lørdag 12. oktober 2019

Trettipunktersbloggutfordring #10: En situasjon jeg kunne tenke meg å være i om fem år

Herregud. Dette punktet på den utfordringa jeg begynte på for lenge siden har jeg grua meg til. Jeg klarer ikke å tru på noe annet enn at jeg om fem år ikke har kommet noe særlig lengre i livet enn jeg har nå, og jeg syns sjøl ikke at jeg er på noe ideelt sted for tida, for å si det mildt. Og tida går jo bare fortere og fortere. Det skjedde mye og tok ganske lang tid mellom da jeg var tjue og da jeg var tjuefem, men neste år er jeg tredve og det føltes som om jeg var tjuefem for noen få måneder siden. Dette må jo bety at jeg er trettifire om sånn cirka et par dager.

Men okei. Overskrifta ber meg om å beskrive en ønskesituasjon, ikke nødvendigvis en sannsynlig situasjon. Og dagdrømming er tross alt noe jeg er god på.

Så skal vi se. For det første har jeg gitt ut minst éi bok, veldig gjerne Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og kanskje også et av de andre prosjekta mine, for jeg har jo en del av dem; jeg har Mjuke svarte stjerner som jeg offisielt sett ikke har gitt opp ennå, jeg har Døden og gleden som er ekstremt rotete, superduperlangt og milevis unna å være så mye som et førsteutkast, men som dyktigere mennesker enn meg har trua på, jeg har novellene mine som jeg ikke engang skjønner om er noveller i det hele tatt og som jeg inderlig ønsker meg redaksjonell hjelp med, og jeg har ett eller flere dikt- eller kortprosaprosjekter som spriker i alle tenkelige retninger og som trenger et profesjonelt blikk kanskje enda mer enn det novelleprosjektet gjør.

Og mens vi først snakker om de litterære prosjekta mine, så vil jeg jo også veldig gjerne at de skal bli usannsynlig suksessrike! Jeg vil at de skal oversettes til minst tjue av verdens språk, og jeg vil reise til alle landa de har kommet ut i på bokturné. Jeg vil inviteres til nære og fjerne litteraturfestivaler, og jeg vil at bøkene mine skal filmatiseres, og at jeg er involvert i filmarbeidet som manusforfatter, med-produsent, med-regissør og musikkansvarlig.

Jeg vil være kreativ på fulltid, og i tillegg til å være forfatter har jeg lyst til å gi ut noe av musikken min, og kanskje jeg til og med har fått til å starte et band med noen, og på et eller annet vis finne tid til å ta flere DJ-oppdrag. Jeg vil ha min egen podcast som jeg ikke engang veit hva skal handle om, men det kan egentlig bare være jeg som snakker om musikk jeg liker, filmer jeg har sett og bøker jeg syns andre bør lese. Egentlig bloggen min i lydformat, når jeg tenker meg om.

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil bo, da. Deler av meg har lyst til å fortsette å bo i (utkant-)Oslo, andre deler av meg har lyst til å bo i LA, mens atter andre deler har lyst til å bo i et kråkeslott i en tett skog som ikke fins på noe kart i verden. Det eneste jeg veit er at hagen min skal se omtrent sånn ut.

Jeg vil, om ikke være frisk, så i det minste finne ut av hva som feiler meg. Jeg vil veldig, veldig gjerne møte en lege som tar meg på alvor og som klarer å gi meg hva enn det er jeg trenger av behandling for å kunne takle livet litt bedre.

Jeg vil ha sjøltillit, jeg vil være trygg på meg sjøl og komfortabel i min egen kropp. Jeg vil ikke være redd lenger.

Jeg vil ha flere venner.

