Til helga er det faktisk endelig finale i den lengste sesongen av RuPaul's Drag Race i manns minne, og mye har blitt sagt om akkurat denne sesongen (FOR en kjedelig førsteepisode, herregud), særlig satt opp mot sin britiske søster, men jeg har jevnt over kost meg med den, selv om det har vært få øyeblikk som går inn i historiebøkene, av både den ene og den andre sorten. Og bare så produsentene veit det: det er ikke fordi det ikke har vært nok drama i denne sesongen, for det var ikke så mye drittslenging og såpe i UK-versjonen i år heller. Tvert imot er det faktisk få ting jeg liker bedre enn å se drag queens som er gode venner, og søsterskapet jeg så forme seg innad i UK-gjengen skapte uendelig mye bedre TV enn det krangling og bitching gjør.
Jeg skal, på samme måten som i fjor, prøve å synse meg fram til hvem av finalistene jeg syns fortjener krona. Herved følger spoilere for alle som ikke er à jour med sesong tretten av RuPaul's Drag Race.
Men aller først vil jeg bare si hvor takknemlig jeg tross alt er for hvor forskjellige de fire finalistene er fra hverandre! RuPaul sier at Amerikas neste drag superstjerne må ha fire kvaliteter; karisma, unikhet, nerve og talent, og sjeldent har disse egenskapene vært så tydelig representert hos finalistene som denne gangen.
For er det noen som virkelig er legemliggjøringa av karisma, så er det Symone. Den utstrålinga og sjølsikkerheten hun går på runwayen med er helt rå å være vitne til. Hun har også vist seg å være en god skuespiller, og det virker som at hun tar med seg denne evnen til å gå inn i en karakter også på runwayen. Hun møter de forskjellige utfordringene med den stoltheten og den autoriteten som hun nettopp via drag får tilgang til, og det er jo nettopp dét som gjør drag til en så interessant kunstform: Symone er et nydelig eksempel på at man kan skape seg et alter ego som er alle de tinga som en svart, feminin mann blir fortalt at han ikke kan være. En annen ting jeg virkelig elsker ved Symone, er at selv om hun på sitt beste utstråler en udiskutabel styrke, er hun også den av årets finalister som virker mest følsom, og er det noe Brené Brown har lært oss, så er det at man ikke kan oppnå styrke og sjølsikkerhet uten nettopp sårbarhet. Måten hun tilsynelatende har kanalisert sårbarheten sin på til å komme ut på den andre sida som enda sterkere, er faktisk vakkert å se på. Og derfor tilgir jeg henne de gangene hun nettopp snubler og sårbarheten hennes blir synlig, som da hun gjorde det ganske dårlig under stand-up-utfordringa, fordi det gjør det enda tydeligere for meg hvor hardt hun faktisk jobber med den superkule Symone-attityden, som hun vanligvis går inn i med den største naturlighet. For Symone jobber beinhardt, og som alltid når noen jobber hardt, er det umulig å legge merke til det når hun er på sitt aller beste. Det eneste negative jeg kan komme på å si om Symone, er at karakteren hun har perfeksjonert kan bli litt repetitiv, og hun var dritmorsom i RuPaulmark Channel og i reklamefilmen ("is your blood sugar low?"), mens i "Henny, I Shrunk The Drag Queens!" følte jeg at hun egentlig gjorde det samme som jeg har sett fra henne tidligere.
Unikhet: Gottmik
Gottmik er den første transmannen til å delta i Drag Race-franchisen, og som noen som har et sammensatt forhold til kjønn, syns jeg det er fantastisk å se noen dytte på grensene for hva drag kan være. For drag er jo nettopp en slags satire over stereotypiske kjønnsroller, og sånn sett burde dette være helt riktig arena for å utforske såkalte ukonvensjonelle kjønnsuttrykk, likevel har jeg inntrykk av at transmenn som er drag queens blir uglesett i enkelte miljøer. Heldigvis har vi kommet så langt at både Drag Race-fans og -deltagere har en selvfølgelig plass til banebrytere som Gottmik, og hun har hvert fall imponert meg enormt mye med sitt talent og sin naturlige tilstedeværelse på scener og runwayer. For Gottmik hadde allerede før Drag Race en temmelig solid karriere som makeup-artist, og det blei veldig tydelig veldig fort at hun har en uovertruffen motesans og er en ekstremt dyktig designer. Og akkurat som med Aquaria og Gigi Goode fra tidligere sesonger, er Gottmik mer enn "bare" en look queen. Hun er også utrolig morsom og var en soleklar vinner av årets Snatch Game som Paris Hilton, og var – syns jeg – bedre enn Kandy i stand-up-utfordringa, selv om det var Kandy som vant. Og når finalistene i år som nevnt er såpass forskjellige fra hverandre, er det nesten umulig å velge ut hvem av dem som er "best" – med ett unntak som vi straks kommer tilbake til – og dermed er kanskje representasjon nettopp en god grunn til å krone Gottmik.
Nerve: Kandy Muse
Jeg har litt lyst til å like Kandy Muse mer enn jeg gjør, om ikke for annet, så fordi det virker veldig populært å mislike henne, og jeg misliker henne ikke egentlig, jeg bare syns at andre (Denali og Utica) hadde fortjent en plass i finalen bedre enn hva jeg syns Kandy gjør. Jeg har på følelsen av at grunnen til at hun fortsatt er med ikke skyldes talentet hennes, men fordi hun har en veldig stor personlighet som var en av pådriverne til denne sesongens største showdown backstage. Sagt på en annen måte: at Kandy har fått bli med hele veien til finalen, vitner for meg mer om et bevisst valg tatt av produsentene for å lage juicy reality-TV enn fordi hun er bedre enn alle de som allerede har gått ut. For Kandys runway-looks er på sitt beste helt OK og på sitt verste helt grusomme. Jeg syns ikke brusreklamen hennes var så god som dommerene skulle ha det til, og jeg syns altså at Gottmik (og Rosé!) var bedre enn henne i stand-up-utfordringa, som er den eneste utfordringa Kandy har vunnet. Hun er ikke en håpløs drag queen, jeg syns bare ikke hun når opp til det nivået som de tre andre finalistene har. Med det sagt: jeg kan skjønne hvorfor man blir sjarmert av Kandy, for hun er høylytt og… får jeg lov å si vulgær?…, hun snakker rett fra levra, og er en underholdende person å iaktta fra avstand. Jeg trur personlig jeg ville blitt gal hvis jeg hadde måtte delta i en konkurranse med henne, fordi hun har en bortimot helt motsatt personlighet av hva jeg sjøl har, og hun er ganske enkelt ikke helt min type. Men hun har definitivt nerve, det skal hun ha.
Talent: Rosé
Innrømmelse: det kaaaaan hende jeg crusher bittelitt på Rosé.
Det til side: det er ingen tvil om at Rosé med sin teaterbakgrunn utstråler profesjonalitet på en måte ingen av de andre finalistene gjør, noe også dommerne påpeker igjen og igjen. Hun er rett og slett så utrolig talentfull at hennes største svakhet blir at hun er så perfekt at det kan være vanskelig å knytte seg til henne på den måten det er lett å gjøre med for eksempel Symone. Personlig har jeg ikke hatt nevneverdige problemer med å knytte meg til henne, for i tillegg til å altså være god i absolutt alt, virker hun som en varm, morsom og sympatisk person som ikke tar seg sjøl så alvorlig. Hun kan synge, hun kan danse (og på dette tidspunktet begynner jeg å synge på Stiffis Respekt, men det var en digresjon), hun er en god skuespiller, hun har gode looks (sjeldent så gode som de til Symone og Gottmik, men likevel), hun er velartikulert, hun er smart, og det er rett og slett vanskelig å klandre henne for å alltid forholde seg profesjonell, også i de situasjonene der andre ville hatt emosjonelle sammenbrudd. Hun er ganske enkelt den beste allround entertaineren av dem, og mitt favorittøyeblikk med henne var kanskje som Gnomey i RuPaulmark Channel. Etter enkelte kriterier er hun kanskje sånn sett den mest velfortjente vinneren av dem, fordi hun aldri har gått helt på trynet; de gangene hun ikke har vært best, har hun likevel vært god. Mens jeg skriver dette merker at jeg personlig likevel kanskje heier enda litt mer på Symone og Gottmik, fordi det de gjør er på hver sin måte så unikt og de har begge evnen til å utvide sjølve definisjonen av hva drag innebærer. De tar større sjanser, der Rosé først og fremst er veldig, veldig flink. Men bevares, det er ikke noe i veien med å være flink, og om Rosé skulle vinne er det hundre prosent fortjent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar