Lunisand – episode 23: Sonny og forglemmegeien

Dette er den siste hele episoden jeg skreiv om Lunisand. Jeg begynte på en episode 24 som aldri endte opp på Skrivebua fordi den aldri blei ferdig, de to avsnitta det er snakk om kan leses her. Som jeg var inne på sist, fant jeg vel egentlig ut mens jeg skreiv at historien til Sonny og Julian var den som interesserte meg mest, og da den nådde sitt klimaks i denne episoden, gikk piffen litt ut av prosjektet og jeg klarte aldri å skrive videre.

Og så er det en annen ting, og det er at det har ikke akkurat vært til å stikke under en stol at det har vært laber aktivitet her i det siste. Jeg er umotivert, uinspirert og sliten, og de tre siste ukene har jeg i tillegg vært sjuk med feber, hoste og slapphet som følge av ymse betennelser. Sist gang jeg følte at jeg følte noe på ordentlig, var da jeg spilte Subnautica og leste bøkene til Anne Carson. Jeg har likt å ha en grunn til å blogge i midten av måneden. Som den autisten jeg tross alt er, liker jeg å ha et fast holdepunkt å ta utgangspunkt i, det gjør ting så mye lettere for meg. Å ha mine faste månedsoppsummeringer og (inntil nylig) Lunisand har føltes som ei forsikring og et lim som holder alt sammen. Og i det siste har det også vært det eneste jeg har hatt å si, det eneste jeg har hatt lyst til å meddele til alle og enhver. Jeg har følt på en del kjipe følelser i det siste, men jeg merker jeg er lei av å blogge om det, for det er de samme tinga som det alltid er og jeg har ikke noe behov for å gjenta meg sjøl i det uendelige. Livet mitt for noen år siden pleide å innebære flere forandringer, mens de siste åra klarer jeg knapt å skille fra hverandre. Jeg føler meg gammal og irrelevant og kjedelig. 

Poenget var egentlig ikke å sutre, poenget var at jeg egentlig har veldig lyst til å holde fast ved rutina med å, om ikke annet, i hvert fall blogge rundt hver fjortende dag, men så veit jeg ikke helt hva jeg skal fylle midten av måneden med om ikke Lunisand. Jeg har jo også en Patreon nå, for dere som liker å lese skjønnlitteraturen min, og jeg liker egentlig å holde skjønnlitteraturen min og blogginga mi adskilt på denne måten. Så: om du har noen forslag, eller om det er en slags fast spalte du kunne tenke deg å lese rundt midten av hver måned, kom gjerne med innspill! Så skal jeg gi dere aller siste episode av Lunisand-sagaen. Det vil si at fra og med nå finner du alt som fins av Lunisand ved å klikke på Lunisand-knaggen.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?

Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny så på ølen i hånden sin som om han aldri hadde sett en før i hele sitt liv. Det hadde han på en måte heller ikke. Selvfølgelig hadde han jo sett ølflasker ved unevnelige anledninger når han gikk forbi alle de gule kassene stablet oppå hverandre i butikkene, men dette var første gang han holdt en i sin egen hånd og ble forventet å drikke av den. Han så seg fortapt etter Julian, men han hadde blitt borte i mylderet. Selv om det var ham han var hos aldri så mye, kunne han ikke hjelpe seg for at han følte seg i feil element. Hadde bare Theresa vært her!

   Ut fra høytalerne på stereoanlegget i hjørnet sivet det ut noe hodepinefremkallende greier med skingrende datapip som hovedbase. Sonny kunne ha fått sprengte blodkar av mindre, og dyttet seg gjennom menneskemassen på vei vekk fra lydkilden. Skjønt, det var ikke den letteste oppgaven han hadde påtatt seg i dag. Ærlig talt hadde han aldri trodd at det bodde så mange mennesker i Lunisand. Nå var vel kanskje ikke alle derfra heller, men ansiktene til de fleste virket kjente for ham, til tross for at han ikke hadde snakket med noen av dem før, bortsett fra Julian, så klart.

   Langs den ene veggen stod et langbord med en skrikende rosa duk på. Oppå duken var det plassert et utall desserter, den ene mer kaloririk enn den andre. Folk her syntes å være mer opptatt av å drikke enn å spise, så Sonny satte fra seg ølflasken på bordet, grep en av engangstallerkenene som var satt frem, og forsynte seg grådig av en forlokkende tiramisu som dro ham til seg som en hulder.

   Da han så seg ferdig med å lempe sukkerbomben over på tallerkenen sin, tok den ikke bare opp all plassen, men den lå som et flere etasjer høyt spir oppå pappskiven. Sonny tok en plastskje, kylte den inn i fettårnet og førte herligheten opp mot munnen.

   Hadde han nølt et sekund eller så med å stappe den innenfor, hadde han nok luktet at den søte duften egentlig var litt vel søt, nå som han holdt den så nært opptil nesen. Derimot hadde ikke Sonny spist i hele dag, ikke på skolen en gang, og en relativt nylaget, kraftig angende tiramisu ble en så stor fristelse for ham at han nærmest handlet ut fra urinstinktet, og ikke den fornuftige hjernedelen som dempet skrek i bakgrunnen at ikke alle søte lukter tilhører matretter som er på riktig side av kvalmhetsskalaen. Konsekvensen ble dermed som den måtte, og idet Sonny svelget unna den oversukrede, svakt kaffeaktige konsistensen, kunne han, etter bare et par øyeblikk, kjenne hvordan det han nettopp hadde slukt, var i full fart på vei mot dit den hadde kommet fra – nemlig utenfor Sonny.

   I fullt villrede virret Sonny med hodet mens kinnene hans blåste seg utover. Den beske smaken av magesyre blandet med den vamle kremen fylte munnhulen hans, og aller mest ønsket han å skille leppene fra hverandre og få det ut. Men han var gjest, og til og med i hans eget hjem ville spy utover gulvteppet både ha vært en uappetittlig og uhøflig affære. Til han fant badet, fikk han heller bare presse hendene mot munnen og prøve å holde smørjen innenfor. Ikke tale om at han skulle svelge denne avskyelige suppen igjen.

   Mens han fortsatt prøvde å få øye på noe som kunne ligne en dør over hodene omkring ham, var det en fast hånd som grep ham om armen. Vedkommende sa ett eller annet, men Sonny kunne ikke få det med seg som følge av den syretrippinspirerte ”musikken” som fortsatt ljomet som et støyende, trykkende bakgrunnsteppe. Så begynte armen å dra i Sonny, og hadde han allerede da oppdaget at den tilhørte Julian, hadde sikkert oppkastet havnet på dem begge som følge av overraskelse og brå ekstase, men heldigvis gjorde han altså ikke det. Han holdt blikket rettet mot bakken i konsentrasjon, og først da han var utenfor og gjenkjente stemmen som ba ham om å ”vrenge seg”, kunne han endelig slippe alt han hadde av manerer og fokus og la den vemmelige væsken velte ut av ham. Tulipanene han stod bøyd over, mottok en sur dusj.

   ”Første gang du drikker, dette?” spurte Julian, og først nå ble Sonny klar over at han holdt det skulderlange, sorte håret hans bort fra ansiktet og munnen, som stadig sendte nye stråler syrlig, tynn grøt ut av ham.

   Sonny skulle gjerne ha svart at han ikke hadde drukket noen ting, men munnen hans var altfor full av spy til å romme ord i tillegg.

   ”Det var sånn for meg òg, tru meg”, trøstet Julian, ”men i løpet av den første halvtimen? Magen din må være laga av silke.”

   Omsider rettet Sonny seg opp, og hans eget hår kilte ham i nakken idet Julian slapp taket i det. Et kort sekund beveget han en finger opp mot det bare for å se om han kunne kjenne at Julian hadde tatt i det.

   ”Det var noe jeg spiste”, unnskyldte Sonny seg. Stemmen var ru som følge av brekningene.

   ”Keep telling yourself that”, lo Julian, men før Sonny fikk protestert igjen, hadde Julian sagt til ham: ”Vent her. Jeg stikker og venter vann til deg. Mer alkohol får ikke du av meg i kveld.” Dermed forsvant han, og Sonny pustet lettet ut. Han kunne ikke akkurat si at han hadde så lyst på mer alkohol heller, eller alkohol i det hele tatt.

   Da Julian hadde forsvunnet inn igjen, gikk Sonny og satte seg på husken familien Azul hadde i hagen. Det var et plaststativ i blide farger av beste lekeplasstype. Han våget derimot ikke å huske noe særlig. Han var redd bevegelsene ville gjøre magen hans ustabil igjen.

   Han merket nesten ikke at Julian var der igjen før han fikk et deilig avkjølende glass opp mot leppene.

   ”Drikk, og rop mer på elgen hvis du må”, sa Julian. Han hadde satt seg på huk foran Sonny, og han… Sonny begynte å skjelve… støttet seg med den ene hånden mot kneet hans.

   Sonny tok glasset fra ham og tømte det i en eneste munnfull. Munnviken hans rynket seg av oppkastrestene som ble vasket tilbake igjen i magesekken, men da han var ferdig, følte han at munnen hans var mye renere.

   ”Takk”, sa han, og stemmen var fortsatt hes.

   ”Næh, det var så lite. Jomfruer i nød er tross alt min spesialitet”, gliste Julian, tok glasset fra ham og satte det ned i gresset, som hadde begynt å kjølne nå som det hadde blitt senere. Tussmørket hadde overtatt for dagslyset, og kun en blek stripe mot vest vitnet om at solen en gang hadde vært der.

   En liten stund var det helt stille mellom de to. Sonny nistirret på hånden til Julian som fortsatt lå rolig på kneet hans, som ennå dirret av begeistring. Han lurte på om Julian kunne kjenne det, og ble lyserød i ansiktet på et eneste øyeblikk. Der og da lovpriset han det kamuflerende mørket omkring dem.

   ”Blir du med inn igjen, eller? Det er litt småkjølig ute”, sa Julian omsider. Sonny oppfattet nesten ikke hva han sa, men tenkte på hånden hans. Den føltes varm, selv gjennom buksestoffet.

   ”Mhm”, sa han dermed fraværende, og la skuffet merke til hvordan Julian reiste seg, og dermed slapp taket. Han hadde lange, bleke fingre med avtygde negler, så Sonny.

   Da Sonny ikke gjorde tegn til å ville flytte på seg, sa Julian til ham, mest for å fylle stillheten, virket det som: ”Du virker ganske edru, jeg skal innrømme det.”

   ”Jeg er ikke full”, sa Sonny litt kvast, og øyebrynene hans snørte seg ufrivillig sammen på midten.

   ”Nei, det er jo det jeg sier. Kanskje det hjalp å kaste opp”, sa han, og Sonny begynte å skjønne at hva enn argument han kom med, kom ikke Julian til å tro på ham.

   ”Så, bevega vi oss, eller?” sa Julian utålmodig, og noe langt bak i hukommelsen til Sonny greide å fiske opp at han hadde spurt om det tidligere også.

   ”Hm? Ja, jøss, seff”, sa han, og kom seg på bena, bare for å oppleve at Julian lo av ham.

   ”Hva?” spurte han irritert, ”jeg står stødig, og…”

   ”Det er ikke det jeg ler av”, sa Julian, og tok seg sammen for å undertrykke latterhikstene, ”seff.”

   ”Hva sa jeg nå, da?” spurte Sonny frustrert, og slo ut med armene.

   ”Seff”, gjentok Julian, og måtte le igjen.

   ”Hva er det som er galt med det?” spurte Sonny, og følte seg irriterende furten.

   ”Hallo. Det er bare så uke trettifire”, kniste Julian, en lyd som minnet Sonny i moderate mengder om et esel.

   ”Nei, unnskyld”, sa Julian, og rettet seg opp. Han kremtet og gjorde et nummer ut av å holde seg alvorlig, men ansiktet hans sprakk opp igjen i et flir idet han så på Sonny.

   ”Det var litt morsomt?” sa Julian, fortsatt flirende, og stakk en finger innimellom ribbena til Sonny.

   ”Nei, ikke…” kom det fra Sonny, som straks knakk over på den siden Julian hadde stukket ham.

   ”Jasså, du er kilen!?” ropte Julian triumferende, og holdt begge hendene opp til ansiktet mens fingrene hans vridde seg som ormer.

   Og dermed startet en halsbrekkende jakt gjennom hagen. Sonny løp forrest, og for hver gang joggeskoene hans klasket mot det kveldsfuktige gresset, ble alderen hans mental senket med én måned. Så etter flere runder rundt huset, gjennom huskestativet og på alle sider av den digre eiken, var Sonny forvandlet til en hyperaktiv syvåring med latter som en blomstereng og øyne som en stjernehimmel.

   Det var ikke til å nekte for at han var i langt bedre form enn hva forfølgeren hans var, og idet han rundet hushjørnet for noe som sikkert var åttende gang, oppdaget han med ett at Julian ikke var å se. Hadde han virkelig løpt så mye ifra ham at han var igjen på den andre siden av huset? Han vippet hodet forsiktig til siden, og lot bare øynene synes idet han kikket rundt vinkelen. Ingen Julian var å se.

   Langsomt begynte Sonny å skritte baklengs. Blikket var stadig rettet mot langsiden av huset på utkikk etter tegn til bevegelse.

   Men Julian, som selvfølgelig hadde innsett for lenge siden at Sonny var ham overlegen på det området som dreide seg omkring fysiske evner, hadde en plan B. Og Sonny, det intetanende offeret, ble så skremt at han skled på det glatte underlaget idet han kjente en varm pust som slo mot nakken hans. Dette fremkalte naturligvis nye latterbølger hos Julian.

   ”Sorry!” hikstet han mellom gapskrattingen, ”men jeg måtte liksom ty til det psykiske planet når du eier meg på det kroppslige.”

   ”Det der…” Sonny var fortsatt skjelven der han halvveis satt, halvveis lå på den kjølige bakken, ”det der gjør du ikke igjen!”

   ”Sorry!” gjentok Julian, og han lo fortsatt idet han satte seg på huk ved siden av ham.

   Først nå la Sonny merke til at han hadde landet midt i en liten flokk forglemmegei. Blomstene så skjøre og bleke ut i det stadig større mørket. De lignet morild i grunt vann.

   Julian hadde tydeligvis sett hva Sonny så på, og plukket opp en blomst. Han tvinnet den noen ganger mellom fingrene, og fulgte sine egne handlinger nærmest hypnotisert med blikket.

   Omsider så han opp fra den, og så rett på Sonny. Nå som de så vidt bare kunne ane silhuettene til hverandre, var det lettere å gjengjelde blikket til Julian. Luften rundt dem spente seg, og Sonnys hjerte vibrerte under jakken. Denne stillheten var annerledes enn noen annen stillhet, og ikke en eneste gang så Julian bort eller sa noe som helst. Det var nesten som om øyeblikket var hellig, og Sonny kjente med ett en intens trang til å ta på Julian. Det ville være det eneste riktige å gjøre nå. Ikke si noe, men bare så vidt stryke underarmen hans, eller sette seg litt nærmere inntil ham, eller…

   Men selvfølgelig torde han ikke. Angsten var for sterk, og selvtilliten var for svak. Gang på gang prøvde Sonny å tvinge seg selv til å i det minste hinte til at han ville være nær ham, men han kjente at adrenalinet presset så hardt mot tinningene at det gjorde vondt bare av tanken.

   Kanskje satt også Julian og ventet på at Sonny skulle ta for seg noe. Da det ikke skjedde, brøt han den magiske atmosfæren, strakte armen ut og sa: ”Til deg.” Og idet han sa det, innså Sonny at han ikke egentlig hadde brutt den magiske atmosfæren i det hele tatt; tvert imot hadde han intensivert den, og var det to ord i hele verden som hadde vært de eneste riktige å si akkurat der og da, så var det ”til deg.”

   Sonny registrerte så vidt en bevegelse, og deretter en svak kiling oppe ved øret idet Julian festet den lille, blå juvelen i håret hans. Og før han rakk å få hjertebank fordi Julian igjen hadde tatt på ham, kjente han noe ved kinnet sitt. Det var varmt og bløtt, og like fort borte som det hadde kommet, men det var det vakreste Sonny noen gang hadde opplevd. Han fikk et sterkt behov for å gråte og le på én gang, og de motstridende følelsene gjorde at han bare satt der apatisk.

   ”Unnskyld”, hørte han stemmen til Julian hviske, og hans egne ben nektet å lystre ham idet han ville løpe etter Julian da han reiste seg og gikk.

Lunisand – episode 22: Sceneteppet løftes

Dette er nest siste episode av Lunisand. Planen var jo da jeg begynte å skrive dette for mange år siden, at det skulle være et slags evighetsprosjekt, i likhet med andre såpeoperaer, men så viste det seg etter hvert som jeg skreiv, at det jeg syntes var mest gøy å skrive om, var spenninga mellom Julian og Sonny. Jeg slutta litt å bry meg om alle andre enn dem. Syns også det er litt morsomt hvor "gammal" jeg må ha tenkt på Gabrielle som da jeg skreiv dette mot slutten av 2000-tallet. Hun er jo bare noen få år eldre enn det jeg er nå.

Tidligere episoder fins her.

Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Den fredagen stod Julian skummelt tidlig opp, men det var ikke for å dra på skolen. Faktisk svinset han rundt som om han blant annet hadde oppgaven om å løse allverdens konflikter hengende over seg idet skolebussen brølte forbi bambushuset i Gelé Allé. Gabrielle satt og betraktet ham fra den art nouveau-inspirerte sofaen. Hun hadde stått opp tidlig selv. De siste dagene etter at hun hadde fått beskjeden fra legen sin, hadde hun ikke kunnet sove om nettene. Det hendte i stedet at hun duppet av i løpet av dagen, ofte på de minst beleilige tidspunkt. Nå, derimot, kjente hun at det fylte henne med liv å se sønnen sin jobbe så hardt. Så fikk det heller være at han fikk en dag ekstra fravær på karakterkortet sitt. Denne festen hadde han planlagt lenge, og ikke minst hadde han snakket om at han hadde bedt nabogutten, Sonny McLurv. Hun måtte smile for seg selv. Hun hadde aldri opplevd sitt eneste barn virke så oppglødd bare hun nevnte et navn for ham.

   Akkurat som henne selv, var Julian en kreativ sjel, men der moren alltid hadde vært et naturlig talent med det skrevne ord, var sønnen allerede nå en svært dyktig kunstmaler, og hadde til og med hatt et bilde utstilt på Galleri Anfall, Lunisands kunstsenter for ungdom. Nå hadde han brukt sine medfødte evner til å mekke dekorasjoner ingen i den lille ørkenbygden hadde sett makne til. Hjemmelagede girlandere, serpentiner og konfetti ble hengt opp og strødd rundt hvor enn han gikk, og hele tiden sang han eller plystret han lystige melodier. Føttene hans fløt over gulvet som om han var en trikk på skinner, og nesten umerkelig begynte Gabrielles åndedrett å gå dypere og lengre inn i alle kroppens små avkroker og smug.

   Etter en stund var hele huset omgjort til et fyrverkeri av en ballsal. Glitrende bannere var festet mellom veggene, fargeglade bånd og sløyfer prydet trappen og møblene, og taket var pyntet med diverse krimskrams som tørkede blomster og annet nips. Straks etterpå ble dessuten luften fylt med lukter av varierende aromatisk grad. Gabrielle måtte fnise. Nå hadde tydeligvis Julian begynt å gyve løs på kjøkkenet.

   Og det stemte aldeles perfekt. Han hadde ikke før sett seg ferdig med å stase opp huset etter alle kunstens regler, eller kanskje snarere ved å bryte dem, da han gikk i gang med kveldens gastronomi. Aldri hadde han lagt ned så mye tanke i en enkelt fest, men i motsetning til Gabrielle, hadde egentlig ikke grunnen for det gått opp for ham enda.

   Eggedosisen sprutet som en hvilken som helst vannspreder idet han pisket den rundt og rundt. På menyen hadde han satt en rekke interessante desserter, og tiramisuen, som var den han for øyeblikket holdt på med, var bare ett eksempel på diverse kulinariske fristelser han hadde planer om å sette frem for gjestene. I det minste håpet han at planene hans ville ende som fristelser. Han hadde litt for mange ganger tidligere eksperimentert med smak og ingredienser, og resultatene hadde bare unntaksvis blitt særlig vellykkede. Blant annet hadde han ikke engang vært tilstede første skoledag etter ferien på grunn av en matforgiftning forårsaket av hans eget forsøk på å tilberede blåskjell, en hendelse han hadde skyldt på moren for, fordi han var for flau til å innrømme noe annet. Likevel var det en oppmuntring for ham at han denne gangen hadde en motivasjon. Nå laget han ikke rettene til seg selv, men skulle servere dem til andre. Tanken på dette gjorde at han bet tennene ekstra hardt sammen idet han konsentrerte seg for å holde hver enkelt kjeks nøyaktig to sekunder i kaffen slik at det ferdige utfallet ville smake best mulig.

   Da det hadde gått flere timer, dukene var kommet på bordene og rommet bugnet av duftene fra iskrem, kake og alskens andre sukkerholdige lekkerbiskener, tillot endelig Julian seg å synke segneferdig ned ved siden av moren i sofaen. På pannen hans lå fuktige, røde hårstrå klistret, og øyelokkene dekket halvveis et par utslitte, men tilfredse jadegrønne øyne.

   ”Når er det du har bedt dem til?” spurte Gabrielle, og mønstret stuen. Blikket hennes var en blanding av stolt og imponert.

   ”Jeg trur… ikke jeg… oppga noe… klokkeslett.” Svaret fra sønnen kom i rykk og napp, og det var tydelig at han hadde gitt alt han hadde i utsmykningen av boligen.

   Gabrielle rettet øynene mot et vindu i nærheten, bare for å se at solen fortsatt stod på himmelen, men hang betraktelig lavere enn for bare noen få timer siden. Klokken var vel omkring seks.

   ”Jeg tenker uansett at jeg rusler bort til Aurora nå”, sa hun og reiste seg.

   Det var ikke det at verken hun eller sønnen hadde noe imot at hun var tilstede i løpet av festlighetene, i motsetning til mange andre på Julians alder. Det var heller det at hun, av alle ting, hadde begynt å føle seg litt i veien. Det hadde vært slik de siste årene nå; hun hadde begynt å tenke at musikken var for høy, at vennene til sønnen lo av ting hun ikke kunne forstå, og at det i det hele tatt hadde oppstått en slags usynlig mur mellom hennes årskull og hans, en mur hun aldri tidligere hadde lagt merke til. Hun så nedover hendene sine, og merket seg hvordan den lyse huden med et mildt rosaskjær fortsatt var glatt. Deretter skottet hun bort på sønnen, som fortsatt halvveis satt, halvveis lå i den snirklete toseteren. Det var tjueto år som skilte dem. Tjueto år, og en hel generasjon. Hvor hadde årene blitt av? Det var ikke så altfor mange årene igjen før Julian nådde alderen hun hadde hatt da hun hadde født ham. Selv kom hun aldri til å oppleve det, innså hun idet et blankt slør med ett la seg over øynene, men hun blunket det vekk med det samme det hadde dukket opp. Deretter hentet hun seg selv tilbake til nuet, og gikk ut av døren.

   Tilbake i sofaen lå fortsatt Julian som en filledukke hensynsløst slengt fra seg. Han hadde ikke tatt noen notis av hvordan moren hadde nølt før hun hadde gått, og nå kjente han for alvor hvordan anstrengelsene hans hadde utpint ham for energi. Det var så vidt han hadde krefter nok igjen i kroppen til å holde øynene oppe.

   Men så med ett grep hans innvendige kontrollrom fatt i spareblussene, og sendte ham som en nyttårsrakett opp på to ben igjen. Engstelig kikket han ut vinduet, bare for å lettet kunne konstatere at aktiviteten i nabohuset, McLurv-festningen, virket forholdsvis laber. Det var ingen Sonny på vei mot hans og morens residens på den andre siden av veien. Likevel hindret det ham ikke i å småjogge da han vendte nesen mot badet og dusjen. All denne virksomheten hadde gjort ham svett og antakelig ganske illeluktende, og i sin iver etter å gjenoppta tilværelsen som ren og nyparfymert, hadde han fullstendig glemt å finne frem både håndklær og nyvaskede filler å iføre seg etterpå. Dette kom han selvfølgelig på først da han var vel innelukket i dusjkabinettet, og han bannet idet det gikk opp for ham at han ikke bare kom til å måtte gå ut av badet splitter naken, men han måtte gå gjennom både første og andre etasje før han kom til rommet sitt i tredje. Ulempene ved å bo i et tårn lo hånlig av ham der han gned seg inn med dusjsåpe med papayalukt og bannet mer intenst enn forrige gang. Mulighetene til å ta på seg klærne han nettopp hadde flådd av seg, nådde ikke frem til ham.

   Da han avgjorde at han hadde tilbrakt nok tid under rennende, varmt vann, gikk han ut av dusjen, snek seg over gulvet og åpnet døren på gløtt. Selvfølgelig var det ikke noen andre enn ham i huset, men han la klynkende merke til hvor urovekkende store vinduene i rommet var. Riktignok var det ingen på den andre siden av dem per akkurat nå, men hvis skjebnen hatet ham, en mulighet han fant sannsynlig i aller høyeste grad, kom den nok til å plassere noen der idet han besluttet at det var klar bane. Likevel oppnådde han ingenting ved å kun stå og lure i dørsprekken heller. Innerst inne visste han at det bare var å la det stå til.

   Fortere enn han selv anså som fysisk mulig for en som ham, skjøt han som et prosjektil ut fra badet. Han kuttet svingen som førte ham mot trappen så mye at han nesten gikk over ende, men greide akkurat å innhente seg før det gikk galt. I trappetrinnene var han ikke like heldig, og det glatte kirsebærtreverket nektet å oppføre seg pent mot Julians våte fotsåler. Resultatet ble at han falt fremover, og skubbet håndleddet mot noen trinn lenger oppe. Selv om det sved, priset han seg heldig over at det tross alt var håndleddet, og ikke en viss annen kroppsdel.

   Etter en halsbrekkende ferd gjennom også andre etasje, stod han omsider i det lille, runde rommet sitt, som ironisk nok hadde hele fire vinduer. Et kort sekund grublet han over hvor godt synlig han var her oppefra, og at han i tårnet sitt kneiste godt over de fleste andre bygningene i nabolaget. Han følte seg nesten som et utstillingsobjekt; som et kunstverk i all sin nakenhet der han stod beskyttet bak glass i en høyde som ga ham utsikt og forbipasserende innsikt. Deretter tittet han nedover seg selv, og så hvordan den blekrosa huden nesten skar i øynene som en følge av det minkende solskinnet. Han ble rent snøblind, og besluttet å spare omverdenen for synet av medmenneskelige årsaker. Dermed åpnet han det flettede klesskapet og fant frem en svart bukse. Om skuldrene slengte han favorittskjorten i burgunderrødt, og rundt halsen hengte han et hodeskallesmykke. Han ga helfigursspeilet ved siden av en inspeksjon, og kunne glisende fastslå at synet som møtte ham, tross alt kunne ha sett verre ut. Han plasserte hånden på hoftebenet, lente seg over til siden og prøvde å se tilbakelent, kul og sexy ut. Med senket hode og øyne som stirret på ham fra speilbildet bak halvlukkede øyelokk, ville han ikke akkurat påstå at han direkte mislyktes, men likevel… Det var et spesifikt noe som manglet. Så klart kunne han skylde på det gylne lyset som skyldtes en sol i nedgang, men det var likevel noe annet som…

   Så kom han på det.

   Det var velsignet kort vei fra hans rom i tredje til Gabrielles i andre, og han bykset ned trappen på nytt, noe som var enklere nå siden han hadde fått på seg sokker, og halset inn på morens værelse. Overfor sengen stod et sminkebord, og han rev den første skuffen åpen for å se hva han kunne finne.

   Utvalget var overveldende. Sant nok hadde Julian sett moren ha flere farger enn hva som finnes i regnbuen i ansiktet på én gang, men at det skulle vente et arsenal av et slikt kaliber på ham, hadde han aldri trodd. Halvparten av remediene visste han ikke engang hva var.

   For å unngå å gjøre noe galt, holdt han seg til hva han visste med sikkerhet var en kajal, og førte den med en undring verdig en barneskoleelev i blomster-og-bier-timene opp til ansiktet. Helt nederst på øyelokket hvor vippene var festet, tegnet han opp en tykk strek. Den så faretruende sort ut i det ellers så påfallende lyse ansiktet. Likevel så det bedre ut straks han hadde skapt en tilsvarende strek over øyelokk nummer to. Da han i tillegg malte også våtkanten på begge øynene med den samme sorte fargen, begynte det nesten å ligne noe. Visuelt intelligent som han var, klarte han straks å sette fingeren på hva som ville fjerne ”nesten” fra setningen, og gnidde de ganske markerte øverste strekene utover til han fikk en sotet effekt.

   I neste øyeblikk ringte det på døren. Kajalen falt til gulvet med en dempet lyd, og trillet innunder sminkebordet. En momentan skjelvning som begynte som en svak krusning, men etter hvert tiltok til det kunne ha gitt et aldri så lite utslag på Richters skala, førte til at Julian der og da minnet lett om en epileptiker. Helst av alt ville han spurte til døren og omfavne Sonny, men en underlig bedøvelse gjorde alle forsøk på bevegelse forgjeves.

   Det ringte på igjen, og Julian tok til fornuft. Derimot var gangen hans varsom i stedet for voldsom for å unngå å gå i dørken på veien, og han følte seg svimmel da han omsider åpnet utgangsdøren i lyst tre.

   For så å bli slått til bakken med styrke som bare skuffelse får til. For foran ham stod ikke det skjøre, engleaktige romvesenet som han fortsatt ikke skjønte hva gjorde blant alminnelige dødelige, men det heller ulike søskenparet Elegía, hånd i hånd. Arielle, som gikk i klassen over ham, så ut som en gresk gudinne med sin gnistrende bronsehud og brunsorte, omhyggelig oppsatte hår. Mio, som gikk i klassen under ham, så på sin side ut som et gjenferd der han med sin bleke hud, som var gjennomgående hvit i motsetning til Julians svakt rødlige, stirret på ham fra under en sort lugg. Håret hans var derimot ikke varmt og sydlandsk som hos søsteren, men mer som om det på en måte var støvete.

   ”Kan vi komme inn?” spurte omsider Arielle utålmodig. Julian hadde så langt bare glodd matt på dem, misfornøyd med tanke på hvem han i stedet hadde trodd kom til å være først ute. Nå ristet han på hodet som for å vekke seg selv fra transen, og steg til siden for å slippe gjestene inn. Han gjorde en dramatisk gest, og proklamerte teatralsk: ”Velkommen skal eder være til mitt ydmyke hjem, madame og monsieur!” Hadde han bare valgt fransk på skolen i stedet for spansk, hadde sikkert ikke uttalen hans vært så skjærende heller.

   Uavhengig av det, kom Arielle og Mio innenfor, og så måpende rundt seg.

   ”Wow. Du har… stått på”, bemerket Mio imponert, og Julian tok strunk imot rosen med et bredt smil. Han skulle innrømme selv at stuen hans så mildt sagt praktfull ut etter at han hadde blitt ferdig med den, så han tillot seg selv å smile i enda noen sekunder.

   Kort tid etter Elegía-søsknenes ankomst, rakk omtrent ikke ringeklokken å puste før den ble trykket inn av nye fingre. Men da det hadde gått en halvtime, og førsteetasjen langsomt ble trang med folk, glimret Sonny fortsatt med sitt fravær. Julian trippet nervøst rundt og kikket på det som var av klokker. Av og til så han på den som hang på veggen, mens han andre ganger spurte de andre. For hvert minutt han fikk greie på at hadde gått, hamret hjertet hans hurtigere og hurtigere. Hva hvis han ikke kom? Hva skulle han gjøre da?

   Like brått som om han virkelig hadde like mange overnaturlige evner som det Julian likte å tillegge ham, stod Sonny nesten umerkelig på dørterskelen. Det var som om Julian hadde skjønt at det var han som kom da dørklokken kvart over syv hadde kimt. Lyden var liksom fagrere denne spesielle gangen; lysere og klarere. Og nå stod han plutselig rett fremfor ham, kanskje så mye som ti centimeter høyere enn ham, og så sjenert ned på ham med de blåeste øynene Julian noen gang hadde sett.

   ”Jeg var et øyeblikk livredd for at du ikke skulle komme”, sa Julian, og sparket seg selv i leggen to ganger; den første for at han hadde brukt et så sterkt ord som ”livredd”, i stedet for eksempelvis ”småredd”, og den andre for at han på ingen måte greide oppgaven å skjule det lettede stemmeleiet. Likevel, var det noe inne i ham som sa, hvorfor skulle han egentlig skjule noe som helst hva angikk hvor uhyre tiltrukket han var av denne magiske skapningen? Han hadde da aldri tidligere hatt noe problem med å uttrykke seg verbalt til noen han betraktet som attraktive. På den annen side hadde han heller aldri følt et så kraftig sug i magen bare ved å snakke med noen, et sug som både gjorde ham dårlig og fikk ham til å føle seg til de grader ovenpå. Aldri før hadde han opplevd å få hjertet i halsen ved lyden av en dørklokke eller at ordene stokket seg før han fikk sagt dem, og aldri før hadde han følt en slik… dragning mot noen. Selvfølgelig hadde han følt begjær, og blitt seksuelt pirret ved å være i nærheten av en annen, men dette var annerledes. Det var ikke først og fremst erotikk han ønsket med Sonny, men nærhet. Han lengtet etter å kjenne Sonnys lange, slanke hånd mot kinnet sitt, etter å ha de smale fingrene hans tvinnet inn i det viltre, tovede håret sitt, og etter de tynne armene hans rundt livet sitt. Han higet etter evigvarende samtaler der de lesset av seg sine innerste sorger, for så å omfavne hverandre. Det han ville ha, var stunder foran peisen, endeløse dager der bare de to var sammen, og noen å våkne opp med, i motsetning til noen han bare sovnet med.

   Hele himmelen deiset ned i hodet på Julian og slo ham i ubalanse. Han trodde han, av alle ting, faktisk og helt egentlig var forelsket.

   For å komme over sjokket, skyndte han seg bort til stereoanlegget, satte på noe sær synth-rock, og dyttet en øl inn i hånden på Sonny, som stod ut blant mengden som en abyssiner blant en gjeng huskatter.

   ”Kos deg”, sa han til ham, og så måtte han gå et annet sted for å unngå å hyperventilere.

Lunisand – episode 21: Smerte i hjertet

Tidligere episoder fins her.

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?

Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Det lå en trykkende stillhet mellom ekteparet McLurv. Sonny og Theresa hadde måttet dra på skolen, så nå var det bare Albertine og Peter i rommet. Albertine trippet rastløst med de flate skoene og håpet at denne mannen som lå foran henne, fremmed i hvit sykehusskjorte og sterilt sengetøy, skulle si noe som kunne minne henne på hvordan det var å kjenne ham.

   Kvelden i forveien hadde han fått et hjerteattakk, noe som heldigvis hadde gått bra. Legene snakket om stress og høyt blodtrykk, og hadde spurt om det var mye å gjøre på jobben for ham. Albertine hadde trukket på skuldrene. Hun ante ikke. Lønningene til Peter kom i rykk og napp, og man skulle nesten tro det ikke var aksjer han meglet i det hele tatt. Nå stirret han livløst ut i det grellgrønne rommet.

   ”Hvordan har du det?” spurte Albertine omsider. Stemmen spraket som en gammel høyttaler i det ellers lydløse rommet der Peter var den eneste pasienten.

   ”Bra”, sa Peter trett.

   Og hva nå? Det gikk opp for Albertine at det var så lenge siden hun hadde startet en samtale med sin mann med ”hvordan har du det?” at hun helt hadde glemt hvordan hun skulle følge opp.

   ”Er det mye å gjøre på jobben for tiden?” spurte hun videre, mest for å ha noe å si.

   ”Mhm. Kjempemye”, lød svaret fra Peter, og det var tydelig at han mistrivdes i denne dialogen like mye som hva konen hans gjorde.

   ”Det var nok derfor du fikk hjerteattakket”, konkluderte Albertine, og Peter samtykket med et nytt ”Mhm.”

   Det ble stille enda en stund. Peter lukket øynene. Sov han?

   De furete linjene i ansiktet hans hadde blitt tydeligere nå. Det var sjelden hun tok seg tid til å studere ansiktet hans som nå, men nå som hun virkelig gikk inn for det, var det lett å se hvor brått gammel han hadde blitt. Den brune hårmanken var blitt blassere og tynnere siden sist hun hadde strøket fingrene gjennom det – og når var det, egentlig? Hun kunne ikke huske. Det var allerede over tjue år siden de hadde giftet seg. Hva hadde skjedd på de årene? Hvordan hadde øyeblikkene blitt borte? Hva hadde egentlig blitt borte? Hvorfor kjente hun ikke igjen ham hun en gang hadde inngått ekteskap med der han lå, eldet og svøpt i hvitt?

   Tankegangen hennes ble avbrutt av at noen banket på døren. Peter glippet med øynene av lyden, og snudde hodet langsomt mot kilden.

   En lege tittet inn i rommet.

   ”Det har kommet mer besøk til deg”, sa han, ”vil du ta imot? En Stella Sirkelsneip.”

   Albertine rynket på nesen av navnet. Hvem var så dette?

   Hun ble ikke mindre skeptisk da hun så hvordan denne fremmede kvinnen så ut. Da hun kom inn i rommet, var det på høyhælte, sølvfargede sandaler, i kort skjørt og singlet. Hun kjente henne igjen fra den gangen i Lunisand vel for cirka en uke siden. Hun hadde vært like mistenksom da, og Peter hadde ikke greid å se andre steder enn på kløften hennes.

   ”Beklager hvis jeg forstyrrer”, sa hun tynt, men Albertine gjorde ikke noe forsøk på å løfte øyebrynene.

   På tynne ben vaklet hun inn i rommet. Hun så om mulig enda mer malplassert ut mot de spygrønne veggene enn hva Peter i sengen gjorde, og beveget seg som om hun var redd gulvet skulle knuse under henne hvert øyeblikk.

   Etter kort tid var hun borte ved sengen. Peter glante tomt opp på henne, mens Albertine skulte.

   Hun kremtet en gang, før hun begynte: ”Du kjenner ikke meg, men jeg trur du har møtt på mannen min, Jølle…”

   ”Hvem er hun?” avbrøt Albertine og så på Peter. Peter svarte ikke, og tok heller ikke blikket fra den ukjente kvinnen, og tillot henne dermed å snakke videre.

   ”Jeg har uansett kommet for å be om unnskyldning på hans vegne. Jeg veit hva han holdt på med, og… Vel, for å si det sånn, det var ikke særlig realt gjort. Jeg har aldri vært med på noe av det. Om noe godt skal ha kommet ut av denne tragiske hendelsen, så må det være at han i det minste forhåpentligvis har fått en lærepenge.” Stemmen hennes var forholdsvis mørk, og litt ru.

   ”Jølle, er han…” Albertines stemme døde bort, men hun fikk i det minste oppmerksomheten både til Peter og denne Stella. Hun begynte på nytt: ”Jølle, er han en arbeidskollega av deg, Peter?”

   ”Ja, du kan vel…”

   ”De pleide å spille poker nede på det lokale kasinoet sammen.” Stella avbrøt Peter før han fikk løyet ferdig, og høstet med dette sjokkerte blikk fra begge partene av ekteparet.

   ”Mannen min spiller da aldeles ikke om penger!” fnøs Albertine påståelig, men et tvilende frø hadde blitt plantet i sinnet hennes.

   ”Beklager, men jeg trudde du visste det?” Stella så uforstående fra Peter til Albertine.

   ”Det, hehe…” Peter gjorde et mislykket forsøk på å le midt inne i setningen, ”det har nok hendt at jeg har kjedet meg litt etter jobben og tatt noen runder, ja, men aldri noe stort.”

   Stellas ansiktsuttrykk etter dette var umulig å tolke, men det at Peter smilte så overbevisende han bare kunne opp mot Albertine, hadde motsatt effekt hos henne.

   Før hun rakk å si eller spørre noe mer, derimot, hadde Stella spurt henne: ”Fru McLurv, er det i orden for Dem om jeg snakker med Deres mann… på tomannshånd? Jeg trur det er noe viktig han bør si Dem.”

   Albertine rakk å tenke hvor upassende det lød med det upåklagelig høflige ordvalget blandet med den heslige Lunisand-dialekten, før hun trakk på skuldrene, spilte uanfektet av mystisismen hun ikke fikk ta del i, og stilte seg ute på gangen.

   Tilbake i rommet lå fortsatt Peter hjelpeløs blant bleke lakener og bevitnet hvordan Jølles ikke så rent lite attraktive kone fant en stol og dro den inntil sengekanten. Dermed satte hun seg ned med et dystert ansiktsuttrykk. De lange, velpleide neglene glinset i taklampen der hun fiklet med et sølvarmbånd hun hadde på seg.

   Endelig så hun likevel opp. Det var med et litt trist smil om de fyldige leppene.

   ”Mannen min, Jølle… Vel, han har veldig god kontakt med borgermester Jonas. Han har utnytta denne kontakta til å grave fram informasjon om deg, og funnet ut at du er en arbeidsledig aksjemegler. Ehm…”

   Hun tok en pause da hun fikk se Peters ansiktsuttrykk. Hudfargen hans hadde gradvis begynt å gå i ett med den antiseptiske puten han lå på, og han kjente det selv. Det var som om blodet hans fordampet, og han lå igjen som et uttørret spøkelse.

   ”Snakk… videre”, ba han omsider Stella, og stemmen var ikke annet enn vissent løv.

   Stella pustet dypt inn, men fortsatte: ”Du skjuler det for henne, ikke sant? For kona di? Du er flau over at di eneste inntekt kommer fra pengespill?”

   Peter greide ikke å snakke. Han hadde aldri tenkt på det slik, men… her satt altså et ukjent kvinnfolk og sa sannheten, så forsiktig og skånsomt som bare mulig. Hvorfor sved det likevel som om det var syre hun helte over ham, dråpe for dråpe? Og hvorfor hadde et enkelt enstavelsesord så store vanskeligheter med å finne veien ut av munnen hans, når løgner så oppslukende som sorte hull aldri før hadde hatt det minste problem med samme oppgave?

   ”Hvem er hun?” spurte Stella etter litt, og fra Peter kom det et grøtet ”hm?”

   ”Hvem er hun? Kona di? Albertine, er det ikke det hun heter?” spurte Stella.

   ”Vel…” Peter rensket strupen før han fortsatte, ”hun er førtiseks år gammel… arbeidsledig… har bursdag sent i mars… vi giftet oss i…”

   ”Nei.” Overraskende nok ble Peter avbrutt av Stella, og han stirret uforstående på henne. Hva hadde han sagt galt?

   ”Hvem er hun?” presiserte hun, ”åssen ler hun? Hva sa hun til deg da dere kyssa for første gang? Hva tenker du på når hun tar på deg?”

   Hva var det å si? Peter forholdt seg taus. Albertine… det var hun han bodde sammen med. Var hun virkelig ikke noe mer for ham? Hvorfor hadde de giftet seg? Den offentlige forklaringen var at han var rik og hun var rik, og ved å gifte seg, ville de sikre sin økonomiske fremtid. Men… ved å dvele litt ekstra ved tanken… greide han å gjenkalle følelsen ved å stå oppe ved alteret. Han lukket øynene, og var med ett tjueto år yngre. Da han førte hånden opp til hodet, hadde han flere og tettere hårstrå, og da han så ned på hendene sine, var de glatte og rynkefrie. Men det var da han så til venstre for seg at han mistet munn og mæle. Der stod hun, kledd i hvitt fra tåspissene og helt til tuppene av det tuperte håret. Hun hadde et nettingslør foran ansiktet, men da hun merket at han så på ham, kunne han likevel skimte det blendende smilet som på en måte virket fjernt for ham, samtidig som det ga ham den gode følelsen i magen som du får når du møter igjen en gammel venn og likevel har alt å snakke om. Ansiktet var det samme som han hadde sett for kort tid siden, bare med noen mindre forandringer som mer markerte kinnbein og litt strammere hud. Håret var fyldig og blondt og minnet ham om bølgende kornåkrer under solen i Kosdal.

   ”Hun er min kjærlighet”, svarte Peter omsider, og slo øynene opp. Den blondekledde engelen foran ham ble byttet ut til fordel for en mørkhudet kvinne med for lite klær i et skremmende, nøytralt rom.

   ”Og nettopp derfor bør du ikke holde hemmeligheter for henne”, sa Stella, smilte et flyktig smil, og reiste seg. Hun gikk raskt mot utgangen, og var borte i et blaff.

   Hemmeligheter, ja. Det var et ord som gnagde i Peter. Det kloret og krafset for å komme seg fri fra fengselet som var kroppen hans, og jo mer det kjempet, jo vondere gjorde det. Kanskje var det på tide å slippe det fri?

   Albertine marsjerte inn igjen, men Peter innså skuffet at det var ikke den samme Albertine som han hadde sett så livaktig for seg i sitt indre. Dette var Albertine McLurv, ikke Albertine L’orfèvrerie, som hun hadde hett før de hadde blitt smidd i Hymens lenker, og om leppene hennes danset ikke et smil så vakkert at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Nei, leppene hennes var fastlåst i et stramt, alvorlig trekk, og det hadde det vært i flere år. Hva skulle til for å få henne til å smile som den gangen for tjueto år siden? I alle fall ikke det Peter nå skulle si til henne. Like fullt måtte det ut.

   ”Jeg må si deg noe”, sa han, men det virket ikke som om hun hørte ham. Hun sakket ikke farten, og hun hadde det samme steinansiktet som før.

   ”Jeg har løyet for deg”, fortsatte han tynt, men mer rakk han heller ikke si, for konen hans hadde kommet bort til ham og klappet til ham. Den etterfølgende svien gjorde vondere i hjertet enn på kinnet.

   ”Tror du ikke jeg har skjønt det for lenge siden?” snerret hun, og han krympet seg der han lå. Hadde det vært så tydelig?

   ”Helt siden den gangen på Lunisand vel… at det går an!” fortsatte hun, men her falt Peter ut. Hva var det nå hun siktet til?

   Albertine ble stående i enda noen sekunder og dirre. Sannsynligvis ventet hun på at ektemannen skulle si noe, men han lå bare måpende og glodde i villrede på henne.

   Ettersom det virket som om Peter hadde blitt stum, fortsatte Albertine. Hun tenkte at hvis han absolutt måtte gjøre seg dum, skulle hun da sannelig gjøre det enkelt for ham.

   ”Hun er elskerinnen din! Den ekle, avskyelige kvinnen som kler seg som… som… som en prostituert! Er hun det også, kanskje? Du, henne og han der Jølle… på poker!” Hun spyttet ordene ut, og greide ikke å forhindre tårene. Saltet falt som i åpne sår.

   ”Jeg… jeg…” Hun lette fortvilet etter de rette ordene, men da hun ikke fant dem, virvlet hun i stedet rundt og strente mot døren. Hun forsvant ut på gangen og lukket den med et smell.

   Peter hadde nettopp sett sin kone forsvinne ut døren for andre gang i dag, og nå følte han seg enda mer frustrert enn forrige gang. Hadde han bare vært litt mer pigg, skulle han ha reist seg, fulgt etter henne og gitt henne sannheten. Om den ville berolige henne eller gjøre henne enda mer opprørt, visste han ikke, men han måtte si den til henne.

   Likevel… hun hadde grått da hun misforstod. Peter greide ikke å skjule et lite, sørgmodig smil. Det måtte da bety noe.

Lunisand – episode 20: Ambivalens i blodet

Ideelt burde denne episoden kommet for noen dager siden, men teknisk sett er 19. mai innafor hva man kan forvente av "midten av måneden", ikke sant? Kan vi si det sånn? Det fortsetter å være hektiske dager på denne fronten og jeg føler meg konstant på etterskudd, så jeg er ikke fraværende på alle kanter fordi jeg bærer nag til alle jeg kjenner, det er bare det at det skal egentlig ganske lite til for å overvelde meg. 

Men nok om meg. Mer Lunisand finner du her.

Fabian Neon – 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.

Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Musikkrommet var slettes ikke verst. Riktignok lignet det ikke noe særlig på et musikkrom mer, nå som alle instrumentene var flyttet for å få plass til en feltseng, et lite bord og et par stoler, men Fabian kunne tross alt ha hatt det dårligere. Dessuten var det et vindu her, så han kunne, om ikke annet, følge med på livet utenfor. Og det gjorde han så til de grader også. Nå hadde han sittet varetektsfengslet siden tirsdag, og han kjedet seg dønn i hjel. Rettssaken var ikke før på søndag, hvilket betydde at han ble nødt til å være inneburet her i tre dager til, denne dagen inkludert. Ikke fikk han mulighet til å dra på festen til Julian heller. Hadde han visst at det ville bli så kjedelig å være en opprørsk jævel, skulle han minsanten ha revurdert hele situasjonen.

   Han skvatt til av at noen banket på døren. Han stønnet høylydt, og smalt hodet bakover og inntil veggen der han lå og tvinnet tommeltotter på sengen. Det var nok herr fangevokter Ravn igjen. Han var en lidelse. Hver morgen kom han med mat, og ga seg til å spørre og grave og mase om han ikke kunne bli med på den neste festen hvis han ga Fabian fordeler. Ikke ga han seg heller, og i går hadde Fabian funnet på en elendig unnskyldning om at han plutselig fikk et akutt anfall av mageknip, og at det derfor var best om Ravn sprang av sted med det samme for å skaffe hjelp. Men Fabian visste vel egentlig at det ville bli rimelig mistenkelig om han fikk vondt i magen hver gang Ravn kom på visitt (selv om det ikke var langt fra sannheten), så han måtte nok bare stålsette seg.

   ”Hva faen er det?” gneldret han, uten å flytte seg en centimeter fra plassen sin.

   ”Det er besøk til deg!” lød stemmeskiftestemmen til Ravn fra den andre siden av døren.

   ”Hvem da?” kom det heller uinteressert fra Fabian.

   ”Hei, gutten min! Jeg syns nok du har gått litt for langt denne gangen!”

   HVA!? Fabian spratt opp med fart verdig et lite prosjektil. Hørte han virkelig den stemmen… si de ordene…?

   ”Pappa!” Han jumpet ut av sengen og jogget bort til døren.

   ”Jeg slipper ham inn, jeg!” sa Ravn, og så gikk døren opp, og så stod Jonathan foran sønnen sin, med et fårete smil og sitt berømte tredagersskjegg.

   ”Halla”, sa han, og vinket slapt.

   ”Jeg stikker, jeg! Rop veldig høyt når dere er ferdige!” kom det entusiastisk fra Ravn i bakgrunnen, som smalt døren igjen og låste.

   Et ganske langvarig øyeblikk ble far og sønn bare stående og se på hverandre – Jonathan bak halvåpne øyelokk og med et sløvt flir klistret om ansiktet, Fabian med klinkekuleøyne og en munn som en badeball.

   Det var Jonathan som først sa noe.

   ”Fengsel og greier!” utbrøt han, men tonefallet var umulig å tolke. Han gikk lenger inn i musikkrommet og liksom målte det med blikket, før han kastet seg tungt ned på den smale sengen som Fabian tidligere hadde sittet i. Et nytt dopsmil dukket opp om leppene hans.

   Omsider fikk Fabian summet seg moderat, og spurte om det første som falt ham inn: ”Hva gjør du her?”

   ”Og det spør du om?” gliste faren hans, ”min egen gullprins er i fengsel! Du er en skikkelig mann, du!” Han reiste seg, og gjorde et forsøk på å dulte sin sønn i skulderen, men sistnevnte dukket unna mens han sukket og stønnet på en måte som fikk Jonathan til å skjønne at han syntes faren var en teit gjøk. Likevel lot ikke Jonathan seg stoppe av dette, og smilte videre så oppriktig han bare kunne.

   Fabian, derimot, visste ikke hva han skulle si. Aller mest hadde han lyst til å angripe opphavet der han hadde satt seg på sengekanten igjen med den tåpelige grimasen. I stedet ga han seg til å trave frustrert frem og tilbake i det lille rommet. Da han hadde hørt innledningsordene han hadde brukt, hadde han vært sikker på at han kom til å få det han ønsket seg aller mest i hele verden – en god omgang kjeft, eller kanskje enda bedre, et sammenbrudd. Likevel… at faren fortsatt kunne sitte der og se ut som om han nettopp hadde fått sekser i alle fag på skolen… Hva måtte egentlig til?

   ”Men ikke misforstå, skatt”, fortsatte Jonathan, og fanget midlertidig oppmerksomheten til avkommet ved at han skrek iltert: ”Ikke kall meg skatt!” Jonathan overså replikken, og sa videre: ”Det var galt av deg. Tøft, men likevel galt.”

   Fabian stanset den rastløse gangen over gulvet.

   ”Nettopp på grunn av det, kommer jeg til å vitne mot deg i rettssaken på søndag. Du er sønnen min, og jeg er glad i deg, men jeg vil at du skal skjønne forskjellen på rett og galt. Jeg gjør det for ditt eget beste, tenk på det sånn!”

   Men Fabian hadde åpenbart ikke lyst til å tenke på det sånn.

   ”Jeg fant et jævla lik, pappa! Et føkkings skjellett!” ropte han, og marsjerte mot faren i et truende ganglag.

   ”Og hvorfor fant du det? Fordi du brøyt deg inn på en eiendom! Det er ei kriminell handling, gullet mitt”, sa Jonathan rolig, uten å slutte å smile.

   ”Du kan til helvete slutte å gi meg sånne satans kjælenavn! Faen!” skrek Fabian, rev seg i håret, trampet med de kraftige lærstøvlene og ropte ut grovere banneremser.

   Aldri før hadde Fabian ønsket å være farens lille øyesten som nå. Riktignok var det en underdrivelse å kalle Jonathans bunnløse kjærlighet overfor sønnen plagsom, men akkurat nå… nå skulle Fabian ha gjort hva som helst for å få ham på sin side. Det virket ikke som om noen overhodet tenkte på det faktum at det tross alt lå et dødt menneske begravd i gården til familien Elegía, men at alle i stedet valgte å fokusere på det faktum at han hadde begått en mindre ugjerning ved å ta seg inn på et område uten lov. Det var da tross alt verre å skjule en dødning på den måten? Det var uansett nå han trengte ham. Han hadde ikke regnet med støtte fra så mange i rettssaken, med unntak av fra ham. Hvis også han skulle svikte ham…

   ”Men du veit at du alltid vil være min vesle godklump, ikke sant?” kvitret Jonathan, strakk ut hånden, og prøvde å hale og dra i det ene kinnet til Fabian, men sistnevnte hoppet unna, bøyde hodet, og lot det lange, fette håret gjemme ansiktet.

   ”Bare stikk, vil du?” knurret han iskaldt.

   ”Men vennen min, jeg har jo…”

   ”Stikk!” gjentok Fabian, betraktelig kvassere enn sist.

   ”Oki doki!” sa Jonathan smørblidt, reiste seg fra sengen og svinset bort til døren, der han ga seg til å hoie ut tilfeldige fraser som ”pultost”, ”dynetrekk” og ”maursluker” så høyt han bare kunne, helt til Ravn tok hintet, låste opp for ham og slapp ham ut.

   Tilbake stod Fabian og greide ikke annet enn å dirre. Hva i helvete skulle han gjøre nå? Han innså at han kunne få en saftig dom, særlig med den dommeren som tross alt hadde i oppdrag å dømme ham, og tidligere hadde han nok kost seg glugg i hjel bare ved tanken, men… ting hadde likevel ikke gått som planlagt. Det var vel dét som plaget ham aller mest. Det var det som gjorde at han lå søvnløs om nettene. Han hadde sett det, skremmende hvitt i måneskinnet. Han hadde luktet den kvalmt råtnende stanken med sine egne nesebor. Likevel var det ingen som… vel, han visste vel strengt tatt ikke om de trodde på ham eller ikke, men uansett overså de ham. De overså hva han faktisk hadde funnet, og siktet inn på hvorfor han hadde funnet det. Alle hadde tydeligvis medfølelse med søskenparet som bodde der. Ingen tenkte på å spørre dem om hva det var som gjorde at de holdt knokler og ben som gjester under det store treet i hagen sin.

   Med ett stod det klart for ham hva det var som måtte til. Han måtte, på den ene eller den andre måten, avsløre de to. Men hvordan skulle han greie det fra et fengsel? Og i dag var en torsdag… rettssaken var på søndag… Det innebar at han kun hadde tre dager, eller fire, hvis han var optimistisk, å renvaske seg på.

   Han tittet ut av vinduet. Det var dødelig langt ned. Han befant seg i tredje etasje. Hva ville McGyver ha gjort?

   Han sukket og kastet seg ned på sengen. Noe måtte gjøres. Fort. Det hadde riktignok aldri ligget i genene hans å tenke verken veldig langt eller veldig rasjonelt, men…

   Vent. Gener. Kanskje det var der svaret lå? Den eneste han visste at tilba ham såpass at han, med litt hell, kunne manipulere ham, var nettopp faren. Sant nok hadde faren akkurat sagt at han kom til å vitne mot ham, men det var definitivt ham han måtte satse på når det gjaldt å skaffe seg, vel, om ikke et alibi, så i alle fall bevis mot Elegía.

   Fabian kastet et blikk mot vinduet igjen. Han kunne se faren der han gikk langs den støvete veien, med hendene dypt skjult i bukselommene og med en lett sammensunket holdning. Han hilste på noen, lot det ut til… Fabian reiste seg og gikk nærmere for å få bedre utkikk.

   Det var Lulu Serpiente. Henne hadde han ikke mye til overs for. Faren hadde tidligere datet en koselig alenemor ved navn Sirkeline, og for alt Fabian visste, hadde ikke Jonathan så mye som fortalt Sirkeline om Lulu. Hvordan våget han, egentlig?

   Det var da ideen slo ned i Fabian som et elektrisk støt. Selvfølgelig kunne han bruke henne til å presse ham med. Hvis ikke han snakket i sønnens favør i rettssaken på søndag, kom han personlig til å fortelle Sirekline alt om de romantiske middagene, besøkene hjemme hos hverandre og de heller hete kyssene når han trodde Fabian ikke så på. Selvfølgelig! Dette var jo helt genialt!

   Nok en gang var Fabian ruset på sin egen evne til tankegang. Han ga seg opprømt til å hamre på glassruten for å få farens oppmerksomhet, slik at han kunne skrike ultimatumet sitt utover hele Den Brisne Lakeis vei. Det faktum at vinduet tross alt var lukket igjen, og at han ikke kunne ha skreket noe uansett, i alle fall ikke så det ble hørt, var der og da utenfor hans fatteevne og plan.

   Det var imidlertid nytteløst. Jonathan var selv oppslukt av samtalen han holdt gående med nettopp Lulu. Han tok overhodet ikke notis av noe fjern dundring som vinden gjorde sitt for å kamuflere.

   Lulus hud var nesten så hvit som melk, men de sorte, møysommelig oppsatte lokkene og de rougerosa kinnbena tilførte en slags eterisk glød til henne. Jonathan kunne ikke annet enn å følge hver bevegelse den høye, slanke skikkelsen hennes gjorde med en åndsfraværende type fascinasjon. Hun så nesten ut som en snøalv.

   Med seg hadde hun datteren Ylva. Mens Lulu hele tiden viet sin fulle og fnisende oppmerksomhet til beileren sin, virket ungjenta distré og irritabel. Jonathan merket seg dette. Hun pleide som regel å være slik hver gang han var i nærheten. Dette burde normalt sett ha ført til et inntrykk av at hun var slik av natur, men noe i underbevisstheten hans sa ham at hun hadde en annen side også. Hvorfor det var slik, ante han ikke. Han hadde tross alt aldri opplevd henne på noen annen måte. Eller hadde han? Nei, umulig… ikke noe som han husket, i alle fall.

   For å få henne litt mer på gli, i og med at hun på en måte tross alt var stedatteren hans, bestemte han seg for å gi henne noe som var ment som en kompliment: ”Veit du, Ylva, du er like pen som mora di, du!”

   ”Ja, det syns du nok!” sprang det fra leppene hennes, før hun uventet løp av gårde. Jonathan ble stående og se rådvill etter henne. Hva hadde han sagt nå, da?

   Lulu, derimot, gjorde ikke annet enn å riste på hodet og smatte oppgitt.

   ”Hun der er… en håndfull. Jeg har aldri hatt noe trøbbel med Nico. Ylva, derimot, har begynt å skulke skolen, kutte ut flere av vennene sine, og skal ut hver helg… Men det er vel bare alderen”, sukket hun til slutt.

   ”Ja, sønnen min har sine øyeblikk, han òg”, medgikk Jonathan, men tankene og blikket hans var annetsteds. Det var liksom noe med stemmen til Ylva, de mandelformede, dypbrune øynene og huden som hadde en like klar kremhvit nyanse som hos moren. Hun virket… kjent, på en måte Jonathan ikke greide å sette fingeren på. Samtidig var den denne mystiske vissheten om at hun innerst inne var annerledes. Hadde han trodd på overnaturlige fenomen, hadde han nok antatt at han hadde møtt henne i et tidligere liv. Hvorfor fikk han ikke dette bildet av henne til å stemme med oppfatningen av henne når han bare hadde sett henne som sur og tverr?

   ”Nei, blir du med hjem til meg og tar en drink?” spurte Lulu, og rev oppmerksomheten hans til seg med blafrende maskaraøyne.

   ”Så… klart”, sa Jonathan, fortsatt like forvirret.

Lunisand – episode 19: Tvekamp

Innrømmelse: jeg kan overhodet ingenting om poker. Jeg trur jeg gjorde the bare minimum av research for å skrive dette, og det er ikke umerkbart, haha. Jeg kan for den saks skyld overhodet heller ingenting om lokalpolitikk, samtidig som jeg føler at det er enklere å se gjennom fingrene med, i og med at Lunisand ikke er et normalt samfunn på noen måte som helst, som jo også er hele poenget. 

Mer Lunisand? Klikk her.

Jølle Sirkelsneip – 32 år, Vekt. Mann til Stella. Tidvis håpløs rotekopp, tidvis kjærlig ektemann, tidvis bestis med Jonas. Mange ser på hans forhold til sistnevnte som ikke annet enn et forsøk på å tilrøve seg borgermestertittelen, men er han virkelig i stand til noe så sjofelt?
Stella Sirkelsneip – 34 år, Kreps. Kone til Jølle. Intelligent og avbalansert er Stella uten tvil den fornuftige i ekteskapet. Svært glad i sin ektemann, til tross for at han til tider irriterer henne grenseløst.

Jølle Sirkelsneip kunne ikke annet enn å glise selvgodt da han betraktet det gjennomgående arbeidet han hadde bedrevet den siste tiden. Ikke det at det var så vanskelig å gå så grundig til verks når man tross alt hadde tilgang til alt som var hos de nærmeste naboene, som var ingen ringere enn borgermesterfamilien Fraz. I en periode nå hadde Jølle kommet og gått som han ville, som han egentlig stort sett gjorde til alle andre tider også, men forskjellen disse gangene var at han hadde sugd til seg alt han kunne komme over av kompisens løsslupne sladring om innbyggerne. Særlig hadde han merket seg alt som ble sagt om en viss Peter McLurv. Fyren var, i følge Jonas, aksjemegler, men Jonas hadde slått seg på lårene i riktig Jonas-stil og kauket ut at han aldri hadde sett noen aksjemeglerinntekter hos den familien. Som det nærmeste man kunne komme en leder i dette nærmest stammeaktige samfunnet av verdens kloakkavløp, hadde Jonas digital tilgang til inntektene til ethvert individ i Lunisand. Han hadde med andre ord til alle tider full oversikt, og til tross for at dette egentlig var noe han skulle og burde holde tett om, lot han den svære kjeften sin løpe av gårde med seg opptil flere ganger. Jølle hadde på denne måten plukket opp både det ene og det andre, og i sinnet hans hadde det begynt å bygge seg opp en viss mistenksomhet. Han hadde dermed grepet sjansen idet han fikk greie på at familien McLurv arrangerte fest, og hadde møtt opp i villaen deres. Etter noen drinker hadde han gjort seg fortrolig med Peter selv, og fått ut av ham at han var en ivrig gambler. Jølle hadde notert seg dette bak øret, og noen dager senere møtt opp på det lokale kasinoet, bare for å erfare hvordan Peter dro på seg et alias. Jølle hadde lagt to og to sammen, og antatt at det var dette han gjorde i stedet for å megle aksjer, og skammet seg over det. Opprinnelig hadde han hatt planer om å ta ham der og da, men de hadde blitt avbrutt. Nå mannet han seg opp til å fortsette der han glapp i kveld. Og hele veien hadde han samlet opp informasjon som han holdt samlet i en arkivmappe. Han hadde full kontroll.
   ”Jøllepus…” Han skvatt litt til av den plutselige berøringen, men lente seg straks tilbake på stolen han satt på da han hørte at det var hans kone Stella. Han lente hodet inntil magen hennes, og hun la armene om brystet og halsen hans.
   ”Hvorfor legger du så mye arbeid i dette?” kurret hun kjærlig, og strøk sin mann over hår og kinn, ”han er bare en vanlig mann. Hva får du igjen for å styrte livet hans i grus?”
   ”Vel, jeg skal si deg én ting”, sa Jølle, snudde seg tvers rundt på stolen så han satt med stolryggen mellom bena, trakk sin kjære nærmere og kysset henne. Etterpå fortsatte han: ”Peter er arbeidsledig, akkurat som meg. Det er likevel én stor forskjell mellom oss. Der han hele livet har fått alt han har ønska seg og blitt mata fra gulltallerkener med juvelbesatte teskjeer, har jeg slitt. Den eneste grunnen til at jeg kan forsørge deg, er fordi jeg tilfeldigvis traff på Jonas, som av rein veldedighet slenger inn noen tusen på kontoen min i ny og ne. Nå står Peter på randen av personlig apokalypse, og helt ærlig skal jeg innrømme at jeg kommer til å nyte å være den som gir ham det fatale dyttet. Skjønner du? Det å se en bortskjemt onkel Skrue som ham mislykkes… Jeg mener, han fortjener det. Han fortjener å se åssen det er å faktisk leve et virkelig liv, og ikke en plastisk fantastisk kunsttilværelse der alt er illusjoner. Er du med meg?”
   ”Han har barn, kjære”, sa Stella, men de sensuelle undertonene hadde ikke sluppet taket.
   ”Og så? De er sikkert like bortskjemte, de. De har godt av å se realiteten i øya før det er for seint. Jeg gjør dem en tjeneste!” påstod Jølle, og nå kunne ikke Stella annet enn å le sin sexy, litt hese latter. Det sorte, halvlange håret hennes kastet en forførende skygge over ansiktet hennes i den dempede belysningen, og hun lente seg nærmere. Jølle kunne kjenne hvordan underlivet hans banket av å se sin kone slik, og det var ikke akkurat med avtagende begjær at han merket seg hvordan den ene stroppen på toppen hennes hadde glidd ned.
   Men han skjerpet seg, og like før han lot lystene herje fritt og hoppe på henne, reiste han seg i stedet resolutt opp og sa: ”Nå stikker jeg til Lunitrum for banke arbeidsledig ræv!”

