Fire ting som tross alt skjer

Hey, det er fortsatt korona og jeg har nå vært uten jobb i over et år, og det virker som at en del folk antar at det betyr at jeg kjeder vettet av meg, men hvis jeg skal være helt ærlig, fyller jeg nå dagene i større grad med ting som gir mening for meg enn før. Det betyr ikke at jeg ikke savner å ha (relativt) god råd, men hele koronagreia har ikke vært like uutholdelig for meg som for mange andre, og for min personlige del har det faktisk kommet en del positivt ut av det. Det er ting jeg har fått tid til å virkelig ta tak i nå, ting som jeg før har tenkt at jeg gjerne skulle gjort om jeg bare hadde hatt muligheten, og nå har jeg jaggu muligheten. Hjernen min har kokt det ned til hvert fall fire ting:

1. Skrivejobbing

Jeg har vel på en måte innsett at jeg kanskje skal si det sånn at jeg nå har skrevet ferdig et førsteutkast til ei novellesamling? Dokumentet med ferdige noveller er per akkurat nå på 203 sider, og det er faktisk en helt legit lengde på ei bok. I teorien føler jeg at jeg kunne skrevet på dette prosjektet cirka evig – det er jo det som er så fint/dumt med ei novellesamling; det er liksom ikke en tydelig slutt på samme måten som med en roman – men en eller annen gang må man jo liksom gi seg òg. Og jeg trur hovedgrunnen til at jeg har lyst til å fortsette å skrive, ikke er at jeg nødvendigvis har så mye mer å si, men at så lenge dette fortsatt er et prosjekt under arbeid, kan jeg rettferdiggjøre å ikke sende det inn til forlag, som er verdens skumleste ting i hele verden noensinne noen gang. Så nå gjenstår det for meg å faktisk samle mot nok til å sende det fra meg, fordi for første gang har jeg nå ikke et skriveprosjekt å falle tilbake på om dette ikke skulle bli til noe. Når dette er ferdig, står jeg på bar bakke. Og det skremmer meg veldig. Men i skrivende stund venter jeg på svar fra en tidligere lærer om han kan lese det for meg, jeg har nylig sendt inn tekst til Bøygen og Replikk og jeg har tenkt å søke på påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, så nå prøver jeg å ta én dag om gangen og fylle opp dagene tilstrekkelig med gjøremål til at jeg ikke har tid til å engste meg aldeles for mye.

2. Yoga

Jeg trur ingenting passer bedre innunder kategorien ting jeg gjerne skulle gjort om jeg bare hadde hatt muligheten enn det nettopp yoga gjør. Mitt første ordentlige møte med yoga var i Bø for ti år siden (ja, så lenge siden er det jeg gikk forfatterstudiet!!!). Jeg hater de aller fleste treningsformer, og den her endorfinrusen som alle snakker om har jeg aldri opplevd – bortsett fra med yoga (og til dels med dans, men jeg danser aldri for å trene likevel). Det som for meg er så fantastisk med yoga, er at der det virker som at "no pain, no gain" er et generelt slagord for andre treningsformer, handler yoga om å faktisk ha det bra. Som yogalæreren min i Bø avslutta de fleste setningene sine med: "… kun hvis det er behagelig for deg." Eller som min nåværende yogalærer Adriene sier: "find what feels good." Det går faktisk an å trene uten å ha det jævlig!! Og det var for meg en liten revolusjon da jeg innså nettopp det. Jeg har aldri hatt råd til å gjøre yoga på yoga- eller treningssentre i Oslo, og jeg har lenge syntes det har vært vanskelig å finne motivasjon til det for meg sjøl aleine, men etter at korona inntraff, har jeg faktisk, med bare helt få unntak, gjort yoga hver eneste dag. Noen ganger fem – ti minutter, andre ganger en time. En annen ting som Adriene sier er "a little goes a long way", og det er faktisk helt sant. Og det beste av alt er at jeg både merker og ser forskjell. Ting jeg før syntes var vanskelig og til og med umulig, får jeg nå til. Jeg har fått synlige magemuskler og større armmuskler. Jeg har gått en del opp i vekt, noe som jeg syns er en bra ting, for før var jeg undervektig. Min største frykt (!) ved å vende tilbake til en normal hverdag igjen, er at jeg ikke skal få tid til å gjøre yoga, men på den annen side: nå har det blitt en så innarbeida rutine for meg at innen jeg en vakker dag er i jobb igjen, har forhåpentligvis yoga blitt en like naturlig del av dagen min som det å pusse tenner.

3. Psykolog

I desember og januar gikk det skikkelig, skikkelig dårlig med meg. Dere som har fulgt med lenge veit at jeg har prøvd å be om hjelp tidligere, med nedslående resultat. Denne gangen gikk det utrolig mye bedre, og jeg blei sendt på en samtale på DPS i mars for å finne ut av hvorvidt jeg kunne ha utbytte av et angstkurs. Psykologen jeg snakka med da mente – noe jeg forøvrig er helt enig i – at hva enn det er som feiler meg, er det noe mer komplekst enn "bare" angst og at angstkurset dermed ikke ville være riktig hjelp for meg, så jeg blei henvist videre, og allerede til neste uke skal jeg begynne på utredning, noe jeg gruer meg litt til, fordi herregud noe så skummelt, men som jeg enda mer trur kommer til å bli veldig, veldig fint. For det er noe som feiler meg, det har vært det lenge, og jeg er så utrolig sliten av å ikke få til ting som jeg føler jeg burde fått til. Og jeg trur jeg uansett gruer meg litt mindre nå enn den gangen i mars, fordi nå veit jeg i hvert fall i litt større grad hva jeg går til, pluss at jeg fant ut – noe som egentlig burde være opplagt, men likevel – at psykologer er utroooolig mye lettere å snakke med enn hva fastleger er. Selvfølgelig er de jo det, de har jo ikke ei seks år lang spesialistutdanning for ingenting, liksom, men det skumleste med å nettopp åpne seg opp og snakke om ting man egentlig ikke har lyst til å snakke med noen om, er i mitt tilfelle frykten for å bli dømt og ikke bli tatt på alvor, og det hjelper litt på nervene å vite at dette er noen som har som jobb å ikke dømme og å ta meg på alvor.

4. Planter

Vil dere se på babyene mine, eller?! Jeg venter ikke på svar, jeg, her er dem:

Arekapalma mi Robert ser ganske lik ut nå som da jeg fikk ham, men dragefruktkaktusen Tarjei har blitt så stor!! Bare se hvor liten han var da jeg fikk ham for mindre enn et år siden. Dessverre har venus fluefangeren Audrey dødd, hun døde ganske fort, men jeg merker at jeg allerede har blitt sinnssykt mye flinkere til å holde liv i planter generelt. Nå har jeg for eksempel urter i ukesvis, der jeg for eksempel ikke klarte å holde liv i en koriander i noe særlig mer enn et par dager før. Vibeke bor et sted der butikker og denslags holder åpent, og hun har kjøpt med plantejord og nye potter til meg som jeg skal få når jeg treffer henne til helga. Når jeg har fått litt mer hageparafernalia i hus, er planen å potte om Tarjei sånn at gutten min som har blitt så stor kan få bedre plass, og så kanskje klinke til med å gro avocadoplanter og paprikaer og herregud det er ingen grenser for hvor gartner jeg kan finne på å bli med plantejord innen rekkevidde. Planter er rett og slett en hobby jeg ikke engang visste at var for meg før Tarjei og Audrey kom inn i livet mitt, og jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne bli, om ikke noen reser, så i hvert fall markant mye bedre på kunsten å dyrke. En gang i tida tenkte jeg jo det samme om mat; at jeg aldri kom til å bli noen som var flink til å kokkelere, men det har jeg jaggu blitt, og nå kan det jammen meg se ut til at jeg er i ferd med å få grønne fingre òg. Greia med å bli flink til noe, har jeg funnet ut at mer enn noe annet handler om å bli glad i å gjøre noe. Og det er veldig lett å bli glad i planter.