lørdag 31. juli 2010

I disse det-er-to-uker-til-Bø-tider

Har dere sett Farvel Falkenberg? Hvis ikke, bør dere det, og helst innen sommeren er omme.

Og fordi dette innlegget blei så veldig kort, smeller jeg opp et fint totalt-ute-av-kontekst bilde av Brian Molko som jeg for ei stund tilbake hadde på profilen min på Skrivebua:


Peace and love.

tirsdag 27. juli 2010

Ikke klar

Jeg veit ikke helt. Jeg trur jeg er den eneste av oss som ser sånn på det. At dette er siste sjanse, og at etter i sommer vil alt være annerledes. Jeg veit jo at folkehøyskole er til for å vare ett år, og bare ett, og la det ene året være det året alle husker, og at det liksom er et avbrekk, ei slags pause i livet ellers. Det lar deg være på dette stadiet, dette berømte ikke barn, ikke voksen-stadiet, bare litt lenger. Sånn at vi kan gå videre med karriere og studier og universiteter etter å ha tørka ordentlig inn, etter å ha fått igjen pusten, etter å ha klatra det siste steget.

Men ikke jeg. Jeg tvinges videre, men føler at jeg fortsatt henger fast ved brygga i hvalbyen, og at jeg ikke får sove uten et tog som kjører forbi, det siste toget litt over midnatt. Hvem veit hvem vi vil være om et års tid? Dere vil ikke være noen dører unna til enhver tid fra høsten av. Jeg må spise middag uten dere, og gå til skolen aleine. Hva kommer dere til å gjøre i feriene? Jobbe? Ikke ha tid til å ta igjen det tapte? Åssen kan jeg komme til å føle meg hjemme igjen noen gang? Dette er den ene gangen jeg har følt at det ikke kommer til å gå bra til slutt. Jeg trenger dere. Vær så snill, ikke bli borte. Vær så snill, fortsett å være en del av livet mitt på tross av avstander.

(I Lier igjen nå, ja.)

torsdag 22. juli 2010

Og (lang)helga mi er sponsa av NSB

Neida. Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg må nok betale, jeg som dere dødelige. Jeg veit ikke engang hvorfor jeg sa det.

Men altså, siden jeg har utvikla litt sånn OCD-tendenser med tanke på å si ifra hvor jeg skal, noe jeg antar har å gjøre med en sannsynligvis god oppdragelse, blogger jeg bare kort for å informere om at hey, nå stikker jeg til Gjøvik, folkens. Jeg gleder meg sinnssykt. Det er ikke like mange som kommer som sist, men som kompensasjon kommer det noen som ikke var der sist. Og... ja. Det var sikkert noe mer og, men det kommer jeg ikke på i farta. Er tilbake på søndag.

Btw 1: sjekk ut Slagsmålsklubben (som er et band). De er søteeee.

Btw 2: natt til i dag fikk jeg endelig ut den siste kråkebollepiggen! JEG ER FRI!

onsdag 21. juli 2010

Ch-ch-ch-ch-changes

Det første jeg tenkte på da jeg så den nye sveisen min, var Beatles. (Og det eneste Bowie har med saken å gjøre, er tittelen. Du veit, siden jeg er forandra og sånn. Ha-ha.)


Ja, det er brunt, og sånn sett langt mindre fancy enn hva jeg pleier. Men hey, Lars kalte det "grunge-beige", og når man sier det på den måten, ser det faktisk automatisk kulere ut. Jeg har bare lamper med farga glasskjermer på rommet mitt, så fargene ser ikke sånn helt like ut som de gjør i virkeligheten, men jeg gidder bare ikke å speilreflekse meg sjøl nå. USB-kabelen til kameraet er føkka, og bare... æh. Stress. Men ei viss formening får dere vel. Og ja, det er bob.

Jeg virker ganske uengasjert nå, men det er bare fordi jeg er trøtt og egentlig ikke har spist noe på to dager. Og før noen begynner å bekymre seg, så kan jeg love med én gang at jeg ikke har anoreksia. Det bare frister ikke, OK?

Men Inception og Gjøvik, dere! Jeg gleder meg.

søndag 18. juli 2010

Week of epicness

Ikke denne som har vært, altså, for den har sugd balle. Altså, jeg har opplevd verre, men sol og varme og pollen og ensomhet og dårlige vaner gjør at jeg føler meg som en zombie. Men den som begynner i morra, ser dugelig ut.

Mandag: ingenting på tapetet, så det blir sannsynligvis monotoni, apati, forsøk på å skrive noe som bare blir elendig uansett og kanskje en film før jeg prøver å sove uten å lykkes før det er lyst. MEN:
Tirsdag: date med Adam, Eva og Lars!
Onsdag: INCEPTION, dammit!
Torsdag - søndag: Gjøvikgjøvikgjøvikgjøvik og verdens beste folk.

Og egentlig var det mer som skulle komme uka etter, og faktisk denne helga her, uten at det skjedde. Og jeg blir like skuffa hver gang, men det får bare være. Nå er det offisielt: jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til høsten, for da får jeg noe å finne på. Alt er bedre enn dette. Så får jeg bare satse på at de nye menneskene greier å leve opp til standardene alle jeg blei kjent med i Sandefjord satte.

Ellers går alt jeg eier i stykker for tida. Og det er ikke billige ting heller. Eller så blir de betimelig kasta mens jeg sjøl er ute på vift. Herlig å ha vært myndig i over to år når jeg fortsatt ikke får ha tinga mine i fred i mitt eget hjem.

lørdag 17. juli 2010

Er lik kjærleik

Så. I et anfall av å ikke ha en dritt å finne på denne fagre lørdagen, må bloggen til pers. Og jeg har innsett at mens jeg har vært systematisk igjennom de aller fleste obsessionene mine etter hvert som de har meldt seg, er det én jeg bortimot aldri har snakka om, hvilket er skammelig, med tanke på hvor stor del av livet mitt den har tatt opp. Nå er det kanskje ikke såååå rart i heller, med tanke på at dette var sånn... sjette - sjuende klasse (altså 2001 - 2002'ish) en gang, og jeg som kjent ikke var så aktiv på bloggfronten da. Men jeg føler likevel at det er min plikt å informere dere om hvor fantastisk noe er når noe faktisk er fantastisk. Og ja, da jeg så Advent Children og begynte å spille sjuer'n, fikk jeg en like intens obsession med det (VINCENT!), men siden det tross alt ikke var sjuer'n som starta det for mitt vedkommende:


(Fun fact: første gang jeg så det bildet, trudde jeg Tidus var jente. Jeg tenkte ikke engang at det at han ikke hadde pupper ville gjøre ham til gutt.)

Så, for å begynne med forhistorien, så veit jeg egentlig ikke hvor det starta hen. Omtrent siden jeg visste hva TV-spill var for noe (utover Mario, mener jeg), har Final Fantasy vært en slags mytologisk legende for meg. På ingen måte et oppnåelig spill som fantes i virkeligheten, men like fullt et spill jeg gikk ut fra at ville gi meg meningen med livet. Jeg hadde ikke peiling på hva RPG var i det hele tatt, eller hva spilla handla om eller noe som helst, jeg hadde vel bare sett bilder. Og så kjøpte vi oss Playstation 2 i 2001 en gang. Og omtrent samtidig så jeg et random bilde i et spillblad:


Plutselig skjønte jeg at Final Fantasy ikke var så uoppnåelig som jeg først hadde trudd, og bare noen dager seinere hadde jeg faktisk nummer ti i rekka hjemme hos meg. Jeg satte meg forventningsfullt ned for å spille.

Og blei kjempeskuffa. Av ukjente grunner, syntes jeg det var dritkjedelig å spille. Nå har jeg for så vidt lært meg i ettertid at ei kaotisk åpning uten å skjønne en dritt av hva som skjer, er en gjenganger i FF-spill, og ikke minst er det kjempeessensielt i storyline'en til nettopp tier'n. Men det skjønte jeg jo ikke da. Jeg syntes bare det var den største nedturen i hele verden å oppdage at noe jeg hadde tillegna guddommelige krefter, bare var et TV-spill. Men jeg spilte likevel videre i håp om at nirvanaet jeg hadde forventa, skulle komme hvis jeg fortsatte å vente på noe godt.