Det føltes bare som øyeblikk senere da Jølle gikk inn i lokalene til Lunisand Kasino. I motsetning til Peter, eller skulle han si Tony Slickster, som var det heller fjortisaktige navnet eks-aksjemegleren hadde valgt på sitt alter ego, snarere smøg Jølle seg inn enn å brautende slå opp dørene for å markere sin ankomst. Derimot hadde gårsdagens hendelser i kasinoet ført til at han likevel trakk alles blikk mot seg som om han var en honningklatt i en bikube, og hviskingen spredde seg lynraskt. Jølle kunne ikke hjelpe for at han nøt den ekstra oppmerksomheten.
   Han gikk inn og satte seg på en barkrakk. Han bestilte en gin, som han helte rett ned, før han ba om enda en. Derimot hadde han ingen planer om å ta flere. Poker handlet om logisk sans og en tilstedeværende fornuft, og selv om han ikke syntes Peter var annet enn patetisk, måtte han vedgå at han hadde et talent innen spillet. Han trengte med andre ord å være klar i hodet før runden som kunne rævkjøre ham eller forherlige ham til heltestatus, alt ettersom.
   Til å begynne med trodde faktisk ikke Jølle at Peter kom. Det varte og rakk, og alle som hadde møtt opp for å overvære duellen, begynte å bli utålmodige.
   Jeg visste at han var feig, tenkte Jølle, men ikke møte opp? Hvor lite ære i livet har han egentlig?
   Men akkurat idet han hadde tenkt det, lirket dobbeltdørene seg opp med et knirk. Inn gjennom den tynne sprekken som hadde oppstått, som straks ble dramatisk utvidet av massen som presset seg gjennom, listet et bedrøvelig syn seg med halen mellom bena. Det var Peter, og han så ut til å ha tapt allerede. Borte var den skremmende selvsikre auraen som hadde vært Tony Slicksters fremste varemerke. Tilbake var skyggen hans som hans virkelige identitet hele tiden hadde gjemt seg i. Jølle måtte fnyse av forandringen. Han var så tøff når han trodde at han hadde alt under kontroll, men så snart noen utfordret ham, krøp han sammen og tryglet om nåde som en valp.
   Men Jølle var ikke helt æreløs selv. Selv om han, hadde han virkelig villet, kunne ha sagt akkurat her og nå at det ikke fantes noen Tony Slickster, ville han gjøre det på en redelig måte.
   Han jumpet ned fra barkrakken og gikk bort til Peter. Stakkaren stod og skalv, og jo nærmere Jølle kom, dess mer fremtredende ble de blanke dråpene på pannen til rivalen. Han slet visst virkelig. 

   ”Det er noe uoppgjort mellom Tony og meg”, kunngjorde Jølle til alle som ville høre på. Stillheten var trykkende, og det var klart at menneskemengden hadde naglet blikkene sine fast til de to fiendene.

   ”Derfor vil vi ikke spille med penger denne gangen”, fortsatte Jølle, og en lett mumlig spredde seg. Den opphørte dermed momentant idet Jølle hevet armene.
   ”Hva vi spiller om, vil dermed gjøres klart når en av oss har vunnet. Én ting er i alle fall sikkert: når vi er ferdige her i kveld, er det bare en av oss to som noen gang vil ha baller nok til å komme tilbake igjen!”

   Etter disse siste ordene fra Jølles munn, brøt jubelen løs. Never ble slynget opp i været, og ropene steg stadig. Folkemassene begynte å dele seg i to – én fanklubb for Jølle, og én for Peter/Tony – og bartenderen startet instinktivt å helle opp i glass som ble satt frem og styrtet på høykant av de andre gjestene. De var her for å bli underholdt.
   Det var det derimot to som ikke var. Mens de andre allerede nå hoiet og heiet som om de var på fotballkamp, var det med uavbrutt øyekontakt at Jølle og Peter satte seg overfor hverandre ved et pokerbord. Jølle greide ikke annet enn å smile sleskt. Peter, derimot, gjorde én gang et tappert forsøk på en latter og et glis, men det hele ble til et halvkvalt hikst av en grimase. Det var nesten så Jølle syntes synd på ham. Selv hadde han jo tross alt ingenting å tape, mens Peter hadde alt. Publikum visste jo ikke at dette ikke dreide seg om et rettferdig spill, men utpressing.
   ”Du kan få stokke”, sa Jølle da larmen i rommet omsider hadde stilnet, og med en bevrende, tykk hånd grep Peter kortstokken som lå foran dem. Jølle observerte hvert eneste kort der det ble skyflet inn mellom to andre av de fete pølsefingrene til hans nemesis. Atmosfæren i rommet var ladet av spenningen mellom de to, og det var kanskje av den grunn at tilskuerne knapt torde puste. Peter, derimot, peste og prustet høylydt, hvinende og med kort intervall. Det var tydelig at stressnivået var på topp.
   Kortene ble delt ut, og en bunke havnet foran Jølle. Han plukket dem opp, og beholdt sitt lurifaksflir. Han hadde ikke grunn til noe annet, egentlig, i og med at han hadde et hus for hånden.
   Peter, derimot, var så angrepet av adrenalin at sinnstilstanden hans ikke så ut til å forandre seg nevneverdig. Antakeligvis hadde han ikke fått all verden å skryte av, men hvem kunne vite? Uansett spilte det ingen stor rolle for Jølle. Alternativene hans bestod i å vinne eller gå tomhendt derfra, mens alternativene til Peter bestod i å gå tomhendt derfra eller tape.
   ”Er du mann nok til å komme med innsatsen sjøl?” spurte Jølle, og det var ikke fritt for at det lå et aldri så lite hånlig preg over stemmen hans.
   Peter fikk ikke til annet enn å nikke, men stotret like fullt frem: ”Jeg satser… det vi ble enige om i går…”
   Stemningen var til å ta og føle på. Fanbasen sa ikke så mye som et pip, men kjente Jølle dem rett, stod tankene deres i brann, like mye av engasjement for å se om deres helt vant som av nysgjerrighet etter hva denne innsatsen var. Jølle greide å motstå fristelsen til å bemerke for Peter at hvis han ikke tapte, kom han til å skuffe de oppmøtte.
   ”Siden det bare er oss to, er det vel ikke annet å gjøre enn å vise kortene, eller hva sier du?” spurte Jølle. Peter beveget hodet i hastige rykk opp og ned. Han kunne vel ikke annet.
   Skjelvende foldet han hendene sine utover slik at kortene ble synlige. Han dreiet dem frem og tilbake slik at alle fikk se.
   Peter hadde flush.
   Jølle gjorde ikke noe forsøk på å skjule det sleipe smilet sitt, som bare tiltok i intensitet idet han så det bestyrtede ansiktsuttrykket til motstanderen sin da han la ut huset sitt foran ham.
   ”Da gjenstår vel bare én ting, eller hva?” Det var sekundet før Jølle brøt ut i spotsk latter.
   Peter, på sin side, så ut som et desperat byttedyr omsider stilt opp mot veggen av sin forfølger. Pusten hans kom i rykk og napp, og frustrert kastet han hode fra side til side, som om løsningen plutselig skulle dukke opp i form av noe fysisk. Pannen, kinnene, nesen, ja, hele ansiktet var blankt nok til at man kunne speile seg i det, og Jølle besluttet å vente noen få sekunder til med å avsløre kontrapartens opprinnelige identitet bare for å studere reaksjonene hans litt videre. Dette var sannelig interessant, psykologisk sett.
   ”Er… er dette den eneste måten?” spurte Peter omsider. Stemmen hans kom langt borte fra, og han sluttet ikke å virre med hodet.
   ”Sorry, men du har faktisk tapt”, sa Jølle rolig.
   Nå gikk Peter for en annen taktikk. Han lente seg over bordet og nærmere motspilleren.
   ”Du vet, jeg er en veldig rik mann…” innledet han, men Jølle blåste ham av ved å gjenta: ”Sorry, men du har faktisk tapt.”
   Jølle lot Peter få tid til å komme med noen fortvilede klynk til, før han endelig åpnet munnen og begynte med å si: ”Denne mannen er ikke den dere trur han er…”
   Men der var det også stopp. For lenger rakk ikke Jølle å komme før Peter grep seg dramatisk til brystet og mistet all farge fra ansiktet.
   Først trodde Jølle at det bare var enda en syk ting han fant på for å unnslippe sannheten, enda en siste utvei-løsning, men da han bikket over og den tunge kroppen falt hardt mot gulvet, innså Jølle at det faktisk var alvor.
   ”Han er helt livløs!” vrælte noen som kvikt hadde løpt bort til ham.
   ”Ring krisetelefonen!” skrek noen andre.
   Hva har jeg gjort? tenkte Jølle, men glemte av en eller annen grunn ikke å glise på sin åleglatte måte.

Lunisand – episode 18: Sonny finner også noe rart

Det har vært mye greier i det siste, og alt tyder på at det blir like mye greier framover, så beklager at det er lenge siden sist, og beklager at det sannsynligvis blir like lenge til neste gang. Inntil videre er Lunisand her for deg. Tidligere episoder finner du under Lunisand-knaggen.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.


