Equilibrium (2002)

Konseptet her er orgasmisk genialt: en gang i forholdsvis nær framtid har menneskeheten blitt vettaskremte etter at tredje verdenskrig tok knekken på folk flest. De stakkarene som faktisk overlevde, har kommet fram til at de ikke kan takle påkjenningene fra en fjerde verdenskrig, og har dermed innført forbud mot det de mener er grunnen for krigshisseriet våres, nemlig følelser. Med andre ord er alle måter å uttrykke følelser på, som kunst, poesi og musikk, bannlyst, og brennes hvis følelsespolitiet kommer over det. Følelespolitiet har òg rett til å arrestere alle som føler åpenlyst, i og med at de er spesialtrente til å kjenne igjen følelser hos andre. Vår venn Batman, denne gang kjent under navnet John Preston, er en del av eliten i dette følelsespolitiet, som stadig kommer i klammeri med resistansen. Men så skjer det som det alltid gjør, og kjære Preston begynner å sette spørsmålstegn ved ideologiene til regjeringa.

La meg få begynne ved å si at dette er uhyre vellaga til fingerspissene. Dette er en veldig detaljrik film, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Dette er en modernists verste mareritt der befolkninga lever innegjemt blant hvite, tomme vegger i svært spartansk innreda rom, og folk med grå ansiktstrekk marsjerer etter hverandre i like klær for å få sin daglige dose ikke-følesesdop. Christian Bale er en edelstein i rollen som tøffasen herr Preston, og han er akkurat passe feig, lidenskapelig og desperat til at han er veldig, veldig troverdig. Dessuten er kampscenene nok til å la tenna løpe i vann.

Eneste minus jeg kan komme på ved denne filmen, er at jeg vil at det skal vare lenger! Den er altså veldig, veldig bra, men jeg ville ikke at det skulle være over så fort. Mot slutten syns jeg de når en konklusjon litt forhasta, faktisk, og sjøl om jeg for all del satt igjen med et dundrende hjerte og et kjempeglis da rulletekstene begynte å vel, rulle, hadde denne filmen fint kunne takla å vare i både to og tre timer. Det er tross alt en omfattende idé filmskaperne har gitt seg til å leike med, og det kunne veldig gjerne ha blitt gjort enda mer ut av den.

Bortsett fra dét, har jeg fint lite å klage på. Dette er en veldig deilig film. Jeg blir igrunn veldig misunnelig for at det ikke var jeg som kom på ideen.

Dommeren har talt: 5