Saibogujiman kwenchana (2006)

- bedre kjent under sin engelske tittel I'm a Cyborg, but That's OK.

Etter noe som blir tolka som et sjølmordsforsøk, havner Young-goon, spilt av ultrasøte Su-jeong Lim, på et mentalsjukehus. Hun har blitt oppdratt av ei schizofren bestemor, som innbiler seg at Young-goon er ei mus. Young-goon, på si side, innbiler seg at hun er en cyborg, og at hun derfor ikke kan spise. Det ville ha ødelagt maskineriet hennes. På mentalsjukehuset møter hun den ikke mindre søte Il-Sun, som går med maske etter å ha prøvd å brenne vekk ansiktet sitt, et vakkert ansikt han påstår er skylda for at han blei gjengvoldtatt i hæren. I tillegg har han sydd igjen rumpa si. Il-Sun blir betatt av Young-goon, og prøver å få henne til å spise igjen. Og tragiskvakkert som det høres ut, er det faktisk aller mest hylende morsomt.

I'm a Cyborg, but That's OK har blitt sammenligna med Gjøkeredet, og det er ingen dum sammenligning. Samtidig syns jeg den minner om sin fellow perle Science of Sleep, for den har liksom touchet av surrealisme og drømmesekvenser i behold. Sikkert er det i alle fall at dette er en film som har det absolutt aller meste. Den er veldig varm og sjarmerende, og til tross for at du er nær ved å tisse på deg av alle innfalla til den brokete gjengen som bor på sjukehuset, prøver aldri filmen å henge dem ut. Du ler med dem, ikke av dem, og man kan virkelig ikke annet enn å bli oppriktig glad i dem.

Men i tillegg til å være søt, sjarmerende og sinnsformørkende morsom, har den sine alvorligere undertoner og. Begge hovedrollene har sine historier, og filmen er ikke så helt nøytral i måten den framstiller elektrosjokkmetodene pleierne bruker på såkalte "umulige" pasienter. Denne filmen har rett og slett mye av det som er bra, og uten å gå over styr på noen av delene. Ikke noe av det føles overdrevent eller påtvunget. Deilig.

Som et lite P.S. kan jeg nevne at den er litt uforståelig. Men hvem har vel noen gang skjønt seg på Chan-wook Park sine filmer?

Dommeren har talt: 6