Fra skisseboka: Lunisand

Åh, Lunisand... hvor skal jeg begynne? Kanskje begynnelsen? For noen år siden kom The Sims 3. Jeg så fram til det med blanda følelser. Selvfølgelig blei det morsomt, men jeg hadde jo allerede så kompliserte familienettverk i The Sims 2, og jeg var jo så glad i karakterene mine, så det var ikke bare-bare for meg å begynne på nytt. For å udødeliggjøre karakterene mine, bestemte jeg meg for å gjøre dem om til litteratur, og heller skrive ut historiene deres enn å spille dem ut. Det viste seg forøvrig at jeg aldri blei noen Sims 3-spiller, og jeg syns fortsatt at toer'n er det beste i serien, og jeg holdt på med Sims 2-karakterene mine lenge lenge lenge, helt til den stasjonære PC'en familien min i Lier hadde, døde på grunn av viftesvikt.

Men Lunisand var altså navnet på teksten(e) jeg skreiv om simmene mine, og dette var så klart i den tida da Skrivebua levde i beste velgående. I motsetning til mer rutinerte prosjekter, la oss si som et eksempel I dypet av en ruin, skreiv jeg det ikke som en sammenhengende roman, men publiserte det heller kapittel for kapittel - eller episode for episode, som jeg valgte å kalle det, i og med at den mest treffende betegnelsen jeg fant på prosjektet, var såpeserie. Og herregud, Lunisand fikk en del faste lesere, altså. Jeg brukte til og med en av episodene mine til søknaden min til Bø, haha. Og her om dagen leste jeg litt igjennom det, og blei, som jeg så ofte blir, vemodig og nostalgisk og glad samtidig. Det er liksom noe med karakterer du er knytta til, og tekster du husker at du koste deg veldig mye med mens du skreiv. Det er jo helt utrolig hvor mange timer skriveglede og lidenskap som ligger til bunns for blant annet Lunisand, liksom. For som dere kanskje har skjønt ut fra konteksten, blei det aldri ferdig, noe som heller aldri var ambisjonen bak. Jeg ville egentlig bare ha et lett og underholdende skriveprosjekt som jeg kunne holde på med så lenge jeg orka.

Siste episode, nummer 23, blei lagt ut den 9. november 2008. Litt av grunnen til at nettopp dét blei siste episode, har vel mest med å gjøre at jeg hele veien har bygd opp til handlinga i den episoden. Det har liksom vært det jeg har gleda meg til å skrive hele veien - litt sånn at jeg bare må se og få de andre episodene unna veien, sånn at jeg endelig kan få skrevet det jeg lengter sånn etter! Og selvfølgelig, det er jo ikke slutt der, for jeg følger ganske mange forskjellige parallellplott på én gang, men motivasjonen og hele piffen blei liksom litt borte etter det.

Men jeg har en episode 24. Som er ei Word-side lang, for det var så langt jeg kom. Siden den aldri blei ferdig, la jeg den heller aldri ut på Skrivebua. Men nå legger jeg ut uferdige episode 24 her, hvor jeg lover at ingenting spennende skjer i det hele tatt. Men det føles liksom litt riktig å ikke holde tilbake noe likevel, på en måte:



Det var en så perfekt morgen at det nesten virket kunstig. Alle klisjeene var oppfylt der Nico Serpiente nynnet på en svulstig poplåt, småfuglene kvitret mer samstemt enn et gospelkor og solen lyste utover ørkenbygden og gjorde sanden varm og glødende. Fornøyd med å ha forfalsket fylla kvelden og natten i forveien, tok Nico noen små dansetrinn der han svingte skrutrekkeren ned mot metallplaten han arbeidet med. Klassekameraten Julian Azul hadde hatt fest, og som en av skolens desidert kuleste, var Nico en selvskreven gjest. To ganger hadde han latt som om han hadde drukket så mye at han forsvant inn på toalettet for å spy, men sannheten var at han bare fikk i seg én øl. Han kunne ikke være fyllesyk når han skulle opp tidlig og drive med sin hemmelige hobby: robotbygging bak huset. Selvfølgelig visste familien hva det var han investerte så mye tid og penger i, men for resten av samfunnet var det skjult. 
   Egentlig var det ikke det at Nico skammet seg over interessen sin. Faktisk følte han seg mer levende enn noensinne med olje oppover de muskuløse armene og den harmoniske skrapingen av metall i ørene. Likevel hadde han ikke noe ulmende behov for å skrike ut til alle vennene sine at han bygget roboter på fritiden heller. Han hadde liksom hele tiden vært kjent som en atletisk partyløve med et godt utseende å vifte med, og i denne faste stereotypien var det på en måte ikke helt rom for noe så unikt som robotbygging.



