Dyna er fortsatt varm etter at du satt på den, og den tomme boksen står ennå inntil bordet mitt. Det ligger fremdeles et sånt lag av væske rundt kanten på den, og det er vel egentlig ikke et kvarter engang siden du gikk ut av rommet mitt. I stad spurte du om jeg ville ha, og jeg blei glad, sa ja, og du ba meg finne en kopp, og jeg tok den koppen jeg lånte sjampo av deg i, men som er vaska nå, og så helte du oppi til meg. I løpet av filmen satt du med armene i kors, som alltid ellers, egentlig, og den handa som var underst greip liksom etter noe flere ganger. Jeg turte ikke ta den. Og akkurat nå har jeg fortsatt Just Like Honey som et tankelerret, og jeg tenker på alt jeg kunne ha sagt, og alt du ikke sa, og alt jeg burde ha sagt, og alt jeg håpa du skulle si, og egentlig er du jo bare sikkert ikke ti meter unna engang, og jeg som nettopp har sett dette burde vite at det er jo sånn det funker på film; jeg skal nå løpe nedover gangen, banke på døra di, få deg til å åpne, si alt jeg ikke gjorde i stad, og alt skal bli så bra, og jeg tenker at hvis det er noens liv som burde være en film, så må det i hvert fall være vårt. Men jeg sitter her ennå, tenker på Just Like Honey, tenker på fingrene dine som ikke fant feste i lufta rundt oss, tenker på den tomme boksen som fortsatt har gjenferdet ditt i fingermerkene rundt kanten og i dråpene på innsida, tenker ennå på orda som aldri kommer, skifter stilling i senga, og kjenner at nå, nå er det bare ett varmt merke her, og det er her hvor jeg sitter. Jeg prøver desperat å klappe rundt meg, men du er borte.
(6. november 2009)
Sier ikke at Bø har ødelagt meg eller noe, på ingen måte, bare at motivasjon og ork og energi avtar for hver jævla dag som har gått siden jeg var fjorten. Det føles for så vidt litt merkelig å poste denne teksten nå uansett, men hey, jeg må før eller siden lære meg å se på det jeg skriver som litterære åndsverk framfor dagbokinnlegg.
Nå er ikke jeg i nærheten av så flink til å skrive som deg.
SvarSlettMen jeg blir dårligere og dårligere til å skrive føler jeg. Ting jeg skriver nå er ikke halvparten så bra som det jeg skrev da jeg var 16-17 :P Ikke at jeg var noe flink da heller.
Den teksten er utrolig fin med sånne presise metaforer og en stemningsfullhet som er imponerende og alt sammen.
SvarSlettMen jeg tror ikke du har mista det, du er forandret, men en del av deg er fortsatt den Kristine som skrev den teksten og det går i perioder, ja, det er ganger da det å skrive føles helt naturlig og ganger da det er vanskelig og umotiverende, men har man først kunnet skrive virkelig fine ting så kan man gjøre det igjen, det er jeg sikker på.
Men jeg forstår følelsen, jeg syns personlig at jeg skrev aller best første halvåret av 2006. Det litt morsomme er jo at man sannsynligvis tenkte akkurat det samme den gangen man nå føler at man skrev bra, at man da tenkte at man skrev mye bedre noen år før. Det er litt som i "Midnight in Paris" egentlig, på en måte...
Sprer du deg for mye? Kan det være årsaken til hvordan du føler deg i henhold til skrivinga?
SvarSlettÅ ja, og fin tekst også, forresten, nydelig, trist og stemningsfull og spikeren på hodet og sånt.
Men jeg tenker at du kanskje har en million millioner inntrykk som sloss om plassen i hodet ditt. Da kan skriving brukes som terapi. Skriv uten å tenke, til du har gnagsår på hele handa om så, gjem det, og glem det.
Mesteparten kommer garantert til å være dritt. Men poenget er jo å bli kvitt dritten sånn at alt det geniale kommer fram :)
Det funka i hvert fall supert for meg da jeg sleit mest.
Jeg tror det har noe med at man blir mer selvkritisk med tiden. Hvis man lærer en teknikk eller metode, er det også lett og låse seg litt. Tror det er veldig sunt og av og til bare være helt intuitiv, åpen, og litt naiv, og bare smelle ned det første som går gjennom hodet :)
SvarSlettJa. Vel. Ja. En dag blir vel alt fint.
SvarSlett