torsdag 26. januar 2023

Throwback Thursday: Aloha verden – trettende kapittel

Bare for å ikke la slutten av mitt forrige innlegg forbli en cliffhanger: jeg har vært hos legen for å få undersøkt svimmelheten min, og det viser seg at jeg har fått krystallsyken. Jeg prøver å ta det med fatning, i og med at det tross alt er en ufarlig sjukdom, men jeg klarer likevel ikke å unngå å kjenne på en del frustrasjon. Det er en utrolig begrensende tilstand, og ikke bare gjør det det utfordrende å gjøre yoga og umulig å drive med luftakrobatikk, men det gjør det også vanskelig og ubehagelig å gjøre helt vanlige ting som dessverre er helt nødvendige å gjøre i det daglige liv, som å lage mat, dusje og skifte sengetøy. Dessuten er det femti-femti sjanse for at det blir kronisk. Det kan vare i alt fra dager til måneder, og uforutsigbarheten er vanskelig å innfinne seg med for meg. Men jeg håper selvfølgelig at jeg blir frisk av meg sjøl i løpet av kort tid og at jeg viser meg å tilhøre den halvparten som blir helt kvitt det for alltid.

Da passer det kanskje bra å oppholde seg litt i LaLa-land, nærmere bestemt Aloha verden-universet, der absolutt alt er kjempefett, suksess kommer i rekordfart, musikk-karrierene til en gjeng middelmådige tenåringer går på skinner, og der sosialt keitete jenter av ukjente grunner blir forguda av alle de tøffe rockegutta. Tidligere kapitler finner du her.



Neste dag filmet jeg mye moro bak scenen med de fem bestevennene mine. Vi hadde det kjempekult hele dagen og da vi kom hjem, var endelig Rune blitt frisk (er ikke det typisk, dagen vi er ferdig med musikkvideoen og all ting…), så vi dro på bowling alle sammen og med oss hadde vi Victor, Måns, Bastian, Tom og Petter som nettopp hadde blitt ferdig med sin cd. Mario, vennen til Sid, ble også med og jeg fant fort ut at jeg også likte han. Det var ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor akkurat de to var venner, de var nesten helt like i oppførsel.
   Da vi våknet neste morgen, var vi alle spente. Siste gang i studio i dag i forbindelse med musikkvideoen til denne sangen. Vi skulle nemlig se det endelige resultatet.
   Vi ankom studio i taxi, som vanlig, og jeg kunne ikke unngå å tenke på at dette var siste gang at jeg var i dette studioet. 
   Musikkvideoen ble kjempebra, den, og med et refreng som fenget, kunne dette umulig bli en flopp. 
   For at jeg skulle kunne overvære den offisielle premieren, hadde Giovanni satt den til allerede dagen etter. Planen var at guttene skulle møte opp hos MTV som skulle intervjue dem og så skulle den altså da ha premiere. 
 