”Faens djevelpung!” ropte Sonny iltert idet han mottok en noe ufrivillig dusj som kom like uventet på ham som det kreative utropet kom på hans søster Theresa, som ikke kunne annet enn å le.
   ”Er det ikke meningen at dette skal forestille en ørken!?” fortsatte han forbannet, og bannet enda mer.
   ”Det gir seg sikkert snart”, prøvde Theresa å oppmuntre ham, men akkurat nå så det ikke ut til å hjelpe noe særlig.
   Dette var andre gang de to nyinnflytterne hadde opplevd regnvær i Lunisand, og selvfølgelig kom det den dagen de begge sluttet likt på skolen, ingen av dem rakk bussen, og begge dermed hadde en lang og kronglete hjemvei foran seg. Heldigvis i nedoverbakke, men langt var det like fullt. Reisen tok en time hvis man gikk for motorisert kjøretøy, så til fots måtte de nok regne med å bruke en god dag. Allerede hadde de vandret i tre timer, og Sonny var så sliten at han helst ville sette seg rett ned og bli der.
   Ganske brått fikk han sjansen også. Han skled på noen rullesteiner, som var ekstra glatte som våte, og gikk rett bakover så det sang. Halebenet fikk seg en god smell, og han følte for å skrike ut en ny remse grove ord.
   ”Gikk det bra?” spurte Theresa, og gjorde et iherdig forsøk på å hjelpe ham opp på to igjen, men det gikk ikke bedre enn at også hun gled, og snart lå de der ved siden av hverandre, allerede dyvåte av regnteppet, som var så tett at det lignet tåke.
   Den andre gangen det hadde regnet, hadde det blitt borte like fort som det hadde kommet. Theresa håpet og antok at det samme ville skje denne gangen, derfor foreslo hun for broren, til tross for at de hadde en fortsatt lang vandring igjen foran seg: ”Hva sier du til at vi setter oss under treet der borte til regnet har gitt seg? Så går vi videre etter at det er over.”
   ”Akkurat som om det hjelper! Vi er allerede så våte som det går an. Jeg vurderer å skaffe meg gjeller”, mumlet han humørløst, men fulgte likevel etter søsteren der hun kløv innunder det nederste bladverket på en hengepil som hadde blitt plantet langs den ulendte støvveien.
   Det så derimot ikke ut til at skuren ville gi seg med det første. Theresa var egentlig glad til. Da hadde de en unnskyldning for å bli sittende her. Selv om hun ikke hadde brukt opp energien på å klage i så stor grad som hva broren hadde, merket hun med en gang hun satt i ro at musklene hennes nøt det. Senene formelig sukket av velvære, og det hadde nok hun også gjort, hadde det ikke vært for at hun hadde rukket å bli kald og hutrende av den overrumplende spylingen. Hun hadde bare på seg en kortermet kjole, og prøvde å forsvare seg selv ved å peke på det faktum at hun tross alt bare hadde bodd her en uke. Hun var ikke vant med ørkenens lunefulle herjinger, og hadde dermed heller ikke noe grunnlag for å vite ting som de innfødte tok for gitt. Ting som at en solrik og het morgen kan ha noen fuktige ess i ermet.
   ”Det gir bare ikke mening”, sa Sonny, og ristet på hodet, ”vi har en bilgal far, men vi har likevel bare én bil? Jeg mener, hvor er logikken?”
   ”Oppe i rumpehullet hans, sammen med alt annet. Seriøst, familien vår stinker”, istemte Theresa, og selv om det ikke akkurat var oppløftende snakk søskenparet bedrev, så var det på flere måter ganske lettende å bare lette litt på trykket innimellom.
   ”Og denne ene bilen må han bruke for å dra på jobb med! Ærlig talt, mann. Ta bussen som alle andre. Miljøet sparer du også”, fortsatte Sonny, og glodde dystert rundt seg bak den dryppende, sorte luggen som virket enda tyngre nå som den holdt på cirka like mye vann som en hvilken som helst sukkulent.
   ”Kanskje vi kan få mamma til å ringe en taxi for oss?” foreslo Theresa.
   ”Ja, herfra, mener du? Hva forventer du at hun skal si? At ungene hennes sitter under en hengepil et eller annet sted på strekningen mellom Karategata og Lunisand skole?” fnøs Sonny.
   ”Men vi kan gjøre det så snart vi kommer frem til et gatenavn. Nei, vent! Jeg har jo faktisk GPS på mobilen min!” kom Theresa brått på, og fisket den frem fra hoftelommen, bare for å finne ut at det var null dekning.
   ”Innse det, sis. Vi er eid”, brummet Sonny.
   De to søsknene satt en liten stund i taushet. Sonny greide ikke å tenke på noe annet enn hvor åndssvakt urettferdig det var at de ble nødt til å gå hele den lange veien hjem. De kunne likeså godt overnatte her ute. Snart kom tussmørket til å smyge seg på, og da ble det enda verre. Dessuten var det sikkert mange rare dyr i denne utmarken. I Kosdal, som lå lenger mot nord, hadde ikke bare terrenget vært helt annerledes, men han hadde i tillegg på følelsen av at Lunisand i det hele tatt var… villere, på en måte. Kosdal hadde virket så ordentlig og sofistikert, men her var det lenger mellom hver bolig, og viltvoksende planter krabbet langs husveggene til hvermannsen. Det villeste som fantes på hjemstedet, var sommerfugler. Her, derimot, ville han ikke ha blitt overrasket om de hadde kjørt forbi en coyoteflokk på vei til skolen. Han måtte grøsse ved tanken. Tenk om de ble overfalt?
   Men da han så bort på søsteren, satt hun tydeligvis i helt andre tanker. Hun kikket ned i fanget sitt, og ikke ut på de våte omgivelsene slik Sonny gjorde, og hun tygget seg hemmelighetsfullt på underleppen. Om de tynne leppene krøp et nærmest forventingsfullt smil, og det var tydelig at hun hadde noe spesielt i tankene.
   Da hun merket at broren så på henne, bestemte hun seg for å dele det med ham.
   ”Jeg tror jeg er forelsket”, røpet hun, og kinnene antok en rødere nyanse.
   ”Han emoungen, eller hva?” smilte Sonny tilbake, glad på hennes vegne.
   ”Som om du bør snakke så høyt”, fnøs hun ertende, ”men jo, jeg tror vi tenker på den samme. Mio, han som går i klassen min.”
   ”Er ikke han sammen med den latinske bimboen?” spurte Sonny.
   ”Nei, det viste seg at det var søsteren hans”, sa Theresa, bare for å få som respons fra Sonny: ”Da slo du henne ned for ingen nytte, da!”
   ”Hold kjeft!” sa Theresa brydd, tydelig pinlig berørt over hele affæren, og slo etter ham.
   ”Han er den eneste som har snakket til meg så langt på den nye skolen”, fortsatte hun, og før Sonny i det hele tatt hadde rukket å tenke seg om, hadde han bust ut med: ”Jeg er rimelig sikker på at jeg er forelsket selv.”
   ”Åh?” Theresa snudde hele kroppen mot ham, og hele ansiktet hennes glødet av iver, ”i hvem da? Det har du ikke sagt noe om! Fortell!”
   ”Eh…” Sonny tok en pause. Først nå innså han hva han egentlig hadde sagt. Det var ikke det at han var redd for å skjule noe for søsteren, men… nå som han tenkte seg om…
   Nei. Nei. Han var ikke forelsket i det der Julian-dyret. Han var bare fascinert fordi han var så annerledes enn alle andre han noen gang hadde møtt.
   ”I hvem da?” maste Theresa videre, og nok en gang greide ikke Sonnys hjerne å reagere før han hørte seg selv svare: ”I Julian, han som bor rett over gaten.”
   Faen.
   Derimot så ikke Theresa ut til å tenke noe over det på noen måte. Tvert imot utbrøt hun begeistret: ”Åh, han er så kul! Jeg har sett ham flere ganger ute. Han gjør liksom så mye… ja, så mye jeg ikke engang hadde tenkt over at går an. Jeg så ham en gang da han tydeligvis hadde blitt utelåst, og han fikset det hele ved å klatre opp i det store eiketreet utenfor huset deres og derfra gå inn gjennom vinduet sitt, helt øverst i det tårnet som stikker opp! Han kunne sikkert ha gått gjennom et av de som var på bakkeplan, men det var akkurat som om han gjorde det bare for å, tja… skape litt spenning, kanskje?”
   Sonny smilte takknemlig til henne, men innvendig var det full storm. Bare ved å si det høyt, at han var forelsket i Julian, og ikke Julia, hadde han på en måte bekreftet det han i en tid nå hadde fryktet. Samtidig kjentes det litt lettende. Nå slapp han å gå rundt med denne gufne følelsen av å hele tiden ville sprenges innvendig. Nå var katten ute av sekken, og det var på tide å lære en ny side av seg å kjenne.
   ”Men er ikke han veldig… utadvendt? Sånn, selvsikker, liksom… Han virker så trygg på seg selv, nesten litt vel mye. Jeg tror han er ganske populær”, sa Theresa, nesten bekymret.
   ”Han virker ganske selvsikker, ja, og jeg tror ikke han tenker det samme om meg”, sa Sonny, forbauset over hvor enkelt det var å finne ordene, ”jeg har sett hvordan han er med andre. Du vet, han går jo på samme skole som oss. Og, hva skal jeg si, han oppfører seg ikke annerledes med meg. Jeg tror det rett og slett er naturlig for ham. Å snakke med folk han ikke kjenner, altså. Så utadvendte personer som ham tenker sikkert ikke over det engang; de bare slår av en prat med alle som ser ut til å trenge det. Hver gang han har pratet til meg, er det sikkert bare fordi jeg tilfeldigvis var i nærheten.”
   ”Men var det ikke han som inviterte deg på den festen nå til fredag? Det må da bety noe!” oppmuntret Theresa, som overrasket var vitne til hvordan broren ristet på hodet.
   ”Han stod og delte ut flygeblader midt i skolegården, for helvete”, smilte han trist, ”er man så populær som ham, er det bare om å gjøre å ha flest folk på festene sine.”
   Theresa rettet på ham: ”Er man så populær som ham, er det et privilegium å bli bedt på festene hans!”
   Sonny så på henne, med et vagt håp tent i de bleke øynene.
   ”Tror du virkelig det?” spurte han tynt, og hun nikket opprømt.
   En ny stillhet la seg om dem, og de eneste lydene som hørtes, kom fra de dumpe plaskene fra det fortsatt sivende regnet. Det falt derimot ikke like tett lenger, og nå kunne man faktisk se de separate dråpene.
   ”Ikke si det til mamma og pappa”, kom det plutselig fra Sonny, og Theresa skvatt litt av det brå stemningsbruddet, men samlet seg snart og sa halvveis forståelsesfullt, halvveis fleipende: ”Hva tror du om meg egentlig? Selvfølgelig skal det være det første jeg gjør når jeg kommer hjem!”
   ”Din store jævel”, flirte han mildt, og ga henne et kraftig dult i siden.
   ”Hva var det for noe?” lo hun, ”din lille jævel!” Og dermed gjengjeldte hun dyttet.
   Tullingen deres ble derimot avbrutt av en svak lyd de begge hørte.
   ”Hva var det?” spurte Theresa, og frøs alle bevegelser.
   ”Det låter som…” begynte Sonny, men lenger kom han ikke før han hadde satt seg opp, krøpet ut under hengepilen, og sett seg om ute på den åpne plassen igjen. Det hadde da visselig kommet et sted herfra, hadde det ikke?
   Der var det igjen! Tynt og nærmest bedende, lød det, og på den andre siden av veien stod noen bregnelignende planter. Disse ga Sonny seg til å gjennomsøke.
   Han måket de brede bladene til side, bare for å komme over en sammensnørt sekk. Denne tvang han åpen med nevene sine, og fant dermed lydkilden.
   ”Hva er det du…” Theresa kom opp bak ham og tittet over skulderen hans, og avbrøt i samme sekund seg selv ved å gispe.
   ”Det er jo en kattunge!” utbrøt hun.
   ”Nei”, sa Sonny, og løftet dyret opp, ”hun er voksen. Men det er en katt, det har du helt rett i.”
   Den forskremte krabaten likte dårlig å få vann helt over seg, og ristet misfornøyd på hodet. I en hvilken som helst annen sammenheng, ville hun nok ha stukket av gårde i frykt, men sannsynligvis var hun både så redd og utmattet at hun ikke greide å gjøre annet enn å bore neglene dypt inn i Sonnys armer, noe som gjorde ham fint lite, i og med at han hadde en godt polstret jakke på seg.
   ”Så utrolig pen hun er! Men…” Theresa reiste seg opp og bøyde seg frem for å få et bedre blikk på den bergede, ”… det er jo en siameser! De kattene er seriøst dritdyre!”
   Sonny fnøs av kommentaren hennes og sa: ”Det er idiotisk å måle dyr etter penger uansett! Hvem er det som har bestemt at for eksempel en perser er mer verdt enn en huskatt? Et liv er et liv, og det var det noen frekke kødder som ikke ville at pusen her skulle ha! Det var bare flaks at vi fant henne!”
   ”Hvordan kan du forresten se at det er jente?” spurte Theresa, og Sonny ble forlegen idet han sa: ”Vel… hun er rett og slett mindre enn hannkatter. Og ser du at hun ikke har så fremtredende værhår i ansiktet? Hos hannene er de som oftest tydeligere.”
   ”Skal vi ta henne med hjem?” spurte Theresa, og Sonny blåste: ”Selvfølgelig! Jeg håper ikke du så mye som vurderte tanken på å bare la henne bli her! Mamma og pappa blir nok ikke blide, men jeg går ikke i fra henne her!” Og etter at de ordene var talt, reiste han seg resolutt opp med katten i armene og spaserte nedover veien, til tross for at regnet enda ikke hadde holdt opp.
   ”Vent på meg, da!” ropte Theresa, og kom settende etter.
   Det var ikke det at hun ville at broren bare skulle etterlate katten i sekken som om ingenting hadde hendt, men hun bare visste at dette kom de til å få trøbbel for. Så klart ville hun ikke under noen omstendigheter ha valgt annerledes selv, men hun ville bare at Sonny skulle være klar over at dette kom nok ikke til å gå ubemerket hen.
   Etter å ha gått noen minutter i nedoverbakke og blitt like våte som før de søkte tilflukt under det store treet, hadde de vektige skyene over dem blitt slitne, og regnet holdt opp. Kort tid etterpå banet solen seg vei, og strålte opp området til sanden glødet som et helt hav med rubiner. Det hadde faktisk ikke Theresa tenkt over før, men nå som hun så utover det lille tettstedet oppe fra høyden, var hun ikke blind for at det slettes ikke var uten sjarm, og at det faktisk var bedårende vakkert på sin måte.
   Med ett sa Sonny: ”Prøv GPS’en nå.”
   Den hadde Theresa helt glemt, men ivrig tok hun den frem, og kunne lettet bekrefte at nå var det dekning. Hun fant dermed raskt ut hvor de var, og ringte selv direktenummeret til drosjesentralen mens hun demonstrativt satte seg på en nærliggende stein og tok av seg de gnagende støvlettene.

Lunisand – episode 17: Epigram

Det er liksom… tilløp til gode setninger et par steder her, men så klusser jeg det til? Det er som om jeg hadde gode ideer til setninger, men ikke helt den faktiske evnen til å skrive dem ut på den måten jeg så for meg. Litt som hver gang jeg prøver å lage musikk, haha.

Passende å poste akkurat denne episoden på sjølveste Valentinsdagen, da.

Tidligere episoder? Klikk her.

Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.

Mio Elegía – 16 år, Kreps. Sønn til Ursula, bror til Arielle. Fattig, men ved godt mot. Hjelper sin søster som best han kan med det praktiske, mens han innerst inne håper på å, til tross for all motgang, komme langt i livet.

Søskenparet Elegía utvekslet blikk og smil der de så Lunisands borgermester Jonas rusle tilbake til bilen sin. Han trodde nok at han hadde lurt dem nå, men det hadde han ikke. Det var de som hadde lurt ham.
   ”Vi trenger bare å holde dette gående fram til rettssaken”, sa Arielle, ikke høyt nok til at lydbølgene nådde den stadig minkende skikkelsen som var på vei vekk fra dem.
   ”Så blir det bare deg og meg”, avsluttet Mio drømmende mens den støvete vinden nøkket i kråkehåret hans. Han lot øyelokkene gli ned over pupillene, og forestilte seg livet på et nytt sted, der hvor ingen kjente ham, og der han og søsteren kunne leve ut sin kjærlighet til hverandre uten frykt for fordommer. De kunne skaffe seg falsk identitet, og så ville ingen kunne mistenke dem for å være i familie. Bortsett fra den beksorte tonen håret til begge holdt, var det nemlig så godt som ingen likhetstrekk mellom dem. Der Mio hadde hud som minnet om skjørt, lett gråhvitt rispapir, hadde Arielle naturlig blussende kinn og en varm mørk beige hudnyanse. Mios øyne var nesten gjennomsiktig lyseblå, mens Arielles var så mørk brune at de av og til så sorte ut. Også figurmessig var de forskjellige fra hverandre. Begge to var tynne, men mens Mio var hengslete og spinkel, var Arielle slank og atletisk. Dette kom nok av at de ikke hadde samme far. Faren til Arielle var latinamerikaner, men det var også det eneste hun visste om den delen av familien. Han og moren deres Ursula hadde vært gift, men hadde skilt seg igjen allerede før Arielle kunne snakke. Etter det hadde Ursula giftet seg på ny med Mios far, men heller ikke denne gangen hadde det blitt et lykkelig ekteskap, selv om utfallet hadde vært ulikt. Da de to søsknene var små, hadde han blitt angrepet av kreft som han noen år senere døde av. Ursula hadde aldri helt kommet over tapet av sin siste ektemann, og både Mio og Arielle mistenkte hjerteattakket hennes for å være et gradvis selvmord forårsaket av sterke medikamenter for å holde depresjonene i sjakk, men fordi det var veldig viktig at ingen fikk vite om det plutselige dødsfallet hennes, hadde det selvfølgelig heller aldri blitt foretatt noen obduksjon, og det var dermed heller ingen bevis for teorien deres.
   Etter at motorduren fra sportsbilen til Jonas hadde dødd ut blant sanden og grusen, gikk søsknene mot huset, bare for å finne ut at døren stod løst lent inntil dørkarmen fremfor å være festet på hengslene.
   ”Er du klar over at hvis vi ikke vinner den rettssaken, er vi rett og slett eid?” spurte Arielle med et stønn der hun banket døren på plass igjen.
   ”Da får vi bare satse på å vinne den, da”, mumlet Mio likegyldig med et skuldertrekk før han vandret rett bak søsteren inn i huset.
   ”Du ser altfor bekymringslaust på ting!” skjente Arielle, og da hun stod borte ved kjøkkenbenkene, snudde hun seg rundt og glodde mørkt på broren.
   ”Det er bare det at… hvis vi skulle tape, noe som er høyst usannsynlig, i og med at Fabian tross alt må dømmes for å bryte seg inn på eiendommen vår, har vi jo alltids foreldreløsstipendet. Jeg mener, taper vi, og Fabian forteller om liket, noe han garantert kommer til å gjøre, kommer alle til å få greie på at mamma er død uansett. Da er det like greit å ta imot de pengene vi kan få”, sa Mio.
   ”Men de kommer vi aldri til å få hvis det skulle komme fram. Hallo, hun døde for to sia! Det at vi har skjult det så lenge som vi tross alt har, kommer ikke akkurat til å telle positivt for vår del. De kommer ikke til å tru på forklaringa vår om at vi gjorde det for å hindre innblanding fra sosialarbeidere idet omverdenen fikk vite om at vi nå var foreldreløse. De kommer til å tru at det er vi som har drept henne!” Arielle sukket og bøyde hodet. Hun ga seg rastløst til å tromme fingrene mot bordet bak henne mens tankene kvernet. Hvorfor måtte alt være så vanskelig? Og hvorfor var det akkurat dem som hadde hatt så mye uflaks i livet?
   ”Det går nok bra til slutt. Vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel?” spurte Mio med et forsiktig smil, men dette irriterte Arielle bare enda mer.
   ”Men hva gjør vi, da, hvis det verste skulle skje og vi ikke har noen plan i bakhold?” ropte hun derfor provosert ut, ”vi er nødt til å tenke litt lengre enn bare til morgendagen hvis vi skal greie oss! Jeg veit det er urettferdig at vi har endt opp som vi har gjort, men fordi det faktisk er nettopp det vi har, foreslår jeg at vi lever litt mindre impulsivt! Jeg er møkk lei av å bli overkjørt gang på gang. Jeg… vil bare leve som alle andre gjør…”
   ”Så, så”, trøstet Mio og kom mot henne med åpne armer. Disse la han rundt skuldrene hennes og dro kroppen hennes inntil seg.
   ”Jeg elsker deg, og det er det som betyr noe, eller hva?” spurte han ømt.
   Dette var dråpen som fikk Arielles beger til å renne over.
   ”Og så du, da!” ropte hun sint, og dyttet broren vekk fra seg, som sendte et uforstående blikk tilbake, ”det er liksom meninga at vi skal være søsken, ikke kjærester! Bare… bare ligg unna, vil du det?” Idet hun sa det siste, greide hun ikke å hindre stemmen fra å bevre, og snart tørket hun forbannet en tåre som lirket seg ut fra det ene øyet hennes.
   Etter noen minutter i stillhet, så hun omsider opp igjen, og fant igjen Mio med blikket der han satt sammensunket i sofaen og stirret såret på sitt eget fang.
   ”Unnskyld, kjære deg, jeg mente det ikke, jeg… jeg bare…”
   Arielle greide ikke å fullføre setningen, og lot dermed resten slippe ut som et fortvilet pust. Hun slang seg ned i den fillete sofaen ved siden av ham i stedet, og kastet et kjærlig blikk på ham.
   ”Det er sant”, fortsatte hun, la en hånd på kinnet hans, og tvang deretter hodet hans i hennes retning, ”jeg aner ikke hvorfor jeg sa det. Beklager.”
   ”Det er ikke det”, kom det mutt fra Mio, ”men det er heller det at jeg veit at det er sant. Dette er ikke naturlig. Det er til og med ulovlig. Vi burde kutte ut dette.”
   ”Ikke si sånt”, sa Arielle, ”så fort vi får pengene, enten på den ene eller den andre måten, stikker vi herfra. Vi flytter langt av sted hvor ingen kjenner oss. Vi kan bytte etternavn, og da vil det være umulig å kunne bevise det, med mindre man tar ei DNA-prøve, så klart. Det blir nok ikke så lenge til.” Hun prøvde hele tiden å oppnå blikkontakt med ham igjen, men det var tydelig at han unngikk det.
   Da han ikke sa noe til noe av det hun hadde sagt, forstod hun såpass at det var mer som plaget ham.
   ”Hva er det med deg?” spurte hun, og smøg en arm rundt nakken hans.
   ”Vi burde kutte ut dette”, gjentok Mio sammenbitt.
   ”Inntil videre, ja”, sa Arielle, men det virket som om broren overså henne, og fortsatte: ”Vi burde finne oss en ordentlig kjæreste hver. Leve så normalt som vi kan når situasjonen tross alt er som den er. Jeg mener, vi har gått på trynet på absolutt alle andre punkt i livet, så hvorfor kan ikke i det minste kjærlighetslivet vårt være som alle andres? Det fins nok av hyggelige og pene mennesker der ute, mennesker som ville ha tilbudt oss ikke bare kjærlighet og lidenskap, men også sjansen til flere muligheter og et liv som ikke er så til de grader trøsteslaust.”
   ”Det hjelper ikke når det bare er deg jeg vil ha”, kurret Arielle, og forsøkte så godt hun kunne å overse de dystre skyggene som lurte i brorens replikk.
   ”Du hører ikke hva jeg sier!” utbrøt han irritert, og flyttet seg noen centimeter vekk fra både henne og den strykende hånden hennes på nakken hans, ”det jeg sier, er at det må ikke være oss to. Vi har et valg. Selvfølgelig forguder jeg deg over alt i verden, men det jeg sier er at du ikke nødvendigvis kan være den eneste. Jeg kan sikkert få det kjempefint med noen andre òg. Det samme gjelder deg.”
   ”Pisspreik”, blåste Arielle, men gjorde ikke noe nytt forsøk på å nærme seg ham.
   ”Tenk deg om”, drev han på, og blåste en hel trompetfanfare i det faktum at han visste at det han sa, haglet mot søsteren som isspyd, til tross for at hun prøvde å skjule det, ”kjenner du ikke noen andre gutter du kan tenke deg å ha et romantisk forhold til?”
   ”Hvorfor er du så klengete på akkurat det temaet, da?” spurte Arielle omsider, og orket ikke lenger gjøre seg dum for ham, ”er du forelska i ei anna, kanskje?”
   ”Jeg er ikke forelska”, fnøs Mio, nesten foraktelig, som om forelskelse var noe forbeholdt idioter, ”men det jeg prøver å hinte til, er at jeg kjenner ei som både er søt og kjempesnill mot meg. Jeg trur kanskje hun liker meg som mer enn en venn.”
   En massiv stein falt ned gjennom hele kroppen til Arielle. Den ble sluppet fra øverst i hodet hennes, før den raste gjennom hjernen og rev ut flere kabler på veien, fortsatte nedover i halsen og gjorde det vondt og vanskelig å prate, før den brutalt knuste seg vei inn i lungene og gjorde at også pusten gikk tyngre. Omsider sneide den bortom hjertet hennes, og åpnet et lite sår. Deretter deiset den til slutt ned i magen, og ble der som en ulmende verkebyll.
   ”Det er vel ikke…” Røsten var raspete og tørr, og Arielle kremtet før hun prøvde på nytt: ”Det er vel ikke hun nye i nabolaget, vel? Har ikke hun begynt i klassen din?”
 

   ”Jo”, nikket Mio bekreftende, ”hun heter Theresa. Foreldra hennes er veldig rike.”

   Arielle kjente seg med ett forferdelig svimmel, og hun ble nødt til å legge en hånd mot siden av hodet for å få igjen følelsen av fokus. Theresa? Den blonde, bortskjemte snørrungen? Hva var det hun hadde som ikke hun selv, Mios søster som kjente ham bedre enn noen annen, hadde?

   Da plutselig kom hun på noe. Hun hadde aldri før følt glede ved å pine broren, men denne gangen følte hun at hun hadde rett til det på grunn av flammene han nettopp hadde brent henne med.
   ”Det var hun som slo meg ned, det”, sa hun, så nonchalant hun bare greide, og måtte nesten streve for ikke å smile sleskt.
   ”Hva?” Endelig så Mio på henne igjen, og såret laget av steinen sekunder tidligere, tok til å blø enda litt mer fordi det altså var noe som gjaldt Theresa som skulle påkalle oppmerksomheten hans nok til at han ville møte blikket hennes på ny.
   Arielle valgte å ignorere dette, og gikk videre: ”Du husker den festen jeg var på hos McLurv? Og du husker ganske sikkert òg at jeg kom fra det med en saftig blåveis over øyet? Vel, det var Theresas verk. Jeg husker godt åssen du banna den som hadde gjort det opp og ned da jeg kom hjem. Og så irritert du blei da jeg ikke ville si hvem det var som hadde gjort det! Og det lot jeg altså være å si bare fordi jeg visste at dere hadde fått god kontakt. Jeg ville ikke at du skulle bli lei deg, skjønner du ikke? Jeg ville ikke at du skulle tenke vondt om henne på grunn av hva hun hadde gjort mot meg. Og hvorfor ville jeg ikke det? Jo, fordi at jeg ikke ville at dere skulle bli uvenner. Jeg ville at du skulle være lykkelig.”
   Etter denne lille talen, sa ikke Mio noe på en lang stund. I stedet satt han og stirret tomt rett fremfor seg. Tennene hans hadde bitt seg fast i underleppen, og han så ut som om han var på gråten. Arielle motstod så vidt fristelsen til å la et tilfreds smil bre seg om leppene. Derimot gliste hun som en djevel innvendig, samtidig som hun skammet seg. Det hadde aldri tidligere skjedd at hun faktisk hadde nytt synet av broren i denne tilstanden.
   Det neste som skjedde, kunne knapt ha såret Arielle mer om hun så hadde blitt stukket med en kniv.
   Mio reiste seg resolutt opp, og så hardt på henne idet han sa: ”Du ljuger.”
   Først ble Arielle bare sittende og stotre, før hun innså at det ikke kom til å komme noe fornuftig, eller noe i det hele tatt, ut av munnen hennes likevel, så hun klappet den likeså godt sammen. Det som derimot erstattet hakkene, var et par senkede øyebryn og et brått sinne. Hvordan våget han!?
   ”Hva er det du står der og sier?” hadde hun tenkt å skrike til ham, men de åtte ordene listet seg bare ut som en hvisken fra de snerrende leppene.
   ”At du ljuger”, gjentok Mio rolig, ”Theresa ville ikke ha gjort det. Hun er ganske enkelt ikke typen til det. Du er sjalu og desperat. Og derfor tilgir jeg deg.”
   Et smil lyste opp ansiktet hans, og han bøyde seg ned mot henne for å gi henne en klem. Lettet tok hun imot, og den overrumplende vreden la seg igjen. Nå stod bare selvforrakt tilbake. Hva var det hun tillot seg å føle overfor sin egen elskede bror? Først sjalusi, så stolthet over å ha maktet å gjøre ham helt ute av seg, og deretter vrede. Dette var tre dødssynder i løpet av få minutter, det. Hun følte seg som en parodi på seg selv. Avbalanserte Arielle ris organisert av ulike negative instinkt i tur og orden. Det var nesten satirisk.
   ”Jeg elsker deg”, hvisket hun til broren, som for å understreke ironien.