Hvorfor er du så emo?
Jeg veit ikke. Jeg har veldig mange forutsetninger for å være glad, men jeg klarer det ikke helt. Har sikkert noe å gjøre med dumme ting i barndommen som gnager i underbevisstheten og sånn, sånn som at ymse folk har fått meg til å tru på at jeg er stygg og mislykka uansett hva jeg gjør, men jeg veit ikke. Jeg gjør ikke det. Jeg har et fint liv. Jeg er klar over det. Jeg veit ikke.
Men har ikke du kjæreste, da?
Jo. Jeg er sjeldent emo når jeg er sammen med ham, men det blir vanskeligere med én gang vi ikke er sammen.
Hvorfor gidder du ikke å prøve og være glad?
Det er forskjell på å ikke gidde og ikke orke. Faktisk. Dette er helt sikkert veldig vanskelig å sette seg inn i for de som ikke har vært der sjøl, men jeg stenger meg ikke inne fordi jeg har lyst, men fordi jeg ikke har motivasjon eller overskudd til å reise meg opp av senga.
Du er klar over at hvis du bare gjør morsomme ting i steden for å sette deg ned med ditt eget hode, at ting faktisk blir bedre da?
For noen gjør det sikkert det, men folk forholder seg ganske forskjellig til sånne ting. Hvis jeg i utgangspunktet er sliten og tvinger meg sjøl til å være sosial, blir jeg bare irritert, grinete, mer sliten og ganske ukoselig å være sammen med. Jeg likte tross alt ikke å være sammen med andre mennesker før jeg begynte på folkehøyskolen, så all denne samværsgleden er fortsatt ganske ny for meg.
Går du til psykolog?
Nei.
Hvorfor ikke?
Jeg liker ikke psykologer, og det hjelper ikke at folk minner meg på at de er profesjonelle folk med lang utdanning. Det gjør det nesten verre at de faktisk får betalt for å sitte og høre på problema mine, i steden for at de gjør det fordi de faktisk bryr seg. Pluss at jeg ville følt meg utrolig ukomfortabel med å dele alt mulig drit med et fremmed menneske jeg ikke aner noen ting om. Annet enn at de er utdanna psykolog, altså.
Du veit at du har ingen rett til å klage over at du har det fælt når du verken gjør en innsats sjøl for å ha det bra eller søker hjelp?
Det syns jeg da at jeg har. Det eneste som er verre enn å syns at livet suger, er bedrevitere som tråkker deg lenger ned i søla ved å hevde at du ikke har rett til det.
Lol.
Lol sjæl.
Sånn. Vennligst ikke spør mer.
Off, utrolig kjipt :/ kjenner meg igjen i mye av det
SvarSlettÅ, dette minner meg litt om noen greier jeg nettopp skrev om i en note på Facebook om "ting jeg har lært om lykke", dette er ikke ment som selvreklame, mer sånn "oi, vi tenkte egentlig på omtrent det samme temaet samtidig, fascinerende". Og jeg føler med deg for jeg er selv ganske optimistisk og positiv, men jeg forstår at slikt ikke kommer like lett for alle og at man faktisk ikke kan styre slik helt selv. Personlig syns jeg uansett du har rett til å klage uansett om du har mange grunner til å være glad for det er masse psykisk som man ikke har kontroll over og hvis man bare bestemmer seg for at nå skal jeg være lykkelig får man bare dårlig samvittighet i tillegg. Jeg tror lykke i stor grad handler om å lete etter tilfredshet fremfor Lykke med stor L, for tilfredshet tror jeg kan være mer varig når man først finner det. Jeg vet ikke helt, tror ikke jeg har så mye fornuftig å si, syns bare dette var interessant og lærerikt. Klem <3
SvarSlettJeg vet. Det er dritt.
SvarSlettGlad i deg. <3
Finefine <3
SvarSlettstor, stor kos din vei <3
SvarSlettskulle så gjerne hatt mer å si, men jeg har ikke det. man velger jo ikke å føle det sånn.
har nettopp sendt inn en søknad for psykolog nå, sia jeg knapt kommer meg ut av senga, og å gå utafor døra er nesten umulig. LIVET, DERE!
Oi! Er et stykke igjen til jeg tør det ennå. Hva kan jeg si, lykke til? Håper det løser ting!
SvarSlett