og går med ganske kjønnsnøytrale klær. Gjengen trur dermed at hun er gutt. Haruhi ser ikke så mange andre utveier enn å si ja. Og det er ikke et så aller verst valg, for jentene på Ouran er helt gærne etter den merkelige feminine vesle tassen som tusler rundt og er naturlig, ærlig og rett fram. Men så finner vertsklubben (haha, passe lame norsk oversettelse, eller hur?) ut at hun er jente. Og med det finner Tamaki Suou (leder og stifter av teh club) ut at han ikke er homo likevel, men forelska i ei veldig søt og veldig vanlig jente. Men det skjønner han jo ikke sjøl, da. Han trur at han er bekymra for henne, glad i henne og sjalu når hun havner i intime situasjoner med andre fordi han bryr seg om henne som om hun var hans egen datter. Og forviklinger, forviklinger, forviklinger.

Nå spør du garantert hva i perkele som er så genialt med dette. Jeg innrømmer det sjøl; det høres unektelig grusomt fJoRtIzZzZ og fælt ut, men det som er det geniale, er at det er akkurat det som er meninga. Animeen er en eneste stor parodi på shojo-anime (anime retta mot jenter), som er like forutsigbare og typiske som de er kjedelige. Ouran tar nemlig tak i alle de vante klisjeene, og herjer fritt med alle kvinnelige otakuers villeste drømmer. Yaoi, shotacon, hele opplegget med at alt er så "KaWaIi!11!1!" og standardversjonen av drømmeprinsen som alltid akkopagneres av roser og fiolinmusikk, er alle eksempler på kjente og kjære fenomener som får gjennomgå så det gviner etter. Ellers er småting, som cosplay, Mac (der de bruker en ananas i stedet for eple) og utlendingers fascinasjon for Japan som noe "MYSTISK og EKSOTISK!" også nevnt i forbifarta. Jentedelen av skolen blir alltid framstilt som en hvinende, hylende fangirl-saueflokk når each of the respective members works their magic, og det er en fryd å kjenne seg igjen og le hånlig av.

Den eneste av personene som ikke er posterchild-utgaven av shojo-animes prototyper, er vår venn Haruhi. Hun er og blir ei anti-heltinne, som reagerer motsatt enn omtrent samtlige shojo-animeers heltinner. Hun er ikke dritpen, überfeminin, sjenert og rødmer hver gang en gutt ser i hennes retning, men til fingerspissene rasjonell, logisk og jordnær. I tillegg til at hun i nesten alle sammenhenger blir tatt for å være gutt, og snakker "guttete" (blant annet sier hun "boku wa" i stedet for "watashi/atashi wa"). Og som nevnt er faren drag queen. Han er jo igrunn et kapittel for seg.

Fordi alle veit at karakterer er noe av det som gjør en historie til en historie, skal jeg ta for meg mine favoritter, og tru det eller ei, men de er faktisk ikke så altfor mange. Tvert imot er det egentlig bare tre karakterer jeg virkelig har obsessa over fra Ouran, og de skal jeg altså ta for meg nå. De jeg instinktivt digga med én gang, er selvfølgelig de aller naturligste, siden det er meg det er snakk om.

Hikaru og Kaoru Hitachiin




Jeg er overbevist om at min fascinasjon for yaoi er omstridt, og derfor bør det ikke akkurat komme som julekvelden på kjerringa at disse to koseklumpene var mine umiddelbare favoritter. Som det egentlig er umulig å ikke legge merke til, er de altså enegga tvillinger, og som posene deres på bildene burde tilsi, er de veldig glade i hverandre. Søskenkjærlighet på høyt plan, altså. Og hver gang disse gjør sin entré, skriker fangirlsa som... eh, meg, for eksempel. De viser overdreven stor omtanke for hverandre gjennom hele serien, noe som gjør alle jentene i umiddelbar nærhet fra seg av fangirlism. Men tru det eller ei, Ouran har faktisk sine dypere sider, og bakgrunnen til våre venner Hitachiin er litt trist. Men de er altså to helt herlige typer, som er akkurat passe rampete. Tolk det siste der som du vil.

Men, i de seinere episodene har jeg i stadig større grad fått sansen for hele klubbens ubestridte drama queen, nemlig:

Tamaki Suou



Jeg veit ikke helt om det er på grunn av at han rett og slett er dødelig sjarmerende i all sin dumhet, eller om det er på grunn av den fenomenale jobben til vår venn Mamoru Miyano, som har stemmen hans og, men jeg heier på en kombinasjon, egentlig. Tamaki er ei fin blanding av morbide ansiktsuttrykk, cheezy replikker og en rekke sære lyder. Sistnevnte er altså Miyano-san (som btw er dritsøt i virkeligheten) sin feil, og jobben kunne vel ikke gjort av noen mer passende. Han lagde jo mange sære lyder som Light og, sjøl om de kom i en litt annen kontekst. Uansett er Tamaki pusen min for øyeblikket, og jeg greier ikke å nok av ham. Fyren hadde sikkert blitt slått av Lene Alexandra i en IQ-test, men han skal ha for at han prøver så godt han kan. Han er egoistisk, innbilsk og helt absurd fjollete, men det er jo derfor vi liker ham. Rett og slett en ufattelig fengende fyr, og han overreagerer på absolutt alt. En genuin satire på den perfekte drømmeprinsen i shojo-anime som kommer med Shakespeare-utbasuneringer i de underligste sammenhenger, og som selvfølgelig ingen tenker over at høres rett og slett fantastisk patetisk ut.

Og så fins det jo selvfølgelig en rekke koselige AMV'er til Ouran, da. Kos dykk!