Throwback Thursday: Aloha verden – tjuende kapittel

Noen ganger skulle jeg ønske at ting var like lettvint i den virkelige verden som i Aloha verden-universet. På den annen side: kanskje det er like greit at vi faktisk har regelverk mot å sende fjorten år gamle barn ut for å klare seg sjøl. Og hvorfor er det ingen som kler seg i sexy, hvit dress på julefest lenger?

Tidligere kapitler leser du under Aloha verden-knaggen.

”Victoria?” 

   ”Hm?” Jeg slo øynene opp. I dag var dagen etter siste skoledag, altså 21. desember. Det var ikke lenge til julaften nå. Grøss og gru.

   Grunnen til at jeg ikke har fortalt noe i mellomtiden, er at det ikke skjedde noen ting! Jo, altså, jeg fikk noen søte sms-meldinger av Ole hvor det stod at han savnet meg og sånn og da ble jeg alltid så glad, men bortsett fra det: Fint lite. Nå banket altså mamma på døra mi med tilgjort snill stemme. Nå kom hun til å smiske med et eller annet, det var jeg nesten 100 % sikker på.

   Mamma kom inn i rommet. Hun hadde noe bak ryggen. Hun sa: ”I år får du ikke noen julepresang av oss, men det har sin grunn. Problemet med denne familien er at vi har altfor liten tid til hverandre! Innerst inne veit jeg at vi er en koselig og likandes familie og at vi alle elsker hverandre. Vi veit jo alle sammen at vi alle kan lære noe fra hverandre…”

   Bla, bla, bla. Pisspreik. Hva var det jeg sa? Smisking alt sammen. Nå kom hun nok til å be meg om å rydde rommet eller noe sånt. Eller, nei, flytte ut! Ha, ha, ha, tenkte jeg, men jeg var faktisk ganske nærme…

   ”Kanskje det aller beste hadde vært hvis vi hadde innsett hvor mye vi faktisk bryr oss om hverandre? Jeg veit om en måte å gjøre det på… Jeg veit at det pleier å funke i parforhold, så det burde funke nå også… Hva om vi tok en pause fra hverandre? Reiste litt til hver for oss?”

   Jeg stirret forbauset på denne gale dama. Hæ? Reise hver for oss? Flytte fra hverandre? Hallo, vi er tross alt en familie her! Kanskje det ikke alltid virker sånn, men flytte fra hverandre? Var ikke det å dra den litt langt?

   Mamma må ha lagt merke til det forbausede blikket mitt og fortet seg å si: ”Ja, ikke permanent, så klart!” 

   ”Hva mener du da? At jeg bør skaffe meg hybel? Litt tidlig, kanskje?” spurte jeg vantro. 

   ”Nei, men du er tross alt ganske voksen nå…” sa hun. Hun skulle bare visst… 

   ”Du kan ta vare på deg sjøl”, fortsatte hun og jeg så at hun åpnet munnen igjen for å lire av seg noe annet betydningsløst tull, derfor fortet jeg meg å spørre: ”Hva er det du gjømmer så godt bak ryggen?” 

   ”Å, det…” sa hun og rakte fram noe, men hva det var, var ikke greit å si. Hun gjemte det nemlig i neven sin.

   ”Faren din og jeg snakket om en gang for noen måneder siden om vi skulle gjøre dette, det koster tross alt ganske mange penger…”

   Å nei. Nå kom det. Det om at de skulle sende meg bort. Det var det hun hadde prøvd å si hele tiden nå, ikke sant? Det var vel også det hun og pappa pratet om i stua den gangen jeg smuglyttet i gangen? De ville ha meg bort, for jeg var jo tross alt bare i veien allikevel, meg hadde de jo ikke bruk for…

   ”Dette er en flybillett”, sa mamma og kikket ned i neven sin hvor hun fortsatt knuget den lille lappen, ”til hvor vi har tenkt å sende deg. Det er litt langt herfra, men du har tross alt vært der før og har stiftet deg nye bekjentskaper der.”

   Å, nei. Ålesund. Ålreit, nye bekjentskaper, ja. Jeg fikk være sammen med Ole hele tiden, men Ålesund? Hva skjer, a’?

   Mamma rakte meg flybilletten og jeg så på den med et på en måte trist blikk. Nei, jeg ville ikke. Jeg ville ikke til barnehjem eller hybel eller hvor det var i Ålesund. Jeg ville være her, eller nei, jeg ville være i den gamle byen min eller i D.C…

   ”Å hjelp! Å hjelp!” utbrøt jeg da jeg fikk undersøkt den flybilletten litt nærmere. 

   ”Å hjelp! Å hjelp! Å hjelp! Å JAAAAAA!” ropte jeg. Det var nemlig ikke Ålesund det stod som jeg først hadde trodd, men, riktig gjettet, D.C.! Jeg skulle til D.C.! Til vennene mine! Det betydde at jeg måtte reise fra Ole, men han var jeg vel så godt som reist ifra allerede så det kom jeg nok til å takle bra.

   Jeg ble kjempeglad, men det vet jeg ikke var grunnen til at mamma og pappa hadde gjort dette. Grunnen til det, var jo at de ville ha meg bort og da tok de D.C. siden jeg var litt kjent der og kjente folk som bodde der. Oh yeah. 

   Mamma smilte også, faktisk. Sikkert fordi at hun tenkte at nå var det sannelig ikke lenge til hun skulle bli kvitt meg.

   Jeg sjekket avreisedatoen. 23. desember – kvelden. Jeg rakk å være litt på fest, kysse Ole og så hive meg i bilen før jeg ankom flyplassen. Så skulle jeg stige om bord i flyet og så… Jeg kjente allerede nå at jeg dirret av forventing og med ett mamma var ute av rommet, slang jeg kofferten nok en gang på senga og hev nedi ALT som fikk meg til å føle meg vel – skjørtet med rysjer, den nyinnkjøpte blusen med sommerfugler, den beige linbuksen med snøring og blomster. All den søte sminken min i lilla og rosa og lyseblå og blank lipgloss. Å, så gøy det skulle bli! Og så den festen med Ole… Tenk om… Nei, jeg avbrøt meg selv. Ikke skap forventinger nå!

Festen kom noen dager senere og siden det snart var jul, var ikke antrekket overlatt til tilfeldighetene: Jeg var kledd i rødt, så klart. Jeg så noen venner av Lill og Yvonne hadde tatt på seg nisselue, men det hadde sikkert sett dumt ut på meg allikevel. 

   ”Stan! Hei!” Jeg satt i sofaen og skravlet med Yvonne, men snudde straks på hodet idet jeg hørte den alltid like blide stemmen til Pernille skjære gjennom Jingle Bells som gikk i cd-spilleren. 

   ”Morn!” utbrøt jeg, fortet meg til henne og ga henne en klem. For første gang siden vi har vært venninner, utbrøt Pernille: ”Så fin du var!” Jeg takket og smilte.

   Misforstå meg rett. Pernille har ikke latt være å gi meg komplimenter fordi hun var slem. Vi har bare alltid hatt vidt forskjellig klesstil. Nå var jeg faktisk kledd ganske så sofistikert. Det gjorde jeg jo til daglig og, men Pernille hadde ikke sett meg siden Ålesund-turen og hun visste ikke at jeg hadde droppet hele punkergreia og faktisk blitt ei ordentlig lita dame. 

   ”Du må være Pernille! Heeei! Vicky har fortalt sååå mye om deg!” sa Lill og kom mot Pernille. 

   ”Øh, Vicky? Å, ja, Stan. Eh, hallo!” sa Pernille litt halvhjertet og forvirret, kanskje. Visste ikke helt hva hun skulle si. Ikke rart i, Lill er litt spesiell.

   ”Victoria?” spurte noen og jeg ble gelé i knærne. Den stemmen kjente jeg. Det var Ole.

   Jeg snudde meg. Ole stod i døra og var like perfekt som han pleide. 

   ”Er det typen din?” hvisket Lill. Jeg nikket. 

   ”Fy faen, han er jo rålekker!” gispet hun lamslått og jeg lo. Første gang jeg har hørt Lill banne. Men det var sant. Han var rålekker. Nå hadde han tatt på seg en sexy hvit dress. Vet du hva jeg tenkte? Awww, yeah, yeah… 

   Jeg kom mot ham og han trakk meg inntil seg og ga meg et lett kyss. Det var så herlig! 

