Fra skisseboka: Lunisand

Åh, Lunisand... hvor skal jeg begynne? Kanskje begynnelsen? For noen år siden kom The Sims 3. Jeg så fram til det med blanda følelser. Selvfølgelig blei det morsomt, men jeg hadde jo allerede så kompliserte familienettverk i The Sims 2, og jeg var jo så glad i karakterene mine, så det var ikke bare-bare for meg å begynne på nytt. For å udødeliggjøre karakterene mine, bestemte jeg meg for å gjøre dem om til litteratur, og heller skrive ut historiene deres enn å spille dem ut. Det viste seg forøvrig at jeg aldri blei noen Sims 3-spiller, og jeg syns fortsatt at toer'n er det beste i serien, og jeg holdt på med Sims 2-karakterene mine lenge lenge lenge, helt til den stasjonære PC'en familien min i Lier hadde, døde på grunn av viftesvikt.

Men Lunisand var altså navnet på teksten(e) jeg skreiv om simmene mine, og dette var så klart i den tida da Skrivebua levde i beste velgående. I motsetning til mer rutinerte prosjekter, la oss si som et eksempel I dypet av en ruin, skreiv jeg det ikke som en sammenhengende roman, men publiserte det heller kapittel for kapittel - eller episode for episode, som jeg valgte å kalle det, i og med at den mest treffende betegnelsen jeg fant på prosjektet, var såpeserie. Og herregud, Lunisand fikk en del faste lesere, altså. Jeg brukte til og med en av episodene mine til søknaden min til Bø, haha. Og her om dagen leste jeg litt igjennom det, og blei, som jeg så ofte blir, vemodig og nostalgisk og glad samtidig. Det er liksom noe med karakterer du er knytta til, og tekster du husker at du koste deg veldig mye med mens du skreiv. Det er jo helt utrolig hvor mange timer skriveglede og lidenskap som ligger til bunns for blant annet Lunisand, liksom. For som dere kanskje har skjønt ut fra konteksten, blei det aldri ferdig, noe som heller aldri var ambisjonen bak. Jeg ville egentlig bare ha et lett og underholdende skriveprosjekt som jeg kunne holde på med så lenge jeg orka.

Siste episode, nummer 23, blei lagt ut den 9. november 2008. Litt av grunnen til at nettopp dét blei siste episode, har vel mest med å gjøre at jeg hele veien har bygd opp til handlinga i den episoden. Det har liksom vært det jeg har gleda meg til å skrive hele veien - litt sånn at jeg bare må se og få de andre episodene unna veien, sånn at jeg endelig kan få skrevet det jeg lengter sånn etter! Og selvfølgelig, det er jo ikke slutt der, for jeg følger ganske mange forskjellige parallellplott på én gang, men motivasjonen og hele piffen blei liksom litt borte etter det.

Men jeg har en episode 24. Som er ei Word-side lang, for det var så langt jeg kom. Siden den aldri blei ferdig, la jeg den heller aldri ut på Skrivebua. Men nå legger jeg ut uferdige episode 24 her, hvor jeg lover at ingenting spennende skjer i det hele tatt. Men det føles liksom litt riktig å ikke holde tilbake noe likevel, på en måte:



Det var en så perfekt morgen at det nesten virket kunstig. Alle klisjeene var oppfylt der Nico Serpiente nynnet på en svulstig poplåt, småfuglene kvitret mer samstemt enn et gospelkor og solen lyste utover ørkenbygden og gjorde sanden varm og glødende. Fornøyd med å ha forfalsket fylla kvelden og natten i forveien, tok Nico noen små dansetrinn der han svingte skrutrekkeren ned mot metallplaten han arbeidet med. Klassekameraten Julian Azul hadde hatt fest, og som en av skolens desidert kuleste, var Nico en selvskreven gjest. To ganger hadde han latt som om han hadde drukket så mye at han forsvant inn på toalettet for å spy, men sannheten var at han bare fikk i seg én øl. Han kunne ikke være fyllesyk når han skulle opp tidlig og drive med sin hemmelige hobby: robotbygging bak huset. Selvfølgelig visste familien hva det var han investerte så mye tid og penger i, men for resten av samfunnet var det skjult. 
   Egentlig var det ikke det at Nico skammet seg over interessen sin. Faktisk følte han seg mer levende enn noensinne med olje oppover de muskuløse armene og den harmoniske skrapingen av metall i ørene. Likevel hadde han ikke noe ulmende behov for å skrike ut til alle vennene sine at han bygget roboter på fritiden heller. Han hadde liksom hele tiden vært kjent som en atletisk partyløve med et godt utseende å vifte med, og i denne faste stereotypien var det på en måte ikke helt rom for noe så unikt som robotbygging.



Resten av Lunisand kan leses på Skrivebua-profilen min. Bla ned til 1. november 2007, det er da første episode er lagt ut. Skrivestilen er litt vel svulstig i forhold til åssen jeg skriver nå, men like fullt: jeg skulle ønske jeg klarte å fullføre det. Totalt er Lunisand allerede mye lenger enn Tyngden mellom oss.

Spesielt interesserte kan jo lese dette her, hvis de vil.