Smakebit på søndag: "Dune" av Frank Herbert

Jeg leser sci-fi-bautaen Dune av Frank Herbert for tida, ei bok jeg har prøvd å lese flere ganger tidligere, men så er den liksom så stor, og ikke bare som i at den er tjukk, men som i at det er så mye å sette seg inn i. Den minner meg på sett og vis litt om en slags Game of Thrones i verdensrommet, med alle de store familiene og politikken og vendettaene og strategiene og what not, men det er jo denne som er the O.G., publisert for første gang i 1965. Denis Villenueve, regissøren av to av de beste sci-fi-filmene som har kommet i løpet av de siste fem åra, har også regissert den nye filmatiseringa av Dune, som etter planen skal være å se på kino i desember i år, og vissheten om dette fungerte som et spark i ræva for meg, og nå håper jeg at jeg skal klare å lese den ut i tide – ikke undervurder hvor sakte jeg leser – men med all denne fritida vi plutselig har fått, har jeg trua på at jeg skal klare det.

Og jeg både liker og misliker Dune så langt. Det jeg liker best er definitivt hvor utrolig omfattende den er, selv om det er også er dét som gjør den til dels vanskelig å lese. Jeg er sjøl ekstremt lat når det gjelder å gjøre research – jeg syns rett og slett det er ganske kjedelig – så noe av det som imponerer meg mest, er når forfattere er gode på det jeg sjøl er dårligst på, noe som kanskje ikke er så rart. Denne verdenen – og da snakker jeg ikke bare om planeten Arrakis, men hele universet Frank Herbert har skapt – er så detaljert, så gjennomtenkt og så massiv at det nesten ikke føles som å lese skjønnlitteratur engang. Akkurat som hos Tolkien er Dune så mye mer enn bare bøker, det er et konsept og en alternativ virkelighet – eller ei alternativ framtid i dette tilfellet. Og jeg liker virkelig å oppholde meg i denne virkeligheten, med alle sine fascinerende religioner og kulturer og landskap. Faktisk minner den meg også litt om Final Fantasy-spilla, kanskje mest av alt om Final Fantasy XII, og jeg er så utrolig spent på å se åssen alt dette kommer til å bli seende ut på film, for det er virkelig flust av muligheter for noen enormt vakre bilder her.

Det jeg misliker er sjølve skrivestilen. Jeg har ikke lyst til å unnskylde det med at denne boka er over femti år gammal, for folk kunne jo skrive i gamledager òg. Det er ikke bare det at det er mye telling framfor showing, men det er gjerne begge deler. Litt sånn at en karakter sier et eller annet med skjelvende stemme og så ser nervøst til sida, og som om ikke dét var platt nok, etterfølges det gjerne av at point of view-karakteren tenker noe lignende «han skjuler noe! Men hva?????» og det føles rett og slett litt kjipt å bli så til de grader undervurdert som leser. La meg gi et eksempel:



«As you say, My Lord.» Hawat turned away, and the Duke saw evidence of nervousness in the old man, thought: Perhaps he suspects I distrust him. He must know I’ve private reports of traitors. Well – best quiet his fears immediately.



Men så kommer det en eller annen beskrivelse av et utenomjordisk landskap som minner meg på hvorfor jeg ikke har lagt denne boka fra meg:



The Duke Leto Atreides leaned against a parapet of the landing control tower outside Arrakeen. The night’s first moon, an oblate silver coin, hung well above the southern horizon. Beneath it, the jagged cliffs of the Shield Wall shone like parched icing through a dust haze. To his left, the lights of Arrakeen glowed in the haze – yellow… white… blue.



Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.