Jeg tviler på at dette er en spillanmeldelse

Hvor skal jeg begynne.

I forrige innlegg trua jeg med å skrive om TV-spill neste gang, så her er jeg.

Som autist med ADHD har interessene og hobbyene mine en tendens til å… ta litt overhånd, noe jeg i all oppriktighet alltid har sett på som en av mine fineste egenskaper. Jeg elsker at jeg klarer å bli så bevega og oppslukt av kunst og historier som jeg blir, jeg får en intens, euforisk glede ut av det som jeg mistenker at enkelte andre mennesker sjeldent opplever, og det gir en rikdom til livet mitt som jeg ikke for noe i verden har lyst til å miste. Fordi kroppen min består av 70% vann og havet er syklisk, har disse hobbyene og interessene en tendens til å komme og gå i perioder, som flo og fjære om du vil, men de dreier seg stort sett alltid om musikk, litteratur, film og TV-spill. Man kan sikkert si at musikk, litteratur, film og TV-spill er mine fire store, de som jeg aldri ikke vil være opptatt av, men hvilke av dem som til enhver tid dominerer, varierer. Omkring 2019 – 2020 var musikk den av de fire som hadde sterkest tilstedeværelse i livet mitt, mens nå er det TV-spill som har tatt over stafettpinnen. 

Sist jeg var på DPS uttrykte psykologen min bekymring over at jeg spiller for mye. Fra journalen min:

Sovet bare ca 4t per natt de siste nettene, da hun de siste dagene har spilt tv-spill frem til morgenkvisten. Står vanligvis opp 1130. Hun sier spillingen kan gå ut over måltidsrutiner, slik at hun ikke får spist nok, får ikke sovet nok og får ikke beveget seg så mye, eller drevet med andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Har nok en mild til moderat avhengighet til dataspill for tiden. Snakker med henne om dette. Deler min bekymring. Hun er selv ikke så bekymret, opplever at det er en fase.

Og… når jeg ser det skrevet ut i klartekst sånn, skjønner jeg jo at det kan se dramatisk ut fra utsida, men greia er den at sånn har det alltid vært for meg. De gangene det ikke er sånn for meg, er det ofte fordi jeg er inne i en depresjon hvor jeg mister denne kontakta med de intense følelsene, og det kjennes betraktelig verre for meg. Og den siste setninga der fra journalutdraget står jeg ved. Jeg er ikke bekymra, for denne bølgen av begeistring kommer omsider til å falle sammen, som bølger uunngåelig gjør, før den på ny bygger seg opp, kanskje på grunn av noe annet denne gangen. 

Den eneste biten av hele denne greia jeg er en smule bekymra for, er at det, som det står, går utover andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Sommer pleier å være høysesong for lesing for meg, men jeg har knapt lest noe som helst disse siste månedene. En av de viktigste grunnene til at jeg valgte å bli profesjonell dyrepasser – sånn reint bortsett fra at jeg elsker dyr, mener jeg – var at det ga meg bedre ro og fokus til å nettopp drive med skriving og lesing, fordi jeg hjemme hos meg sjøl har en tendens til å bli distrahert av alt som ikke fungerer i min egen leilighet. Ikke bare sliter jeg med å få tid til å lese og skrive, også mens jeg bor hjemme hos andre, men de siste gangene når jeg faktisk har hatt tid til å skrive, åpner jeg bare dokumentet mitt og glaner i det, og merker et fullstendig fravær av lyst til å jobbe videre med det. Det nyeste romanprosjektet mitt er i skrivende stund 177 boksider langt, og jeg føler at jeg er helt i sluttfasen av historien. Jeg veit ikke om denne, la oss nå bare kalle den skrivesperra for enkelhets skyld, er en underbevisst form for sjølsabotasje så jeg kan slippe unna den altoppslukende frykten jeg har for refusjon, eller om jeg bare er inne i en egentlig ganske harmløs periode hvor jeg rett og slett dras sterkere mot andre ting, i dette tilfellet TV-spill. For om det er sistnevnte, syns jeg det er helt i orden og en ganske naturlig konsekvens av nettopp det sykliske aspektet ved sinnet, og jeg veit at den på like naturlig vis omsider vil gå over av seg sjøl, fordi alt er i flux og forandring, men om det er førstnevnte? Hoh boy, da betyr det at jeg aktivt må jobbe med den og kjempe imot, altså: stikk motsatt framgangsmetode. Og jeg trur jeg dessverre mangler evnen til å se forskjellen på de to forskjellige nyansene av skrivesperre, og dermed veit jeg ikke hva jeg skal gjøre med den. Skal jeg tvinge meg sjøl til å skrive, eller skal jeg la prosjektet ligge til det plutselig roper på meg igjen? For om skrivesperra er forårsaka av min indre sabotør, trur jeg ikke den vil gå over av seg sjøl med mindre jeg slåss mot den, men det er slitsomt å slåss når jeg bare vil spille.

Alt dette babbelet var egentlig bare tenkt som en kort prolog for å gi litt kontekst til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, nemlig Baldur's Gate 3, men korte prologer blir sjeldent korte når det er jeg som skriver dem.

Og jeg kommer til å unngå store og viktige spoilere, men jeg får ikke sagt alt jeg vil si hvis jeg ikke får si noe som helst om handlinga, så hvis du er av typen som helst ikke vil vite noe overhodet om gameplayet eller plottet (men jeg kommer som sagt ikke til å avsløre slutten eller plottwister), er det sikkert lurt å gi seg med å lese nå. Med det sagt: BG3 har visstnok over 17 000 (!) mulige slutter som avhenger av valga man tar underveis, så jeg veit ikke om det i det hele tatt egentlig ville vært mulig for meg å spoile noe om jeg så hadde prøvd, sånn med tanke på at alle gjennomspillinger vil være ganske forskjellige fra hverandre. Jeg er nå på gjennomspilling nummer to, og det er nesten et helt annet spill denne gangen enn første runde, noe som egentlig er sjølve kjernen i hva jeg vil si med dette innlegget.

Sist måned fullførte jeg min første playthrough, der karakteren min Natt basically, uten at jeg egentlig prøvde på det, var Daenerys Targaryen: snill og naiv på begynnelsen, før han gradvis og nesten umerkelig fikk mer og mer smaken på hvor godt det er å ha makt. Forøvrig var han den eneste i gjengen – for om du ikke allerede veit det, er BG3 et superklassisk RPG der man samler sammen ei gruppe folk med ulike magiske og fysiske egenskaper som man reiser sammen med på et eventyr fylt av kamper og problemer som må løses – som ikke var dypt traumatisert. Alle de andre karakterene hadde en tragisk bakgrunnshistorie som han og jeg måtte nøste opp i underveis, men Natt? Alt i alt hadde han en ganske idyllisk oppvekst i skogen med de andre skogsalvene, der det verste som skjedde var at han innimellom ikke helt følte at han hørte til fordi han var halvt menneske.

Man kan velge å innlede romantiske og/eller seksuelle forhold til de andre medlemmene av reisefølget sitt, og spilleren Kristine, som nettopp hadde fått hjertet sitt knust av Cyberpunk, prøvde seg på de aller fleste, fordi det føltes som en innlysende måte å håndtere kjærlighetssorgen sin på. Spilleren Kristine hadde aller mest lyst på Astarion, bare fordi han var den heiteste (og mest underholdende), men Natt hadde bedre kjemi med Gale, og da Astarion uansett avviste ham ved å read him the house down boots (if you know, you know), gikk vi altså for plan B, Gale.

La oss snakke om Gale.

Gale er sykt wholesome, ganske dorky og, ifølge mange fans, sannsynligvis på spekteret. Han er en kjekk nerd som prater akkurat litt for mye og litt for lenge av gangen om ting han er interessert i, og han er sjarmerende awkward. Han elsker katta si over alt på jord, føler seg mest hjemme på biblioteket, blir yr av glede inne i en bokhandel, og har sansen for vin og poesi. Kort oppsummert: en kjernesunn kjernekar, og antakelig den av dem jeg hadde gått best overens med i virkeligheten. Gale er litt som en golden retriever i menneskeform, og på mange måter for god for denne verden. Dermed blei han et slags offer i møte med min Daenerys Targaryen/Natt, som han veldig fort blei veldig forelska i. 

Kort og spoilerfritt oppsummert, viste det seg at den gradvis mer korrupte Natt bare… hadde jævlig dårlig innflytelse på Gale. Såpass at katta hans la Natt for hat, fordi hun mente det var hans feil (og jeg er ikke direkte uenig) at hun ikke lenger kjente igjen sin beste venn.

Men, som nevnt i julioppsummeringa mi, hadde jeg gjennom hele spillet klart å holde en viss avstand, så selv om det gjorde vondt å vite at Gale hadde forandra seg til det verre på grunn av meg, klarte jeg å gå videre med livet mitt. Som kjent testa jeg så vidt ut et par andre spill, før jeg fant ut at føkk it, jeg vil spille BG3 igjen og rette opp i feila mine fra forrige gang. Denne gangen som Dark Urge.