   Plutselig! Plutselig… skjedde det… Gjett hva? Ok, du skal få noen ledetråder: Mange begynte å klappe. Jeg tror til og med jeg tok notis av en kamerablitz. Og det var min beste opplevelse hittil…

   Fransk kyss. Er det ikke det de kaller det? Tenk deg det, mitt første franske kyss fikk jeg av en gud… I allefall så nær som man kan komme en gud! Eller kanskje det var en engel. Uansett, her stod han, og herrens herlighet lyste om ham der han stod i blendende hvit dress og ga meg fransk kyss. Jeg følte meg som verdens lykkeligste person.

   Da jeg omsider greide å rive meg løs, ga jeg fra meg et langt sukk som såklart førte til at en del personer satte i å le. Det hørtes jo sikkert litt dumt og en smule klisjé også, men ja, ja, et fransk kyss er og blir et fransk kyss og det er alltid noe helt spesielt med ditt første, særlig når det blir utført av en type som Ole. Han var god og, vet du, det var det verste av alt! Eller, greit da, beste. 

   Jeg hadde ikke så lang til å være på festen på, jeg hadde jo en aldri så liten reise jeg skulle ha unnagjort. Det gjorde ikke egentlig så altfor mye. Ole var her, og det var det som betydde noe. Uffa meg, klisjé, klisjé igjen, men så er jeg overromantisk også, da.

   ”Kom hit litt, da! Hils på venninnene mine!” ropte Lill og jeg kom meg bort til henne der hun satt i sofaen med en gjeng jåleberter rundt seg. Jeg kom bort bare for å være høflig, men jeg ville egentlig ikke. Er det noe jeg hater, så er det å møte nye mennesker. Jeg skulle ønske jeg elsket det. Sånn er det ikke. Jeg er født sjenert eller det ligger i blodet. I det biologiske, amerikanske blodet jeg fortsatt ble litt uvel av å tenke på. Fortsatt hadde jeg ikke fortalt noen om hvordan alt hang sammen, om at jeg egentlig var adoptert. Kanskje jeg burde fortelle det til Pernille? Ja, god idé. Men hvor var Pernille?

   Jeg kom meg ut av sofaen. 

   ”Pernille?” spurte jeg ut i lufta. Jeg prøvde å få øye på henne, men det var ikke lett. Her var det mennesker overalt. Det hadde nemlig kommet ganske mange, både jenter og gutter.

   ”Har dere sett Pernille, hun høye med fregnene og det røde håret?” spurte jeg noen gutter som hang borte ved peisen. 

   ”Ja, hun forsvant inn på badet med en fyr”, sa han ene og blunket. 

   He, he. Pernille får alle hun vil på kroken. Det er ikke ofte hun blir forelsket, men blir hun det, får guttene valuta for pengene, holdt jeg på å si.

   Jeg bestemte meg for å spille uvitende og bare brase rett inn på badet hvis det ikke var låst. Uvitende hadde jeg jo uansett vært om jeg ikke hadde spurt de guttene. Uansett, det virket jo troverdig om jeg bare kom inn på badet. Hva er vel mer naturlig enn det?

   ”Å, unnskyld, jeg visste ikke at det var opptatt!” utbrøt jeg omtrent i samme øyeblikk jeg trykket dørklinken ned. Pernille snudde seg forskrekket der hun satt på fanget til en fyr. Jeg lo litt, men da så jeg det skrekkslagne blikket til Pernille. Hæ? Hva… Hvorfor så hun sånn på meg?

   ”Kom deg ut, det er opptatt her”, sa en stemme jeg umiddelbart dro kjensel på. 

   ”Det er ikke den du tror det er…” sa Pernille skjelven. 

   Jeg ble helt svimmel. Det kunne ikke være… Det var nødt til å bare være en som hadde lik stemme… ikke sant? Eller…

   Fyren stakk hodet fram fra bak Pernille og mine bange anelser ble bekreftet. Der satt han, herrens engel, i hvit dress og med bestevenninnen min på fanget. 

   ”Stan…” hvisket Pernille, knapt hørbart. Ole skulle også si noe, men jeg stormet ut av hele huset mens tårene sprutet. Hvordan kunne de gjøre dette mot meg? Ole var nå én ting, men Pernille? Bestevenninnen min… Eks-bestevenninnen min, rettet jeg. Jeg ville aldri tilgi henne for dette. 

   Jeg vet ikke hvor jeg løp, jeg visste bare at jeg måtte vekk. Det var jo igrunn en dum ting å gjøre, jeg var jo ikke kjent her i det hele tatt. Vekk måtte jeg uansett.

   Jeg løp videre helt til jeg ble så sliten at jeg måtte stoppe. Tårene kom fremdeles i strømmer og jeg følte meg elendig, rett og slett. Som sagt, én ting er at kjæresten din går bak ryggen din, en annen ting er at bestevenninnen din gjør det.

   Jeg så rundt meg. Jeg hadde kommet til sentrum av dette lille stedet. Sentrum med biblioteket hvor jeg pleide å treffe Lill for så å gå sammen til skolen. Sentrum med puben som jeg foraktet. Folk flest sa at det faktisk var sjelden noen ble fulle der og at det var en koselig atmosfære, men når faren din er alkoholiker, lærer du deg å styre unna sånne steder. Hvorfor var det akkurat dit jeg gikk nå da? Ja, jeg gikk ikke inn, men jeg stod bare utenfor og så på de der inne som hadde det fint. 

   Ei klokke hang på veggen der.

   Oi, shit! tenkte jeg. Hadde jeg vært ute her så lenge? Flyet mitt skulle gå om ikke så altfor lang tid og før det, måtte jeg innom Lill igjen og hente kofferten min. Innom Lill, innom Ole, innom Pernille… Ja, dem måtte jeg bare blåse i, kofferten måtte jeg ha og det litt kvikt! Mamma stod sikkert utenfor hos Lill allerede og var utålmodig.

   I en fart spurtet jeg opp mot huset til Lill igjen, men hvor var det? I all min frustrasjon hadde jeg bare løpt, uten egentlig å se hvor hen jeg skulle. Nå fikk jeg svi for det. 

   Jeg samlet mot og gikk og spurte en fyr som så passe dopet ut som satt på fortauskanten. Jeg ga ham adressen til Lill og spurte hvor det lå, noe som kostet meg alt sjenerte meg hadde av tapperhet.

   Fyren ga meg et så sløvt blikk at han likeså godt kunne ha sovet. Allikevel svarte han meg med en lettere… hm… borte-vekk-stemme nøyaktig hvilken vei jeg skulle gå. Jeg presset fram et takk og skyndte meg i den retningen.

   Heldigvis var det riktig retning og mamma sin bil stod parkert i oppkjørselen til Lill. Hun sveivet ned ruten med en gang hun så meg og begynte å kjefte, men jeg ga blanke i det og skyndte meg inn til Lill hvor jeg prøvde å unngå blikkene fra de andre. Kofferten min stod nemlig i gangen der for jeg skulle jo dra direkte fra festen til flyplassen. 

   Jeg grabbet kofferten og fortet meg ut til mamma og kastet meg inn i baksetet. Jeg ville helst slippe å sitte ved siden av henne, som sagt har ikke hun og jeg verdens beste forhold. 

   ”Så sein du er”, gryntet hun, startet motoren og dro i vei. 

   Vi kjørte i taushet. Jeg gråt fortsatt, men uten høye hulk. Jeg tror nok at mamma så det, men hun bemerket det ikke. Jeg hadde ikke regnet med det, altså. 

   På flyplasser er det alltid liv og røre, kvelden intet unntak. Folk fortet seg hit og dit, noen drasset med seg store kofferter, andre gikk rundt med bare ei veske. Jeg var en av dem som kom med størst koffert, i det minste hadde jeg inntrykk av det. Jeg skulle være borte i en måned. Egentlig altfor liten tid, men bevares, all tid med vennene mine er verdifull (klisjéalarm!). 

   Jeg sendte kofferten min av gårde, mumlet ha det til mamma og gikk og kjøpte meg et kakestykke som kostet flesk. Jeg satte meg rolig ned og mumset kake til jeg fikk beskjed om å gå til gaten min. Så kom flyet, jeg steg om bord og så var jeg på vei igjen. 

KrOpP eR tOpP

Hei venner.

Hver gang jeg snakker mye om et spesifikt tema på bloggen min, føler jeg at jeg maser. Men så kommer jeg på at det er hundre prosent frivillig å lese denne bloggen, og at jeg uansett ikke trur at de som driter i hva jeg driver med og åssen jeg har det til enhver tid i det hele tatt klikker seg inn, så sånn sett taler alt for at jeg bare kan dure i vei med det jeg vil.

