onsdag 13. juli 2022

Lunisand – episode 22: Sceneteppet løftes

Dette er nest siste episode av Lunisand. Planen var jo da jeg begynte å skrive dette for mange år siden, at det skulle være et slags evighetsprosjekt, i likhet med andre såpeoperaer, men så viste det seg etter hvert som jeg skreiv, at det jeg syntes var mest gøy å skrive om, var spenninga mellom Julian og Sonny. Jeg slutta litt å bry meg om alle andre enn dem. Syns også det er litt morsomt hvor "gammal" jeg må ha tenkt på Gabrielle som da jeg skreiv dette mot slutten av 2000-tallet. Hun er jo bare noen få år eldre enn det jeg er nå.

Tidligere episoder fins her.



Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.
Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Den fredagen stod Julian skummelt tidlig opp, men det var ikke for å dra på skolen. Faktisk svinset han rundt som om han blant annet hadde oppgaven om å løse allverdens konflikter hengende over seg idet skolebussen brølte forbi bambushuset i Gelé Allé. Gabrielle satt og betraktet ham fra den art nouveau-inspirerte sofaen. Hun hadde stått opp tidlig selv. De siste dagene etter at hun hadde fått beskjeden fra legen sin, hadde hun ikke kunnet sove om nettene. Det hendte i stedet at hun duppet av i løpet av dagen, ofte på de minst beleilige tidspunkt. Nå, derimot, kjente hun at det fylte henne med liv å se sønnen sin jobbe så hardt. Så fikk det heller være at han fikk en dag ekstra fravær på karakterkortet sitt. Denne festen hadde han planlagt lenge, og ikke minst hadde han snakket om at han hadde bedt nabogutten, Sonny McLurv. Hun måtte smile for seg selv. Hun hadde aldri opplevd sitt eneste barn virke så oppglødd bare hun nevnte et navn for ham.
   Akkurat som henne selv, var Julian en kreativ sjel, men der moren alltid hadde vært et naturlig talent med det skrevne ord, var sønnen allerede nå en svært dyktig kunstmaler, og hadde til og med hatt et bilde utstilt på Galleri Anfall, Lunisands kunstsenter for ungdom. Nå hadde han brukt sine medfødte evner til å mekke dekorasjoner ingen i den lille ørkenbygden hadde sett makne til. Hjemmelagede girlandere, serpentiner og konfetti ble hengt opp og strødd rundt hvor enn han gikk, og hele tiden sang han eller plystret han lystige melodier. Føttene hans fløt over gulvet som om han var en trikk på skinner, og nesten umerkelig begynte Gabrielles åndedrett å gå dypere og lengre inn i alle kroppens små avkroker og smug.
   Etter en stund var hele huset omgjort til et fyrverkeri av en ballsal. Glitrende bannere var festet mellom veggene, fargeglade bånd og sløyfer prydet trappen og møblene, og taket var pyntet med diverse krimskrams som tørkede blomster og annet nips. Straks etterpå ble dessuten luften fylt med lukter av varierende aromatisk grad. Gabrielle måtte fnise. Nå hadde tydeligvis Julian begynt å gyve løs på kjøkkenet.
   Og det stemte aldeles perfekt. Han hadde ikke før sett seg ferdig med å stase opp huset etter alle kunstens regler, eller kanskje snarere ved å bryte dem, da han gikk i gang med kveldens gastronomi. Aldri hadde han lagt ned så mye tanke i en enkelt fest, men i motsetning til Gabrielle, hadde egentlig ikke grunnen for det gått opp for ham enda.
   Eggedosisen sprutet som en hvilken som helst vannspreder idet han pisket den rundt og rundt. På menyen hadde han satt en rekke interessante desserter, og tiramisuen, som var den han for øyeblikket holdt på med, var bare ett eksempel på diverse kulinariske fristelser han hadde planer om å sette frem for gjestene. I det minste håpet han at planene hans ville ende som fristelser. Han hadde litt for mange ganger tidligere eksperimentert med smak og ingredienser, og resultatene hadde bare unntaksvis blitt særlig vellykkede. Blant annet hadde han ikke engang vært tilstede første skoledag etter ferien på grunn av en matforgiftning forårsaket av hans eget forsøk på å tilberede blåskjell, en hendelse han hadde skyldt på moren for, fordi han var for flau til å innrømme noe annet. Likevel var det en oppmuntring for ham at han denne gangen hadde en motivasjon. Nå laget han ikke rettene til seg selv, men skulle servere dem til andre. Tanken på dette gjorde at han bet tennene ekstra hardt sammen idet han konsentrerte seg for å holde hver enkelt kjeks nøyaktig to sekunder i kaffen slik at det ferdige utfallet ville smake best mulig.
