Innkjøp: Kjøpte Seeking Thrills-albumet til Georgia på konserten hennes, og fordi jeg for én gangs skyld følte meg tøff (og var litt full) turte jeg å gå bort og snakke med henne etterpå. Jeg fikk en liten signatur og ei oppfordring fra henne om å fortsette å spille trommer (på konserten spilte hun trommer og sang samtidig, kommer aldri til å ikke være imponert over folk som får til det), og jeg er i det hele tatt veldig glad jeg gjorde det! Supersøt dame.
TV-serie: Jeg var ganske spent på den nye Watchmen-serien til HBO, mest fordi jeg har et litt komplisert forhold til filmen fra 2009. Det vil si, jeg elsker alt det filmen prøver å få til, men ikke den faktiske gjennomføringa. Litt sånn, på overflaten høres det ut som en film jeg vil elske, og plukker man den fra hverandre bestanddel for bestanddel og ser på enkeltelementene hver for seg, høres det fortsatt ut som en film jeg vil elske, men når man ser den som en helhet liker jeg den likevel ikke så godt?? Vanskelig å forklare. Uansett, jeg likte serien mye bedre enn filmen, kanskje fordi serieformatet av åpenbare grunner tar seg bedre tid til å utforske alle de spennende ideene filmen introduserte. Med det sagt; det er mye å sette seg inn i, og jeg trur jeg ville følt meg konstant forvirra hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede har sett filmen. Altså, serien har ikke veldig mye med filmen å gjøre, men det hjelper litt for world buildinga sin skyld å ha litt kjennskap til universet fra før. Og dere, for et fantastisk soundtrack serien har!
Film: Ingrid Goes West, Waterworld, Ferris Bueller's Day Off, Clueless, Catch Me If You Can og Party Monster: The Shockumentary. Sistnevnte har jeg hatt lyst til å se siden Georgia (altså Hardstark, ikke tidligere nevnte musiker-Georgia) snakka om den i en episode av My Favorite Murder, og selv om fokuset i både dokumentaren og MFM-episoden er på det tragiske mordet, så jeg filmen mest på grunn av fascinasjonen jeg har utvikla for klubbmiljøet i New York på åtti- og nittitallet. Hadde det ikke vært for at det var fullt av tvilsomme typer og et rusmisbruk som etter hvert gikk over alle støvleskaft, skulle jeg likt å besøke Limelight som en turist i tidsmaskinen jeg aldri kommer til å få, men som jeg til stadighet drømmer om. Bare det estetiske uttrykket aleine gjør meg vill i nikkersen.
Musikk: Gud bedre, denne remixen av Caroline Polacheks So Hot You're Hurting My Feelings ga meg liv gjennom hele måneden. Og hvis du syns bubblegum bass'en blir litt for slitsom, er den veldig kul i originalversjon òg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar