Oresama (2004)

Bare så du veit det: det krever all min viljestyrke og all min sjøldisiplin å skrive en nøytral anmeldelse av denne filmen. Så derfor, før sjølve anmeldelsen begynner, må du bare la meg få det ut:

Kdsuisoahfuaugyu, OHEMGEELIEKKYAAAAAAAAAAH~ o høyere makter, noe så forstandsløst nydelig, og uhgpasiudgs smilet hans og agsyfogfoyeg latteren hans og bare auhgfapidg måten han går på og udgihdyugs dialekta hans og ugakfskghygs gitarskillza hans og bare sånn generelt bare FHSDPYGFhsakjfaigffSsglYFASiug!1!1!!!!!11

Takk. Vi går videre:

En person jeg på ingen måte har noe som helst forhold til overhodet, spiller i denne snerte lille filmen på drøyt en time hovedrollen som seg sjøl. En dag han er ute på kjøretur etter å ha blitt overfalt av en gjeng fangirls, skjer det, ved hjelp av elendige spesialeffekter, noe veldig, veldig rart. Uten videre forklaring blir han zappa ut fra nutiden, og befinner seg på merkelig vis i 1984. Han blir naturligvis helt fra seg da han finner ut det, men det er ingenting å frykte, for han blir kjent med Shiini, som han starter et band med. Samtidig er det en unge med en fotball, Ryuu, i nærheten. Kan denne personen, som jeg som nevnt er totalt ukjent med på forhånd, greie å komme seg tilbake til nutiden? Og hva er mysteriet med Ryuu?

Bortsett fra den veldig, veldig, veldig åpenbare grunnen, er det ingenting som er bra med denne filmen. Helt seriøst. Jeg har allerede nevnt spesieleffektene, men også manuset, spillinga og bare hele den dødfødte handlinga hører ikke noe sted hjemme. Vi får ikke noe forklaring på hvorfor han blir zappa tilbake, og når han omsider greier å finne hjem igjen (for jeg anser det ikke som en stor spoiler å røpe at, joda, han kommer seg til slutt til 2004 igjen) er det liksom bare snakk om at "hey, nå stikker jeg hjem igjen", mens han minutter tidligere har gått rundt og vært emo fordi han tenker at han aldri kommer tilbake igjen. Dessuten er det noe med tida her som er veldig, veldig feil. Som nevnt er personen i hovedrollen fullstendig fremmed for meg, så det er nok bare en magefølelse at jeg gjetter at han er født i 1981 - 14. september, for å være nøyaktig - og hvis vi går ut fra at magefølelsen min er riktig, vil det si at han er 23 år i filmen. Ryuu skal være 20 år yngre enn ham. Men han er ikke tre år. Jeg veit ikke, åtte - ni, kanskje? Men ikke faen om han er tre. EPIC PHAIL.

Og hva gjør Shiini i filmen i det hele tatt? Ser vi bort fra fan service-bruksområdene, mener jeg? Jeg har følelsen av at alt som skjer i filmen, liksom bare er der for å fylle den opp. Sikkert derfor den har blitt så kort som den er og. Den har liksom egentlig ikke handling. Derimot viser den hovedpersonen i veldig mange fine vinkler. Beklager hvis akkurat det der var for subjektivt, forresten. Det skal aldri skje igjen.

Kort oppsummert er Oresama en film blottet for handling, og det eneste som egentlig tilsier at dette er en spillefilm i det hele tatt, er at den er filma og gitt ut på DVD. Saker og ting som andre filmer regner som elementære, som skuespill og en viss rød tråd, er på en måte litt fraværende her. Sluttscena er bittebittebittebittelitt poetisk i sin antydningsform, og Coo Quack Cluck (som forøvrig er en sang jeg aldri har hørt før, og som for eksempel ikke er spilt, si, 25 ganger i iTunes'en min) er veldig fin i orkesterversjon, men det er igrunn det. Skulle gjerne ha sagt at "men filmen har i det minste sjarm!", men den har ikke det heller. Hovedpersonen, så. In spades. Men det er en annen historie, og selvfølgelig ikke en historie jeg kjenner.

Dommeren har talt (det knuser mitt hjerte, men): 1