Lunisand – episode 7: Aske og ild

Jeg syns det er litt festlig å lese hvor maksimalistisk skrivestil jeg hadde en gang i tida, høhø. I disse dager har jeg cirka ingen karakterer som utbryter eller roper eller i det hele tatt spør om noe, de bare sier. Og jeg føler meg ekstremt raus hvis jeg spanderer på dem et adjektiv. 

Lese tidligere episoder? Klikk her.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image. 

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Hjertet til Theresa ville simpelthen ikke slutte å løpe, selv om det i praksis hadde krysset mållinjen for maraton idet hun hørte at Mio svarte ”ja” til en kinotur. Nå hadde hun puttet mobilen ned i lommen på kjolen sin igjen, men fortsatt var det som om hun likeså godt kunne ha byttet ut muskelen bak brystet med basstrommen i et metallband, fordi hun sannsynligvis ikke ville ha merket noen forskjell uansett.
   ”Han sa…” begynte hun opprømt, men tidde straks hun så at hun var alene. Hvor var broren blitt av?
   ”Sonny?” spurte hun ut i luften, uten å få noe svar. Hun lot øynene endevende plassen hun stod på, fontenen, sidegatene, de nærmeste butikkene, parken med alle benkene, men hun så ikke tegn til ham. Den karakteristiske, sorte bomullsdotten han kalte hår gjorde som regel at hun lett kunne plukke ham ut fra selv de mest overbefolkede, klaustrofobiske rom, men det så ut til at det var håpløst. Han var som sunket i jorden. Ikke det at hun trodde at han hadde satt seg inn i baksetet på en fremmed bil eller noe, slik var han ikke, men han var heller ikke slik at han bare forsvant uten spor. Det uroet henne.
   Med lett skjelvende fingre lette hun frem mobilen fra lommen nok en gang og bladde seg frem til brorens navn på nummerlisten. Nå var det bare å håpe på det beste.
   Det ringte én gang. Theresas pust gikk nå synkront med hjerterytmen hennes, som på ingen måte hadde avtatt.
   Det ringte en gang til. Og enda en gang.
   Deretter hørte hun brorens stemme i andre enden si: ”Hallo?”
   Flere lag med bly blåste lett som bare det vekk fra skuldrene hennes i det øyeblikket.
   ”Hvor i all verden har du gjort av deg!?” ropte hun inn i telefonen, mer nebbete enn hva hun hadde tenkt, men det fikk gå.
   ”Slapp av, jeg er her på… det der galleriet, vet du. Galleri Anfall. Ikke stress”, sa Sonny.
   Theresa tok en liten pause, gjorde et iherdig forsøk på å kontrollere pusten sin, og åpnet ikke munnen sin før hun var sikker på at det som kom til å strømme ut av den, var til å beherske: ”Beklager hvis du synes at jeg overreagerte, men det var bare litt ekkelt, skjønner du vel. I det ene øyeblikket var du her, men så snart jeg la mobilen vekk, så… Vel, hvis du er der, så er det vel ikke så farlig. Jeg skulle bare si at Mio sa ja til å bli med på kino, og at han skulle komme så fort som mulig.”
   ”Så kjempebra!” utbrøt Sonny, og den oppriktige gleden hans gjorde henne god og varm innvendig.
   ”Men fra det ene til det andre, hva gjør du egentlig inne på galleriet?” spurte Theresa, for i selvbeherskelsesprosessen hadde overraskelsen over at broren hennes tittet på samtidskunst måttet vike for sterkere følelser.
   ”Ehm, altså…” begynte stemmen i den andre enden, men den døde fort bort.
   Noe ble urolig inne i Theresa igjen. ”Ehm, altså…” var svaret han pleide å gi foreldrene når han ikke var kjapp nok til å trylle frem en bortforklaring. Tidligere hadde han aldri trengt det når han snakket med søsteren. Hva skyldtes denne plutselige usikkerheten? Stolte han ikke på henne lenger?
   I samme øyeblikk hørte Theresa en ny lyd, hun snudde på hodet, og så en bil stanse ved fortauskanten. Det tok ikke lang tid å identifisere den lange, hengslete skikkelsen i passasjersetet.
   ”Hør, vi tar det senere. Mio har kommet nå. Ha det bra!” sa hun, og rakk akkurat å oppfatte et ”lykke til!” før hun la på.
   Det hadde nesten ikke gått opp for henne før nå. Alt hadde virket så fjernt der hun minutter tidligere hadde stått og pratet med den snille stemmen som tilhørte klassekameraten hennes over telefon. Nå kjente hun at hun skalv, og at hun ubevisst tok til å smile. Dette skjedde på ordentlig. Hun skulle på kino med Mio Elegía.
   Hun virvlet rundt, med det resultatet at smilet hennes gikk i tusen knas på et øyeblikk.
   Hun hadde egentlig ikke tenkt noe særlig over hvem sjåføren av den rustne Fiaten var. Det så hun jo nå. Det var ei høy jente med oppsatt, sort hår og hud som lys bronse. Hun var kjempepen, mye penere enn hva Theresa noen gang hadde følt seg, og nå bøyde hun seg mot Mio og ga ham et flyktig kyss på leppene.
   Straks etter var Mio ute av bilen og kom mot Theresa med et fast smil. Den gjennomført vennlige auraen hans ville på en hvilken som helst annen dag ha fått ørene hennes til kun å høre fuglesang, men hun greide ikke å fortrenge bildet av denne eventyrprinsen og den fremmede jenta klistret sammen i et kyss.
   ”Hei! Så koselig av deg å ta kontakt”, sa Mio mens munnvikene hans trakk seg oppover.
   ”Hyggelig at du gadd”, sa Theresa distré, og hørte sin egen stemme som et vagt ekko. At hun ikke hadde skjønt det før! Hver gang hun tenkte på Mio, var det adjektiv som ”koselig”, ”vennlig” og ”hyggelig” som dukket opp i hodet hennes. At hun kunne tolke signalene så feil. Selvfølgelig var han ikke interessert i henne. Hadde han vært det, hadde adjektivene hun tenkte på vært ”flørtete”, ”pågående” og ”forførende”. Han hadde jo kjæreste. Det var venn han ville bli med Theresa, ingenting annet.
   Hun skulle ønske hun var sterkere. Hun skulle ønske hun greide å se opp i de himmelfargede øynene, smile like oppofrende som det han gjorde, og si noe fornuftig, men hun klarte ikke. I stedet ble hun stående og granske støveltuppene sine mens hun merket seg hvordan øynene hennes lot seg fylle opp med saltvann. Du er en tosk, Theresa, tenkte hun, tosk, tosk, tosk.
   ”Hvilken film har du lyst til å se?” spurte Mio varmt, men nå som Theresa endelig greide å tyde tegnene han sendte ut riktig, strammet den i utgangspunktet uskyldige replikken bare løkken om halsen hennes enda mer betraktelig.
   ”Jeg… vet ikke”, sa hun omsider, men stemmen brast, og samtidig kom tårene, og selv om hun visste at hun bare gjorde ting verre ved å snu seg og etterlate Mio i forfjamselsen, var det akkurat det hun gjorde. Hun greide ikke å se på ham lenger. Han var så… vennlig… at det skar i både hjerte og sjel.
   ”Sonny…” mumlet hun der hun dyttet seg frem mellom alle menneskekroppene. Synet hennes var tåkete, men hun greide ikke å slutte å gråte. Sist gang hun forelsket seg, hadde foreldrenes handlinger vært den direkte årsaken til at hun der og da hadde avlagt et løfte om at de aldri mer skulle komme i veien for hennes kjærlighet igjen. Hun hadde lovet seg selv at hvis de noen gang igjen kom til å sette seg opp mot det følelsene hennes sa var riktig, skulle hun stå rakrygget imot, som en klippe i stormen, ikke bukke under, men kjempe mot tidevannet, orkanen og jordskredet med besluttsomhet i blikket og tålmodighet i nevene. Nå, derimot… Uansett hvor rakrygget, besluttsom og tålmodig hun var, ville det ikke virke, for den eneste hun ville ha tilhørte noen andre. Det var så urettferdig! Så uendelig urettferdig!
   Hun snublet inn i de strøkne lokalene til Galleri Anfall, og fikk straks alles blikk på seg. Bygningen var fullstendig tyst fra før av, så de såre hulkene hennes hørtes ekstra godt.
   ”Theresa!” hørte hun en velkjent stemme rope opp, og joggende klask mot linoleumsgulvet hadde sjelden virket så avlastende på henne.
   ”Sonny!” hikstet hun idet hun klemte seg inn i en omfavnelse med broren, og den evige strømmen av tårer som rant fra øynene hennes, gjorde jakkestoffet på skulderen hans vått.
   ”Så, så”, hvisket broren mens han holdt henne inntil seg og strøk henne over håret.
   Midt oppe i all elendigheten følte Theresa seg elsket. Av alle gutter i hele universet, var det én som aldri ville svikte henne, og det var hennes egen bror. Nå stod han helt stille uten å ytre et ord, trøstet henne med kjærtegn, og så visste han ikke engang hvorfor hun gråt.
   Etter å ha stått slik en stund, trakk endelig Theresa seg bort. Hun så bort på Sonny med øyne like røde som planeten Mars, og det til tross for at de normalt sett var like tindrende blå som det karibiske hav.
   ”Har du noe imot om vi… drar hjem nå?” spurte hun med en stemme som fortsatt bar preg av det mindre sammenbruddet hennes.
   Sonny kastet et blikk over skulderen, bare for å fange opp Julian, som han ikke hadde gitt noen forklaring idet han løp mot søsteren som plutselig hadde bust inn. Nå stod han noen meter unna og ventet tålmodig mens han så i en annen retning.
   Det virket som om Theresa fanget opp hvordan Sonny hadde sett bak seg.
   ”Hvem er det?” spurte hun, og snufset enda en gang.
   Sonny svarte ikke på spørsmålet, men grep henne løst om skuldrene og sa: ”Jeg kan ringe hjem slik at pappa kan få hentet oss så fort som mulig.”
   Søsteren presset frem et mikroskopisk smil, og Sonny ga henne et oppmuntrende nikk før han gikk bort til Julian for å forklare situasjonen.
   Det var ikke lenge de to guttene hadde snakket sammen, men allerede kjentes det som om de aldri hadde gjort annet hele livet enn å stå her på det, ifølge Julian, eneste galleriet i Lunisand som stilte ut kunst utelukkende av ungdom. Selv om Sonny i begynnelsen hadde følt seg keitete og teit der han sa feil gang på gang og stokket om på ord og ufrivillig skalv i stemmen, hadde Julian en nærmest beroligende effekt på ham, og Sonny følte seg trygg på ham, som om han visste hundre prosent at denne særlingen kunne han stole på. Det var til tross for at de stort sett bare hadde snakket om kulturrelaterte saker også, som med glidende overganger hadde funnet veien inn i samtalen som hadde startet som en forklaring på det symboltunge bildet Julian hadde malt.
   Borte var usikkerheten, selv om sommerfuglene fortsatt bedrev rytmisk sportsgymnastikk i Sonnys mage da han sa til Julian: ”Som du ser, er søsteren min litt utenfor. Vi drar hjem nå. Men det var utrolig hyggelig å snakke med deg.”
   Julian smilte og lo litt om hverandre, før han hermet etter det dannede tonefallet til Sonny og sa: ”Det var utrolig hyggelig å snakke med deg.”
   ”Hva? Jeg…” begynte Sonny, men Julian viftet avvergende med håndflaten og lo enda litt mer idet han sa: ”Nei da, jeg bare kødder med deg. Håper vi kan dumpe borti hverandre som dette ved ei anna anledning òg, det var… ja, som du så fint la det, utrolig hyggelig.”
   Hva er det som skjer med meg? tenkte Sonny idet Julian slentret av gårde med hendene dypt begravd i lommene på de mørke buksene. Han følte seg svimmel, nesten kvalm, likevel var hele kroppen hans så til de grader fylt til randen av en berusende følelse av ekstase, som om en lykkeparasitt hadde hektet seg fast til hjertet hans, og pumpet ut endorfiner til hver eneste skjulte avkrok, til hver bidige mørke bakgate av kroppen hans, og som fikk ham til å fremstå som selve prakteksemplaret på et individ slavebundet av bedugget og enfoldig fryd.
   Så ble han brutalt revet tilbake til virkeligheten igjen av at søsteren skrapte de riflete gummisålene mot gulvet. Det gikk opp for ham på nytt hvorfor han egentlig hadde tatt farvel med Julian, og han tok opp mobiltelefonen sin for å forære opphavet et livstegn.
   Men det var ingen som tok telefonen hjemme. De monotone pipene i den andre enden vedvarte i over et halvt minutt før Sonny ikke gadd mer og klappet apparatet sammen med et sukk.
   Theresa, som i mellomtiden hadde maktet å stenge tårekanalene for denne gang, spurte: ”Var det ingen hjemme?”
   ”Virket ikke sånn”, sa Sonny med et skuldertrekk.
   ”Da bestiller vi taxi”, sa Theresa bestemt, og Sonny kvapp litt til av besluttsomheten hennes. Hun som tidligere hadde vært så ute av seg, var nå med ett blitt selve determinasjonen i menneskeform. Hun spurte ikke engang om han kunne tenke seg å ringe for henne, til tross for at stemmen hennes enda led under bivirkningene gråt ofte fører med seg.
   ”Hallo, jeg skulle gjerne ha bestilt en drosje, jeg, fra Gledestredet i Lunitrum…” innledet hun, og var med det den direkte årsaken til at de bare minutter senere satt side om side i baksetet på en nok en Mercedes. Denne gangen var derimot sjåføren en trivelig, pratsom mann, og som på grunn av dette burde ha fått dem hjem i et lystigere humør enn da de kom, og selv om han greide det for Sonnys tilfelle, var ikke skydekket hos Theresa lett å bryte opp igjen. Tankene hennes sirkulerte kun om bildet som hadde etset seg fast på netthinnen hennes, av Mio og hun som kjørte ham til Lunitrum, og bare det var nok til at hun nesten tok til tårene igjen. Hun burde jo ha visst at Mio kun gjorde det for å være hyggelig mot henne. At hun kunne være så dum!
   Om ikke annet, tenkte hun, kan dagen i det minste ikke bli verre nå.
   Men akkurat som når det gjaldt Mios følelser for henne, tok hun feil igjen. For da den trivelige, pratsomme drosjesjåføren slapp søsknene av foran inngangspartiet til herregården de hadde tilhold i, så de med en gang hvorfor foreldrene ikke hadde svart på telefonopprigningen deres.
   Huset stod i brann. Ikke av flammer, men av mennesker. Mennesker i svømmebassenget, i boblebadet, i solsengene, på bislaget med drinker i hendene, og til og med i trærne. På en av balkongene stod en kvinne med rosa hår og spilte på gitaren til Sonny.
   Akkurat idet Theresa trodde at nå, nå hadde ting nådd en maksimumgrense, skalaen hadde definitivt blitt sprengt etter denne nye oppdagelsen, nå var det i alle fall ikke mulig å totalødelegge dagen hennes noe mer, kom en kjent figur mot henne. Hun var høy og slank, hadde duvende, sort hår omhyggelig festet opp med spenner, og holdt en cocktail balansert mellom to fingre. Hoftene hennes svingte feminint fra side til side, og det blendende smilet stod perfekt til den solbrune huden.
   ”Hei, jeg er Arielle”, sa hun. Stemmen var ganske mørk, uten at den mistet sitt kvinnelige preg av den grunn.
   ”Theresa”, sa Theresa kort, men tok ikke hånden som ble rukket frem mot henne.
   ”Jeg trudde du var på kino med Mio, jeg”, sa hun med et triumferende smil.
   Mer rakk ikke de lipglossrøde leppene hennes å si. Theresa hadde allerede knyttet neven og dengt til dem med slik kraft at hvis Arielle ikke hørte englekor før mannen med ljåen hentet henne for godt denne gangen, var det tvilsomt at hun ville få muligheten igjen.