   Da det hadde gått flere timer, dukene var kommet på bordene og rommet bugnet av duftene fra iskrem, kake og alskens andre sukkerholdige lekkerbiskener, tillot endelig Julian seg å synke segneferdig ned ved siden av moren i sofaen. På pannen hans lå fuktige, røde hårstrå klistret, og øyelokkene dekket halvveis et par utslitte, men tilfredse jadegrønne øyne.
   ”Når er det du har bedt dem til?” spurte Gabrielle, og mønstret stuen. Blikket hennes var en blanding av stolt og imponert.
   ”Jeg trur… ikke jeg… oppga noe… klokkeslett.” Svaret fra sønnen kom i rykk og napp, og det var tydelig at han hadde gitt alt han hadde i utsmykningen av boligen.
   Gabrielle rettet øynene mot et vindu i nærheten, bare for å se at solen fortsatt stod på himmelen, men hang betraktelig lavere enn for bare noen få timer siden. Klokken var vel omkring seks.
   ”Jeg tenker uansett at jeg rusler bort til Aurora nå”, sa hun og reiste seg.
   Det var ikke det at verken hun eller sønnen hadde noe imot at hun var tilstede i løpet av festlighetene, i motsetning til mange andre på Julians alder. Det var heller det at hun, av alle ting, hadde begynt å føle seg litt i veien. Det hadde vært slik de siste årene nå; hun hadde begynt å tenke at musikken var for høy, at vennene til sønnen lo av ting hun ikke kunne forstå, og at det i det hele tatt hadde oppstått en slags usynlig mur mellom hennes årskull og hans, en mur hun aldri tidligere hadde lagt merke til. Hun så nedover hendene sine, og merket seg hvordan den lyse huden med et mildt rosaskjær fortsatt var glatt. Deretter skottet hun bort på sønnen, som fortsatt halvveis satt, halvveis lå i den snirklete toseteren. Det var tjueto år som skilte dem. Tjueto år, og en hel generasjon. Hvor hadde årene blitt av? Det var ikke så altfor mange årene igjen før Julian nådde alderen hun hadde hatt da hun hadde født ham. Selv kom hun aldri til å oppleve det, innså hun idet et blankt slør med ett la seg over øynene, men hun blunket det vekk med det samme det hadde dukket opp. Deretter hentet hun seg selv tilbake til nuet, og gikk ut av døren.
   Tilbake i sofaen lå fortsatt Julian som en filledukke hensynsløst slengt fra seg. Han hadde ikke tatt noen notis av hvordan moren hadde nølt før hun hadde gått, og nå kjente han for alvor hvordan anstrengelsene hans hadde utpint ham for energi. Det var så vidt han hadde krefter nok igjen i kroppen til å holde øynene oppe.
   Men så med ett grep hans innvendige kontrollrom fatt i spareblussene, og sendte ham som en nyttårsrakett opp på to ben igjen. Engstelig kikket han ut vinduet, bare for å lettet kunne konstatere at aktiviteten i nabohuset, McLurv-festningen, virket forholdsvis laber. Det var ingen Sonny på vei mot hans og morens residens på den andre siden av veien. Likevel hindret det ham ikke i å småjogge da han vendte nesen mot badet og dusjen. All denne virksomheten hadde gjort ham svett og antakelig ganske illeluktende, og i sin iver etter å gjenoppta tilværelsen som ren og nyparfymert, hadde han fullstendig glemt å finne frem både håndklær og nyvaskede filler å iføre seg etterpå. Dette kom han selvfølgelig på først da han var vel innelukket i dusjkabinettet, og han bannet idet det gikk opp for ham at han ikke bare kom til å måtte gå ut av badet splitter naken, men han måtte gå gjennom både første og andre etasje før han kom til rommet sitt i tredje. Ulempene ved å bo i et tårn lo hånlig av ham der han gned seg inn med dusjsåpe med papayalukt og bannet mer intenst enn forrige gang. Mulighetene til å ta på seg klærne han nettopp hadde flådd av seg, nådde ikke frem til ham.
   Da han avgjorde at han hadde tilbrakt nok tid under rennende, varmt vann, gikk han ut av dusjen, snek seg over gulvet og åpnet døren på gløtt. Selvfølgelig var det ikke noen andre enn ham i huset, men han la klynkende merke til hvor urovekkende store vinduene i rommet var. Riktignok var det ingen på den andre siden av dem per akkurat nå, men hvis skjebnen hatet ham, en mulighet han fant sannsynlig i aller høyeste grad, kom den nok til å plassere noen der idet han besluttet at det var klar bane. Likevel oppnådde han ingenting ved å kun stå og lure i dørsprekken heller. Innerst inne visste han at det bare var å la det stå til.
   Fortere enn han selv anså som fysisk mulig for en som ham, skjøt han som et prosjektil ut fra badet. Han kuttet svingen som førte ham mot trappen så mye at han nesten gikk over ende, men greide akkurat å innhente seg før det gikk galt. I trappetrinnene var han ikke like heldig, og det glatte kirsebærtreverket nektet å oppføre seg pent mot Julians våte fotsåler. Resultatet ble at han falt fremover, og skubbet håndleddet mot noen trinn lenger oppe. Selv om det sved, priset han seg heldig over at det tross alt var håndleddet, og ikke en viss annen kroppsdel.
   Etter en halsbrekkende ferd gjennom også andre etasje, stod han omsider i det lille, runde rommet sitt, som ironisk nok hadde hele fire vinduer. Et kort sekund grublet han over hvor godt synlig han var her oppefra, og at han i tårnet sitt kneiste godt over de fleste andre bygningene i nabolaget. Han følte seg nesten som et utstillingsobjekt; som et kunstverk i all sin nakenhet der han stod beskyttet bak glass i en høyde som ga ham utsikt og forbipasserende innsikt. Deretter tittet han nedover seg selv, og så hvordan den blekrosa huden nesten skar i øynene som en følge av det minkende solskinnet. Han ble rent snøblind, og besluttet å spare omverdenen for synet av medmenneskelige årsaker. Dermed åpnet han det flettede klesskapet og fant frem en svart bukse. Om skuldrene slengte han favorittskjorten i burgunderrødt, og rundt halsen hengte han et hodeskallesmykke. Han ga helfigursspeilet ved siden av en inspeksjon, og kunne glisende fastslå at synet som møtte ham, tross alt kunne ha sett verre ut. Han plasserte hånden på hoftebenet, lente seg over til siden og prøvde å se tilbakelent, kul og sexy ut. Med senket hode og øyne som stirret på ham fra speilbildet bak halvlukkede øyelokk, ville han ikke akkurat påstå at han direkte mislyktes, men likevel… Det var et spesifikt noe som manglet. Så klart kunne han skylde på det gylne lyset som skyldtes en sol i nedgang, men det var likevel noe annet som…
   Så kom han på det.
   Det var velsignet kort vei fra hans rom i tredje til Gabrielles i andre, og han bykset ned trappen på nytt, noe som var enklere nå siden han hadde fått på seg sokker, og halset inn på morens værelse. Overfor sengen stod et sminkebord, og han rev den første skuffen åpen for å se hva han kunne finne.
   Utvalget var overveldende. Sant nok hadde Julian sett moren ha flere farger enn hva som finnes i regnbuen i ansiktet på én gang, men at det skulle vente et arsenal av et slikt kaliber på ham, hadde han aldri trodd. Halvparten av remediene visste han ikke engang hva var.
   For å unngå å gjøre noe galt, holdt han seg til hva han visste med sikkerhet var en kajal, og førte den med en undring verdig en barneskoleelev i blomster-og-bier-timene opp til ansiktet. Helt nederst på øyelokket hvor vippene var festet, tegnet han opp en tykk strek. Den så faretruende sort ut i det ellers så påfallende lyse ansiktet. Likevel så det bedre ut straks han hadde skapt en tilsvarende strek over øyelokk nummer to. Da han i tillegg malte også våtkanten på begge øynene med den samme sorte fargen, begynte det nesten å ligne noe. Visuelt intelligent som han var, klarte han straks å sette fingeren på hva som ville fjerne ”nesten” fra setningen, og gnidde de ganske markerte øverste strekene utover til han fikk en sotet effekt.
   I neste øyeblikk ringte det på døren. Kajalen falt til gulvet med en dempet lyd, og trillet innunder sminkebordet. En momentan skjelvning som begynte som en svak krusning, men etter hvert tiltok til det kunne ha gitt et aldri så lite utslag på Richters skala, førte til at Julian der og da minnet lett om en epileptiker. Helst av alt ville han spurte til døren og omfavne Sonny, men en underlig bedøvelse gjorde alle forsøk på bevegelse forgjeves.
   Det ringte på igjen, og Julian tok til fornuft. Derimot var gangen hans varsom i stedet for voldsom for å unngå å gå i dørken på veien, og han følte seg svimmel da han omsider åpnet utgangsdøren i lyst tre.
   For så å bli slått til bakken med styrke som bare skuffelse får til. For foran ham stod ikke det skjøre, engleaktige romvesenet som han fortsatt ikke skjønte hva gjorde blant alminnelige dødelige, men det heller ulike søskenparet Elegía, hånd i hånd. Arielle, som gikk i klassen over ham, så ut som en gresk gudinne med sin gnistrende bronsehud og brunsorte, omhyggelig oppsatte hår. Mio, som gikk i klassen under ham, så på sin side ut som et gjenferd der han med sin bleke hud, som var gjennomgående hvit i motsetning til Julians svakt rødlige, stirret på ham fra under en sort lugg. Håret hans var derimot ikke varmt og sydlandsk som hos søsteren, men mer som om det på en måte var støvete.
   ”Kan vi komme inn?” spurte omsider Arielle utålmodig. Julian hadde så langt bare glodd matt på dem, misfornøyd med tanke på hvem han i stedet hadde trodd kom til å være først ute. Nå ristet han på hodet som for å vekke seg selv fra transen, og steg til siden for å slippe gjestene inn. Han gjorde en dramatisk gest, og proklamerte teatralsk: ”Velkommen skal eder være til mitt ydmyke hjem, madame og monsieur!” Hadde han bare valgt fransk på skolen i stedet for spansk, hadde sikkert ikke uttalen hans vært så skjærende heller.
   Uavhengig av det, kom Arielle og Mio innenfor, og så måpende rundt seg.
   ”Wow. Du har… stått på”, bemerket Mio imponert, og Julian tok strunk imot rosen med et bredt smil. Han skulle innrømme selv at stuen hans så mildt sagt praktfull ut etter at han hadde blitt ferdig med den, så han tillot seg selv å smile i enda noen sekunder.
   Kort tid etter Elegía-søsknenes ankomst, rakk omtrent ikke ringeklokken å puste før den ble trykket inn av nye fingre. Men da det hadde gått en halvtime, og førsteetasjen langsomt ble trang med folk, glimret Sonny fortsatt med sitt fravær. Julian trippet nervøst rundt og kikket på det som var av klokker. Av og til så han på den som hang på veggen, mens han andre ganger spurte de andre. For hvert minutt han fikk greie på at hadde gått, hamret hjertet hans hurtigere og hurtigere. Hva hvis han ikke kom? Hva skulle han gjøre da?
   Like brått som om han virkelig hadde like mange overnaturlige evner som det Julian likte å tillegge ham, stod Sonny nesten umerkelig på dørterskelen. Det var som om Julian hadde skjønt at det var han som kom da dørklokken kvart over syv hadde kimt. Lyden var liksom fagrere denne spesielle gangen; lysere og klarere. Og nå stod han plutselig rett fremfor ham, kanskje så mye som ti centimeter høyere enn ham, og så sjenert ned på ham med de blåeste øynene Julian noen gang hadde sett.
   ”Jeg var et øyeblikk livredd for at du ikke skulle komme”, sa Julian, og sparket seg selv i leggen to ganger; den første for at han hadde brukt et så sterkt ord som ”livredd”, i stedet for eksempelvis ”småredd”, og den andre for at han på ingen måte greide oppgaven å skjule det lettede stemmeleiet. Likevel, var det noe inne i ham som sa, hvorfor skulle han egentlig skjule noe som helst hva angikk hvor uhyre tiltrukket han var av denne magiske skapningen? Han hadde da aldri tidligere hatt noe problem med å uttrykke seg verbalt til noen han betraktet som attraktive. På den annen side hadde han heller aldri følt et så kraftig sug i magen bare ved å snakke med noen, et sug som både gjorde ham dårlig og fikk ham til å føle seg til de grader ovenpå. Aldri før hadde han opplevd å få hjertet i halsen ved lyden av en dørklokke eller at ordene stokket seg før han fikk sagt dem, og aldri før hadde han følt en slik… dragning mot noen. Selvfølgelig hadde han følt begjær, og blitt seksuelt pirret ved å være i nærheten av en annen, men dette var annerledes. Det var ikke først og fremst erotikk han ønsket med Sonny, men nærhet. Han lengtet etter å kjenne Sonnys lange, slanke hånd mot kinnet sitt, etter å ha de smale fingrene hans tvinnet inn i det viltre, tovede håret sitt, og etter de tynne armene hans rundt livet sitt. Han higet etter evigvarende samtaler der de lesset av seg sine innerste sorger, for så å omfavne hverandre. Det han ville ha, var stunder foran peisen, endeløse dager der bare de to var sammen, og noen å våkne opp med, i motsetning til noen han bare sovnet med.
   Hele himmelen deiset ned i hodet på Julian og slo ham i ubalanse. Han trodde han, av alle ting, faktisk og helt egentlig var forelsket.
   For å komme over sjokket, skyndte han seg bort til stereoanlegget, satte på noe sær synth-rock, og dyttet en øl inn i hånden på Sonny, som stod ut blant mengden som en abyssiner blant en gjeng huskatter.
   ”Kos deg”, sa han til ham, og så måtte han gå et annet sted for å unngå å hyperventilere.