Men dere veit. Sannsynligvis bor jeg fortsatt på Hauketo, er ringevikar i en jobb som litt etter litt dreper ryggen min, og skriver på et prosjekt som jeg er kjempefornøyd med, og som jeg ikke skjønner hvorfor ikke blir gitt ut. Men likevel. Om bare én av tinga jeg har nevnt her skjer, så har jeg uansett oppnådd mye.

mandag 7. oktober 2019

Tolv RuPaul's Drag Race-favoritter

Here's the T: før jeg begynte å se RuPaul's Drag Race, hadde jeg ei veldig snever oppfatning av hva drag egentlig er for noe. Jeg trur jeg tenkte at det egentlig bare handla om at menn kledde seg ut som damer, at hele poenget var å ligne så mye på damer som overhodet mulig, og… det var egentlig det? Det falt meg liksom ikke inn at de var utøvere og underholdere i tillegg, eller at det fins uendelig mange måter å "kle seg ut som ei dame" på. Jeg er så glad for at jeg har oppdaga at det er en helt utrolig variert kunstform, og at det er like mange forskjellige måter å gjøre drag på som det fins forskjellige måter å skrive på, forskjellige typer musikk og forskjellige typer visuell kunst, og hvorfor skulle det ikke være sånn? Alle kunst- og kulturuttrykk virker kanskje mystiske, uforståelige og vanskelige å skille fra andre ting innen samme medium før man virkelig har gått inn for å bli kjent med dem (hvor mange folk som er fullstendig uinteressert i kunst fins det vel ikke som påstår at all moderne kunst er "noe som fireåringen min kunne malt", liksom).

Gjennom elleve sesonger med RPDG er det disse dronningene som i størst grad har lært meg å sette pris på drag. Med tanke på hvor utrolig mange sterke personligheter som til enhver tid har oppholdt seg i the werkroom, kunne denne lista selvfølgelig vært myyyye lenger, og det fins dronninger jeg nesten har litt dårlig samvittighet for å ha utelatt, men ett sted må man liksom bare sette grensa. Jeg er skikkelig gira på å følge drag-karrierene deres videre, og ikke minst gleder jeg meg skikkelig til mandag om ei uke da jeg skal se blant annet Alaska, Sharon Needles, Adore Delano og Latrice Royale live på Folketeateret!



Ongina



Ah, sesong én, der lyset er elendig og bildet er kornete. Problemet med sesong én er at det fins få klipp på YouTube som viser det jeg virkelig har lyst til å vise dere, og de få klippa som fins er av ræva kvalitet. Så når jeg snakker om Ongina, skulle jeg virkelig ønske jeg hadde flere bilder og videosnutter å vise til når jeg snakker om hvor awesome hun er, men dere får bare stole på meg, og hvis dere ikke stoler på meg får dere bare værsågod å se sesong én, tilgjengelig som den er på Netflix. Uansett. Mitt møte med Ongina knuste den heller trangsynte forhåndsoppfatninga jeg hadde om drag, og fikk meg til å skjønne at drag også kunne være dette; Ongina kunne helt klart valgt å prøve å se mer feminin ut, for eksempel ved å bruke parykk, men hun bryter heller regler enn å følge dem, og resultatet av det er kanskje overraskende. For ved å gjøre sin helt egne vri på drag, framstår hun bare desto mer troverdig og genuin, og for meg handler drag mer om dét enn om bare å se pen ut. Men med dét sagt syns jeg jo faktisk Ongina nettopp er veldig pen i drag, og hun viser at man på ingen måte trenger hår for å være sensuell og vakker. For det hun mangler av hår, tar hun igjen med sjarm, personlighet og utstråling. Bare måten hun ser ut på når hun går på runwayen, som i den første av looksa hennes i videoen under, oser av alt det som gjør Ongina til Ongina, og det å klare å formidle så mye bare med måten man beveger seg på, det er et kunststykke i seg sjøl. Og enda en gang: beklager at kvaliteten er så dårlig. Og speilvendt.