Du kan vel tenke deg at guttene var skikkelig nervøse dagen etter? De praktisk talt sitret av nervøsitet idet taxien kjørte til MTV-studioet. Vel å merke ikke den europeiske MTV, men MTV 2, den amerikanske.
   ”Dæven døtte”, mumlet Sid idet taxien stoppet utenfor. Vi hadde kjørt en stund nå, men så var vi endelig framme.
   Vi steg ut av bilen og jeg kastet et blikk på bygningen. Jeg kjente at jeg var nervøs på guttenes vegne, men jeg skulle bare sitte i salen og overvære premieren sammen med alle de andre musikkinteresserte som også hadde møtt opp.
   Jeg sa ”ha det” til guttene idet vi splittet oss, de gikk bakveien mens jeg gikk inn og satte meg på en slags tribune som begynte å fylles opp.
   Ikke så lang tid etter kom en fyr som presenterte seg som Jeff. 
   ”I dag skal vi altså ha verdenspremiere på en video til et helt ferskt band som nå har dukket opp, her er de, Onyx!” presenterte han. Han la sterkt trykk på ordet ”verdenspremiere”.  
   Guttene entret scenen og publikum klappet. Jeg mest av alle, tenker jeg, jeg ropte og skrek og hylte og gikk amok. Ei jente ved siden av meg spurte meg: ”Hva er det med deg, a’?”
   Tobias grep mikrofonen som ble rakt dem og begynte å snakke: ”Hei alle sammen, jeg heter Tobias og er vokalist i Onyx. Dette her er debutsangen vår og vi håper dere alle liker den!” Så sa han navnet på sangen, snudde seg og så på en gigantisk tv-skjerm. Så ble belysningen dempet og den offisielle verdenspremieren tok til…  
   Mens videoen rullet, sang jeg med inne i hodet mitt og beveget hodet i takt til musikken som jeg hadde begynt å like skikkelig godt. Dessuten så jeg til min store glede at flere gjorde det samme! Mange gutter digget musikken skikkelig og flere jenter fniste og pekte på Tobias på storskjermen og nikket litt i takt de også.
   Så var den ferdig, lyset ble slått på igjen og applaus brøt løs og denne gangen var ikke jeg den eneste som ropte.
   Guttene kom til syne igjen og Sid tok mikrofonen fra broren sin og sa: ”Håper alle likte sangen vår. Vi lover at albumet skal komme snart og da håper jeg at i allefall noen av dere kjøper det!” 
   ”Ja!” ropte mange, særlig jentene som kastet forelskede blikk på Tobias. 
   ”Da sier vi takk til Onyx og gjør klar til…” sa Jeff, men mer fikk jeg ikke med meg, for jeg fortet meg allerede til utgangen. På gangen traff jeg guttene som smilte om kapp med solen alle sammen, selv om håret til Roger og Sid fortsatt var blondt og rosa.
   ”Dere var jo helt proffe, jo!” sa jeg og klemte dem etter tur. 
   ”Ja, jeg tror egentlig ikke den flopper”, sa Tobias. 
   ”Tror ikke? Da skulle du opplevd publikum på nært hold som meg! De var helt med! Digget det skikkelig!” 
   ”Sier du det?” sa Tobias med store øyne. 
   ”Jepp!” sa jeg og nikket energisk.
   ”Gutter, gutter, gutter, dere var helt fantastiske!” sa Giovanni og kom mot oss, ”jeg fulgte dere alle fra bak scenen og jeg må si jeg er imponert!” Roger, Sid og Tobias smilte litt brydd og Giovanni satte opp et strålende glis og sa: ”Vi må jo ha nachspiel, synes dere ikke? Dra med dere noen venner og møt meg i huset mitt som er…” Han tok en pause mens han skriblet noe ned på et ark. ”… her”. Han rakte arket til Tobias hvor det stod adressen hans. 
   ”Så klart! Skal bare hjem og skifte!” sa Tobias og smilte. Leende og fulle av godt humør gikk vi mot taxien som allerede ventet på oss ute.
   Med en gang vi kom hjem, bar det rett i dusjen etter tur for oss og så tok vi på oss noen fancy klær og var klare til å dra til Giovanni nesten med en eneste gang. Vi fikk også med oss Mario, Kylie og gjengen fra Fantastic 5.  
   Litt senere ringte det på og der stod gjengen fra Fantastic 5, like stilig antrukket som oss. Ja, eller noe jeg tror gutter anser som stilig, da. Det kunne like gjerne vært hverdagsantrekk, men siden vi skulle på en slags fest, valgte jeg å tro at dette var stilig.
   Kylie kom bare minutter senere og så dro vi med taxi i samlet flokk til huset til Giovanni. 
   Det var bare Giovanni som var der, men noe annet hadde ikke passet heller. Dette var en fest for oss, eller rettere sagt, for Onyx, og da hadde det jo vært litt merkelig om en hel gjeng med folk som var vennene til Giovanni plutselig hadde dukket opp.
   ”Heisann, alle sammen!” hilste han da vi kom dit. Han hadde gjort alt skikkelig bra med popcorn og annen snacks. Film hadde han også leid, men det var overraskende at Giovanni ikke ville være der. Han sa det var en fest for oss unge. Ikke det at jeg er sikker på hva han mente med ”oss unge”, men han mente garantert ikke for sånne som han. Jeg regnet med at Giovanni var rundt 35 år.
   ”Fett musikkanlegg”, bemerket Sid da vi kom ordentlig inn i rommet og Giovanni hadde dratt. Og det var det også. Skikkelige saker. 
   ”Yes, pizza, yndlingsmaten min!” utbrøt Kylie da hun så hva som stod på bordet. 