fredag 1. juli 2022

Juni 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine og Martina (vi kom på andreplass!) og rave på Det gamle biblioteket. Øl med Mari og Marie på Oslo mekaniske. Middag på Sara med Renate, Mari og Vibeke. Piknik i hagen hos Mari. Besøk hos Vibeke. Pizza på Peloton med Vibeke.






TV-serie: Jeg har omsider sett ferdig The Expanse, som er en serie jeg likte godt nok til å fortsette å se på, men samtidig ikke godt nok til å unnslippe en slags utålmodighet etter å bli ferdig så jeg kunne se på andre ting. Jeg sleit med å klare å følge med på handlinga, som sikkert er mer hjernen min sin feil enn serien sin, men mer enn det klarte jeg aldri å bry meg nok om det som skjedde. Til det blei virkemidlene serien tok i bruk rett og slett for forutsigbare. Manuset blei litt for teatralsk til tider, og det var i overkant mange redda-i-siste-liten-sekvenser til at jeg egentlig noen gang bekymra meg for åssen det skulle gå. Men, underveis tok serien opp mange interessante temaer, og proto-molekylet begeistra og fascinerte meg. Syns forøvrig også det var gøyalt at i sesong fire, når menneskeheten er i ferd med å kolonisere planeten Ilus, så kommer de over noen eldgamle, mystiske strukturer bygd av en tilsynelatende utdødd romvesenart de kaller "Builders", og etter hvert begynner folk å vise symptomer i form av grønt utslett på en sjukdom de ikke finner noen medisin for. Dette er basically plottet i Subnautica, bare at der er romvesenarten kjent som "Architects." Strukturene i The Expanse og Subnautica ligner til og med på hverandre reint designmessig. Jeg veit ikke om det ene er inspirert av det andre, eller om dette bare er nok et eksempel på den kollektive underbevisstheten, men jeg satte pris på det okkesom. 

Og derfor har jeg også fått sett første del av sesong fire av Stranger Things! Som jeg har hatt masse glede av. Jeg syns det er deilig at serien har fått et større alvor igjen etter en tredje sesong som blei i overkant lett, og jeg liker karakterene, stemninga, musikken og det visuelle såpass godt at det nesten kunne handla om hva som helst, plottet er liksom sekundært, jeg bare elsker å oppholde meg i dette universet. Med det sagt begynner jeg å bli litt lei av at det egentlig skjer det samme i hver eneste sesong. Vi kan godt få litt ordentlig utvikling snart. Jeg har ikke lyst til at også denne serien skal gå i Killing Eve- og Walking Dead-fella.



