Jeg tviler på at dette er en spillanmeldelse

Hvor skal jeg begynne.

I forrige innlegg trua jeg med å skrive om TV-spill neste gang, så her er jeg.

Som autist med ADHD har interessene og hobbyene mine en tendens til å… ta litt overhånd, noe jeg i all oppriktighet alltid har sett på som en av mine fineste egenskaper. Jeg elsker at jeg klarer å bli så bevega og oppslukt av kunst og historier som jeg blir, jeg får en intens, euforisk glede ut av det som jeg mistenker at enkelte andre mennesker sjeldent opplever, og det gir en rikdom til livet mitt som jeg ikke for noe i verden har lyst til å miste. Fordi kroppen min består av 70% vann og havet er syklisk, har disse hobbyene og interessene en tendens til å komme og gå i perioder, som flo og fjære om du vil, men de dreier seg stort sett alltid om musikk, litteratur, film og TV-spill. Man kan sikkert si at musikk, litteratur, film og TV-spill er mine fire store, de som jeg aldri ikke vil være opptatt av, men hvilke av dem som til enhver tid dominerer, varierer. Omkring 2019 – 2020 var musikk den av de fire som hadde sterkest tilstedeværelse i livet mitt, mens nå er det TV-spill som har tatt over stafettpinnen. 

Sist jeg var på DPS uttrykte psykologen min bekymring over at jeg spiller for mye. Fra journalen min:

Sovet bare ca 4t per natt de siste nettene, da hun de siste dagene har spilt tv-spill frem til morgenkvisten. Står vanligvis opp 1130. Hun sier spillingen kan gå ut over måltidsrutiner, slik at hun ikke får spist nok, får ikke sovet nok og får ikke beveget seg så mye, eller drevet med andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Har nok en mild til moderat avhengighet til dataspill for tiden. Snakker med henne om dette. Deler min bekymring. Hun er selv ikke så bekymret, opplever at det er en fase.

Og… når jeg ser det skrevet ut i klartekst sånn, skjønner jeg jo at det kan se dramatisk ut fra utsida, men greia er den at sånn har det alltid vært for meg. De gangene det ikke er sånn for meg, er det ofte fordi jeg er inne i en depresjon hvor jeg mister denne kontakta med de intense følelsene, og det kjennes betraktelig verre for meg. Og den siste setninga der fra journalutdraget står jeg ved. Jeg er ikke bekymra, for denne bølgen av begeistring kommer omsider til å falle sammen, som bølger uunngåelig gjør, før den på ny bygger seg opp, kanskje på grunn av noe annet denne gangen. 

Den eneste biten av hele denne greia jeg er en smule bekymra for, er at det, som det står, går utover andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Sommer pleier å være høysesong for lesing for meg, men jeg har knapt lest noe som helst disse siste månedene. En av de viktigste grunnene til at jeg valgte å bli profesjonell dyrepasser – sånn reint bortsett fra at jeg elsker dyr, mener jeg – var at det ga meg bedre ro og fokus til å nettopp drive med skriving og lesing, fordi jeg hjemme hos meg sjøl har en tendens til å bli distrahert av alt som ikke fungerer i min egen leilighet. Ikke bare sliter jeg med å få tid til å lese og skrive, også mens jeg bor hjemme hos andre, men de siste gangene når jeg faktisk har hatt tid til å skrive, åpner jeg bare dokumentet mitt og glaner i det, og merker et fullstendig fravær av lyst til å jobbe videre med det. Det nyeste romanprosjektet mitt er i skrivende stund 177 boksider langt, og jeg føler at jeg er helt i sluttfasen av historien. Jeg veit ikke om denne, la oss nå bare kalle den skrivesperra for enkelhets skyld, er en underbevisst form for sjølsabotasje så jeg kan slippe unna den altoppslukende frykten jeg har for refusjon, eller om jeg bare er inne i en egentlig ganske harmløs periode hvor jeg rett og slett dras sterkere mot andre ting, i dette tilfellet TV-spill. For om det er sistnevnte, syns jeg det er helt i orden og en ganske naturlig konsekvens av nettopp det sykliske aspektet ved sinnet, og jeg veit at den på like naturlig vis omsider vil gå over av seg sjøl, fordi alt er i flux og forandring, men om det er førstnevnte? Hoh boy, da betyr det at jeg aktivt må jobbe med den og kjempe imot, altså: stikk motsatt framgangsmetode. Og jeg trur jeg dessverre mangler evnen til å se forskjellen på de to forskjellige nyansene av skrivesperre, og dermed veit jeg ikke hva jeg skal gjøre med den. Skal jeg tvinge meg sjøl til å skrive, eller skal jeg la prosjektet ligge til det plutselig roper på meg igjen? For om skrivesperra er forårsaka av min indre sabotør, trur jeg ikke den vil gå over av seg sjøl med mindre jeg slåss mot den, men det er slitsomt å slåss når jeg bare vil spille.

Alt dette babbelet var egentlig bare tenkt som en kort prolog for å gi litt kontekst til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, nemlig Baldur's Gate 3, men korte prologer blir sjeldent korte når det er jeg som skriver dem.

Og jeg kommer til å unngå store og viktige spoilere, men jeg får ikke sagt alt jeg vil si hvis jeg ikke får si noe som helst om handlinga, så hvis du er av typen som helst ikke vil vite noe overhodet om gameplayet eller plottet (men jeg kommer som sagt ikke til å avsløre slutten eller plottwister), er det sikkert lurt å gi seg med å lese nå. Med det sagt: BG3 har visstnok over 17 000 (!) mulige slutter som avhenger av valga man tar underveis, så jeg veit ikke om det i det hele tatt egentlig ville vært mulig for meg å spoile noe om jeg så hadde prøvd, sånn med tanke på at alle gjennomspillinger vil være ganske forskjellige fra hverandre. Jeg er nå på gjennomspilling nummer to, og det er nesten et helt annet spill denne gangen enn første runde, noe som egentlig er sjølve kjernen i hva jeg vil si med dette innlegget.

Sist måned fullførte jeg min første playthrough, der karakteren min Natt basically, uten at jeg egentlig prøvde på det, var Daenerys Targaryen: snill og naiv på begynnelsen, før han gradvis og nesten umerkelig fikk mer og mer smaken på hvor godt det er å ha makt. Forøvrig var han den eneste i gjengen – for om du ikke allerede veit det, er BG3 et superklassisk RPG der man samler sammen ei gruppe folk med ulike magiske og fysiske egenskaper som man reiser sammen med på et eventyr fylt av kamper og problemer som må løses – som ikke var dypt traumatisert. Alle de andre karakterene hadde en tragisk bakgrunnshistorie som han og jeg måtte nøste opp i underveis, men Natt? Alt i alt hadde han en ganske idyllisk oppvekst i skogen med de andre skogsalvene, der det verste som skjedde var at han innimellom ikke helt følte at han hørte til fordi han var halvt menneske.

Man kan velge å innlede romantiske og/eller seksuelle forhold til de andre medlemmene av reisefølget sitt, og spilleren Kristine, som nettopp hadde fått hjertet sitt knust av Cyberpunk, prøvde seg på de aller fleste, fordi det føltes som en innlysende måte å håndtere kjærlighetssorgen sin på. Spilleren Kristine hadde aller mest lyst på Astarion, bare fordi han var den heiteste (og mest underholdende), men Natt hadde bedre kjemi med Gale, og da Astarion uansett avviste ham ved å read him the house down boots (if you know, you know), gikk vi altså for plan B, Gale.

La oss snakke om Gale.

Gale er sykt wholesome, ganske dorky og, ifølge mange fans, sannsynligvis på spekteret. Han er en kjekk nerd som prater akkurat litt for mye og litt for lenge av gangen om ting han er interessert i, og han er sjarmerende awkward. Han elsker katta si over alt på jord, føler seg mest hjemme på biblioteket, blir yr av glede inne i en bokhandel, og har sansen for vin og poesi. Kort oppsummert: en kjernesunn kjernekar, og antakelig den av dem jeg hadde gått best overens med i virkeligheten. Gale er litt som en golden retriever i menneskeform, og på mange måter for god for denne verden. Dermed blei han et slags offer i møte med min Daenerys Targaryen/Natt, som han veldig fort blei veldig forelska i. 

Kort og spoilerfritt oppsummert, viste det seg at den gradvis mer korrupte Natt bare… hadde jævlig dårlig innflytelse på Gale. Såpass at katta hans la Natt for hat, fordi hun mente det var hans feil (og jeg er ikke direkte uenig) at hun ikke lenger kjente igjen sin beste venn.

Men, som nevnt i julioppsummeringa mi, hadde jeg gjennom hele spillet klart å holde en viss avstand, så selv om det gjorde vondt å vite at Gale hadde forandra seg til det verre på grunn av meg, klarte jeg å gå videre med livet mitt. Som kjent testa jeg så vidt ut et par andre spill, før jeg fant ut at føkk it, jeg vil spille BG3 igjen og rette opp i feila mine fra forrige gang. Denne gangen som Dark Urge.

Dette er Mímir: 

Jeg er tilsynelatende ute av stand til å ville spille som noe annet enn halvalv, bare fordi det kjennes nærmest meg sjøl på et vis, men der Natt var halvt skogsalv, er Mímir halvt drow. For dere som ikke er kjent med Dungeons and Dragons-universet (som forøvrig heller ikke jeg var før jeg spilte BG3), er drow en type mørkealver som oftest lever under jorda, har en blålig hudfarge og platinablondt hår, har hoggtenner (gøy!) og som generelt blir frykta og stigmatisert av surfacers, altså de siviliserte rasene som bor på jordas overflate i samfunn og byer. Som halvt drow har Mímir vokst opp på jordas overflate og har en noenlunde normal, om enn litt sjukelig hudtone, men han har likevel hoggtenner og bleike, lilla drow-øyne. Med andre ord: drow nok til å bli møtt med rasistiske holdninger, om så aldri så velmente som de i enkelte tilfeller er:

(Jepp, dette kommer fra en fyr med rød hud, oransje øyne og horn!)

Men viktigere enn at Mímir er halvt drow, er at han er The Durge. Som The Dark Urge spiller du en karakter som, i motsetning til hvis du lager en original karakter (som Natt), allerede har en bakgrunnshistorie, og en attpåtil ganske forbanna mørk en. Uansett om du velger å spille i "vanlig" eller durge-modus, åpner spillet med at karakteren din våkner opp på et mind flayer-skip. I Mímir sitt tilfelle leid han i tillegg av alvorlig hukommelsestap, og det eneste han huska, var sitt eget navn. Og så begynte the urges å dukke opp: noe i ham, som han hadde lite kontroll over, beordra ham til å drepe, helst så brutalt som mulig. 

Og ganske snart blei det klart for meg at der jeg aldri klarte å knytte meg like mye til Natt som jeg gjorde til V, var omsorgen jeg begynte å føle for Mímir i ferd med å nå tilsvarende nivå. I forrige playthrough var Natt den minst interessante karakteren, men i denne har Mímir blitt en av favorittene mine. Sist gang var jeg en snill gutt som blei… om ikke direkte grusom, så i hvert fall en vesentlige mindre snill gutt. Denne gangen er jeg en ekstremt traumatisert fyr som prøver å skåne de han er glad i fra seg sjøl, med mildt sagt varierende hell. Og for min del er det utrolig mye lettere å relatere til. 

Og så er det Astarion, da. 

Der det var ganske tydelig fra starten av at Natt og Gale hadde en viss kjemi, var det enda tydeligere at Mímir og Astarion hadde det, selv om kjemi kanskje er feil ord. Det minner meg om denne scena fra Euphoria, som jeg tenker på overraskende ofte, der Maddy uttrykker en viss misunnelse over forholdet til Kat og Ethan, samtidig som hun innser at hun kanskje heller aldri vil oppleve noe lignende, fordi kjærlighet uten et mørke i seg aldri vil være nok for henne:

Hvis jeg skal gjøre noe så usjarmerende som å rangere de ulike BG3-karakterene på en traumeskala, trur jeg kanskje at Astarion har hatt det aller verst? Så er han teknisk sett også den minst sympatiske i reisefølget. Fra perspektivet til spilleren er han utrolig lett å like, fordi alle elsker en anti-helt, og særlig en som står for de fleste av spillets mest briljante one-linere (Astarion er udiskutabelt den av dem jeg siterer oftest), men han er uten tvil den i gjengen med det mest fleksible forholdet til moral, om han har noen moral overhodet. Alle de andre hovedkarakterene, inkludert den ikke så reint lite aggressive Lae'zel, baserer valga sine på et visst etablert verdigrunnlag, mens Astarion er typen som skifter ut verdiene sine etter hva som til enhver tid best gagner ham sjøl. Han er hundre prosent upålitelig, fryktelig manipulerende og ekstremt egoistisk, i tillegg til at han er en sutrete drama queen. Med andre ord: en veldig gøyal karakter for spilleren, sannsynligvis et mareritt å være på eventyr og prøve å samarbeide med. Dermed var det kanskje ikke veldig rart at det var utrolig mye lettere å forføre Astarion som en karakter med en eksepsjonelt voldelig form for OCD enn som en sinnsfrisk normie, det var til og med lettere for Mímir å forføre Astarion enn det var for Natt å forføre Gale. 

Altså: Astarion har vært en av yndlingskarakterne mine siden jeg først snubla inn i dette spillet. Han var the mood and the moment. Hva angår Gale endte jeg opp med å bli veldig glad i ham på grunn av romansen vår i første playthrough, såpass at jeg ikke klarte å dumpe ham på et visst tidspunkt til tross for at jeg eeeegentlig ikke fikk så veldig mye ut av det veldig søte og hovedsakelig sunne forholdet vårt, fordi jeg ikke ville såre ham. Men selv om Astarion altså opprinnelig var førstevalget mitt romantisk i første playthrough, var jeg faktisk ikke forberedt på hvor glad jeg skulle bli i ham i denne playthroughen. Det var ikke før i durge-modus at jeg innså at dette spillet har maaaange flere lag enn hva jeg fikk med meg i runde én, bare fordi fra friendzone-perspektivet jeg den gang hadde på Astarion, så han ut som en veldig underholdende, men likevel ganske statisk karakter som egentlig ikke gikk gjennom den helt store utviklinga som person. Og det var han jo på sett og vis òg, fordi i min første playthrough var han jo igrunn ganske aleine med traumene sine og hadde bare et overfladisk vennskap med Natt, og cirka null vennskap med noen av de andre.

Men med Mímir endte han rett og slett opp med å traumabonde. 

For kontekst: scena som nesten fikk meg til å gå i oppløsning, utspilte seg med denne musikken i bakgrunnen:

Plutselig var det ikke bare "yess, jeg fikk Astarion" lenger, plutselig var det… to ekstremt traumatiserte folk som prøver å hjelpe hverandre gjennom hvert sitt mørke, det samme mørket som gjør dem tilsynelatende usympatiske og egoistiske i de andres øyne.

Eller som jeg skreiv til Kit in real time:

I ettertid er jeg litt glad for at Astarion avviste meg som Natt, bare fordi han er så innmari riktig sammen med Mímir. 

Og altså, jeg har vel ikke gått ekstremt i detalj om det på denne bloggen før fordi det ikke føles som noe som er verdt å skrive offentlig, men jeg har visse… dark urges sjøl, og riktignok er jeg, til forskjell fra Mímir, ikke en recovering serial killer, men han er ikke desto mindre usedvanlig mye lettere for meg å projisere meg sjøl over på enn hva Natt var. Avstanden jeg hadde til spillet i første playthrough har blitt mindre i dark urge-modus, og selv om jeg ennå ikke veit om den kommer til å krympe til Cyberpunk-nivå, veit jeg også fra sist gang hvilke scener jeg har i vente med Astarion. Og jeg veit at jeg har et ganske annet forhold til ham this time around, så jeg prøver å stålsette meg litt. Jeg er nå cirka to tredjedeler uti spillet, og jeg er veldig sikker på at det var riktig avgjørelse for meg å ikke spille dark urge i første playthrough, men like sikker er jeg på at det var riktig å gå for runde nummer to med BG3 istedenfor å tvinge meg sjøl til å spille Mass Effect, fordi jeg trur faktisk dette er et sånt type spill som bare blir bedre og bedre for hver gang man spiller det.

Dark urge 4eva.

Januar 2020

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Tamaryn og Some Ember. Oslo Mekaniske med gode venner.

Innkjøp: Klarte å revne den gule buksa jeg har (på det mest problematiske stedet ei bukse kan revne), så jeg ville ha ei ny gul bukse. Fant en i cordfløyel (❤!!!), og i samme slengen ei lilla bukse i cordfløyel, så heeeeey.

TV-serie: Har sett litt av hvert denne måneden, blant annet X-Files og Sex Education, men framfor noe har jeg endelig sett HBO-serien Euphoria og herreguuuuuud for en serie det er. Jeg så den beskrevet et eller annet sted som "en amerikansk Skam på speed", en beskrivelse som ikke er fullstendig på bærtur, men der Skam er veldig lavbudsjett og har et visst indie-preg, er Euphoria veldig profesjonelt produsert, og veldig ofte mener jeg det i negativ forstand, men ikke denne gangen. Her har fotografene, kostymedesignere og sminkørene fått en større jafs av budsjettet, og det er så utrolig tydelig, for dette er en av de visuelt peneste TV-seriene jeg noen gang har sett, men, som en anmelder i ei av landets største aviser var enig med meg i, går det visuelle aldri på bekostning av historiefortellinga, for uansett hvor gjennomgående og utprega det estetiske uttrykket er, er det alltid karakterene som er i fokus. Altså, jeg kan lett se en serie eller film mer eller mindre blotta for formidlingsevne (se film-avsnittet for eksempel) så lenge den ser og høres bra ut, men Euphoria lar aldri et lekkert utseende fungere som en unnskyldning til å ikke ta dramaet sitt på alvor. Karakterene i Euphoria er så velskrevne og velspilte at det til tider nesten føles dokumentarisk, og det er ganske imponerende med tanke på at det er en del tydelig kunstige grep på gang her, blant annet i form av ikke-kronologisk handling. Man blir rett og slett ekstremt engasjert i og investert i karakterene i løpet av veldig kort tid, og man håper så inderlig at det går bra med dem, selv om man etter hvert begynner å innse at det kanskje, eller sannsynligvis, ikke kommer til å gå bra. For dette er et annet område der Euphoria skiller seg fra Skam; det er jo til dels fæle ting som skjer i Skam-universet òg, men det føles aldri som en tung serie. Euphoria er tidvis skikkelig mørk og vond, og selv om det også er veldig morsomt innimellom, er det likevel et større og tyngre alvor i Euphoria enn i mange andre ungdomsserier (har også sett anmeldere dra paralleller til Skins, men jeg er bare delvis enig). Jeg elsker de sårbare karakterene som er yngre enn de sjøl trur de er, jeg elsker neonfargene, jeg elsker kostymene og sminka (særlig de til Jules, noe som sikkert overrasker cirka ingen), jeg elsker mye av musikken, det er i det hele tatt mye å elske her.



Film: I januar så jeg Marriage Story, Lady Bird, The Bad Batch, Guddommelig kjærlighet, Spring Breakers, Yves Saint Laurent, Dolemite Is My Name, Sicario og Ghostbusters, og det er egentlig flere av disse filmene jeg kunne snakka utfyllende om, men jeg velger å vie ekstra plass til The Bad Batch, som så vidt meg bekjent aldri blei satt opp på kino i Norge, og som er den andre filmen til den iransk-amerikanske regissøren og manusforfatteren Ana Lily Amirpour. Den første filmen hennes, A Girl Walks Home Alone At Night, er en persiskspråklig vampyrfilm i svart-hvitt, som, til tross for at jeg aldri blei like fra meg av begeistring som det de fleste kritikere virka til å bli, tross alt var langt fra uinteressant, så jeg var veldig nysgjerrig på hva hun hadde fått til med sin andre film, som visstnok var en kannibal-dystopi. Og veit dere hva? Jeg ELSKA det. Jeg elska det visuelle uttrykket, jeg elska kostymene og produksjonsdesignet, jeg elska alle de sære detaljene, jeg elska alle de skrudde ideene som likevel aldri virka tilfeldige, men som alle ga mening innenfor det rammeverket de befant seg i. Stor var dermed overraskelsen min da jeg, gira over å ha sett en film jeg likte fryktelig godt, fant ut at kritikerne generelt sett enten syntes det var en av de dårligste filmene de noen gang hadde sett, eller i beste fall syntes den var "så vidt OK." Det meste av kritikken gikk på sjølve historien, på at det egentlig ikke er en historie i det hele tatt, på at bortsett fra i det første kvarteret av filmen, har hovedpersonen aldri noe spesielt mål eller noen tydelig motivasjon, og jeg kan absolutt se at den er plottmessig svak, men jeg koste meg såpass mye underveis med kitschen og stemninga og fargene og det absurde soundtracket (har aldri opplevd Ace of Base brukt i ei lemlestingsscene før) at jeg kan tenke meg å se denne flere ganger. Denne filmen fikk meg til å føle utrolig mye mer enn det enkelte filmer med en teknisk godt fortalt historie gjør, så om ikke det er verdt noe, så veit ikke jeg. Med det sagt: jeg mislikte slutten skikkelig, men om jeg bare forestiller meg en annen slutt, så går det bra.




Bok: Jeg har lest ut The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop (det tok meg bare et halvt år å lese ei bok på i underkant av hundre sider, ja), og har nå i teorien begynt på Dune av Frank Herbert, noe som vil si at jeg tar den med meg overalt, men jeg har egentlig bare kikka på karta i den. Planen er å bli ferdig med den innen den nye filmatiseringa til Denis Villeneuve (altså regissøren av fantastiske Arrival og Blade Runner 2049) dukker opp på norske kinoer, men den er fem hundre sider lang og på engelsk, og jeg er mildt sagt ikke verdens mest fokuserte menneske, så vi får se.

Musikk: Last.fm-statistikken min forteller meg at det var Gloria av Laura Branigan jeg hørte mest på denne måneden, og det er utelukkende fordi den blei brukt i en aldeles fantastisk scene i andre sesong av American Crime Story i tillegg til i I, Tonya, og det slår meg at jeg syns både Andrew Cunanan og Tonya Harding er ekstremt fascinerende personer, godt hjulpet av henholdsvis en serie og en film som utforsker dem nærmere. Noen ganger tenker jeg til og med på meg sjøl et slags hybrid av Andrew Cunanan og Tonya Harding, eller jeg veit ikke, sannsynligvis er jeg en ganske normal og til og med grei person, men jeg kjenner meg igjen i dem begge, på hver sin måte. Anyhoo, Gloria er fengende som faen.