Så kom jeg til Besaid:


Og foruten å være et tropisk paradis og en visuell orgasme (det aller første bildet jeg posta her, som er forsida på den amerikanske utgaven av spillet, er òg fra Besaid), er det hjemmet til en av de mest episke spillkarakterene noensinne:


"I'm Wakka. Coach AND captain of the Besaid Aurochs, brudda!" Med den mest kickass Jamaica-dialekta som fins.

Og herfra blei det bare bedre. Det er til tider sykt morsomt, med et utall udødelige replikker, og scener som er så klassiske at de er nok å spille gjennom spillet flere ganger for, bare dem, for eksempel:

Tidus: "They say Seymour went to Macarena forest."
Wakka: "MACALANIA forest."
Tidus: "Aye!"

Rin: "I am Rin, owner of this establishment. Heci du saad oui. It means, 'nice to meet you.'"
Tidus: "Well, helly doo sad wee to you too."

Wakka: "Those sand-blasted grease monkeys!"

Tidus: "Yuna... Yuna was acting funny, s-so..."
Wakka: "Yeah, yeah, she'll tell us when she's ready, so hold your chocobos till then, ya?"
Tidus: "All right, all right, all right!"
(note: chocobo er, for de uinnvidde, en gul, svær fugl med samme bruksområde som en hest som går igjen i samtlige FF-spill.)

Men det er jo sjølve historia som har gjort at FFX har etsa seg inn i hukommelsen min for all framtid. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mye, men hovedgreia er en tilsynelatende klassisk ting som at den sytten år gamle blitzballspilleren Tidus (blitzball er verdens kuleste sport, og er en undervannsfotballbasketsak) får byen sin Zanarkand ødelagt av en enorm... ting... som midt under en kamp kommer opp fra vannet. Auron, en mysteriemann av de sjeldne, dukker opp fra ingensteder og får denne tingen som kom opp fra vannet til å suge til seg Tidus. Når han kommer til seg sjøl igjen, befinner han seg i et vann på et mørkt, ukjent sted. Greia er jo så klart å finne ut hva faen som har skjedd.

Men det er ikke alt. Etter hvert som man kommer dypere inn i det og blir kjent med folk, blir hovedgreia noe helt annet, samtidig som det det begynte med lurer i bakgrunnen, og omsider kommer til overflata igjen. Og jeg lover at det er rørende og spennende og sjokkerende og vakkert og mektig og alt som gjør ei god fortelling. Og MEGET, MEGET PENT:


Og egentlig føler jeg på ingen måte at jeg har ytt spillet rettferdighet overhodet her, fordi det er liksom så... stort. Og da mener jeg Tolkien-stort, liksom. Sjølve historien er så gjennomført. Og det går liksom ikke an å snakke om det på en måte som gjør at noen som ikke har spilt det skal skjønne åssen det er å spille det. Ringenes Herre og Den mørke materien er de eneste historiene jeg for øyeblikket greier å sammenligne den med, og da snakker jeg for all del om sjølve følelsen du får av det. Men dét igjen er jo noe individuelt, da så. Hm. Men altså: FFX vil for alltid være det beste spillet jeg noen gang har spilt. Jeg syns som sagt at FFVII òg er veldig høyt opp på lista, men det var liksom FFX som forandra alt for mitt vedkommende.

Og til slutt vil jeg bare si:

"Man, you're stiff. No, not your face!" - actual quote fra spillet, sagt av Tidus til Wakka. He. He. He.

Praise be to Yevon.

tirsdag 13. juli 2010

Kort om hedonisme

Å gjøre det man vil fordi man vil det. Å drite i det man ikke vil fordi man kan. Å angre på det man har gjort framfor å angre på det man ikke har gjort (men aller helst ikke angre i det hele tatt). Å være fri uten å trenge å grunngi hvorfor.