Film: Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, men den eneste filmen jeg så denne måneden var Lost Highway. Ikke for det, altså; når man først skal se bare én film en måned, er det helt i orden at den filmen er nettopp Lost Highway. Jeg trur kanskje dette kan være den David Lynch-filmen jeg liker aller best (kanskje bortsett fra The Straight Story, som tross alt er den minst Lynchete filmen hans). Den er over the top på den måten bare David Lynch kan tillate seg å være, den er ubehagelig og kul, og estetisk og stemningsmessig er den et helt eget moodboard. David Lynch har sjøl sagt at det ikke er noe poeng i å "forstå" den, at den mer skal oppleves som en sinnstilstand enn ei fortelling, og det er en måte å både lage og innta kunst på som jeg stiller meg bak. Nå er forøvrig min personlige tolkning at det hele dreier seg om parallelle dimensjoner og triggerpunkter der de parallelle dimensjonene blør over i hverandre, noe som sikkert overrasker ingen, men ikke la dét komme i veien for å oppleve filmen på den måten som gir mest mening for deg.



Bok: I går leste jeg ut økoromanen Sarabande av Sara Sølberg, ei bok jeg egentlig har brukt altfor lang tid på, men grunnen til det, er at den rett og slett er litt… seig. Bevares: den er vanvittig godt skrevet, og på setningsnivå er Sara bedre enn de aller fleste. Jeg veit derimot ikke om det egentlig skjer nok i den til å forsvare at den skal være 277 sider lang, jeg lurer på om dette er ei bok som kunne vært vesentlig kortere uten at det hadde gått på akkord med alt hun vil fortelle. For meg blir den litt for langtrukken (jeg sier ikke at jeg sjøl er noe flinkere til å fatte meg i korthet, altså). 


På den annen side: bare hør på dette, da:


Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado.


Jeg har ikke kommet langt nok til å ha gjort meg opp noen ordentlig mening ennå, men jeg merker jeg allerede er litt redd for at den skal ligne for mye på noe av det jeg sjøl har skrevet? Liksom, jeg er redd framtidige lesere av mine tekster skal tenke at jeg prøver å kopiere Machado når jeg egentlig har skrevet som jeg gjør i mange år før jeg i det hele tatt visste hvem hun var. Jeg utviste i sin tid samme typen furten begeistring over Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg trur mer eller mindre samtidig litteratur som ligner på hverandre har mer å gjøre med nettopp den kollektive underbevisstheten og sosiokulturelle strømninger enn et ønske om å kopiere andre, men jeg har jo likevel et kanskje egoistisk ønske om at det jeg gir ut skal oppleves som noe man aldri har sett maken til før. Fordi disse blurbsene er jo nøyaktig det jeg har lyst til at folk skal si om mine tekster:



Musikk: Innrømmelse: jeg er fortsatt dypt personlig fornærma over at TR/ST avlyste Europaturneen sin knappe to uker før den skulle begynt og så deretter bare snakka på sosiale medier om hvor mye han gleda seg til å spille konserter i USA uten å nevne den avlyste turneen med et ord, og så, plutselig, annonserte han slippfest for den nye singelen sin i Paris med to dagers varsel, og liksom, når du plutselig kan dra til Paris for å slippe en ny singel, hvorfor kunne du ikke dra på Europaturné noen uker tidligere? Jeg skjønner også at uforutsette ting kan skje, men det hadde vært greit med noen få ord om hvorfor eller i det minste en, y'know, vedkjennelse. Men så er det nå en gang sånn at den nye singelen tross alt er så bra at jeg nesten glemmer at jeg egentlig fortsatt er sur på han som har lagd den. Den er TR/ST på sitt beste; aggressiv og truende, men samtidig intenst energisk og fengende. Den gir meg følelsen av å gå tur om natta rett før det begynner å tordne. Den tente også en gnist av inspirasjon som jeg den siste tida har savna, problemet var bare at samme dagen singelen blei sluppet, som også var da jeg følte den sterkeste tilstedeværelsen av denne inspirasjonen, hadde jeg egentlig ikke tid til å skrive. Jeg fikk rabla ned et avsnitt i full fart før jeg måtte videre med et håp om å ta opp igjen tråden seinere, men det har jeg dessverre ikke fått ordentlig til fordi jeg ikke har klart å finne tilbake til den mentale tilstanden jeg blei satt i de første gangene jeg hørte den. Jeg har dog ikke gitt opp håpet. Det er tross alt få artister som har inspirert meg så mye som TR/ST de siste åra, så det overrasker meg ikke om jeg kommer til å oppdage flere lag ved denne låta etter enda flere gjennomlyttinger. Og: jeg kan ikke nok om musikkteori til å kunne ordet for det som skjer på 2:13, men jeg elsker det så utrolig mye, og det er kanskje mitt favorittsekund i hele låta.