Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.

Dunedunedunedunedunedunedune

Paul’s mind had gone on in its chilling precision. He saw the avenues ahead of them on this hostile planet. Without even the safety valve of dreaming, he focused his prescient awareness, seeing it as a computation of most probable futures, but with something more, an edge of mystery – as though his mind dipped into some timeless stratum and sampled the winds of the future.
   Abruptly, as though he had found a necessary key, Paul’s mind climbed another notch in awareness. He felt himself clinging to this new level, clutching at a precarious hold and peering about. It was as though he existed within a globe with avenues radiating away in all directions… yet this only approximated the sensation. 
   He remembered once seeing a gauze kerchief blowing in the wind and now he sensed the future as though it twisted across some surface as undulant and impermanent as that of the windblown kerchief. 
   He saw people.
   He felt the heat and cold of uncounted probabilities. 
   He knew names and places, experienced emotions without number, reviewed data of innumerable unexplored crannies. There was time to probe and test and taste, but no time to shape. 
   The thing was a spectrum of possibilities from the most remote past to the most remote future – from the most probable to the most improbable. He saw his own death in countless ways. He saw new planets, new cultures. 
   People.
   People.
   He saw them in such swarms they could not be listed, yet his mind catalogued them.



Dune har, som jeg har nevnt før, definitivt sine mangler og svakheter, men på sitt beste får den meg til å føle mye av det samme som jeg følte da jeg leste Den mørke materien i sin tid. Det er dette, et WOAH-øyeblikk, og veit dere hva, på dataen min har jeg ei innstilling som gjør at skrivebordsbakgrunnen endrer seg for hver gang jeg skrur dataen på, og nå var det jaggu dette bildet som møtte meg:

Det er jo the Shield Wall! Det er ikke tilfeldig! Eller jo, det er det, men det føltes likevel fryktelig passende.

Og i går kom det første bildet fra den kommende filmen:

Og det er liksom noe med måten boka er skrevet på, med lasguns, dramatisk bruk av adverb og tjukke folk som bruker anti-gravitasjonsfelt for å holde fettet oppe så de skal slippe å bære på det, som gjør at jeg ser det hele for meg i et campy landskap cirka midt i mellom den originale Star Wars-trilogien og The Fifth Element, og nå er for all del camp-faktoren en stor del av det som gjør de filmene så fornøyelige, men samtidig gjør det at jeg ikke klarer å ta dem helt seriøst. Det føles aldri som om det egentlig står noe på spill, man frykter aldri at de gode kreftene ikke skal vinne, liksom. Og jeg har jo sett Arrival og Blade Runner 2049, og jeg veit jo sånn noenlunde hva Denis Villeneuve går i, så jeg forventa jo ikke at denne nye Dune-filmatiseringa skulle se ut som et sirkus, men dette bildet fra filmen gjorde likevel at jeg blei så enormt gira fordi jeg det fikk meg til å for alvor skjønne at filmskaperne har tatt tak i det uhyre interessante råmaterialet som fins i Dune og forbedra det. Ofte syns jeg filmatiseringer av bøker og nyinnspillinger og oppfølgere føles litt som latskap, men om ikke dette er en god grunn til å nettopp filmatisere ei bok, så veit ikke jeg. Hva skulle være poenget med å lage film av ei bok om man bare vil lage en blåkopi? Boka fins jo allerede, så da må jo poenget med å lage film av den være at man kan lage en ny versjon, la seg inspirere av kildematerialet til å ta det i nye retninger, en slags remiks, om du vil? Jeg veit ikke helt, jeg bare føler at Dune 2020 er filmen jeg har venta på hele mitt liv, haha. Jeg har skikkelig skikkelig SKIKKELIG trua på at Villenueve og co har klart å utnytte filmmediet til sitt fulle, for jeg føler at jeg digger alt det som Dune har potensiale til å være, og jeg stoler på at denne gjengen har ikke bare den samme visjonen som meg, men en enda bedre visjon.

Beklager at dette er usammenhengende og sannsynligvis ikke gir mening for andre enn meg sjøl, men jeg har en tendens til å gå inn i berserk-modus når jeg blir engasjert.

Og jeg elska virkelig Hans Zimmer sitt soundtrack til Blade Runner 2049, så en del av meg er veldig glad for at det også denne gangen er Hans Zimmer som står bak musikken, men en annen del av meg skulle virkelig ønske at det heller hadde vært Brian Eno:

Smakebit på søndag: "Dune" av Frank Herbert

Jeg leser sci-fi-bautaen Dune av Frank Herbert for tida, ei bok jeg har prøvd å lese flere ganger tidligere, men så er den liksom så stor, og ikke bare som i at den er tjukk, men som i at det er så mye å sette seg inn i. Den minner meg på sett og vis litt om en slags Game of Thrones i verdensrommet, med alle de store familiene og politikken og vendettaene og strategiene og what not, men det er jo denne som er the O.G., publisert for første gang i 1965. Denis Villenueve, regissøren av to av de beste sci-fi-filmene som har kommet i løpet av de siste fem åra, har også regissert den nye filmatiseringa av Dune, som etter planen skal være å se på kino i desember i år, og vissheten om dette fungerte som et spark i ræva for meg, og nå håper jeg at jeg skal klare å lese den ut i tide – ikke undervurder hvor sakte jeg leser – men med all denne fritida vi plutselig har fått, har jeg trua på at jeg skal klare det.

Og jeg både liker og misliker Dune så langt. Det jeg liker best er definitivt hvor utrolig omfattende den er, selv om det er også er dét som gjør den til dels vanskelig å lese. Jeg er sjøl ekstremt lat når det gjelder å gjøre research – jeg syns rett og slett det er ganske kjedelig – så noe av det som imponerer meg mest, er når forfattere er gode på det jeg sjøl er dårligst på, noe som kanskje ikke er så rart. Denne verdenen – og da snakker jeg ikke bare om planeten Arrakis, men hele universet Frank Herbert har skapt – er så detaljert, så gjennomtenkt og så massiv at det nesten ikke føles som å lese skjønnlitteratur engang. Akkurat som hos Tolkien er Dune så mye mer enn bare bøker, det er et konsept og en alternativ virkelighet – eller ei alternativ framtid i dette tilfellet. Og jeg liker virkelig å oppholde meg i denne virkeligheten, med alle sine fascinerende religioner og kulturer og landskap. Faktisk minner den meg også litt om Final Fantasy-spilla, kanskje mest av alt om Final Fantasy XII, og jeg er så utrolig spent på å se åssen alt dette kommer til å bli seende ut på film, for det er virkelig flust av muligheter for noen enormt vakre bilder her.

Det jeg misliker er sjølve skrivestilen. Jeg har ikke lyst til å unnskylde det med at denne boka er over femti år gammal, for folk kunne jo skrive i gamledager òg. Det er ikke bare det at det er mye telling framfor showing, men det er gjerne begge deler. Litt sånn at en karakter sier et eller annet med skjelvende stemme og så ser nervøst til sida, og som om ikke dét var platt nok, etterfølges det gjerne av at point of view-karakteren tenker noe lignende «han skjuler noe! Men hva?????» og det føles rett og slett litt kjipt å bli så til de grader undervurdert som leser. La meg gi et eksempel:



«As you say, My Lord.» Hawat turned away, and the Duke saw evidence of nervousness in the old man, thought: Perhaps he suspects I distrust him. He must know I’ve private reports of traitors. Well – best quiet his fears immediately.



Men så kommer det en eller annen beskrivelse av et utenomjordisk landskap som minner meg på hvorfor jeg ikke har lagt denne boka fra meg:



The Duke Leto Atreides leaned against a parapet of the landing control tower outside Arrakeen. The night’s first moon, an oblate silver coin, hung well above the southern horizon. Beneath it, the jagged cliffs of the Shield Wall shone like parched icing through a dust haze. To his left, the lights of Arrakeen glowed in the haze – yellow… white… blue.



Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Når man ikke har noe å snakke om, kan man alltids snakke om bøker

Herregud, det er skikkelig lenge siden sist! På samme tid i fjor hadde jeg det visst på nøyaktig samme måten, så kanskje det er noe med februar, jeg veit ikke. Jeg håper dere fortsatt er glad i meg.

Jeg fant denne boklista på bloggen til Karoline, og jeg håper litt at den kan fungere som en inngang til blogginga igjen. Jeg skal innrømme at å svare på disse spørsmåla gjorde at jeg på nytt blei klar over hvor innmari lite jeg egentlig leser – trur ikke jeg kjenner noen andre skrivere som leser så lite som det jeg gjør – og at det ga meg litt dårlig samvittighet. Det føles på et vis nyttigere å lese enn å se film eller TV-serier og høre på musikk, noe som jo egentlig er en ganske dust tanke, for hvorfor skulle det være noe kunsthierarki, liksom. Men det at jeg ikke får til å lese noe særlig gjør unektelig at jeg føler meg litt dum, som om det er noe gærent med meg, for det virker jo så lett for alle andre.

Anyway, I digress.



1. Favoritförfattare?
Det er så mange forfattere som har påvirka meg opp gjennom livet, og jeg trur nok at første gangen jeg hadde en yndlingsforfatter, var det Elin Brodin. Nå i seinere tid er det nok Stig Sæterbakken og Jan Roar Leikvoll som har brakt meg flest av de sterkeste leseropplevelsene, og som antakelig er de som fortsetter å inspirere meg mest.

2. Favoritstandalone och favoritserie?
Å velge éi bok er faktisk umulig. Men la oss nå for enkelhets skyld si Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, både fordi den er ei skambra bok, men også på grunn av inntrykket den gjorde på meg, et inntrykk som fortsatt sitter i. Favorittserie trur jeg jaggu er Den mørke materien av Philip Pullman.

3. Favoritbokformat?
Definitivt fysiske bøker framfor lydbøker eller e-bøker, men jeg har ingen klar preferanse hva angår hardperm eller pocket.

4. Favoritgenre?
Jeg veit ikke om det i det hele tatt er en sjanger, men den mørke magiske realismen/alternativ virkelighet-greia som Jan Roar Leikvoll holdt på med likte og liker jeg veeeeeldig godt.

5. Favoritkaraktär?
Det kan godt hende at jeg aldri har likt en bokkarakter så mye som det jeg i sin tid likte Ax fra Animorphs-serien til K.A. Applegate.

6. Favoritklassiker?
Jeg har i all oppriktighet ikke lest så mange klassikere, men The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er jo latterlig kul, da.

7. Favoritbok hittills i år?
Hahahahaha du mener hva likte jeg best av The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop og de første ti sidene av Dune av Frank Herbert? Umulig å sammenligne to så forskjellige bøker, men jeg er skikkelig gira på Dune foreløpig.

8. Favoritomslag?
Ekstremt begeistra for omslaget til Vi forlot den stille skogen av Janne-Camilla Lyster, på samme måten som jeg er ekstremt begeistra for tittelen.

9. Favoritbok som barn?
Så mange! Den første jeg kommer på er Mio, min Mio av Astrid Lindgren.

Januar 2020

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Tamaryn og Some Ember. Oslo Mekaniske med gode venner.

Innkjøp: Klarte å revne den gule buksa jeg har (på det mest problematiske stedet ei bukse kan revne), så jeg ville ha ei ny gul bukse. Fant en i cordfløyel (❤!!!), og i samme slengen ei lilla bukse i cordfløyel, så heeeeey.

TV-serie: Har sett litt av hvert denne måneden, blant annet X-Files og Sex Education, men framfor noe har jeg endelig sett HBO-serien Euphoria og herreguuuuuud for en serie det er. Jeg så den beskrevet et eller annet sted som "en amerikansk Skam på speed", en beskrivelse som ikke er fullstendig på bærtur, men der Skam er veldig lavbudsjett og har et visst indie-preg, er Euphoria veldig profesjonelt produsert, og veldig ofte mener jeg det i negativ forstand, men ikke denne gangen. Her har fotografene, kostymedesignere og sminkørene fått en større jafs av budsjettet, og det er så utrolig tydelig, for dette er en av de visuelt peneste TV-seriene jeg noen gang har sett, men, som en anmelder i ei av landets største aviser var enig med meg i, går det visuelle aldri på bekostning av historiefortellinga, for uansett hvor gjennomgående og utprega det estetiske uttrykket er, er det alltid karakterene som er i fokus. Altså, jeg kan lett se en serie eller film mer eller mindre blotta for formidlingsevne (se film-avsnittet for eksempel) så lenge den ser og høres bra ut, men Euphoria lar aldri et lekkert utseende fungere som en unnskyldning til å ikke ta dramaet sitt på alvor. Karakterene i Euphoria er så velskrevne og velspilte at det til tider nesten føles dokumentarisk, og det er ganske imponerende med tanke på at det er en del tydelig kunstige grep på gang her, blant annet i form av ikke-kronologisk handling. Man blir rett og slett ekstremt engasjert i og investert i karakterene i løpet av veldig kort tid, og man håper så inderlig at det går bra med dem, selv om man etter hvert begynner å innse at det kanskje, eller sannsynligvis, ikke kommer til å gå bra. For dette er et annet område der Euphoria skiller seg fra Skam; det er jo til dels fæle ting som skjer i Skam-universet òg, men det føles aldri som en tung serie. Euphoria er tidvis skikkelig mørk og vond, og selv om det også er veldig morsomt innimellom, er det likevel et større og tyngre alvor i Euphoria enn i mange andre ungdomsserier (har også sett anmeldere dra paralleller til Skins, men jeg er bare delvis enig). Jeg elsker de sårbare karakterene som er yngre enn de sjøl trur de er, jeg elsker neonfargene, jeg elsker kostymene og sminka (særlig de til Jules, noe som sikkert overrasker cirka ingen), jeg elsker mye av musikken, det er i det hele tatt mye å elske her.



Film: I januar så jeg Marriage Story, Lady Bird, The Bad Batch, Guddommelig kjærlighet, Spring Breakers, Yves Saint Laurent, Dolemite Is My Name, Sicario og Ghostbusters, og det er egentlig flere av disse filmene jeg kunne snakka utfyllende om, men jeg velger å vie ekstra plass til The Bad Batch, som så vidt meg bekjent aldri blei satt opp på kino i Norge, og som er den andre filmen til den iransk-amerikanske regissøren og manusforfatteren Ana Lily Amirpour. Den første filmen hennes, A Girl Walks Home Alone At Night, er en persiskspråklig vampyrfilm i svart-hvitt, som, til tross for at jeg aldri blei like fra meg av begeistring som det de fleste kritikere virka til å bli, tross alt var langt fra uinteressant, så jeg var veldig nysgjerrig på hva hun hadde fått til med sin andre film, som visstnok var en kannibal-dystopi. Og veit dere hva? Jeg ELSKA det. Jeg elska det visuelle uttrykket, jeg elska kostymene og produksjonsdesignet, jeg elska alle de sære detaljene, jeg elska alle de skrudde ideene som likevel aldri virka tilfeldige, men som alle ga mening innenfor det rammeverket de befant seg i. Stor var dermed overraskelsen min da jeg, gira over å ha sett en film jeg likte fryktelig godt, fant ut at kritikerne generelt sett enten syntes det var en av de dårligste filmene de noen gang hadde sett, eller i beste fall syntes den var "så vidt OK." Det meste av kritikken gikk på sjølve historien, på at det egentlig ikke er en historie i det hele tatt, på at bortsett fra i det første kvarteret av filmen, har hovedpersonen aldri noe spesielt mål eller noen tydelig motivasjon, og jeg kan absolutt se at den er plottmessig svak, men jeg koste meg såpass mye underveis med kitschen og stemninga og fargene og det absurde soundtracket (har aldri opplevd Ace of Base brukt i ei lemlestingsscene før) at jeg kan tenke meg å se denne flere ganger. Denne filmen fikk meg til å føle utrolig mye mer enn det enkelte filmer med en teknisk godt fortalt historie gjør, så om ikke det er verdt noe, så veit ikke jeg. Med det sagt: jeg mislikte slutten skikkelig, men om jeg bare forestiller meg en annen slutt, så går det bra.




Bok: Jeg har lest ut The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop (det tok meg bare et halvt år å lese ei bok på i underkant av hundre sider, ja), og har nå i teorien begynt på Dune av Frank Herbert, noe som vil si at jeg tar den med meg overalt, men jeg har egentlig bare kikka på karta i den. Planen er å bli ferdig med den innen den nye filmatiseringa til Denis Villeneuve (altså regissøren av fantastiske Arrival og Blade Runner 2049) dukker opp på norske kinoer, men den er fem hundre sider lang og på engelsk, og jeg er mildt sagt ikke verdens mest fokuserte menneske, så vi får se.

Musikk: Last.fm-statistikken min forteller meg at det var Gloria av Laura Branigan jeg hørte mest på denne måneden, og det er utelukkende fordi den blei brukt i en aldeles fantastisk scene i andre sesong av American Crime Story i tillegg til i I, Tonya, og det slår meg at jeg syns både Andrew Cunanan og Tonya Harding er ekstremt fascinerende personer, godt hjulpet av henholdsvis en serie og en film som utforsker dem nærmere. Noen ganger tenker jeg til og med på meg sjøl et slags hybrid av Andrew Cunanan og Tonya Harding, eller jeg veit ikke, sannsynligvis er jeg en ganske normal og til og med grei person, men jeg kjenner meg igjen i dem begge, på hver sin måte. Anyhoo, Gloria er fengende som faen.