Resten av Lunisand kan leses på Skrivebua-profilen min. Bla ned til 1. november 2007, det er da første episode er lagt ut. Skrivestilen er litt vel svulstig i forhold til åssen jeg skriver nå, men like fullt: jeg skulle ønske jeg klarte å fullføre det. Totalt er Lunisand allerede mye lenger enn Tyngden mellom oss.

Spesielt interesserte kan jo lese dette her, hvis de vil.

Fantasi og blekk

Dere, nå er Skrivebua-boka et faktum!

Skrivebua blei som kjent lagt ned, og dere kan egentlig lese hele historien via den linken der, hvis dere ikke kan den allerede. Men nå er Fantasi og blekk her, med utvalgte tekster fra noen av de mange dyktige, og utrolig forskjellige, brukerne der inne. To av mine tekster er også med, og som det er lettere å se på disse bedre bildene av boka, har det gamle diktet mitt Nostalgi æren av å pryde baksida:

Hvis du vil kjøpe den, sender du bestillinga di til nordland.fylkesbibliotek@nfk.no. Husk å få med navn, adresse og hvor mange bøker du vil kjøpe. Koster 250 kroner per bok inkludert porto.

For meg er jo dette nettopp veldig, vel, nostalgisk, men jeg innser jo at dette faktisk er noe som kan - og bør! - interessere flere òg. Det er faktisk veldig mange gode tekster her, fra kåserier til poesi. Og det fins kanskje antologier der ute som er av høyere litterær kvalitet, men jeg trur det er få anotologier der ute som betyr så utrolig mye for så mange. Og herregud, det er tekster her skrevet av trettenåringer som fortsatt rører meg til det innerste. Og hadde det ikke vært litt kult hvis en av dine største litterære opplevelser i år ikke var den nyeste diktsamlinga til en anerkjent og prisbelønt poet utgitt av Oktober, men ei brokete samling ungdomsprosa utgitt av Nordland fylkesbibliotek?

God lesning til alle.

Creares årsmøte

Jeg har vel egentlig aldri skrevet noe ordentlig innlegg om Creare, noe som er litt dumt igrunn, for det blei jo tatt så mange fine bilder da vi stifta foreninga og så vedtok vi ting enstemmig og så spilte vi ukulele i Slottsparken og litt sånn forskjellig. Men i utgangspunktet var Creare ei forening vi danna for å kjempe mot nedleggelsen av Skrivebua. Akkurat der og da klarte vi det, men som kjent tapte vi i lengden likevel. Til tross for det består Creare, og vi/de jobber i dag for å ivareta interessene til skrivende ungdom, og for at politikere og myndigheter skal forstå viktigheten av at ungdom skriver.

Og etter denne lille introduksjonen, nærmer jeg meg sakens kjerne, nemlig at det nærmer seg årsmøte! Her kommer det til å bli tatt opp aktuelle saker, det vil bli tid for skriveøvelser og foredrag, samt masse leik og moro i selskap med andre likesinna. Hanne Ørstavik, Kjetil Strømme Jørve (redaktør i Tiden forlag) pluss undertegnede (!!!) kommer på besøk, og jeg må bare si med én gang at jeg syns det er en kjempestor ære å bli nevnt i samme åndedrett som Hanne Ørstavik. Debutboka mi "I dypet av en ruin" er utsolgt mange steder, og kommer ikke til å trykkes i et nytt opplag, men jeg kommer til å ta med meg fem eksemplarer nettopp til Creares årsmøte der de kan kjøpes for en billig penge. Med andre ord kommer akkurat dette årsmøtet til å være en av de siste sjansene til å skaffe seg dette lille scifi-eposet, som forresten Ingrid har dedikert en blogg til (veit ikke om den skal oppdateres videre, jeg...?). Jeg kommer selvfølgelig også til å ta med meg fem eksemplarer av andreboka "Fiji Kitsune fra landet bak drømmer", også den billigere enn hva den ville vært hvor som helst ellers.

Det jeg prøver å si, er at dette kommer til å bli kjempegøy!!! Og noe av det morsomste av alt, er at det er helt gratis! Overnatting, mat, spennende foredrag, morsomme skriveøvelser og muligheten til å bli kjent med andre med like interesser, og det hele uten å betale for annet enn en eventuell togbillett. Påmeldingsfristen går ut den 27. januar, så det lønner seg å gjøre det allerede nå hvis du har lyst til å bli med på februars første skriveeventyr. Bare send en mail til livchristinehoem@live.no med navn, telefonnummer, mailadresse og informasjon om eventuelle matallergier og/eller -vaner, så kan vi ses ganske snart på Globus Hotell i Drammen.

Klikk her for å komme til arrangmentet på Facebook.

Spre gjerne ordet, og fred ut!

Skrivebua

For to og et halvt år siden skreiv jeg dette. Det var den første gangen jeg fikk føle nervøsiteten på kroppen, den nervøsiteten som meldte seg fordi den nettsida som hadde betydd mest for meg gikk ei usikker framtid i møte. Siden den gang har Skrivebua flere ganger stått på vaklende grunn, og med utgangspunkt i dét, danna vi Creare - foreningen for skrivende ungdom.

 

Den gangen klarte vi å redde Skrivebua fra undergang.

Men ikke denne gangen.

I går vedtok Nordland fylkeskommune å ikke bare trekke den økonomiske støtta, men å legge ned hele prosjektet. Fordi de ikke anså sida som viktig nok å vedlikeholde.

Ikke viktig nok?

Da jeg begynte på Skrivebua, var jeg fjorten år. Jeg syntes jeg var den flinkeste i hele verden til å skrive. Her følger et utdrag fra et dikt jeg la ut 1. feburar 2005:

Jeg sitter i klasserommet
Ingen ser meg
Øynene mine er trøtte og tomme
Fordi ingen ser meg

Jeg er den som ingen vil kjenne
Og ingen ser meg
Langsomt lar jeg tårene renne
Fordi ingen ser meg

Jeg ser på dem som er vellykkede og pene
Men ingen ser meg
Jeg føler meg så inderlig alene
Fordi ingen ser meg

Okei, det var kanskje ikke det verste man kunne skrevet som fjortenåring, men greia er det at hvis jeg ikke hadde hatt Skrivebua, er sannsynligheten ganske stor for at jeg ikke hadde utvikla meg i en så rasende fart som jeg tross alt gjorde. Jeg fikk lese tekster fra andre på mer eller mindre samme alder, og fikk kommentarer fra folk med den samme interessen som meg. Omkring to år seinere hadde jeg lært meg at traust rytme, kleine rim og emomotiver ikke var helt min greie likevel, og la ut følgende dikt:

Lik perler skjult av de dypeste hav
Slik finner jeg mine skatter
Hemmelige

Evige

Det var omtrent rundt den samme tida at jeg la ut en roman kapittel for kapittel, med tittel "Min virkelighet." Folk likte og kommenterte og ville ha mer, og seinere samme år begynte jeg å legge ut en roman med tittel "Dragedans." Året etter, i 2007, begynte jeg å legge ut min nyskrevne science fiction-roman, "I dypet av en ruin." Skrivebua-brukerne leste, kommenterte og hjalp til med hvert eneste kapittel. To år etter, i 2009, etter mye bearbeiding og jobbing, kom den samme romanen ut på Panthera Publishing. Høsten 2010 begynte jeg på forfatterstudiet i Bø. Jeg har gitt ut en ny roman på Panthera Publishing, og en tredje er på vei.

Skrivebua gjorde meg til forfatter.

I tillegg har Skrivebua gitt meg en mengde gode venner og fantastiske minner fra diverse Skrivebuatreff.

Og alt dette vil de ta fra oss, fra meg. Fordi det ikke er viktig nok.

Og da lurer jeg på hva som egentlig er viktig. 

Per, Pål og Espen

Jeg er tilbake fra Skrivebuatreff 2010. Kom hjem i går. Og... ja. Det er så vanskelig å vite hva man skal si i sånne sammenhenger. Men stikkordmessig dreide det seg om PEEEEER! (og Pål og Espen), Romeo og Julie, improvisasjon, I dypet av en ruin (faktisk), skjønne mennesker, August, 7-Eleven, frossen yogurt og et par lange togturer. Og jeg orker ikke å gå noe særlig mer inn på det enn det, for de som var der, veit jo åssen det var, og de som ikke var der, har vel strengt tatt ingen interesse for det.


