Life… but how to live it?

Sist jeg snakka spesifikt om ADHD-medisiner, var da jeg ganske nettopp hadde begynt på dem. Nå har jeg brukt dem i et halvt år, og jeg har én ting å si med hele mitt hjerte: for en enorm forskjell de utgjør. De "fikser" meg på ingen måte; ting som var vanskelige før, er fortsatt vanskelige, men jeg blir ikke like satt ut av de vanskelige tinga lenger. Jeg klarer å tenke rasjonelt rundt utfordringene mine, lar dem ikke ta overhånd og fylle meg med angst og håpløshet. Jeg opplever fortsatt angstsymptomer, men mye sjeldnere enn før. Jeg tenker ikke bare på alt som kan gå galt til enhver tid. Jeg kan fortsatt bekymre meg, men som om jeg befant meg i en konstant meditativ tilstand, aksepterer jeg at bekymringer er menneskelige tanker og at det også er alt de er. Bekymringer er ikke farlige, og det er greit å ha dem. Og når den anerkjennelsen inntreffer, blir bekymringene umiddelbart mindre skremmende og ødeleggende. Sånn som når man har mareritt, og istedenfor å våkne fordi man ikke tør å drømme lenger, isteden konfronterer monsteret som jager deg, og innser at det ikke er et monster i det hele tatt, men en katt som bare ligna litt på et monster fordi du ikke kunne se den skikkelig. 

For å ta opp igjen tråden herfra: møtet med legen og sjukepleieren gikk veldig bra, og fordi jeg fikk lengre tid til å snakke enn hva som pleier å være tilfellet på vanlige legetimer, fikk legen min et mer helhetlig inntrykk av smerteproblematikken min og uten at jeg hadde foreslått det sjøl engang, syntes hun symptomene mine ligna på Ehlers-Danlos syndrom. Jeg gjorde noen demonstrasjoner, der jeg blant annet bøyde tommelen min helt inntil underarmen og dro ut huden min så langt den kom, og hun sa at jeg åpenbart både er unormalt hypermobil og har unormalt elastisk hud. Sannsynligvis er det Ehlers-Danlos som også forårsaker smertene i ryggen min, men jeg har tatt blodprøver for å sjekke betennelsesnivået uansett, om ikke for annet, så for å definitivt utelukke Bekhterevs. Når vi har fått svar på blodprøvene, vil hun henvise meg til en revmatolog. Ikke fordi Ehlers-Danlos er en revmatologisk sjukdom, men fordi revmatologer har god peiling på Ehlers-Danlos, nettopp fordi symptomene kan ligne såpass mye på blant annet Bekhterevs og MS.

Da jeg passa Nomi i Drammen forrige måned, snakka jeg med Eirin, som har ME og er delvis ufør. Hun fortalte at hele prosessen, både med å utredes for ME og så deretter søke om uføretrygd, har tatt veldig lang tid. Jeg har liksom tatt tak i alle problemene mine på én gang. Asperger syndrom, bam. ADHD, bam. Nå muskel- og skjellettgreiene mine. Ikke at det ikke er bra at jeg faktisk endelig er i gang, men samtidig er det egentlig ikke rart at jeg har følt meg så konstant sliten og overvelda egentlig helt siden alt dette begynte. Og når begynte det, egentlig? Begynte det med at jeg fikk den første diagnosen, eller begynte det da jeg innså at jeg angsten min faktisk var for mye til at jeg kunne takle den uten hjelp? Begynte det enda tidligere, kanskje omkring starten av tenåra, da det plutselig blei veldig åpenbart for meg hvor annerledes jeg var fra alle jeg kjente? Poenget er at jeg stadig er i en situasjon der det skjer mye, og selv om det egentlig er en bra ting, trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for å føle meg utslitt. Det ER slitsomt å finne ut av disse tinga. Man er ikke mislykka når man blir sliten av slitsomme ting.

Inntil videre er jobb for mye for meg å tenke på. Faktisk så mye at jeg måtte sette Patreonen min på pause. Det er ingen andre enn meg sjøl som har for høye forventninger til meg, og det veit jeg jo egentlig allerede fordi jeg sjøl støtter kreative folk på Patreon. Jeg forventer på ingen måte at de skal pumpe ut content som en annen fabrikk, så at jeg hele tida setter lista høyere for meg sjøl enn hva jeg gjør for andre, er veldig urettferdig gjort mot meg av meg. Men likevel, det var ei nødvendig pause for meg å ta akkurat sånn som ting er nå. Men noe jeg har gjort, er å registrere meg på Pawshake. Det er nærmest en slags AirBnB for dyrepassere. Faste lesere veit vel at jeg har passa katter og hunder i en årrekke allerede, så da jeg oppdaga Pawshake ved en tilfeldighet, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg skal på mitt første Pawshake-oppdrag alt på søndag. Og som med Patreon: om det når et punkt der også dét blir overveldende for meg, er det ingen som blir skuffa om jeg velger å ta meg ei pause. Ingen organiske livsformer klarer å holde det konstant gående. Hadde vi gjort det, hadde jo ingen trengt å bekymre seg for at robotene kunne komme til å ta over jobbene våre.

Jeg er dessuten forsiktig optimistisk angående egen skriving. Fortsatt er det mye knytta opp mot det som er ekstremt skremmende, men jeg veit at jeg har allierte som har trua på meg og som kan hjelpe meg så langt de kan. Medisinene mine har også gjort meg mer sosial og mindre redd for å dumme meg ut, og alt i alt føler jeg meg langt bedre rusta til å takle… egentlig det aller meste, mye mer enn jeg noen gang tidligere har vært. Selvfølgelig hadde de noen-og-tretti åra som har leda opp til dette vært usedvanlig mye enklere hvis jeg hadde visst tidligere det jeg veit nå, men bedre seint enn aldri.

Forhåpentligvis er de fysiske smertene mine det neste punktet på lista jeg kan skrive "bam" bak.