Dette er Mímir: 

Jeg er tilsynelatende ute av stand til å ville spille som noe annet enn halvalv, bare fordi det kjennes nærmest meg sjøl på et vis, men der Natt var halvt skogsalv, er Mímir halvt drow. For dere som ikke er kjent med Dungeons and Dragons-universet (som forøvrig heller ikke jeg var før jeg spilte BG3), er drow en type mørkealver som oftest lever under jorda, har en blålig hudfarge og platinablondt hår, har hoggtenner (gøy!) og som generelt blir frykta og stigmatisert av surfacers, altså de siviliserte rasene som bor på jordas overflate i samfunn og byer. Som halvt drow har Mímir vokst opp på jordas overflate og har en noenlunde normal, om enn litt sjukelig hudtone, men han har likevel hoggtenner og bleike, lilla drow-øyne. Med andre ord: drow nok til å bli møtt med rasistiske holdninger, om så aldri så velmente som de i enkelte tilfeller er:

(Jepp, dette kommer fra en fyr med rød hud, oransje øyne og horn!)

Men viktigere enn at Mímir er halvt drow, er at han er The Durge. Som The Dark Urge spiller du en karakter som, i motsetning til hvis du lager en original karakter (som Natt), allerede har en bakgrunnshistorie, og en attpåtil ganske forbanna mørk en. Uansett om du velger å spille i "vanlig" eller durge-modus, åpner spillet med at karakteren din våkner opp på et mind flayer-skip. I Mímir sitt tilfelle leid han i tillegg av alvorlig hukommelsestap, og det eneste han huska, var sitt eget navn. Og så begynte the urges å dukke opp: noe i ham, som han hadde lite kontroll over, beordra ham til å drepe, helst så brutalt som mulig. 

Og ganske snart blei det klart for meg at der jeg aldri klarte å knytte meg like mye til Natt som jeg gjorde til V, var omsorgen jeg begynte å føle for Mímir i ferd med å nå tilsvarende nivå. I forrige playthrough var Natt den minst interessante karakteren, men i denne har Mímir blitt en av favorittene mine. Sist gang var jeg en snill gutt som blei… om ikke direkte grusom, så i hvert fall en vesentlige mindre snill gutt. Denne gangen er jeg en ekstremt traumatisert fyr som prøver å skåne de han er glad i fra seg sjøl, med mildt sagt varierende hell. Og for min del er det utrolig mye lettere å relatere til. 

Og så er det Astarion, da. 

Der det var ganske tydelig fra starten av at Natt og Gale hadde en viss kjemi, var det enda tydeligere at Mímir og Astarion hadde det, selv om kjemi kanskje er feil ord. Det minner meg om denne scena fra Euphoria, som jeg tenker på overraskende ofte, der Maddy uttrykker en viss misunnelse over forholdet til Kat og Ethan, samtidig som hun innser at hun kanskje heller aldri vil oppleve noe lignende, fordi kjærlighet uten et mørke i seg aldri vil være nok for henne:

Hvis jeg skal gjøre noe så usjarmerende som å rangere de ulike BG3-karakterene på en traumeskala, trur jeg kanskje at Astarion har hatt det aller verst? Så er han teknisk sett også den minst sympatiske i reisefølget. Fra perspektivet til spilleren er han utrolig lett å like, fordi alle elsker en anti-helt, og særlig en som står for de fleste av spillets mest briljante one-linere (Astarion er udiskutabelt den av dem jeg siterer oftest), men han er uten tvil den i gjengen med det mest fleksible forholdet til moral, om han har noen moral overhodet. Alle de andre hovedkarakterene, inkludert den ikke så reint lite aggressive Lae'zel, baserer valga sine på et visst etablert verdigrunnlag, mens Astarion er typen som skifter ut verdiene sine etter hva som til enhver tid best gagner ham sjøl. Han er hundre prosent upålitelig, fryktelig manipulerende og ekstremt egoistisk, i tillegg til at han er en sutrete drama queen. Med andre ord: en veldig gøyal karakter for spilleren, sannsynligvis et mareritt å være på eventyr og prøve å samarbeide med. Dermed var det kanskje ikke veldig rart at det var utrolig mye lettere å forføre Astarion som en karakter med en eksepsjonelt voldelig form for OCD enn som en sinnsfrisk normie, det var til og med lettere for Mímir å forføre Astarion enn det var for Natt å forføre Gale. 

Altså: Astarion har vært en av yndlingskarakterne mine siden jeg først snubla inn i dette spillet. Han var the mood and the moment. Hva angår Gale endte jeg opp med å bli veldig glad i ham på grunn av romansen vår i første playthrough, såpass at jeg ikke klarte å dumpe ham på et visst tidspunkt til tross for at jeg eeeegentlig ikke fikk så veldig mye ut av det veldig søte og hovedsakelig sunne forholdet vårt, fordi jeg ikke ville såre ham. Men selv om Astarion altså opprinnelig var førstevalget mitt romantisk i første playthrough, var jeg faktisk ikke forberedt på hvor glad jeg skulle bli i ham i denne playthroughen. Det var ikke før i durge-modus at jeg innså at dette spillet har maaaange flere lag enn hva jeg fikk med meg i runde én, bare fordi fra friendzone-perspektivet jeg den gang hadde på Astarion, så han ut som en veldig underholdende, men likevel ganske statisk karakter som egentlig ikke gikk gjennom den helt store utviklinga som person. Og det var han jo på sett og vis òg, fordi i min første playthrough var han jo igrunn ganske aleine med traumene sine og hadde bare et overfladisk vennskap med Natt, og cirka null vennskap med noen av de andre.

Men med Mímir endte han rett og slett opp med å traumabonde. 

For kontekst: scena som nesten fikk meg til å gå i oppløsning, utspilte seg med denne musikken i bakgrunnen:

Plutselig var det ikke bare "yess, jeg fikk Astarion" lenger, plutselig var det… to ekstremt traumatiserte folk som prøver å hjelpe hverandre gjennom hvert sitt mørke, det samme mørket som gjør dem tilsynelatende usympatiske og egoistiske i de andres øyne.

Eller som jeg skreiv til Kit in real time:

I ettertid er jeg litt glad for at Astarion avviste meg som Natt, bare fordi han er så innmari riktig sammen med Mímir. 

Og altså, jeg har vel ikke gått ekstremt i detalj om det på denne bloggen før fordi det ikke føles som noe som er verdt å skrive offentlig, men jeg har visse… dark urges sjøl, og riktignok er jeg, til forskjell fra Mímir, ikke en recovering serial killer, men han er ikke desto mindre usedvanlig mye lettere for meg å projisere meg sjøl over på enn hva Natt var. Avstanden jeg hadde til spillet i første playthrough har blitt mindre i dark urge-modus, og selv om jeg ennå ikke veit om den kommer til å krympe til Cyberpunk-nivå, veit jeg også fra sist gang hvilke scener jeg har i vente med Astarion. Og jeg veit at jeg har et ganske annet forhold til ham this time around, så jeg prøver å stålsette meg litt. Jeg er nå cirka to tredjedeler uti spillet, og jeg er veldig sikker på at det var riktig avgjørelse for meg å ikke spille dark urge i første playthrough, men like sikker er jeg på at det var riktig å gå for runde nummer to med BG3 istedenfor å tvinge meg sjøl til å spille Mass Effect, fordi jeg trur faktisk dette er et sånt type spill som bare blir bedre og bedre for hver gang man spiller det.

Dark urge 4eva.

Det blei ikke noe av, men det har en verdi likevel

Denne sommeren har jeg vært, og er fortsatt, fullbooka for kattepass, og jeg har ikke lyst til å klage på at businessen min går bra, men y'know. Jeg så dermed for meg at denne sommeren skulle jeg få skrevet masse, men sånn har det ikke blitt. Jeg skylder litt på det faktum at jeg har dratt med meg Playstationen min rundt til de forskjellige stedene der jeg passer (langt mye mindre styrete enn jeg hadde sett for meg, faktisk), fordi jeg er så innmari inni gaming for tida at en hel måned uten faktisk virka ganske smertefullt, men jeg har vært flink og bare spilt på kveldene etter middag sånn at jeg teknisk sett har hatt hele dagen og ettermiddagen på meg til å skrive, og så har det likevel ikke blitt noe særlig skriving. Jeg er litt redd for at jeg underbevisst prokrastinerer bort skriving rett og slett fordi jeg nærmer meg slutten av romanen jeg jobber med, og med én gang slutten er på plass, er jeg ferdig med den gøye delen av prosessen, og den ekte – og fryktinngytende – jobben begynner. Men i går var jeg på digitalt skrivemøte med noen av skrivevennene mine for første gang siden i fjor, og de klarte å trøste meg litt med at jeg likevel fortsatt skriver mer og raskere enn de fleste andre som skriver, og at det er naturlig at kreativ inspirasjon kommer og går i bølger – og at man blir daffere og mindre arbeidssom om sommeren er heller ikke unaturlig. Så jeg prøver å trust the process, hvor vanskelig det enn er (men yoga hjelper).

Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.

Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige. 

Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre. 

Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

   Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.

   ”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.

   ”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.

   ”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.

   ”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.

   ”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.

   ”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”

   De andre stirra på meg.

   ”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”

   ”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.

   ”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.

   De andre utveksla blikk.

   ”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.

   Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.

   ”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”

   ”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.

   ”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.

   ”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.

   ”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”

   ”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.

   ”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.

   ”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.

   Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.

   ”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.

   ”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.

   ”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.

   ”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.

   ”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker. 

   ”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.

   ”Prøv”, sa han.

   Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.

   ”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”

   ”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”

   Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”

   Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.

   ”Hei.”

   Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg. 

   ”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.

   ”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.

   ”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.

   ”Syns du det? Takk”, sa jeg.

   ”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.

   Jeg gnidde meg i panna, i øya.

   ”Hva har skjedd?” spurte Erlend.