   ”Vegetar?” lurte Sid ivrig på med en gang. 
   ”Ser sånn ut, ja. Han har nok tenkt på deg!” sa Kylie og smilte. 
   ”Woohoo!” ropte Sid og skar seg et digert stykke før han lo rått og hoppet i saccosekken som stod foran en svær plasma-tv. Vi andre tok oss litt pizza vi også og klemte oss sammen i sofaen. Hva skal jeg si? Det ble veeeldig trangt. 
   ”Det er mer plass her, altså”, sa Sid og hoppet litt til side i saccosekken sin så en til kunne få plass. Tobias satte seg med han, men da sa Gabriel med en gang: ”Neimen, Tobias, da! Du må jo sitte her i sofaen tett inntil Kylie du, da!” Tobias gliste og gikk tilbake til sofaen igjen. Siden ingen andre gjorde mine til det, satte jeg meg med Sid i saccosekken. Like greit, jeg hadde bedre utsikt derfra, saccosekken stod foran sofaen. 
   Rune reiste seg for å sette på filmen. Han leste bakpå og fortalte at det var en skrekkfilm, men jeg husker ikke navnet. 
   ”Snurr film”, sa Rune idet han trykket på ”play” på DVD-spilleren og fortet seg tilbake til sofaen.
   En skrekkfilm. Bra. Jeg liker skrekkfilmer.
   Jeg ble skremt, men er ikke en person som hyler på skrekkfilmer. Det var derimot Kylie! Hun skrek og holdt seg for øynene og klamret seg livredd til kjæresten sin. Jeg snudde meg og hun satt halvveis oppe på fanget til Tobias mens hun knep øynene igjen. Tobias bare satt der og gliste med den ene armen rundt henne.
   En ganske bra skrekkfilm etter min mening. Gabriel, derimot, slaktet den med en gang den var ferdig og snakket om overdrevent bruk av blod, gørr og vold og masse rart. På den andre siden satt Victor og bablet i vei om at all den drepingen bare var dødsdigg. 
   Rune reiste seg og tok plata ut av spilleren og la den tilbake i coveret. Etter det, bestemte Tobias, Sid og Petter seg for at de ville lage i stand karaoke og de var sikre på at Giovanni måtte ha noen karaokespill eller karaoke-DVD’er. Petter lette i skapet hans (som jeg er sikker på inneholdt over 100 DVD’er) og jo da, ja visst hadde han en karaoke-DVD!
   ”Jeg skal ikke synge”, meldte jeg ifra med en gang om. 
   ”Å, kom igjen, dette blir kjempemoro! Du behøver ikke å synge alene, vet du!” sa Tobias oppmuntrende. 
   ”Nei, jeg vil ikke”, sa jeg sta. 
   ”Kom igjen. Du kan jo ikke…” 
   ”Du behøver ikke å synge”, avbrøt Sid. Han visste hvorfor, vet du. Tobias bare så uforstående på Sid, men Sid sendte ham et internt blikk som sikkert betydde noe sånt som ”hold kjeft, dette er alvor” og Tobias forstod. 
   Kylie skulle synge først, men hun nektet å gjøre det alene, så Tobias gjorde det sammen med henne. 
   Hm. Tja. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om prestasjonen deres, jeg. Kylie fikk latterkrampe rett som det var, noe som førte til at den litt beskjedne Tobias også fikk det. Uansett ble det morsomt å ha bilde av, så derfor knipset jeg noen bilder av dem. Kameraet var jo såklart med. 
   Gabriel filmet det hele med et privat digitalt videokamera. Ganske lurt, dette kunne komme til å bli kjempegøy å se igjen senere. 
   De to sang Pink med ”Just like a pill” og som avslutning, ga de hverandre et romantisk kyss. Alle klappet og jeg foreviget det med kameraet mitt. 
   Etter det skulle Mario og Sid synge. 
   Jeg trodde jeg skulle dø av latter. Ikke det at de sang fælt, også Mario hadde herlig stemme, men alt det de gjorde, da! Mens de sang, skar de nemlig grimaser og kastet seg ned på knærne og det var ikke måte på.
   Vi hadde det kjempekos den kvelden. Da vi gikk hjem, var vi kjempeglade og selv om jeg bare hadde tre dager igjen da vi våknet neste morgen, bestemte vi oss alle for at det skulle bli tre fine dager. 
   Den første dagen med fri, ville guttene leke ”Homsepatruljen” med meg og bestemte seg for å gi meg en ny stil. I følge dem var stilen min litt for uskyldig. Jeg gikk med på det og endte opp med masse tøft stæsj og kule klær i punkerstil. 
   Neste dag gikk vi på kino og så en hysterisk morsom filmparodi. Vi lo oss skakke alle sammen.
   Siste dagen holdt de konsert sammen med Fantastic 5 og Smasher, bandet til Mario som dessverre ikke hadde platekontrakt ennå.
   Både Fantastic 5 og Smasher hadde lik musikkstil som Onyx og de framførte ca. tre sanger hver. Det gjorde Onyx også. 
   Dette var på dagen, jeg skulle dra om kvelden og jeg skal spare deg for alle de følelsesladde detaljene fra flyplassen. Det ble i allefall en del tårer som ble felt, spesielt av meg, men så er jo jeg jente, da. Jeg fikk en god klem av alle sammen og vi lovte hverandre å komme på besøk hvis pengene rakk til. Men jeg visste at de hadde ganske tett program allerede for alt nå var sangen deres blitt en kjempehit og noe som alle gikk rundt og sang på. Onyx var også blitt populære. Mange ville ha et intervju med dem, enten til bladene sine eller tv-programmene sine.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar