The Straight Story (1999)

En vakker dag går Alvin Straight rett i dørken hjemme i huset sitt. Omtrent samtidig får broren hans slag, og Alvin, som ikke har snakka med Lyle, som han heter, på ti år, finner ut at dette minsanten er tida for å ta seg en prat med ham på. Problemet er bare at Alvin bor i Iowa. Det gjør ikke Lyle. Han bor i Wisconsin. Og hva verre er, ser Alvin for dårlig til å kjøre bil, og dattera hans er uføretrygda. Dermed tar Alvin tak i det nærmeste han kommer et transportmiddel i nærheten, nemlig gressklipperen sin, og durer av gårde. På veien møter han forskjellige folk og forskjellige skjebner, slettes ikke forskjellig fra for eksempel The World's Fastest Indian, som jeg anmeldte for noen måneder siden.

Dette kunne veldig lett ha endt som ei kjempesviske. Jeg mener, vi har jo tross alt sett folk gjøre utrolige ting og snakke med mennesker med forskjellige problemer og livshistorier tidligere, og i begynnelsen skal jeg innrømme at jeg faktisk var litt skeptisk. Men dette er faktisk veldig forseggjort, og personene han møter underveis er troverdige og bærer med seg historier som er akkurat spesielle nok til at de er interessante, og akkurat hverdagslige nok til at det ikke føles påtvungent. Dessuten er jo sikkert Alvin Straight en av verdens søteste menn over 70.

Tittelen spiller på, noe som kanskje er innlysende, mer enn etternavnet til vår venn. Alt som skjer i filmen, har et gjennomgående hverdagspoetisk preg som aldri blir for famlete og flåsete. Det hele blir rørende og med ei slags stadig overhengende ro ved seg. Pent, koselig og ikke så reitn lite sjarmerende er akkurat hva det er. Dessuten håper jeg ikke at jeg spoiler noe ved å nevne at slutten er befriende fri for klisjeer.

Må forøvrig nevne at jeg syns det er temmelig ironisk at en kar som David Lynch har lagd en film med en sånn tittel, egentlig. Wøhøhø.

Dommeren har talt: 5