Det som egentlig feiler meg, del 2

Jeg har offisielt ADHD! Jeg har jo snakka om ADHD ved flere anledninger tidligere på denne bloggen, men for å ta hele historien fra begynnelsen så det skal være unødvendig å bruke tid på å rote seg bakover i arkivet om du trenger ei oppfriskning: jeg hadde egentlig mistenkt det lenge, siden hvert fall starten av tjueåra, men i og med at jeg er sånn type person – og er vi ikke alle egentlig det – som kjenner seg igjen i omtrent hva det skulle være av diagnoser man leser om på internett, tenkte jeg at bare fordi jeg syntes sjøl at jeg kjente meg igjen, trengte ikke det nødvendigvis å bety noe. Dessuten fungerte jeg jo "greit." Det vil si, jeg klarte omtrent verken å studere, jobbe, lese eller rydde, og det blei bare vanskeligere med åra, men jeg fungerte jo likevel "greit." Helt til det slutta å fungere greit. Igjen og igjen. Sist gang det slutta å fungere greit, fikk jeg heldigvis hjelp. Jeg blei utreda på DPS og diagnostisert med Asperger syndrom. I journalen min fra DPS stod det imidlertid at jeg i tillegg oppfylte alle kriteriene for ADHD. Da jeg tok det opp med behandleren min, sa hun at det stemte, men at teamet mitt hadde konkludert med at fordi det var ganske stort overlapp mellom de to forskjellige diagnosene, kunne ADHD-symptomene mine forklares med Asperger.

Og det slo jeg meg til ro med. Ei stund.

For et års tid siden skreiv jeg følgende på denne bloggen:

Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående.

Etter det blei jeg kontakta av flere som sa at det faktisk er ganske vanlig å ha både Asperger/være autist i tillegg til å ha ADHD. Så på en legetime som egentlig handla om noe helt annet, tok jeg det opp med legen. Som var enig med meg i at det absolutt går an å ha begge deler og at det var rart at DPS hadde konkludert på den måten de hadde, og henviste meg til nevropsykolog.

Som i sin tur bekrefta det jeg egentlig allerede visste.

Jeg blei henvist videre til psykiater. Jeg var på min første time hos ham før jul, og etter at vi hadde prata sammen litt og han hadde lest rapporten fra nevropsykologen, mente han det var åpenbart at jeg hadde ADHD og ville begynne å teste ut medisiner med én gang for å se åssen jeg ville reagere.

Coolio, tenkte jeg.

Så dagen etter tok jeg mitt livs første dose med metylfenidat. Jeg hadde fått beskjed om å ta det i forbindelse med mat og holde meg unna alkohol for å kunne kjenne effektene på nøytralt grunnlag, så jeg inntok dagens første tablett samtidig med frokosten min, som per min daglige vane bestod av et par brødskiver og en halvliter Monster energidrikk. Jeg hadde helt ærlig forventa at effekten skulle komme litt gradvis og over tid, sånn som med antidepressiva som jeg var vant til, men kort tid etterpå fikk jeg hjertebank. Så en følelse av stress, uten at jeg egentlig hadde noe å være stressa for. Hendene mine skalv. Jeg blei rød og varm i kinna og begynte å kaldsvette. Det kjentes som om jeg hadde drukket ti kopper med kaffe. Men jeg tok også dagens andre tablett noen timer seinere fordi jeg visste jo fra min erfaring med antidepressiva at bivirkninger var vanlige i starten.

Og så begynte moroa.

Jeg dansa rundt på kjøkkenet mens jeg lo og sang. Jeg scrolla på Instagram på telefonen min og lo høyt av sånn passe morsomme reels aleine for meg sjøl i stua. Jeg begynte på dagens Duolingo-økt, og da jeg hadde gått tom for liv, var jeg allerede altfor inni det til å gi meg, så på impuls skaffa jeg meg betalingsvarianten, som blant annet gir null reklame og ubegrensa liv, og holdt det gående. Absolutt alt var kjempemorsomt, og jeg hadde lyst til å gjennomføre enhver idé jeg fikk.

I ettertid har jeg jo skjønt at jeg var rusa, bare at jeg ikke følte meg rusa, for jeg var jo helt klar i hodet, i motsetning til når man er rusa på for eksempel alkohol, men jeg oppførte meg ikke normalt. Siden det ikke stod noe i pakningsvedlegget om koffein, bare om alkohol, tenkte jeg liksom ikke over at en halvliter Monster i tillegg til 40 mg metylfenidat kunne være en dårlig idé. Det var ikke før jeg googla koffein + metylfenidat at det gikk opp for meg at jeg hadde tatt for mye Møllers tran.