Så den fysiske kroppen min, dere! Som faste lesere – og treningskolleger – antakelig har skjønt allerede, er kroppen min ekstra vanskelig for tida. Alt mulig av helsepersonell har i alle år bedt meg om å "trene mer" når jeg har snakka om smertene mine, seinest da jeg var hos revmatolog for noen uker siden. Da jeg bemerka til ham at jeg allerede trente hver dag og hadde gjort det i tre år, sa han at da var jeg "veldig uheldig" som ikke hadde hatt noen effekt. Veldig uheldig, eller så bare hjelper ikke egentlig trening mot mine spesifikke smerter i det hele tatt. Så lite hjelpsomt har trening vært i det siste at det tvert imot har gjort meg verre, noe som har tvunget meg til å ta pause fra luftakrobatikken min, som jeg har blitt så glad i. Da jeg fortalte det til Mari, blei hun oppriktig bekymra for meg, fordi hun veit hvor viktig den har vært for meg. Da jeg meldte meg på introkurs i hoop for snart halvannet år siden, var jeg inne i veldig dårlig psykisk periode. Jeg hadde fullstendig mista trua på egen skriving og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt om jeg ikke kunne skrive. Det viste seg at hoops var den perfekte hobbyen å fylle tomrommet med, ikke bare fordi det ga meg glede og mestringsfølelse, men også fordi det var såpass krevende at alt annet forsvant fra hodet mitt mens jeg dreiv med det. Det tok absolutt all kapasiteten jeg hadde, både fysisk og mentalt, og dermed var det rett og slett ikke plass til andre tanker enn de som dreide seg om det jeg helt konkret gjorde. Det var et sted der jeg både fikk pause fra mine egne demoner, og der jeg lærte at det fins andre ting i livet enn skriving som jeg faktisk kan lære meg å bli god i. Dessuten var det nettopp en hobby. Jeg har nevnt det før, men jeg blir alltid litt fornærma når folk omtaler skrivinga mi som en hobby. Jeg har ikke brukt tre år av mitt liv på å utdanne meg til å bli flinkere til å pusle med hobbyen min; skriving har alltid vært sjølve identiteten min, på godt og vondt. Hoop, derimot! Når jeg trener kan jeg glemme alt annet og bare ha det gøy. Det er selvfølgelig ganger hvor det ikke er bare gøy, for eksempel når jeg blir frustrert over ting jeg ikke får til, men jeg har likevel ei radikalt annerledes innstilling til luftakrobatikk enn hva jeg har til skriving. Jeg aksepterer at jeg ikke er den aller flinkeste der, og jeg klarer å heie på andre uten å føle på sjalusi. Om jeg aldri kan leve av å være luftakrobat, har det ikke noe å si for min verdi som menneske. Og det er faktisk utrolig behagelig å ha dette pusterommet, fordi jeg har en tendens til å se på verden gjennom et slags alt-eller-ingenting-filter, der bare det beste er bra nok, hvis ikke er det ikke noe vits. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke klarer å overføre denne mer avslappa holdninga til andre aspekter ved livet mitt, men jeg mistenker at det er fordi at jeg alltid har følt meg ekstremt udugelig til alt innen sport og idrett. Å oppdage at det ikke stemmer, at jeg faktisk får til noe jeg alltid har ansett som umulig for meg, er en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, nettopp fordi jeg ikke trur jeg har følt den før. 

Dette blei plutselig et veldig langt avsnitt. Men jeg håper det gir litt kontekst til hvorfor Mari bekymrer seg for åssen det skal gå med meg uten dette pusterommet i livet mitt, og hvorfor jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke få drevet med dette på ei stund. Jeg fikk mer eller mindre treningsforbud fra den ene treneren der en av de siste gangene jeg var der. Hun sa at jeg ikke skulle trene akrobatikk, jeg skulle til fysioterapeut, og at jeg ikke fikk komme tilbake før jeg var bedre. Problemet er bare at jeg har stått på venteliste til fysioterapi i noen måneder allerede og at verken jeg eller fysioterapeuten aner hvor lang tid det vil ta før jeg får time, og jeg har ikke penger til å gå privat. Men i mellomtida håper jeg å få hjelp hos Frisklivssentralen. Jeg har vært der en gang allerede, og skal etter planen tilbake til uka. Selv om det innebærer at jeg må stå opp altfor tidlig for hva den biologiske klokka mi er komfortabel med, haha, men jeg prøver å trøste meg med at om det er dette som midlertidig må til for at jeg skal kunne komme tilbake til luftakrobatikk så fort som mulig, så er det tross alt verdt å ofre en sporadisk god natts søvn for. 

Dessuten skal jeg, etter alt å dømme, endelig utredes for Ehlers-Danlos syndrom på sjukehuset. Jeg tør ikke å puste ut med mer enn 75% lettelse ennå, fordi jeg fortsatt venter på en dato for timen min, men henvisninga mi har blitt vurdert, og nå er det – så vidt jeg har skjønt – bare opp til en sekretær å finne plass til meg i kalenderen. Jeg håper at de på landets største sjukehus har noe mer hjelpsomt å komme med enn "du må trene mer." 

Og siden jeg, som nevnt, ikke føler på sjalusi innen hoops på samme måten som innen skriving, vil jeg dele denne fantastiske rutinen med dere, som kanskje er den vakreste og mest rørende hoop-rutinen jeg noen gang har sett. Jeg kommer aldri til å komme opp på dette nivået, men det føles helt greit, for jeg kan likevel nyte og la meg bevege av andres talent:

August 2023

Opplevelser: Jeg starta måneden med å skade meg, noe som gjorde at det planlagte besøket mitt hos Vibeke varte vesentlig lenger enn hva meninga var, og det var en del andre planer som bare måtte få dure i vei uten meg. Men jeg fikk dratt på Still Corners-konsert med Mari, på konsert med Skala Operakor sammen med Hannah, og på Tronsmos bakgårdssalg med påfølgende middag på Nordvegan med Vibeke, så noe hygg blei det tross alt likevel.

Innkjøp: Det fine med å ha små føtter er at jeg kan handle i barneavdelinga, og det er der de fineste gummistøvlene er. På Still Corners-konsert kjøpte jeg også med meg ei fryktelig fin band-t-skjorte og blei ønska lykke til med skrivinga av vokalist og keyboardist Tessa Murray, i tillegg til at jeg fikk med meg langt flere bøker enn opprinnelig planlagt på bakgårdssalget til Tronsmo, men å kjøpe bøker og samtidig støtte en av Oslos beste bokhandlere, er aldri bortkasta penger etter min mening.

TV-serie: Etter en real hofte- og lårkaramell blei det brått behov for mer stillesitting enn vanlig, så nå har endelig også jeg begynt å se The Mandalorian. Jeg syns Star Wars-universet alltid er et koselig sted å være, mye fordi det føles så trygt. Det er det gode mot det onde, det er tidløse historier som er lette å følge med på, det er alltid mye gøy visuelt på gang. Nettopp dette gjør at jeg sjeldent syns Star Wars når de virkelige dybdene. Det føles aldri ordentlig farlig, og jeg er aldri redd for at det ikke skal gå bra til slutt. Men når man er sliten og har vondt, er det akkurat denne typen komfort-TV som er riktig. For ikke å glemme at jeg i all oppriktighet elsker The Force som konsept, og at jeg koste meg stort da jeg fikk se ingen ringere enn Werner Herzog dukke opp i en liten, men viktig rolle.

Film: Ghost Rider, Black Panther og Boston Strangler. Ghost Rider er fullstendig latterlig, men så over the top på den måten bare en Nicolas Cage-film kan være at den underholder stort ikke desto mindre, eller nettopp derfor (en ung Rebel Wilson i en bitteliten birolle er forøvrig filmens høydepunkt). Jeg blei personlig litt skuffa over Black Panther fordi jeg husker den fikk så gode kritikker da den kom, men for meg var den en temmelig generisk og forutsigbar affære som ligner på det meste annet jeg har sett av Marvel, men karakteren Shuri var så herlig at jeg gjerne ser en eventuell film med henne som hovedrolle. Boston Strangler fortalte en seriøs historie på en seriøs måte på den måten fiksjonalisert true crime gjerne gjør, og var dermed et helt OK tilskudd til en sjanger som byr på både bedre og dårligere filmer.

Musikk: Månedens hyggeligste oppdagelse var New York-bandet Lathe of Heaven, som i disse dager er aktuelle med sin første fullengders utgivelse. Åpningssporet At Moment's Edge gir meg skikkelig nostalgiske assosiasjoner til sjangerdefinerende åttitallslegender som The Chameleons og Echo and the Bunnymen. Sånn sett skaper Lathe of Heaven kanskje ikke noe helt nytt vi aldri har hørt før, men god musikk er god musikk, og post-punk-klubben er rikere med Lathe of Heaven som medlem.