Skrivebua

For to og et halvt år siden skreiv jeg dette. Det var den første gangen jeg fikk føle nervøsiteten på kroppen, den nervøsiteten som meldte seg fordi den nettsida som hadde betydd mest for meg gikk ei usikker framtid i møte. Siden den gang har Skrivebua flere ganger stått på vaklende grunn, og med utgangspunkt i dét, danna vi Creare - foreningen for skrivende ungdom.

 

Den gangen klarte vi å redde Skrivebua fra undergang.

Men ikke denne gangen.

I går vedtok Nordland fylkeskommune å ikke bare trekke den økonomiske støtta, men å legge ned hele prosjektet. Fordi de ikke anså sida som viktig nok å vedlikeholde.

Ikke viktig nok?

Da jeg begynte på Skrivebua, var jeg fjorten år. Jeg syntes jeg var den flinkeste i hele verden til å skrive. Her følger et utdrag fra et dikt jeg la ut 1. feburar 2005:

Jeg sitter i klasserommet
Ingen ser meg
Øynene mine er trøtte og tomme
Fordi ingen ser meg

Jeg er den som ingen vil kjenne
Og ingen ser meg
Langsomt lar jeg tårene renne
Fordi ingen ser meg

Jeg ser på dem som er vellykkede og pene
Men ingen ser meg
Jeg føler meg så inderlig alene
Fordi ingen ser meg

Okei, det var kanskje ikke det verste man kunne skrevet som fjortenåring, men greia er det at hvis jeg ikke hadde hatt Skrivebua, er sannsynligheten ganske stor for at jeg ikke hadde utvikla meg i en så rasende fart som jeg tross alt gjorde. Jeg fikk lese tekster fra andre på mer eller mindre samme alder, og fikk kommentarer fra folk med den samme interessen som meg. Omkring to år seinere hadde jeg lært meg at traust rytme, kleine rim og emomotiver ikke var helt min greie likevel, og la ut følgende dikt:

Lik perler skjult av de dypeste hav
Slik finner jeg mine skatter
Hemmelige

Evige

Det var omtrent rundt den samme tida at jeg la ut en roman kapittel for kapittel, med tittel "Min virkelighet." Folk likte og kommenterte og ville ha mer, og seinere samme år begynte jeg å legge ut en roman med tittel "Dragedans." Året etter, i 2007, begynte jeg å legge ut min nyskrevne science fiction-roman, "I dypet av en ruin." Skrivebua-brukerne leste, kommenterte og hjalp til med hvert eneste kapittel. To år etter, i 2009, etter mye bearbeiding og jobbing, kom den samme romanen ut på Panthera Publishing. Høsten 2010 begynte jeg på forfatterstudiet i Bø. Jeg har gitt ut en ny roman på Panthera Publishing, og en tredje er på vei.

Skrivebua gjorde meg til forfatter.

I tillegg har Skrivebua gitt meg en mengde gode venner og fantastiske minner fra diverse Skrivebuatreff.

Og alt dette vil de ta fra oss, fra meg. Fordi det ikke er viktig nok.

Og da lurer jeg på hva som egentlig er viktig.