   ”Hæ?” Jeg så på ham.

   ”På armen din.” Han pekte.

   Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.

   ”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.

   Erlend nikka.

   Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.

   ”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget. 

   ”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.

   ”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.

   Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.

   ”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.

   ”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.

    ”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”

   Jeg stirra på meldinga på skjermen.

   ”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.

Det nye prosjektet

Da jeg oppsummerte året som har gått, nevnte jeg at noe av det gledeligste som 2024 inneholdt for min del, var et nytt skriveprosjekt. Etter å ha fullført to romaner, Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som begge fikk høflige nei sammen med grundige tilbakemeldinger fra Oktober, mista jeg trua på at jeg i det hele tatt klarte å skrive romaner. Så jeg begynte å skrive noveller isteden. Først satte jeg igang med en idé om at jeg skulle skrive noveller der de forskjellige tekstene tok utgangspunkt i ulike dyr og kalte prosjektet Fauna. Siden gikk jeg bort fra ideen, rensa vekk alle tekstene jeg var usikker på, skreiv noen nye som overhodet ikke handla om dyr, og hadde nå et prosjekt som jeg ga arbeidstittelen Mens de andre sover. Novellene mine fikk generelt bedre tilbakemeldinger fra skrivevennene mine enn hva romanene mine hadde fått; det virka som at folk flest syntes jeg hadde funnet en form som passa meg, som ga meg bedre kontroll på stoffet, som konsentrerte ideene mine og gjorde det tydeligere for leseren hva jeg ville si. Jeg fikk god sjøltillit og sendte dem fra meg til alle landets største forlag og fikk standardavslag fra dem alle, i sterk kontrast til hva som hadde vært tilfellet med de knotete romanene mine.

Og etter det sa det stopp. Lenge.

Da jeg tok opp skrivinga igjen etter at Nav sponsa meg med et kurs fra Tekstuniverset, var det novellene jeg nok en gang fokuserte på. Jeg skulle skrive dem om og sende dem inn på nytt i håp om at de ville ligne tilstrekkelige lite på utgangspunktet til at forlaga ikke ville gjenkjenne dem som bearbeida versjoner av noe de hadde lest tidligere. 

Og det var altså underveis i denne redigeringsprosessen at jeg på et visst punkt, kanskje i fjor sommer, innså at den av tekstene jeg hadde jobba mest intenst med, ikke bare var nok ei novelle i samlinga Mens de andre sover, men en ny roman. Teksten består i hvert fall i skrivende stund av 153 sider, så det skal godt gjøres å argumentere med at det er noe som helst annet enn nettopp en roman. Og det skremmer meg litt, for jeg skulle jo ikke skrive noen nye romaner. Jeg skulle jo heretter skrive noveller, fordi jeg fikk det bedre til, fordi strammere rammer gjorde godt for den kaotiske hjernen min. Romaner er jo det jeg ikke får til, fordi jeg har for mange ideer og for lite materiale til å knytte ideene sammen til at de gir mening utafor mitt eget hode. Ikke at det hjelper å gjøre det motsatt; det var jo nettopp det jeg hadde prøvd å gjøre med Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og da fikk jeg jo beskjed om at det var for lite som skjedde, for få personer, for få fysiske steder, generelt ikke nok. Nå var også den romanen mitt tydeligste forsøk på å skrive noe jeg trudde forlaga ville ha. I dette nyeste prosjektet mitt gjør jeg overhodet ikke det, på godt og vondt, og skriver isteden den bananas romanen jeg sjøl hadde elska å lese. Jeg elsker å jobbe med den, men jeg innser jo at mine egne tankespinn har en tendens til å løpe løpsk (som var den største og hyppigste innvendinga som kritiske røster retta mot novellene mine). Jeg har gått aktivt inn for å dempe mine mest maniske krumspring og stole på at bare bruddstykker av dem er (mer enn) nok for den gjengse leser å ta innover seg. 

Om jeg får det til å funke? Who knows, only time, som Enya synger. 

Jeg gir dere et utdrag fra prosjektet, som kanskje er nok til at dere kan forme grunnlaget for ei formening sjøl. Foreløpig heter prosjektet Feen, men jeg er generelt god på titler og syns Feen er en for dårlig tittel, så det er ikke det den skal ende opp med å hete. 

Det er ikke utenkelig at utdraget under ender opp med å måtte kuttes fra historien når jeg omsider kommer til den kritiske fasen, for jeg innser allerede nå at det kanskje ikke tilfører så mye til fortellinga, fordi jeg først og fremst hadde lyst til å skrive noe om motorveier og bensinstasjoner, som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Så… jeg veit ikke. Nyt det mens du kan eller noe.

(…)

   Himmelen ser møkkete ut over oss og lufta føles støvete i nesebora når Luca blinker ut på motorveien, foran meg i passasjersetet strekker Tommy armene i været som for å tørke de svette armhulene sine, kabrioleten aksellerer med et lavfrekvent brum som høres for maskulint ut for en bil som denne. Ved siden av meg virrer feen med hodet, jeg benytter anledninga til å nappe capsen av den, den stirrer på meg med noe som bare kan være forferdelse bak solbrillene.

   «Du skal få den tilbake etterpå, jeg er bare redd den skal bli tatt av vinden», sier jeg, stemmen min blander seg med motorsuset og de jamrende luftstrømmene som stryker om karosseriet lik bølger mot baugen på et skip.

   Skyskraperne i sentrum begynner å tegne seg opp i horisonten som en fjellkjede av stål, og Luca tar av på avkjøringa inn mot bensinstasjonen. Den påtrengende skumringa samler seg i skyer over det blinkende neonskiltet som reklamerer for lave priser og lange åpningstider.

   Stillheten når bilen stopper ved siden av bensinpumpene, Luca som skrur av motoren, åpner døra og trår ut for å fylle. Jeg lener armen mot vinduskanten og hodet mot armen. Ved siden av meg klyver feen opp fra midtpartiet og setter seg oppå bagasjerommet, de bare føttene hviler mot setetrekket i rød fløyel, Luca har alltid hatt så pornoestetisk smak.

   «Dette er det vakreste stedet jeg noen gang har sett», sier feen, den ser drømmende opp på logoen til bensinstasjonen, skitten av eksos og smuss.

   «Hvis du tar av deg solbrillene ser du enda bedre», sier Tommy i setet foran oss, feen tar tak i stengene på hver side av hodet og løfter solbrillene av og ned med langsom andektighet, fra her jeg sitter sammenbretta inn mot den høyre bildøra ser jeg bare det store smilet og ikke de tindrende øya, men jeg veit at de skinner om kapp med de gule lysstoffrøra som henger over kassa inne i den lave bygningen som Luca er på vei bort til.

   «Kan du kjøpe med en brus til meg?» roper jeg etter ham, uten å snu seg holder han en tommel opp ut til sida, som en haiker, før skyvedørene åpner seg foran ham for deretter å lukke seg bak ham. 

   Jeg hermer etter feen, folder meg ut som et trekkspill, endelig i bruk igjen etter å ha samla støv i et bøttekott eller i en kjeller, setter meg opp på bagasjerommet og retter ut beina i all sin lange prakt, et sukk jeg ikke klarer å holde tilbake idet blodet på ny gjennomstrømmer dem, plasserer én legg på hver av Tommys skuldre.

   «Betyr dette at vi er i et BDSM-forhold nå?» sier Tommy.

   «Du satt så lagelig til», sier jeg.

   «Hva er BDSM?» sier feen.

   «Det er en forkortelse for buddhisme», sier Tommy, Charlie grynter en latter fra nede i setet sitt. 

   Luca kommer ut igjen fra mellom skyvedørene, når han nærmer seg hiver han brusboksen han bærer på til meg. 

   «For en fantastisk farge», sier feen og stirrer på den duggfriske aluminiumsboksen i hendene mine, Fanta Grape i metallisk fiolett. Jeg åpner boksen med en fislende lyd, kullsyre smeller mot innsida som regn mot et blikktak. Jeg tar en slurk mens Luca setter seg inn igjen bak rattet, feen stirrer på meg.

   «Kan jeg få smake?» sier den.

   «Jeg spytter ikke brus inn i kjeften på deg», sier jeg.

   Feen legger de lange, tynne fingrene rundt boksen og rykker den både forsiktig og bestemt ut av grepet mitt. Den legger metallet mot leppene, lener hodet bakover og drikker.

   «Så du kan hvis du vil, altså», sier jeg.

   «Det er det beste jeg noen gang har smakt», sier feen, den holder brusen foran seg og glor på den som en sjørøver betrakter en gullmedaljong. 

   «Kan dere to sette dere ned igjen så jeg kan få kjørt dere hjem?» sier Luca i førersetet. 

   «Bare litt til, jeg har tross alt sittet på et fly i hele dag», sier jeg.

   «Hørte du det? Han har sittet på et fly i hele dag», sier Tommy, stadig med beina mine på skuldrene sine.

   Feen putter brusboksen nennsomt inn i handa mi, så lener den seg inntil meg, legger hodet mot skuldra mi så jeg kjenner håret dens kile mot halsgropa.

   «Så du bare bestemte deg for å flytte fra Island sånn impromptu, liksom?» sier Luca, han ser på feen i sladrespeilet. 

   «Ja», sier feen, jeg kjenner vibrasjonene fra stemmen dens som en summende dur gjennom huden. 

   «Uten bagasje eller noen ting», sier Luca.

   «Alt jeg trenger er her allerede», sier feen.

   Vi klatrer tilbake ned i setene våre, Luca manøvrer kabrioleten ut på motorveien igjen, skyskraperne som på avstand ligna en taggete, demonisk tanngard åpner seg i flere detaljer jo nærmere vi kommer, byen er en fraktal, skyskraperne splittes opp i etasjer, etasjene splittes opp i leiligheter, og i en av disse leilighetene bor Charlie, Luca parkerer foran supermarkedet på den andre sida av gata for blokka hans, Charlie kryper ut av baksetet på motsatt side av meg, går rundt til baksida av bilen, åpner bagasjerommet og finner sekken sin der den er skvist et sted inntil den sammenkrølla kalesjen. 

   «Takk for turen», sier han, det er sommer og hverdag og kveld og Charlie ser uendelig liten ut med sekken hengende skeivt ned fra den ene skuldra, bak og over ham svirrer en sverm insekter omkring en glødende lyktestolpe, enda lenger bak skuler de gullysende butikkvinduene ut i det stadig tettere mørket som plirende dyreøyne. 

   Luca kjører ut igjen fra parkeringsplassen, i sidespeilet ser jeg Charlie krysse veien, fortsatt med sekken på halv tolv, og så låse opp porten til blokka han bor i, vi runder et hjørne før vi får sett ham forsvinne inn. 

   Luca blinker seg vekk fra hovedveien og over i ei sidegate, senker farta og cruiser forbi en barneskole, et byggevarehus og ei lita hjørnesjappe som selger krystaller, tarotkort og drømmefangere, så opp en liten bakketopp før vi triller inn i oppkjørselen til tomannsboligen Tommy leier halvparten av. Tommy åpner bildøra på sin side, strekker seg med én gang han har asfalt under føttene, gjesper mens han går rundt bilen for å hente sekken sin fra bagasjerommet. 

   «Dett var dett», sier han, nabohunden begynner å gjø når den hører stemmen hans, men vi ser den ikke. 

   «Takk for skyss», sier han til Luca, «vi ses vel sikkert snart», sier han til meg, «jeg veit ikke hva jeg skal si til deg», sier han til feen, så snur han seg og går opp trammen til inngangsdøra, etter at han har trådd inn over terskelen skrus utelykta ved siden av døra på, et mjukt oransje bluss som blir mindre i takt med at Luca kjører videre utover, østover og nordover, jeg snur på meg der jeg sitter, lener ryggen inn mot vinduskanten og legger beina på tvers over setene, føttene mine der hvor Charlie satt, feen krøller seg inntil og delvis oppå meg som en katt, så vidt ei vekt i det hele tatt, bare et mildt og kjølig trykk, ikke ulikt et kaldt håndkle over ei febersvett panne. Krøllene til Luca i førersetet blafrer foran oss, han skrur på radioen, noe som kan være ei oppstykka poplåt famler seg fram til øregangene våre gjennom et lag av flimrende støy, hjernen min pusler den sammen til en slags helhet, litt som når man på morgenkvisten prøver å forstå seg på nattas drøm, bruddstykke for bruddstykke etter hvert som de dukker opp. 

   Kabrioleten seiler inn og stopper foran garasjen, kveldsbrisen skyller den søte og svimlende lukta av månevindel over oss, rankene strekker seg opp og over gjerdet, de hvite blomstene nikker i vinden, enten som en velkomst til meg, eller i en hilsen til månen de er oppkalt etter, den fjerne, kalde navnebroren som henger i ei smal sigd over fjella i øst. Jeg dytter lett på feen, den klamrer seg opp og møter blikket mitt.

   «Vi er hjemme», sier jeg.

(…)

Glimt

Noen av dere husker kanskje, eller kanskje ikke, at jeg begynte på et litt seriøst dagbokprosjekt i 2020 – for var det ei tid da man begynte på prosjekter, så var det 2020. Jeg har ikke fått til å skrive hver dag, og jeg skriver definitivt ikke alltid langt de gangene jeg skriver, men jeg har holdt det gående siden da. Jeg skriver naturlig nok på en ganske annen måte og om ganske andre ting i dagboka mi enn hva jeg gjør på bloggen, så tenkte rett og slett å dele noen hverdagsglimt fra livet mitt som det var på omtrent denne tida for fire år siden.

Men aller først:

Ruter-kampanjen jeg var med på er nå live! I stad gikk jeg forbi en plakat av mitt eget tryne. Det var litt sært.

Oslo, 28. mai 2020:

Herregud, så trøtt jeg er. Det er fordi jeg stod opp tidlig i dag på grunn av elektrikeren som skulle komme, men han kom ikke inn i leiligheten min. Var tøff og ringte koronatelefonen, endte opp med å få time til testing, jeg sa til hun på telefonen at jeg ikke hadde bil og bodde så langt unna at jeg ikke kunne gå eller sykle sånn at jeg blei nødt til å kjøre kollektivt, noe jeg strengt tatt ikke egentlig skal, noe hun også sa til meg, men så lenge de ikke henter meg i taxi må det nesten bli sånn. Jeg sa til Vibeke at jeg skulle testes, hun sa hun kunne kjøre meg, jeg fikk time til testing samme dag, Vibeke sa hun ikke kunne kjøre meg likevel, jeg takler ikke raske endringer i planene eller telefonsamtaler og endte opp med å gråte og hyperventilere og rase gjennom alle tenkelige følelser, men jeg fikk testa meg, noe som var litt ubehagelig da sjukepleieren stakk pinnen ned i halsen min, og jævlig ubehagelig da hun stakk pinnen opp i nesa mi. Jeg trudde ikke det var mulig å brekke seg av å få ting opp i nesa, men det er nok bare fordi jeg aldri har hatt noe så langt opp i nesa før, jeg visste ikke engang at det var mulig å stikke noe så langt opp. Men nå er det gjort, kanskje jeg kan klare å slappe litt mer av framover, kanskje til og med besøke Vibeke, henge mer med Mari. Eller kanskje prøva mi er positiv. Hahahahaha.

Oslo, 4. juni 2020:

Jeg har hatt en ganske fin dag i dag. Jeg klipte meg, og det er alltid veldig inspirerende å møte Lars (han sa noe om at man burde få meg i pilleform, men det er egentlig han som bør kunne fås i pilleform). Har nettopp sett Party Monster (altså spillefilmen, ikke dokumentaren), og det slo meg at leiligheten min kan minne om leiligheten til Michael Alig i filmen, bare at jeg ikke er en junkie club kid, så jeg har egentlig ingen unnskyldning til at det ser ut som det gjør. I det minste er det ikke rotter hos meg ennå; derimot massevis av edderkopper og møll. 

Skal kanskje møte Mari til helga. Håper det ikke blir altfor rølpete. Har lyst til å henge ordentlig med Martina snart igjen òg; vi skulle kanskje egentlig ha møttes i dag, men hun kunne ikke likevel. Har lyst til å se igjen Lauren òg. Har lyst til at det skal være Pride, men en del av meg er kanskje letta over at det ikke blir fysisk festival i år, fordi store folkemengder gjør meg stressa, og så mange andre aspekter ved Pride gjør meg stressa, aspekter jeg ikke engang klarer å sette ord på.

I morra er det en demonstrasjon ved USAs ambassade for å vise støtte til politidrapet på George Floyd. Martina skal, jeg sa jeg ikke hadde lyst på grunn av min nevnte ukomfort i store folkemengder, og i det hele tatt har etterdønningene av dette drapet skapt motstridende følelser i meg, der jeg på éi side føler på en overhengende dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør mer for Black Lives Matter-bevegelsen, men samtidig er det feil av meg å late som at jeg er superengasjert, for selvfølgelig er jeg anti-rasist, men jeg må ærlig innrømme at akkurat dette ikke er blant mine aller nærmeste hjertesaker. Det har stort sett opp gjennom tidene vært dyrevern, klimasaken, feminisme og skeives rettigheter som har vært mine kjepphester, ikke ut av noe bevisst valg, men fordi det er de sakene som har engasjert meg mest personlig. Og jeg veit at mange vil si at jeg er privilegert som kan velge å ikke engasjere meg i BLM-bevegelsen, at det er et tegn på hvitt privilegium å kunne velge å se en annen vei, og det er det jo, men jeg har donert til diverse organisasjoner og signert Amnestys opprop, og selvfølgelig kunne jeg gjort mer, og jeg veit det fins folk som uansett ikke vil syns at jeg gjør nok, men vi må alle velge våre kamper, og selvfølgelig vil jeg alltid prøve å lære mer, men det er likevel ikke til å komme ifra at situasjonen i USA ikke er sammenlignbar med situasjonen vi har i Norge, og jeg føler meg distansert fra store deler av denne bevegelsen, og jeg trur ikke det bare er fordi jeg er hvit. Jeg veit ikke, det kan godt hende det er noe grunnleggende feil og uempatisk ved meg som ikke orker å møte opp på demonstrasjonen i morra, men med det sagt har jeg vel aldri vært med på en demonstrasjon i hele mitt liv, heller ikke de som angår saker som typisk har vært mine kampsaker. Og disse tankene gjør meg kanskje til en hjerteløs person, eller i det minste en veldig ignorant og naiv og privilegert person, men det kunne ikke falt meg inn å fortelle folk som spiser kjøtt at de ikke gjør nok for dyrs rettigheter (selv om jeg kanskje innerst inne mener det), og mange syns uansett det er drøyt og ugreit å sammenligne dyr og mennesker, men jeg har aldri syntes det, jeg syns ikke det er feil å mene at dyr og mennesker er like mye verdt, og nå høres dette ut som at Martina blei sur på meg for å si nei til å bli med på demonstrasjonen i morra, men så vidt jeg veit blei hun ikke det, hun bare svarte ikke. Hun veit vel uansett at jeg er litt menneskefobisk, hun er faktisk en av de mest oppriktig empatiske menneskene jeg har møtt. Og kanskje er det dét at alle Instapostene og artiklene jeg har lest fra folk som er kritiske til måten spesielt hvite folk har håndtert de siste dagenes nyheter fra USA på, egentlig snakker til noen andre enn meg, til de som faktisk bare poster et svart bilde som ei skinnhellig handling når de ellers aldri tar et standpunkt til rasisme, jeg er kanskje bare egoistisk som føler at alt handler om meg, men jeg har også lest ulike varianter av «hvis du føler deg truffet, er det kanskje en grunn til det.» Jeg støtter kampen, men akkurat dette føler jeg at ikke er min kamp, men at det burde være det, men at det ikke ville føltes riktig for meg å late som at jeg engasjerer meg mer enn jeg gjør, og hva er det jeg engang skriver så langt for, hele denne greia handler ikke om meg engang, det er jo hele poenget, dette er ikke enda ei jævla anledning for en hvit person til å snakke om åssen de føler om noe de ikke har peiling på. Jeg tenker jeg bare skal gi meg nå, jeg.

Oslo, 5. juni 2020:

Jeg har satt meg ned for å skrive, men jeg er litt lamma av frykten for å skrive. Jeg veit ikke, det er litt rart, jeg merker jeg får litt høyere puls av tanken på det, det er særlig det å komme i gang som er vanskelig, jeg kan ikke forklare det, men det er akkurat frykt det føles som, et aldri så lite forhøya nivå av adrenalin i kroppen. Det er derfor jeg skriver her isteden; jeg varmer på en måte opp. Ofte bruker jeg timevis på å bare bla i dokumenter og lese over ting jeg har skrevet tidligere før jeg faktisk kommer i gang med skrivinga. For jeg har ingen forventinger om å komme inn på tredjeåret i Tromsø, ikke nå som svarfristen har gått ut, jeg tar heller en positiv overraskelse om den skulle komme i løpet av sommeren enn å holde på et håpløst håp. Men fram til alt håp er ute – det er vel i august en gang – skal jeg prøve å holde skrivinga ved like på de prosjekta jeg har som ikke er Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som absolutt er det av prosjekta mine som er klarest til innsending til forlag. Jeg syns noen av novellene mine er ganske bra, og om jeg bare fullfører noen av dem som bare har begynnelser, er det faktisk litt lengde på det. Og dette med manus kan selvfølgelig ha med flaks å gjøre òg: kanskje liker ikke et forlag romanen min, men kanskje novellene vil falle mer i personlig smak hos den redaktøren som måtte finne på å lese det. Det er uansett aldri dumt å bygge seg opp et lager av tekst; jeg drømmer om ei framtid der jeg leverer at manus som blir antatt, og så kan prosjekta bare komme trillende ut på et bånd fordi råmaterialet allerede har vært på plass i flere år og bare trenger litt redaksjonell bearbeiding. En eller annen gang må jeg jo ta meg sammen og sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg vil nødig gjøre det prematurt; om det er en sjanse for at det kan jobbes fram til å bli enda klarere gjennom tredjeåret i Tromsø, venter jeg på den sjansen til jeg ikke kan vente lenger. 

Nå skal jeg samle de novellene som er ferdige – hva angår historien anyway – i et dokument og se hvor mange boksider jeg faktisk har.

Oslo, 6. juni 2020:

Det er så ekstremt vanskelig for meg å rydde. Jeg blir så lett overvelda. Jeg prøver å konsentrere meg om én ting av gangen, gjøre det så konkret som mulig, men bare noe så tilsynelatende enkelt som «rydde av spisebordet» blir vanskelig for meg å forstå. Jeg kan forstå oppgaver som «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», men «rydde av spisebordet» blir altfor vidt. Og hvis jeg først har begynt med oppgaver lignende «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», kan jeg fort bli så opphengt i det at jeg bare holder på med dét hele den avsatte ryddetida istedenfor å fokusere på helheten. Men det er vel kanskje derfor jeg har gitt meg sjøl såpass god tid på å få ting mer eller mindre i orden her òg; sånn at jeg KAN bruke altfor lang tid på detaljer, for når jeg har fått alle detaljene unna, hender det at det blir tydeligere for meg hva annet jeg kan gjøre. Jeg veit ikke helt. Jeg har i hvert fall vært ganske relentless i dag når det gjelder å skylle og vaske emballasje på badet, i all hovedsak gamle tannkremtuber, og det er kanskje ikke så verst bare det. Jeg har i hvert fall vært uendelig mye mer produktiv og effektiv i dag enn sist jeg prøvde å rydde, da som jeg bare var trist. Men jeg lever fortsatt litt på den rusen det var å se Lars igjen for et par dager siden. Dét, og at jeg har begynt å drikke energidrikker igjen. Haha. Det er jo ganske tåpelig, men saken er jo faktisk at jeg blir mer fokusert og gladere av å ha drukket en energidrikk enn å ikke ha gjort det. Sunt og billig er det jo ikke, men i det minste er det sunnere og billigere enn speed, og er det ikke alt i alt bedre å ha litt dårligere tenner enn å ha en dårlig psykisk helse? Jeg syns det, ass. Og jeg skreiv om igjen ei gammal novelle fra 2009 i går, en jobb jeg har utsatt lenge, for det er jo alltid mye gøyere å bare begynne på noe nytt enn å redigere noe gammalt, og jeg trur det jeg skreiv i går potensielt kan ha vært ganske bra. Men jeg husker et tips jeg fikk fra en bergensk forfatter som jeg ikke for the life of me kan huske navnet på, men han holdt foredrag for oss på Skrivebuatreff i 2007: det med å la en tekst ligge i kjøleskapet noen dager før man ser på den igjen, for det er mye enklere å forholde seg til noe man har skrevet ei lita stund etterpå, når skriverushet ikke er like ferskt. 

Oslo, 8. juni 2020:

Jeg skreiv ikke noe i denne dagboka i går fordi jeg mest av alt tenker på dette som en slags dårligere versjon av å skrive skjønnlitteratur, og jeg skreiv «ganske mye» skjønnlitteratur i går. Det vil si, jeg skreiv omtrent halvannen side, men jeg tenkte på skriving og var liksom i skrivemodus hele dagen, så det føltes som om jeg skreiv mye mer enn jeg gjorde. I dag hadde jeg ingen flere energidrikker igjen, og det merka jeg. Etter å ha vaska litt tafatt på badet følte jeg meg helt utslitt og lå i senga i et par – tre timer før jeg endelig tok meg sammen, stod opp og lagde middag. Jeg merker jeg syns det er slitsomt å skrive dette. Jeg har bestilt mat fra Kolonial som skal komme mellom seks og elleve på morran (!) i morra, fordi jeg har innsett at det er kanskje ikke er så sunt med energidrikker, men jeg trur det er sunnere enn å ligge store deler av dagen i senga uten å ta seg til noe som helst. Skal prøve å tvinge meg sjøl til å gjøre yoga nå, og så skal jeg dusje. Det har forresten vært lettere å sove de siste dagene, kanskje fordi jeg har gjort det til en slags tradisjon å høre på podcast før jeg legger meg. Det trenger ikke å være sovepodcast en gang, faktisk har jeg hatt generelt større effekt av å høre på Last Podcast On the Left enn Sleep With Me, for problemet er jo ikke egentlig at jeg ikke er sliten, men at hjernen min aldri klarer å slappe av. Det er fint å distraheres av true crime, aliens og konspirasjonsteorier – hvor kontraproduktivt det enn måtte høres ut.

Oslo, 9. juni 2020:

Jeg har nettopp skrevet ei novelle jeg blei skikkelig fornøyd med! Energidrikk er godt og bra. Og en ting jeg ikke tenkte på i går da jeg skreiv at det har blitt lettere å sove, er at nå bruker jeg Sedix og Lunixen igjen. De funker faktisk overraskende bra.

Oslo, 10. juni 2020:

Herregud, i dag har jeg vaska og ordna på kjøkkenet i flere timer. Og det føltes ganske bra å gjøre det! Og jaggu har jeg ikke drukket energidrikk i dag òg. Haha, dette føles så teit, men liker man ikke kaffe, så liker man ikke kaffe, og jeg trenger åpenbart koffein for å fungere i hverdagen i likhet med andre voksne mennesker. Nå må jeg bare passe meg for å ikke bli avhengig på den måten at det ikke har noen effekt lenger, men jeg bare trenger det for å ikke bli deprimert og tafatt. Men når jeg tenker meg om: jeg er kanskje der allerede. Har spist spinatsuppe som jeg lagde på frihånd, og den blei helt ærlig skikkelig god. Snakka leeeenge med Tarjei på Messenger i morges, det var koselig. Skal møte Mari og Martina til uka, det er meldt sol og varmt, jeg gleder meg. Nå skal jeg ta det med ro resten av kvelden, jeg har vært i aktivitet i hele dag, skal prøve å se en film å slappe av med.

Oslo, 25. juni 2020: 

Rørleggeren/spylebilen kommer på tirsdag, og til uka skal jeg også levere den gamle Macen på iHospital for å forhåpentligvis få redda filene. Jeg har gått til Holmlia og tilbake, har levert tilbake filmene på biblioteket, henta pakke på posten, kjøpt lysstoffrør og is. I morra skal Martina og jeg til Mari for å bade.

Er det lov å glede seg til uka der det er meldt overskya, regn og atten grader? Er det ikke litt ironisk at jeg sitter her og drømmer om LA, når jeg svetter i hjel i Oslo? Det er akkurat som at varmen forhindrer meg fra å tenke, til og med føle. Kanskje det er derfor islendingene er så sykt gode på musikk; i alle andre land er det for varmt halve, eller for den saks skyld hele, året til å skape noe med den nødvendige dybden. 

Jeg har lyst til å gå ut og prøve å lese igjen, men jeg ender som alltid sikkert opp med å bli mer frustrert enn glad av det på grunn av alle lydene. Jeg har tydeligvis en voldsom hang-up når det gjelder å lese utendørs om sommeren, akkurat som at det ikke er noe vits i å lese hvis jeg skal sitte inne.

Jeg hører på Says av Nils Frahm. Det er sånn musikk som gjør meg litt misunnelig på alle som opp gjennom tidene har hatt tålmodighet til å bli gode musikere. Jeg har flere ganger fått høre at jeg har et musikalsk talent, det er bare det at jeg ikke har ro i ræva nok til å bli god til å spille et instrument, eller for den saks skyld god med synth. Jeg trur jeg har innfunnet meg med at det er greit å være en litt under middelmådig musiker med et potensial til å bli ganske god, når jeg tross alt er en ganske, eller til og med veldig, god skribent.

Ny tekst

Jeg har begynt å skrive igjen. Sånn på ordentlig. Forrige gang var for halvannet år siden. Jeg har redigert tekst siden da, men ikke klart å begynne på noe nytt som har føltes viktig. Snutten fra november 2022 blei aldri noe lengre enn som så. 

Jeg har de siste par åra eller så hatt en tekst liggende som jeg skreiv mens jeg leste Rød selvbiografi. Den var en sånn type tekst som bare rant ut av meg, superfort, og der jeg prøvde å etterligne skrivestilen til Anne Carson. Da jeg nettopp hadde fullført den, var jeg særdeles høy på den endorfinrusen som det å skrive noe jeg blir fornøyd med byr på. Noe tid seinere, i et klarere øyeblikk, innså jeg at teksten overhodet ikke var ei novelle, som jeg tenkte på den som, men i beste fall ei samling ideer sortert i kronologisk rekkefølge. Og jeg, som ikke liker så veldig godt å redigere tekst, glemte den bort og skreiv noe nytt isteden, fordi det er mye morsommere. Og så, for noen uker siden, før det forrige møtet med den ene skrivegruppa mi, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle levere nettopp dette uferdige, kaotiske sammensuriet, og det viste seg å være så fruktbart at jeg satte meg ned for å skrive samme kvelden etter at møtet var ferdig. Dette er både ny og gammal tekst samtidig, noe midt i mellom å redigere og skrive noe for første gang. Jeg liker å kalle det resirkulering, for jeg bruker råmaterialet jeg allerede har, men utgangspunktet og nyversjonen ligner like lite på hverandre som det ei plastflaske og en fleecegenser gjør. Plutselig er det gøy å skrive igjen, noe det ikke har vært på flere år. Ikke minst fordi det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er det mest grunnleggende: å finne ut av hva som skal skje. Når jeg først veit dét, går resten nesten av seg sjøl. Og denne gangen veit jeg det. Fordi jeg for et par år siden komprimerte en hel masse høytsvevende ideer ned til en tekst på femten sider. Denne nye versjonen er i skrivende stund på sin tjuefjerde side, og fortsatt oppholder jeg meg på det samme stedet i handlinga som jeg i originalteksten bare brukte ett avsnitt på. Foreløpig veit jeg ikke så mye om hvor lang denne teksten til slutt blir, jeg tenker bare at den må bli akkurat så lang som den trenger å være, men foreløpig føles det som om jeg har mye jeg vil si. Hvem veit, kanskje dette til og med ender opp som en kort roman, til tross for at jeg lenge har tenkt at jeg har gitt opp hele romansjangeren. 

Roteteksten jeg tar utgangspunkt i, kan leses på Patreon for tjuefem kroner.

Jeg har lyst til å dele begynnelsen på den nye versjonen med dere. Fordi dette er tenkt som ei åpning, tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om det er spennende å lese selv om det ikke skjer så mye på et overfladisk plan, og om den gir dere lyst til å lese videre. Og ellers andre tanker dere eventuelt måtte gjøre dere. Jeg er ikke redd for å bli røska litt i, jeg er tross alt ganske hardhuda etter tre år med forfatterstudier.

Sekken min gir fra seg et lite knirk idet jeg slenger den, kanskje litt for hardt, på bagasjehylla oppunder busstaket, den høres nesten menneskelig ut.

   «Hørte dere det?» sier jeg til Charlie og Tommy rett bak meg, men de sier samtidig noe til hverandre isteden, de får ikke med seg at jeg sier noe som helst, de ler i munnen på hverandre og setter seg side om side i setene rett bak meg, Charlie innerst ved vinduet, han tar tak i seteryggen min idet han setter seg, røsker liksom litt i den, for å støtte seg eller for å plage meg, jeg er ikke sikker på hvilken av de to, og sukker høyt, som om han har gjort noe annet enn å sitte på ræva i flere timer, eller som om spaserturen fra flyet, gjennom den lille flyplassen og inn i flybussen var vesentlig lenger. 

   «Jævlig ubehagelig sete», sier Tommy.

   «Det er jo en buss, liksom, hva forventer du», sier jeg og ser ut av vinduet, foreløpig ikke mye å se på, en parkeringsplass og et brunt, treløst landskap. Sola kommer fram fra mellom skyene, lyset fra den er hvitt og kaldt, som om dette landet kretser rundt ei annen stjerne enn resten av verden, skjærer i øya gjør det ikke desto mindre, jeg reiser meg på nytt og strekker meg opp etter sekken min for å ta ut solbrillene. I samme slengen deiser jeg borti en feit turist i midtgangen, han ser på meg og sier noe på tysk, dama som står bak ham og som jeg antar er kona hans sier også noe på tysk, de er begge rundt seksti år og er kledd i matchende vindjakker med rumpetasker under de bulende magene, de setter seg ved siden av hverandre på motsatt side av midtgangen og skuler på meg.

   Jeg finner fram solbriller, caps og hodetelefoner.

   «Hva skal du med caps, er du redd for å bli solbrent» sier Tommy, jeg ser på ham i setet bak meg og han flirer.

   «Trur dere det blåser like mye inne i byen som her ute ved flyplassen?» sier Charlie.

   Bussjåføren kommer opp trinna og setter seg inn i båsen sin, bussen starter med forventningsfullt lite drønn og den flerspråklige summinga av stemmer stilner.

   «Hello everyone, welcome to Iceland», sier bussjåføren med skarp aksent inn i en mikrofon. En person jubler, lyden høres nølende ut i den halvtomme bussen.

   Idet bussen rygger ut av terminalen setter jeg capsen på hodet og plasserer hodetelefonene over den igjen, stemmene til Charlie og Tommy bak meg reduseres til et voggende bakgrunnssus, som da jeg var liten og sovna mot slutten av filmen, og TV’en lulla meg djupere i søvn ved å begynne å snø. Speilbildet mitt reflekteres i den møkkete bussruta, kornete og gjennomsiktig, som hos et spøkelse, jeg tar meg til ansiktet, burde barbert meg før jeg dro hjemmefra, men jeg nedprioriterte det til fordel for å sove ti minutter lenger, i senga tenkte jeg at jeg skal bare fly hele dagen uansett, ingen bryr seg, men det vokser så fort, syns liksom det vokser fortere jo eldre jeg blir, og jeg liker ikke hvor mye jeg ligner på faren min når jeg får skjegg.

   Sola blir borte bak skylaget igjen, jeg tar på meg solbrillene likevel. Jeg er ikke trøtt, men jeg har lyst til å sove, bak meg beveger Charlie på seg igjen, sparker i setet mitt som en rastløs unge, jeg lener panna mot bussruta, men det rister for mye.

   Jo nærmere vi kommer Reykjavík, dess flere trær har blitt planta rundt omkring, som når man får besøk og bare rydder i de romma som gjestene skal være i. Jeg hører stemmen til bussjåføren gjennom hodetelefonene, jeg løfter dem av meg og klapper dem sammen. 

   Charlie, Tommy og jeg er de eneste som går av på holdeplassen vår. Hotellet ligger rett på andre sida av gata, det er helt nytt, i år er første året de holder åpent, det var Tommy som tilfeldigvis ramla over en annonse for det på Instagram og det var egentlig hovedgrunnen til at det blei akkurat Island, i utgangspunktet ville både Charlie og jeg til et varmere sted, men Tommy klarte å overbevise oss. Ifølge reiseguiden som posta innlegget var dette et budsjetthotell som likevel hadde fasilitetene til et luksushotell, temmelig revolusjonært opplegg, noe med kunstig intelligens, jeg var ikke så veldig aktiv i gruppechatten under planlegginga av turen og skumma bare gjennom tekstveggen fra Tommy, var egentlig allerede lei av å prøve å bli enige om hvor vi skulle dra, så da Charlie omsider sa ja, gjorde jeg det samme bare for at vi faktisk skulle komme noen vei. Nå som vi derimot står utafor det, er det lite som tilsier at vi står ansikt til ansikt med en teknologisk revolusjon. Den grå bygningen ville sett anonym ut hvis det ikke var for at den er flankert på begge sider av koselige trehus, så isteden blir den industrielle fasaden kjip heller enn nøytral. Jeg ser på Tommy, han ser egentlig bare sliten ut.

   Det er ingen mennesker inne i resepsjonen, bare noen trykkskjermer plassert på blokker i ansiktshøyde. Teppegulvet er mørkt, jeg er faktisk ikke sikker på hvilken farge, bare mørkt, veggene tacky burgunder. Tommy sjekker inn på den ene av skjermene, så går han mot trappene, Charlie mot heisen. Jeg følger etter Charlie, Tommy snur seg mot oss mens Charlie trykker på knappen, himler så vidt med øya og stiller seg ved siden av meg.

   Hotellrommet har også teppegulv, i et slags retrofuturistisk psykedelisk mønster, men veggene og sengetøyet er hvitt. Det er ei dobbeltseng og en uttrekkbar sovesofa, to av oss blir nødt til å sove sammen, til gjengjeld får de den beste madrassen. Vi legger fra oss sekkene, beveger oss innover i rommet, kroppen min føles plutselig i veien, overflødig, som om jeg er et fremmedlegeme hotellrommet prøver å støte ifra seg, jeg setter meg på sovesofaen i et slags forsøk på å komme på plass inne i meg sjøl igjen.

   «Ja, da er vel dobbeltsenga vår, da?» sier Tommy og ser på Charlie, Charlie trekker på skuldrene.

  Jeg drar mobilen opp fra bukselomma, har fått SMS fra mamma, «er dere vel framme? <3», jeg tenker jeg skal svare på den seinere, velter over på sida, legger føttene opp i sofaen selv om jeg ikke har tatt av meg skoa.

   «Skal du sove nå?» Tommy ser på meg, han har lagt seg langflat på den ene sida av dobbeltsenga med hendene bak nakken mens Charlie har satt seg på huk på gulvet og roter rundt i sekken sin.

   «Jeg har bare lagt meg nedpå litt, akkurat som deg», sier jeg, hodet mitt ligger oppå armlenet, det dytter inn mot kinnet mitt, gjør orda tungvinte å uttale. 

   «Du har blitt så kjedelig etter at du blei singel.» Tommy lener seg fram litt, snur seg og plasserer hodeputene inntil sengegavlen, lener seg tilbake igjen, denne gangen med overkroppen oppreist.

   «Du som aldri har hatt kjærlighetssorg kan bare holde kjeft», sier Charlie, han reiser seg opp og setter seg på den ledige sengekanten, men lener seg ikke tilbake sånn som Tommy.

   «Jeg har ikke kjærlighetssorg», sier jeg.

   «Da syns jeg du i hvert fall kan begynne å date igjen, om ikke for annet, så for vår skyld», sier Tommy, «du trenger å få deg noe, hele deg skriker innestengt seksuell frustrasjon.» Jeg vil fnyse, men får det ikke til på grunn av stillinga jeg ligger i.

   «Hva er planen nå?» Charlie snur overkroppen så langt han kommer og ser halvveis på Tommy.

   «Mat og drikke», sier Tommy, «Reykjavík er jo kjent for utelivet sitt, vi finner et dugelig kjøttmarked for loverboyen vår her etter middag.»

   «Jeg har litt vondt i hodet etter flyturen, har egentlig mest lyst til å bare ta en paracet og så bli på hotellrommet resten av kvelden», sier jeg, «vi skal jo opp tidlig i morra.»

   «Er det i morra vi skal på Golden Circle?» Charlie ser på Tommy igjen, han prøver i hvert fall, vrir nakken rundt til den ikke går lenger.

   «Hodet ditt blir ikke bedre av å ikke få mat.» Tommy ser på meg, Charlie snur seg tilbake igjen.

   Vi ender opp med å spise på hotellrestauranten. Det er ingen servitører her, bare en QR-kode på bordet. Charlie og Tommy bestiller øl til maten, jeg bare vann, vi får en SMS når bestillingene våre er klare, vi henter dem på et avlangt bord innerst i lokalet inne i et avlukke, ingen av oss har fått med seg åssen de fulle glassa og tallerknene har dukka opp, en eller annen ansatt må jo ha plassert dem der, men vi verken ser eller hører spor etter andre folk enn hotellgjestene.

   «Du bør ikke drikke vannet her, det smaker svovel av det», sier Tommy, men vannet jeg får både lukter og smaker helt fint. Innen vi har spist opp prøver Tommy å overtale meg til å bli med ut igjen, «du har vært stuck i en evig blue balls-tilstand hele det siste året», sier han, jeg ler i mangel på noe å svare. 

   «Ta deg i det minste en runk mens vi er borte, da», sier han når vi reiser oss fra bordet, «du trenger det.»

   Tilbake på hotellrommet runker jeg ikke, jeg drar gulvlampa bort til sofaen og leser isteden, ei populærvitenskapelig bok om botanikk, jeg leser om Carl von Linné som fikk tilsendt planter i posten fra ivrige hobbybotanikere over hele verden, sånn at han måtte fortsette å gi ut bøkene sine i stadig nyere og mer oppdaterte opplag for å få med seg alt, jeg ser ham for meg, på vei hjem fra postkontoret i ukomfortable søttenhundretallssko med høye hæler, armene fulle av pakker, prøver så godt han kan å være takknemlig for at bøkene hans vekker et engasjement uten like, samtidig som han er så jævlig lei av å aldri komme videre, aldri få begynne på et nytt prosjekt, bare måtte bruke all sin hardt tilkjempa fritid på å flikke videre på et verk som tilsynelatende ikke har noen ende, kanskje også han hadde godt av en ferie på Island, her hvor det bare gror gras og kratt, kanskje nettopp dette ville vært det avbrekket han trengte, fullstendig detox, ingen søt eim av blomster, bare lukta av råtne egg fra varme kilder.

   Jeg hører Charlie og Tommy i gangen lenge før de åpner døra inn til hotellrommet, røde i kinna og høyrøsta. 

   «Herregud, du skulle vært med», sier Tommy, jeg reiser meg fra sofaen, legger fra meg boka oppå sekken min og går inn på badet for å pusse tenner mens Tommy forteller, han snøvler og det rennende vannet fra springen gjør det ikke lettere å høre hva han sier, den umiskjennelige prompelukta fyller nesebora mine, «men Charlie visste ikke at de ikke bruker euro her, så han hadde bare veksla inn i euro før han reiste», sier Tommy når jeg kommer ut igjen fra badet, han sitter i t-skjorte og bokser på senga, han holder den ene sokken sin i handa og gestikulerer med den, «så da Charlie prøvde å kjøpe drikke i baren», Tommy pauser og vifter med sokken mot Charlie, som allerede har lagt seg med dyna oppunder haka, «si det, du.»

   «Bartenderen snakka til meg på tysk, fordi han trudde bare tyskere var såpass dumme», sier Charlie med lukka øyne, Tommy hveser av latter, jeg presser fram et «haha» og legger sofaputene på gulvet før jeg drar ut bunnen.

   «Du skulle vært der, ass», sier Tommy.

   «Skal jeg slokke lyset?» sier jeg, Tommy ler fortsatt og jeg slokker.

Autisme og skriving

I tilfelle noen venter i spenning på nyheter på kroppsfronten, må jeg dessverre skuffe dere. Jeg har vært hos revmatolog siden sist, og det positive er at han ikke fant noen tegn til betennelse i kroppen min, hvilket så godt som utelukker revmatiske sjukdommer. Jeg hadde derimot fått inntrykk av at han kunne utrede meg for Ehlers-Danlos, noe han ikke kunne, han bare syntes jeg burde utredes for det og bemerka at jeg hadde veldig hypermobile ledd. Så nå venter jeg på svar fra legen min, forhåpentligvis har hun ei formening om andre steder jeg kan henvises for utredning av Ehlers-Danlos. De siste dagene har vært skikkelig ille fysisk, med hofter som nesten ikke klarer å holde kroppen min oppreist. Jeg håper inderlig jeg blir bra nok igjen innen fredag 11., for da skal jeg i utgangspunktet på Depeche Mode-konsert. Sist jeg var på stadiumskonsert, fikk jeg så vondt at jeg ikke klarte å gå dagen etter, og da var kroppen min i grei form da jeg dro. Jeg har ikke lyst til å forestille meg åssen det kan komme til å bli hvis jeg drar på konsert med en kropp som allerede er vond. 

Men egentlig var det ikke det jeg skulle snakke om. For jeg har behov for å avklare noe. Det er nemlig noe jeg har tenkt på. Jeg blir ikke sjeldent spurt av venner om hjelp til jobbsøknader, jeg blir forespurt om å skrive leserinnlegg og kommentarer, og en gang for lenge siden som jeg var veldig opprørt og ikke klarte å sette ord på hvorfor, fikk jeg en – helt sikkert velmenende – kommentar fra han som prøvde å trøste meg om at jeg skreiv jo, det kunne umulig være så vanskelig som jeg skulle ha det til.

Jeg trur mange misforstår hva jeg mener når jeg sier at jeg skriver. Antakelig er det ikke så rart, for jeg har inntrykk av at de fleste nevrotypikere som skriver, er flinke til å skrive og uttrykke seg generelt. Sånn er det ikke i mitt tilfelle. Jeg er flink til å skrive spesifikt skjønnlitteratur og ikke så mye annet. Jeg klarer å få til et noenlunde sammenhengende blogginnlegg og en filmanmeldelse i ny og ne, men en kronikk? Faglitteratur? Hell no. Muntlig kommunikasjon er det bare å glemme. Jeg er ikke så aller verst til å holde taler, men det faller mer innunder kategorien tekstframføring for meg. Å snakke spontant, som jo er sånn man tross alt snakker sammen til vanlig, er utrolig vanskelig for meg. Som med så mye annet i livet mitt, har også det blitt lettere med medisiner, men jeg trur ikke noen vil omtale meg som unormalt veltalende, selv om de fleste nok vil si at jeg er over gjennomsnittlig, kanskje til og med langt over gjennomsnittlig, god til å skrive. 

For å bruke de fysiske smertene mine som eksempel, siden jeg uansett begynte å snakke om dem: et spørsmål jeg stort sett alltid får av helsepersonell, er på hvilken måte det gjør vondt. Jeg har ikke peiling. Det jeg veit, er at det gjør vondt. Jeg blir spurt om smertene mine er bankende, brennende, stikkende? Jeg veit ikke. Kanskje? Det gjør vondt?? Det samme gjelder forøvrig når det er snakk om psykiske følelser. Som regel er jeg ekstremt dårlig til å forklare hva jeg føler til enhver tid, ofte veit jeg bare hvorvidt jeg føler meg bra eller dårlig. Når jeg ikke har det bra, er det sykt vanskelig å finne ut av hvilken dårlige følelse jeg kjenner på. Er jeg redd, trist, gruer jeg meg til noe, er jeg sliten? Kanskje litt av alt? Ingen av dem, men noe helt annet som bare ligner?

Muligens virker det kontraintuitivt at noen som sliter sånn med å differensiere mellom de forskjellige følelsene, skal kunne klare å beskrive noe presist innen skjønnlitteratur. Men det er nettopp derfor jeg foretrekker skjønnlitteratur framfor sakprosa. I skjønnlitteraturen trenger jeg ikke å forholde meg til konvensjonell kommunikasjon i det hele tatt; tvert imot ser mange på det som et kvalitetstegn om jeg beskriver noe helt presist på en måte ingen andre har beskrevet det på før. Og jeg mistenker at det også er nettopp derfor nesten alt jeg har skrevet de siste åra er temmelig surrealistisk. Innafor surrealismen er det enda færre konvensjoner og jeg står enda friere til å uttrykke meg på den måten som gir mest mening for meg, men som ikke nødvendigvis ville gitt særlig mening i en helt vanlig dialog mellom mennesker i virkeligheten.

Jørgen ga meg et tips en gang jeg nettopp klaga over hvor vanskelig jeg syntes det var å gå til legen fordi jeg ikke hadde noe særlig språk for det jeg opplevde. Han ba meg om å skrive en skjønnlitterær tekst om hva som feilte meg på forhånd, og så kunne jeg bruke min egen tekst som inspirasjon til å finne ut av hva jeg skulle si til legen min. Da jeg omsider klarte å sette ord på åssen smertene mine føltes, sa jeg verken at de var bankende, brennende eller stikkende, men jeg sa at det kjentes som om ryggen min kom til å knekke hvis jeg ikke lente meg framover snart. Og til dags dato er det fortsatt den eneste måten jeg kommer på for å beskrive åssen ryggsmertene mine utarter seg.  

… I hodet mitt så jeg for meg at dette skulle bli et skikkelig langt innlegg, men sånn blei det visst ikke. Så her er et bilde av Snøhvit, som jeg passer for helga, isteden:

Life… but how to live it?

Sist jeg snakka spesifikt om ADHD-medisiner, var da jeg ganske nettopp hadde begynt på dem. Nå har jeg brukt dem i et halvt år, og jeg har én ting å si med hele mitt hjerte: for en enorm forskjell de utgjør. De "fikser" meg på ingen måte; ting som var vanskelige før, er fortsatt vanskelige, men jeg blir ikke like satt ut av de vanskelige tinga lenger. Jeg klarer å tenke rasjonelt rundt utfordringene mine, lar dem ikke ta overhånd og fylle meg med angst og håpløshet. Jeg opplever fortsatt angstsymptomer, men mye sjeldnere enn før. Jeg tenker ikke bare på alt som kan gå galt til enhver tid. Jeg kan fortsatt bekymre meg, men som om jeg befant meg i en konstant meditativ tilstand, aksepterer jeg at bekymringer er menneskelige tanker og at det også er alt de er. Bekymringer er ikke farlige, og det er greit å ha dem. Og når den anerkjennelsen inntreffer, blir bekymringene umiddelbart mindre skremmende og ødeleggende. Sånn som når man har mareritt, og istedenfor å våkne fordi man ikke tør å drømme lenger, isteden konfronterer monsteret som jager deg, og innser at det ikke er et monster i det hele tatt, men en katt som bare ligna litt på et monster fordi du ikke kunne se den skikkelig. 

For å ta opp igjen tråden herfra: møtet med legen og sjukepleieren gikk veldig bra, og fordi jeg fikk lengre tid til å snakke enn hva som pleier å være tilfellet på vanlige legetimer, fikk legen min et mer helhetlig inntrykk av smerteproblematikken min og uten at jeg hadde foreslått det sjøl engang, syntes hun symptomene mine ligna på Ehlers-Danlos syndrom. Jeg gjorde noen demonstrasjoner, der jeg blant annet bøyde tommelen min helt inntil underarmen og dro ut huden min så langt den kom, og hun sa at jeg åpenbart både er unormalt hypermobil og har unormalt elastisk hud. Sannsynligvis er det Ehlers-Danlos som også forårsaker smertene i ryggen min, men jeg har tatt blodprøver for å sjekke betennelsesnivået uansett, om ikke for annet, så for å definitivt utelukke Bekhterevs. Når vi har fått svar på blodprøvene, vil hun henvise meg til en revmatolog. Ikke fordi Ehlers-Danlos er en revmatologisk sjukdom, men fordi revmatologer har god peiling på Ehlers-Danlos, nettopp fordi symptomene kan ligne såpass mye på blant annet Bekhterevs og MS.

Da jeg passa Nomi i Drammen forrige måned, snakka jeg med Eirin, som har ME og er delvis ufør. Hun fortalte at hele prosessen, både med å utredes for ME og så deretter søke om uføretrygd, har tatt veldig lang tid. Jeg har liksom tatt tak i alle problemene mine på én gang. Asperger syndrom, bam. ADHD, bam. Nå muskel- og skjellettgreiene mine. Ikke at det ikke er bra at jeg faktisk endelig er i gang, men samtidig er det egentlig ikke rart at jeg har følt meg så konstant sliten og overvelda egentlig helt siden alt dette begynte. Og når begynte det, egentlig? Begynte det med at jeg fikk den første diagnosen, eller begynte det da jeg innså at jeg angsten min faktisk var for mye til at jeg kunne takle den uten hjelp? Begynte det enda tidligere, kanskje omkring starten av tenåra, da det plutselig blei veldig åpenbart for meg hvor annerledes jeg var fra alle jeg kjente? Poenget er at jeg stadig er i en situasjon der det skjer mye, og selv om det egentlig er en bra ting, trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for å føle meg utslitt. Det ER slitsomt å finne ut av disse tinga. Man er ikke mislykka når man blir sliten av slitsomme ting.

Inntil videre er jobb for mye for meg å tenke på. Faktisk så mye at jeg måtte sette Patreonen min på pause. Det er ingen andre enn meg sjøl som har for høye forventninger til meg, og det veit jeg jo egentlig allerede fordi jeg sjøl støtter kreative folk på Patreon. Jeg forventer på ingen måte at de skal pumpe ut content som en annen fabrikk, så at jeg hele tida setter lista høyere for meg sjøl enn hva jeg gjør for andre, er veldig urettferdig gjort mot meg av meg. Men likevel, det var ei nødvendig pause for meg å ta akkurat sånn som ting er nå. Men noe jeg har gjort, er å registrere meg på Pawshake. Det er nærmest en slags AirBnB for dyrepassere. Faste lesere veit vel at jeg har passa katter og hunder i en årrekke allerede, så da jeg oppdaga Pawshake ved en tilfeldighet, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg skal på mitt første Pawshake-oppdrag alt på søndag. Og som med Patreon: om det når et punkt der også dét blir overveldende for meg, er det ingen som blir skuffa om jeg velger å ta meg ei pause. Ingen organiske livsformer klarer å holde det konstant gående. Hadde vi gjort det, hadde jo ingen trengt å bekymre seg for at robotene kunne komme til å ta over jobbene våre.

Jeg er dessuten forsiktig optimistisk angående egen skriving. Fortsatt er det mye knytta opp mot det som er ekstremt skremmende, men jeg veit at jeg har allierte som har trua på meg og som kan hjelpe meg så langt de kan. Medisinene mine har også gjort meg mer sosial og mindre redd for å dumme meg ut, og alt i alt føler jeg meg langt bedre rusta til å takle… egentlig det aller meste, mye mer enn jeg noen gang tidligere har vært. Selvfølgelig hadde de noen-og-tretti åra som har leda opp til dette vært usedvanlig mye enklere hvis jeg hadde visst tidligere det jeg veit nå, men bedre seint enn aldri.

Forhåpentligvis er de fysiske smertene mine det neste punktet på lista jeg kan skrive "bam" bak.