Okei. Så i utgangspunktet hadde jeg blant annet tenkt å snakke om hvor sinnssykt overlykkelig jeg blei da følgende blei kunngjort:
fordi så fan som jeg er av TR/ST har jeg ikke vært av noe band siden Salem i 2010/2011, men der Salem liksom bare... blei borte?... (heroin er en dårlig idé, folkens) holder TR/ST koken som bare faen, og da disse nyhetene traff meg i mellomgulvet i slutten av februar, måtte jeg løpe i ring i leiligheten min i tjue sammenhengende minutter i pur eufori.
Men mer om det en annen gang. Forhåpentligvis? Fordi tenk om det må avlyses i disse koronatider?? Hvor overfladisk det enn måtte høres ut kommer jeg i så fall til å begynne å grine.
Fordi det er jo derfor jeg omsider har tid til å skrive dette innlegget. Careful what you wish for og alt det der, fordi der jeg for ei ukes tid siden var lei av å jobbe så mye, sitter jeg nå ufrivillig hjemme og har all tida i verden til å blogge. Jeg har aldri hatt fast jobb i hele mitt liv, jeg har vært ringevikar i den samme bedriften siden 2011 – noe de kommer unna med ved hjelp av smutthull i regelverket – og jeg har bare ikke penger til å permitteres, hvis jeg da i det hele tatt blir permittert. Jeg har en kontrakt som sier at arbeidsforholdet mitt opphører når jeg går for dagen og begynner når jeg kommer, sånn at jeg teknisk sett aldri jobber sammenhengende. Det enkleste for dem er ikke å permittere meg, men å bare bestemme seg for at de ikke trenger meg og ikke la meg få jobbe, som jo er sånn de gjør det uansett ellers. Og når Bent Høie går ut og sier at det er enkeltpersoner og bedrifter som må ta kostnadene dette medfører og ikke staten, hahahahahaha da er jeg fucked fordi jobben min kommer ikke til å gjøre en dritt for meg. Altså, de har ikke gjort det før, hvorfor skal de plutselig gjøre det nå som det er unntakstilstand og de kommer til å miste millioner av kroner i omsetning? Jeg gidder ikke å gjenta Facebook-statusen min fra i går, så jeg bare limer den inn her isteden:
Og oppi det hele føler jeg meg som verdens største dritt når jeg "bare" har økonomien og framtidige hendelser jeg har sett fram til å bekymre meg over (sånn som nevnte konsert, utdrikningslaget til en av mine beste venner, min egen trettiårsdag…). Jeg er jo fortsatt tross alt relativt frisk og kommer antakelig ikke til å være i noen dødsfare, men det er likevel veldig sårende når folk mer eller mindre eksplisitt kaller meg egoistisk fordi jeg for eksempel ikke har muligheten til å komme meg noe sted uten å reise kollektivt. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å smitte noen som er dårligere rusta enn meg til å takle sjukdom, samtidig som det er veldig lett for andre med mye penger, stort nettverk, fleksible jobber og gode ressurser å dømme de som ikke har samme utgangspunkt som dem.
Og fordi jeg ikke har sutra nok i dette innlegget så langt, kan jeg også nevne at internettet i leiligheten min har vært fryktelig ustabilt i noen uker nå, helt siden den dagen det blåste så fælt. Jeg har vært nødt til å skru dataen min av og på igjen fire ganger i løpet av den tida det har tatt å skrive dette innlegget, fordi dét tilsynelatende er det eneste som hjelper, så når jeg først er fastlåst hjemme, får jeg ikke engang brukt Netflix eller Spotify eller noe annet internettbasert i noe særlig grad – dårlig internett er en annen grunn til at det har vært lite blogging fra denne kanten i det siste. Noen som har noen logisk forklaring på hvorfor dataen trenger å skrus av og på, og gjerne vente litt mellom av og på, mens telefonen min tilsynelatende klarer å rekoble til wi-fi så effektivt at jeg nesten kan bruke den på en vanlig måte?
Jeg var jo en av dem som hadde et temmelig avslappa forhold til hele koronagreia helt fram til sånn i går kveld. Men shit got veldig real bare i løpet av noen timer.
Først: så kult at bandet du liker så godt skal spille i Norge (og det er jo fortsatt en stund til juni, det kan jo hende tiltakene som gjøres nå gjør det mer sannsynlig at ting er mer tilbake til normalen da). Ellers synd at internettet i leiligheten din er så ustabilt for tiden for det er en veldig praktisk tid for ting som Netflix og Spotify nå.
SvarSlettOg håper ting ordner seg hva angår jobb og økonomi for situasjonen din høres innmari kjip ut og også veldig urettferdig. Selv føler jeg meg heldig som har jobb/praksis det ser ut til at jeg kan utføre hjemmefra for jeg ser jo at det ikke er noen selvfølge. Og jeg syns ikke du burde ha dårlig samvittighet for å måtte reise kollektivt, jeg vil nok måtte det i ny og ne selv også, det er ikke så lett som at man bare kan slutte med det helt bare på grunn av situasjonen. Det syns jeg folk burde ha forståelse for.
For øvrig kjenner jeg meg igjen i det med å føle meg selvopptatt, men jeg har vært det også. For jeg har vært på teater en gang denne våren og så hadde jeg en annen teaterplan 28. mars med Så som i himmelen-musikalen og jeg gledet meg sånn og det blir jo ikke noe av. Og jeg vet jo rasjonelt sett at situasjonen er midlertidig, men en del av meg tenker at situasjonen nå er situasjonen alltid og jeg er så redd for at ting nå er resten av livet. Jeg går rundt og bekymrer meg for å aldri kunne dra på teater og kino igjen, eller å aldri igjen kunne jobbe som normalt og jeg takler utrolig dårlig alt som jeg ikke kan kontrollere og å ikke kjenne fremtiden. Og logisk sett vet jeg jo at det kommer en bedre tid, det vil bli verre en stund til, men så vil ting snu og se lysere ut. Det at de tar det så alvorlig nå er jo akkurat det som gjør at vi om noen uker kan begynne å nærme oss normalen. Med det sagt så har jeg likevel fortalt mamma at om det er samme situasjon til høsten og at det ikke er noen muligheter til å dra på teater og kino da heller så vil jeg gå direkte inn for å bli syk og håpe at jeg dør så fort som mulig. For da lever vi i en verden jeg nekter å være en del av.
Jeg regner igrunn med at konserten, eller egentlig hele turneen, kommer til å bli avlyst, særlig i lys av de estimatene som har blitt gjort som anslår at mai og juni vil være når det herjer som verst. Jeg er i det minste forberedt på at det er det som kommer til å skje, så blir jeg forhåpentligvis ikke altfor skuffa om jeg har rett. Krysser i hvert fall fingrene for at det i så fall blir utsatt heller enn avlyst, for jeg kan ikke huske sist gang jeg gleda meg så mye til noe.
SlettTakk for en fin kommentar i det hele tatt! Jeg er alt i alt litt mindre stressa nå enn da jeg skreiv dette innlegget for tre dager siden, men det er fortsatt en del ting jeg er ganske bekymra for. Det verste syns jeg er å ikke vite hvor lenge dette kommer til å vare. Jeg kommer heller ikke til å takle en hverdag der å for eksempel gå på konserter eller dra ut på byen er en umulighet.