Etter litt prøving og feiling har jeg innsett at én kopp svart te om gangen er maksgrensa mi for koffein så lenge jeg går på disse medisinene. Kanskje toleransen min øker etter hvert, det veit jeg ikke ennå. Som en lidenskapelig energidrikkdrikker, er jo dette litt trist, samtidig som det plutselig gir ekstremt mye mening for meg nettopp hvorfor jeg har utvikla meg til å bli en lidenskapelig energidrikkdrikker: i mangel på medisiner, fungerte de nettopp som en slags mild form for medisin for den ubehandla ADHD'en min. Jeg drakk jo ikke energidrikk for å sitte oppe og spille hele natta, jeg gjorde det for å i det hele tatt klare å komme i gang med dagen, for hvis jeg ikke drakk det, blei jeg bare sittende handlingslamma i godstolen min, om jeg i det hele tatt kom meg opp av senga. 

Så nå som jeg har funnet ut at jeg bør holde meg unna energidrikker – og med tanke på hvor mye sukker de inneholder, er det kanskje egentlig til det beste likevel – har jeg derimot veldig god effekt av dem. Jeg har prøvd to ulike typer, henholdsvis metylfenidat og deksamfetamin. Psykiateren sa at jeg skulle teste dem begge ut i ei uke av gangen, og så fortsette med den av dem som fungerte best. Jeg er notorisk dårlig på å vite hva det er jeg føler til enhver tid, både fysisk og psykisk, noe som ikke er uvanlig blant autister, så jeg kjente egentlig ikke stor forskjell på de to. Valgte likevel å fortsette på metylfenidat fordi jeg i løpet av den uka jeg testa ut deksamfetamin våkna en dag og følte meg litt tafatt. Veit ikke om det skyldtes tilfeldigheter eller medisiner, men som sagt opplevde jeg dem umiddelbart som ganske like uansett. 

Og helt ærlig virker disse medisinene egentlig på den måten jeg hadde håpa at antidepressivaen ville virke. Jeg har ennå ikke prøvd verken å lese eller rydde med dem, som er de to tinga som per akkurat nå i dagliglivet mitt er vanskeligst, men det er mest fordi jeg ikke egentlig har hatt tid fordi det har vært mye greier på gang i det siste – føler jeg sier det så ofte, og at jeg ikke helt har rett til å si det, arbeidsledig som jeg tross alt er, men det skal nå en gang lite til før det blir for mye for meg. Men de funker uansett på litt andre måter enn jeg hadde forestilt meg, og de hjelper mot vansker jeg ikke engang hadde tenkt på at kunne skyldes ubehandla ADHD. Mest merkbart er kanskje det at jeg ikke overtenker like mye. For litt siden fikk jeg en muskelstrekk i sida, og jeg husker jeg sa til både sjukepleieren min og Vibeke at jeg var litt redd for å si ifra på trening, fordi jeg ville følt meg teit, fordi jeg ikke ville være til bry, fordi jeg ikke ville forstyrre. Klassisk Kristine-tankegang, med andre ord. Men midt oppi hele muskelstrekken, og før treningstimen, begynte jeg altså på ADHD-medisiner, og veit du hva som skjedde? Før timen begynte, gikk jeg bare rett bort til treneren min og sa at jeg bare ville nevne at jeg hadde en muskelstrekk og at det kanskje ikke var alt jeg fikk til i dag. Hun takka meg for at jeg sa ifra og sa at jeg måtte ta vare på meg sjøl og at hvis noe gjorde vondt, måtte jeg slutte og heller gjøre noe annet. Og det var det hele! Jeg brukte ikke engang mange minutter før jeg gikk bort til henne på å klargjøre et manus jeg kunne lese fra i hodet mitt, som er sånn jeg vanligvis gjør det, jeg bare… gikk rett bort til henne og sa det jeg ville si? Og jeg husker det blei et eureka-øyeblikk for meg, for hele livet mitt, når jeg har syntes noe har vært vanskelig, har folk alltid sagt til meg at det "bare er å gjøre det." Og jeg har liksom ikke helt skjønt det?? For hadde det bare vært å gjøre det, hadde jeg jo bare gjort det? Det er jo nettopp det å bare gjøre det jeg ikke får til? Men så var det nøyaktig det som skjedde før trening den dagen. Jeg bare gjorde det! Og det slo meg at sannsynligvis er det sånn nevrotypikere som oftest har det. Og så utrolig deilig det er! Tenk å bare gå gjennom livet og gjøre det man har lyst til! Uten å først bruke lang tid på å overveie alle mulige måter det kan gå galt på! Uten å bruke unødvendig mye tid på å bekymre seg for åssen man blir oppfatta! Og de gangene jeg faktisk dummer meg litt ut – for denna autisten er ikke fremmed for å bli oppfatta på en annen måte enn tiltenkt – så blir jeg ikke så flau at jeg holder på å dø? Jeg bare aksepterer det som en naturlig del av det å være et menneske, fordi alle mennesker tar feil innimellom? Jeg ligger ikke søvnløs om natta i årevis framover og tenker over hvor flaut det var at noen misforstod meg eller at jeg misforstod dem den ene gangen? I det hele tatt ligger jeg lite søvnløs. Søvnløshet har vært et problem som har kommet og gått for meg i bølger siden tenåra, og psykiateren sa at fordi ADHD-medisinene tross alt er sentralstimulerende, kunne jeg oppleve dårlig søvnkvalitet som en bivirkning. Men jeg sover faktisk bedre enn kanskje noen gang. Når jeg legger meg, legger jeg meg bare, og så er det rolig i hodet mitt, jeg tenker ikke masse på hva som skal skje i morra, jeg bare legger meg ned og lukker øya og sovner kort tid etterpå? Jeg trenger ikke lenger å høre på podcast før jeg sovner fordi det har pleid å være det eneste som har evnen til å distrahere hjernen min nok til å slappe av, men jeg gjør det noen ganger fortsatt likevel, fordi jeg liker det. Det er utrolig deilig å gjøre noe først og fremst fordi jeg liker det og ikke fordi det kan få alvorlige konsekvenser hvis jeg ikke gjør det.