De to siste bildene tilhører respektivt Kristin og Linn, så vidt jeg veit.

Videre har jeg faktisk planer utover sommeren! Altså, når jeg tenker meg om, så er det egentlig ikke så mye, men til å være meg er det helt... w0ah. Hvis alt går i orden, da, vel å merke. Og jeg er alltid åpen for enda flere planer, for sommeren er suverent den årstida der jeg er mest rastløs.

Så var det vel min tur og, da

Ida og Eva har allerede gjort det, så nå føler jeg jaggu at det er min tur. Dette har tross alt vært en del av meg siden 2004.

Greit. SKRIVEBUA. Ei nettside for skriveglade barn og ungdommer mellom ti og tjue år. Jeg blei som nevnt medlem i 2004, og er det den dag i dag. Beklageligvis ikke like aktiv lenger, kanskje fordi jeg ikke føler at jeg får det helt samme utbyttet av nettstedet som jeg en gang fikk, men det er fortsatt uhyre koselig å kikke innom i tide og utide. Men jeg ljuger ikke når jeg sier at Skrivebua sannsynligvis er det som i størst grad har vært med på å forme meg som skribent. Da jeg begynte i 2004, syntes jeg det var altfor flaut å la andre lese tekstene mine, så jeg vendte meg mot det anonyme nettet da det gjaldt å skryte fram hvor usannsynlig flink jeg var. Slaget i trynet var derfor stort da jeg fikk høre av de andre at jeg "hadde det i meg, men hadde rom for forbedring." Og det å lese litt rundt på andres profiler, hjalp til med å jekke meg ned fra tronen jeg hadde plassert meg sjøl på. Jeg blei dypt sjokkert over å lese tekster av folk som var to år yngre enn meg og som var så svingende mye bedre at jeg ikke bare blei grønn, men regnbueglinsende av misunnelse - og beundring. Ydmykt begynte jeg å spørre de jeg så på som allerede forfattere i en alder av tolv år om de vennligst kunne "kikke innom profilen min? 0:)".

Og det gjorde de. Og ved hjelp av deres hjelp, kommentarer og oppmuntring, og gjennom å lese og lære fra andre forfattere in making, gikk jeg fra dette:

Hun ser seg tilbake
Tårene blinker i øynene
Stillhet

Hun går ned mot tjernet
Tusen tanker svirrer i hodet
Langsomt

Så legger hun seg ned
Nå er hun bare glad og lettet
Borte

-- Uten tittel, 30. mars 2005

til dette:

Som et hakk i ei grammofonplate
har jeg hengt fast i
det samme anti-klimakset nå i
noen minutter
eller timer
eller evigheter

-- Påfuglene i taket, 13. juni 2010

I prosessen har jeg også endt opp med å få tre tekster publisert i boka "Barn" som kom ut på Universitetsforlaget i fjor, gitt ut debutromanen min "I dypet av en ruin" i fjor og blitt kåra til månedens poet av Dagbladet i april i år. Alt dette med tekster som har blitt forma, publisert og kommentert på Skrivebua.

Men Skrivebua har ikke bare betydd mye for meg som skriveentusiast. Jeg har fått venner som gjennom vår felles interesse har endt opp med å bety like mye for meg som mine IRL-venner, der jeg har møtt de fleste av dem også i utenomskriverelaterte sammenhenger.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget nå, er enkel: Skrivebua fikk for noen dager siden beskjed om at snart var prosjektperioden deres med ABM-utvikling over. Dette betyr at de mister sin økonomiske støtte, og kan oppleve å bli nedlagt innen oktober. Fordi vi medlemmene veit at Skrivebua er en helt unik plass for å fremme skriveglede, utvikle seg som skribent og knytte vennskapsbånd på tvers av kommune- og fylkesgrenser, kan vi ikke gi opp uten kamp. Derfor ber jeg deg om å kaste bort kanskje si mye som et halvt minutt av din dyrebare tid og skrive under oppropet mot nedleggelse av Skrivebua. Kampanjen har også ei Facebook-gruppe som du veldig gjerne må melde deg inn i. Alt hjelper, og sjøl om jeg som nevnt ikke benytter meg like mye av Skrivebua nå som før, er det veldig mange andre unge talenter som gjør det, pluss at bua har en enorm affeksjonsverdi for meg.

Med vennlig hilsen Nattfall, tidligere gcbaby, trofast bruker gjennom seks år.