Det var sånn én gang, og det kan bli sånn igjen.

Jeg er klar.

fredag 9. juli 2010

Jeg er sinnssykt forelska

Jeg lover, ingen film døyver hjertesmerte som (500) Days of Summer. Jeg har nettopp sett den for andre gang og bare... yeah! En romantisk komedie jeg til ei forandring føler meg bra etter å ha sett. Jeg er klar for alt! Jeg føler meg mest sint på hele driten, og er så gira på å gjøre resten av sommeren superminnerik! Og det verste av alt er at jeg ikke er ironisk engang! Men egentlig var det ikke det jeg hadde tenkt å snakke om i det hele tatt.
(Still, I got you there, ikke sant? Med tanke på bloggtittelen? Høhø. Anywayz... (men seriøst.))

Jeg lovte meg sjøl å blogge om det når jeg var ferdig med boka, og jaggu har ikke tenkt å opprettholde det løftet. Seriøst. Det er lenge mellom hver gang jeg leser noe så bra, og de gangene jeg gjør det, blir jeg god og varm i hele kroppen. Fordi jeg liker å se på meg sjøl som en kresen, om enn treig, leser, og dét uten å vite hva jeg ser ordentlig etter engang. Jeg mener, jeg leste Vindens skygge og Kite Runner uten å føle noe særlig annet enn at "dette var ganske bra", og alle snakker jo om dem som om de var... tja. Dritbra, i væffal. Men altså. JSF, ass.

Jeg snakker for all del om Everything Is Illuminated. Jeg så filmen en gang for kjempelenge siden. Eller, med tanke på at den kom i 2005 kan det ikke ha vært snakk om evigheter, men fem år er uansett lang tid, sånn egentlig. Og så så jeg den en gang til litt seinere fordi den var så sinnssykt bra. Og så leste jeg ikke boka før sånn nå nettopp. Og... herregud. Den er...

Okei, jeg greier ikke å beskrive, så da trår vi til med noen freske eksempler.

For det første er den sinnssykt morsom:

I will describe my eyes and then begin the story. My eyes are blue and resplendent. Now I will begin the story.

AND IF OUR PLIGHT IS SO DESPERATE, he said (always starting his sentences with "and", as if what he verbalized were some logical continuation of his innermost thoughts), SHOULD WE NOT ACT LIKE IT? AND SHOULD WE NOT SOUND LIKE DESPERATE PEOPLE?

AND WE MUST ALL BE FAMILIAR WITH THAT MOST PORTENTOUS OF BIBLICAL PARABLES, THE PERFECTION OF HEAVEN AND HELL. AND AS WE ALL DO OR SHOULD KNOW, IT WAS ON THE SECOND DAY THAT THE LORD OUR GOD CREATED THE OPPOSING REGIONS OF HEAVEN AND HELL, TO WHICH WE AND THE SLOUCHERS, MAY THEY PACK ONLY SWEATERS, WILL BE SENT, RESPECTIVELY. AND BUT WE MUST NOT FORGET THAT THIRD AND NEXT DAY, WHEN GOD SAW THAT HEAVEN WAS NOT AS MUCH LIKE HEAVEN AS HE WOULD HAVE PRAYED, AND NOT AS MUCH LIKE HELL.

"Your train ride appeased you?" I asked. "Oh, God," he said, "twenty-six hours, fucking unbelievable." This girl Unbelievable must be pretty majestic, I thought.

"Do not be distressed," I informed him as Sammy Davis, Junior, Junior punched her head against the window. "That is only the driver's Seeing Eye bitch." I pointed to the shirt that she was donning, but she had masticated the major of it, so that it only said: OFFICIOUS BITCH. "She is deranged," I said, "but so so playful."

MEN. La oss ikke glemme at den er så intenst... fin, i mangel på mindre generelt ord for å beskrive den. Jeg bare... nei. La oss sitere videre:

I am not sad, he would one day repeat to himself over and over, I am not sad. As if he might one day convince himself. Or fool himself. Or convince others - the only thing worse than being sad is for others to know that you are sad. I am not sad. I am not sad. Because his life had unlimited potential for happiness, insofar as it was an empty white room. He would fall asleep with his heart at the foot of his bed, like some domesticated animal that was no part of him at all. And each morning he would wake with it again in the cupboard of his rib cage, having become a little heavier, a little weaker, but still pumping. And by midafternoon he was again overcome with the desire to be somewhere else, someone else, someone else somewhere else. I am not sad.

... I am begging you Eli youaremyfriend do not let me die I am so afraid of dying Iamsoafraid it will be OK I told him it will be OK do not do this he said do something do something dosomething dosomething it will be OK it will beOK who was I saying that to do something Eli dosomething I am soafraidofdying I am soafraid you know what they are going to do youaremyfriend I told him although I do not know why I said that at that moment...

Og... ja. Jeg har ikke så lyst til å fortelle hva den handler om, fordi det er nesten ikke relevant engang, i og med at det er sjølve skrivestilen som gjør boka, og som gjør den helt totalt forskjellig fra filmen, sjøl om filmen er veldig god på en helt annen måte. Og sjøl om han egentlig allerede er gift og har unge (SOM HETER SASHA, DAMMIT. Øhm. De som allerede har lest boka, vil forstå.) så vil jeg gifte meg litt med ham, jeg og. Og som Ingridmarie sa en gang for lenge siden; Jonathan Safran Foer er sånn omtrent det vakreste navnet i hele verden.

Ja. Som sagt gjør det veldig godt å lese så sykt bra bøker, fordi med mitt tilsynelatende hjerte av stein, blir jeg så sjelden grepet av noe jeg leser. Men Everything Is Illuminated er faen meg kunst, altså. Og så er jeg bittelitt misunnelig, fordi jeg òg vil skrive så utenomjordisk fantastisk.

Og apropos bra tekster, syns jeg alle bør lese Utsikt frå ei berghylle av Svanhild.

Takk for i dag.

onsdag 7. juli 2010

STRÆSS

Ting jeg vil skal skje sånn at jeg kan puste letta ut:

- at Vorpis og de som krangler om hva vi skal gjøre når kan bestemme seg, sånn at jeg får vite om jeg rekker å dra på Malakoff eller ikke, og helst før festivalpassa blir utsolgt
- få lønning, og da mener jeg få penga inn på kontoen min, og ikke bare få en lapp der det står at jeg har fått dem (noe jeg altså ikke har)
- at mailen min skal begynne å virke igjen
- dra til legen, for jeg hater leger tusen ganger mer enn tannleger, samtidig som jeg faktisk er litt spent, for jeg er rett og slett nysgjerrig på hva som egentlig er gærent med meg
- skrive ferdig det nyeste romanprosjektet mitt

Jeg vil røyke hasj. Jeg trenger roa og bekymringsløsheten.

mandag 5. juli 2010

Per, Pål og Espen

Jeg er tilbake fra Skrivebuatreff 2010. Kom hjem i går. Og... ja. Det er så vanskelig å vite hva man skal si i sånne sammenhenger. Men stikkordmessig dreide det seg om PEEEEER! (og Pål og Espen), Romeo og Julie, improvisasjon, I dypet av en ruin (faktisk), skjønne mennesker, August, 7-Eleven, frossen yogurt og et par lange togturer. Og jeg orker ikke å gå noe særlig mer inn på det enn det, for de som var der, veit jo åssen det var, og de som ikke var der, har vel strengt tatt ingen interesse for det.


De to siste bildene tilhører respektivt Kristin og Linn, så vidt jeg veit.

Videre har jeg faktisk planer utover sommeren! Altså, når jeg tenker meg om, så er det egentlig ikke så mye, men til å være meg er det helt... w0ah. Hvis alt går i orden, da, vel å merke. Og jeg er alltid åpen for enda flere planer, for sommeren er suverent den årstida der jeg er mest rastløs.