Det er dog én kjip ting med å offisielt ha valgt metylfenidat framfor deksamfetamin. For bare se hvor fine kapslene mine med Aduvanz var:

Og dette er bare den laveste dosen! Ifølge pakningsvedlegget er kapslene med høyere doser henholdsvis blå og hvite, og rosa og blå. Men Medikinet, som altså er den typen jeg går på nå, har egentlig også ganske fine lavendellilla kapsler. Det er jo en trøst. Det, og at det selvfølgelig ikke er fargene som avgjør hvor bra en type medisin funker. 

Kanskje det også er Medikinet sin fortjeneste at jeg tross alt gjorde et ganske bra jobbintervju på torsdag i forrige uke. Jeg syns jo det er vanskelig å avgjøre åssen de som intervjua meg oppfatta meg, men jeg klarte i hvert fall å svare på alt, noe som slettes ikke er en selvfølge for meg, og jeg svarte ærlig og, trur jeg, noenlunde vettugt. Jeg gjorde det kanskje ikke KJEMPEFANTASTISK reint objektivt sett, men jeg veit at jeg gjorde det så godt som er mulig for meg med mitt utgangspunkt. Og kanskje er dét det eneste som har noe å si, for jeg gjorde det hvert fall godt nok til at de ville at jeg skulle skrive en episode for dem. Jobben jeg søkte på, var nemlig en stilling som manusforfatter av podcastepisoder. Jeg leverte episoden innen fristen som var på onsdag tidligere denne uka, og nå håper jeg bare at de liker den godt nok til å ville ansette meg. Jeg syntes sjøl jeg gjorde en god jobb med den. De sa at hvis episoden var god nok, ville de produsere den og betale meg for den uavhengig av om jeg faktisk får jobben eller ikke. Men jeg håper jo at jeg får den. Om jeg ikke kan livnære meg som forfatter, er filmanmelder og podcaster de nest beste alternativa. Og det er slettes ikke dårlige alternativer.

Per akkurat nå er min største helsemessige utfordring at jeg, helt fra jeg våkna i dag, har vært skikkelig svimmel. Typ jeg velter når jeg lener meg framover for å åpne døra til komfyren, liksom. Blodtrykkresultatet mitt fra forrige uke bør tilsi at det ikke er hjerneslag, men det er uansett en voldsom uting for noen som har yoga og luftakrobatikk blant yndlingshobbyene sine (for NEI, skriving er ikke en hobby for meg, det er en identitet). Går det ikke over i løpet av helga bestiller jeg legetime. Det er visst en ikke uvanlig bivirkning, verken av antidepressivaen eller ADHD-medisinene, men syns det er rart om jeg får dette som bivirkning først nå når jeg ikke har merka noe tidligere. 

For å avslutte med litt hyggeligere nyheter, kan jeg jo også, mens jeg først er her, nevne at Nav er villige til å dekke utgiftene til et skrivekurs for meg! Håper virkelig alt går i orden med det. Det hadde vært en fin ting å se fram til neste måned.