Nina Flowers




Som deltager i sesong én lider dessverre Nina Flowers under de samme bildekvalitetsmessige begrensningene som Ongina, men det får dere bare leve med. Akkurat som Ongina tilfører Nina en viss androgynitet til drag, og jeg husker hun satte meg helt ut med sin fryktløshet og fierceness i den aller første episoden. Å komme ut på runwayen med hanekam er tøft nok i seg sjøl, men det hadde ikke betydd noe som helst om det ikke hadde vært for sjøltilliten hennes. Hun eier virkelig ethvert rom hun går inn i, hun har en naturlig autoritet som gjør at hun kan komme unna med nesten hva det skulle være, og det utnytter hun til det fulle. Nina var en av de mest kreative deltagerne i første sesong, samtidig som hun hadde en utrolig fin personlighet. Det er sikkert lett å tenke om noen som er så sjølsikre som det Nina er at man da også nødvendigvis må være ganske bitchy, men Nina viste igjen og igjen at hun er ekstremt raus og gjennomført sympatisk. Fierceness trenger ikke å gå på bekostning av sweetness, snarere tvert imot, i min bok bare forsterker de to trekka hverandre. Nina er i all oppriktighet et fantastisk forbilde, både sterk og modig, og sjenerøs og ekte, og altså heller ikke redd for å leike seg med forskjellige oppfatninger av hva femininitet og maskulinitet er, og blande dem sammen til et helt eget rått uttrykk.






Raven



I begynnelsen av sesongen husker jeg at jeg ikke likte Raven i det hele tatt. Jeg syntes hun var bitchy, og jeg koste meg da hun gjorde det dårlig under country queens-utfordringa. Men en eller annen gang i løpet av sesongen løsna det for meg, og etter rocker queens-utfordringa innså jeg et faktum det ikke lenger var mulig å nekte for: Raven hadde blitt min definitive sesong to-favoritt. Hun har en sexy rockabilly-stil som skiller henne klart ut fra andre dronninger, som gjør henne til noe unikt i drag-sammenheng. Hun er liksom litt frynsete i kantene, og disse frynsene gjør hun til sin største styrke. I tillegg imponerte hun meg gang på gang med noen helt fantastiske runway-looks, uten at det gikk på akkord med det pønkete grunnuttrykket hennes.







Raja

Ah, Raja. Jeg nevnte henne i månedsoppsummeringa mi for august, og altså, hva enn jeg følte for Ongina og Nina i sesong én og Raven i sesong to, blei småtterier sammenligna med det Raja brakte til sesong tre. Jeg står ved det jeg sa den gangen om at hun er et av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, både i og ute av drag, og hun er framfor noen queen på denne lista, kanskje framfor noen queen i det hele tatt, et vandrende stykke avantgardistisk high fashion. Ikke bare er hun de andre dronningene overlegen reint teknisk som makeupartist og designer, men kreativiteten hun viste innen de forskjellige runway-kategoriene er i en klasse for seg. Da deltagerne fikk beskjed om å vise seg fram på runwayen i sin mest patriotiske look, og de andre deltagerne gikk for stars and stripes-varianten, dukka Raja opp i en look inspirert av amerikanske urinnvånere, for eksempel. Og så er det noe med denne sjøltilliten, da, som var så tydelig i måten hun bevegde seg nedover runwayen på. I likhet med Nina Flowers utstråler Raja en sjølsikkerhet og en autoritet som de færreste har helt naturlig. Bare blikket hennes, liksom. Hun er sjefen. Sånn er det bare.







Latrice Royale 




Latrice Royale skiller seg litt ut fra de andre på denne lista, for hun er i utgangspunktet en ganske klassisk pageant queen, og jeg er egentlig ikke sånn superfan av pageant queen-looken. Enormt hår og glorete kjoler som ser billige ut til tross for at de sikkert ikke er det, er sikkert noens greie, men det er ikke min. Med det sagt: jeg syns Latrice Royale sin stil er veeeeldig mye bedre enn den til mange andre pageant queens, noe bildet rett over her er et bevis på. Men grunnen til at jeg digger henne handler uansett ikke om looken hennes, men om den ekstremt elskverdige personligheten hennes. Bare noen minutter etter at hun dukka opp i werkroomet for første gang merka jeg at jeg hadde blitt glad i henne. Hun har ei utstråling og en varme som jeg trur er ekstremt viktig – og i noen tilfeller etterlengta – i et miljø som tidvis kan være prega av drama og rivalisering. Ikke minst har Latrice et stoooort humoristisk talent, og bidraget hennes til queens behind bars-utfordringa – "get those nuts away from my face!" – er legendarisk. Og la oss nå ikke glemme at hun har en av RPDG-historiens aller beste lattere – etter Yvie Oddly, så klart.







Sharon Needles


Og akkurat idet jeg trudde jeg hadde begynt å få et visst grep om hva drag innebærer, dukka altså Sharon Needles opp og knuste forventningene mine igjen. På best tenkelige måte, altså. Fra første episode av sesong fire, da hun kom inn i werkroomet iført heksehatt og svart leppestift, representerte hun ei mørk side ved drag jeg fram til da aldri hadde sett før. De fleste som leser denne bloggen veit vel allerede at jeg har en viss dragning mot det mørke og groteske, og Sharon omfavner alt dette og mer til med sin vampyr-drag. Dessuten syns jeg hun virker som en oppriktig hyggelig person, og jeg elsker at hun i tida da sesong fire blei spilt inn basically hadde en blond versjon av sveisen jeg har nå når hun var ute av drag. Men selv om goth var greia hennes, klarte hun også å vise at hun var allsidig, og at hun tok til seg tilbakemeldingene hun fikk fra dommerne underveis. Mine favoritter blant runway-looksa hennes må være apokalypse-looken hennes – jeg trur alle som har sett den episoden satte et eller annet i vrangstrupa da blodet begynte å komme – og plastisk kirurgi-looken hennes. Seriøst, denne dronninga er helt ekstremt kreativ og jevnt over sykt kul.








Alaska



Så var vi altså kommet til min darling Alaska. Jeg blei forelska i henne i det øyeblikket hun kom inn i werkroomet for første gang og sa "HIEEEEEEE" etter å ha tatt av seg hestemaska hun gjemte seg bak. Det er egentlig nesten litt vanskelig å beskrive hva det er jeg liker så innmari godt med Alaska, for hun er ikke den på denne lista som har de beste looksa – selv om cotton candy-looken hennes fra gifen over, plastkjolen hennes, og den lange hvite kjolen i kombinasjon med mørk øyesminke som fikk henne til å ligne på et elegant spøkelse, var DRITBRA – men det er vel noe med sjarmen hennes. Hun har på mange måter et ganske spesielt utseende, med et avlangt, nesten hesteaktig ansikt, og så har du det at hun nesten er litt hjulbeint… altså, hadde man ikke visst bedre, kunne man nesten trudd at dette var ting som ikke ville vært til hennes fordel, men så er hun så forbaska søt i alt hun gjør, jeg vil nesten kalle henne adorkable. Hun er liksom så quirky og awkward, i tillegg til at hun får til å være ekstremt morsom, og hun var fra første episode av sesong fem og veldig lenge deretter min all-time fave, fram til… ja, nei, det kommer vi tilbake til.









Adore Delano



Adore Delano har det til felles med Alaska at det først og fremst er sjarmen og personligheten hennes jeg elsker henne for. Morsomt nok hata jeg henne i begynnelsen; jeg hata valley girl-måten hennes å snakke på, og jeg syntes mest av alt at hun minna om en bortskjemt tenåring. Men et eller annet sa klikk inni meg i løpet av sesongen, og da hiphop-episoden omsider traff meg med all sin kraft, hadde hun meg i sin hule hånd. Seriøst, hun var helt usannsynlig kul i den utfordringa, på sett og vis minte hun meg om Ella Marie i hennes hiphop-tolkning i forrige sesong av Stjernekamp. Adore var bare tjuetre år da sesongen blei spilt inn, og hun var virkelig veldig ung, ikke bare i alder, men nesten enda mer av personlighet. Og mens det altså irriterte meg i starten, endte jeg opp med å bli ekstremt sjarmert av det underveis, og hun fikk meg til å fysisk ta meg sjøl til brystet og utbryte "aaaawwww!" når hun gjorde eller sa noe som var litt ekstra typisk Adore. Og selv om looksa hennes ikke kan måle seg med fashion-gudinner som Raja eller Violet på denne lista, har stilen hennes et ungdommelig grunge-preg som jeg tross alt liker veldig godt likevel.








Bianca del Rio



Bianca del Rio er en av de aller morsomste dronningene av alle som noen gang har vært med i RPDG, og da får det bare være en bonus at det er et eller annet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på ved utseendet hennes som minner meg om Regina Spektor. Jeg liker at looken hennes er fargerik og gøyal og at hun alltid smiler når hun går på runwayen, det er liksom en sprudlende varme i hele det estetiske uttrykket hennes, og stilen hennes er kanskje ikke min favoritt blant dem alle, men hun er altså mer enn "bare" komidronninga framfor noen. Og det at hun ser så innmari glad ut på runwayen er jo spesielt morsomt med tanke på hvor shady humoren hennes egentlig er. Bianca kan dette med å roaste noen, og hun gjør det både når det passer seg og ikke passer seg. Og like fullt: hun viste gjentatte ganger gjennom sesongen at innerst inne har hun, uansett hvor mange fornærmelser hun kaster om seg, et hjerte av gull. For det er som om den fornærmelsesbaserte humoren hennes kommer fra et ektefølt sted der hun virkelig bryr seg om deg. Jeg fikk aldri følelsen av at hun var slem; Biancas humor er litt som når du har en god venn som kan være morsom på din bekostning, og så er det like gøy for dere begge. Man må være bestevenner før man kan fornærme hverandre in good spirit, liksom. Sånn sett framstår Bianca for meg som den bestevennen du ikke visste at du hadde.






Violet Chachki



Innrømmelse: jeg var i tvil om jeg skulle ha med Violet Chachki på denne lista fordi jeg hadde et ganske ambivalent forhold til henne under sesong sju. På den ene sida klarte jeg liksom aldri helt å like henne som en person. Hun blei riktignok litt mer sympatisk underveis i sesongen, etter at den bitchy oppførselen hennes gjentatte ganger blei tatt opp av de andre deltagerne, men jeg klarte aldri å bli ordentlig glad i henne på den måten jeg blei glad i for eksempel Raven, som heller ikke var fremmed for bitchy øyeblikk. På den andre sida er det få queens som har sett så sinnssykt bra ut på runwayen som det Violet har. Violet sin look er helt oppe på nivå med Raja, men der Raja har et uttrykk som var veldig haute couture, er Violet inspirert av burlesk og fetisj. Det er noe udiskutabelt sexy ved henne, og det er umulig å ikke få hakeslepp hver gang hun entrer runwayen. Og så syns jeg jo på et helt personlig plan at det er artig at hun tilsynelatende henger med mah boi Robert Alfons på privaten.






Kim Chi



Kim Chi var i likhet med blant annet Sharon Needles og Alaska ei dronning som jeg umiddelbart likte fra det øyeblikket hun kom inn i werkroomet for første gang. Jeg likte at hun så ut som en levende animefigur, men etter hvert som hun begynte å snakke og vi blei bedre kjent med henne, likte jeg henne om mulig enda mer. Kim Chi skiller seg litt ut fra de andre på denne lista, for en gjenganger blant de andre er at de har en sjøltillit og en sjølsikkerhet som stråler helt ut gjennom TV-skjermen. Kim Chi framstod som ganske sjenert og usikker ute av drag, men hjertet mitt svulma hver gang hun gikk ut på runwayen, for det var så tydelig at det var der hun hørte hjemme. Kim Chi er en usedvanlig dyktig makeupartist og designer, og det er åpenbart at det er i kunsten hennes hun lever, og at drag gir også innadvendte kunstnere som henne et sted å føle seg vakker og sterk. For det hun leverte på runwayen uke etter uke, kan virkelig ikke beskrives som annet enn kunst. Hun hadde kanskje ikke den fryktløse måten til Raja å sprade nedover runwayen på, men hun hadde likevel en helt egen måte å leve seg inn i kunsten sin på, en tilstedeværelse og en oppriktighet som var rørende å se. Kim Chi er kanskje den av alle drag queensa i RPDG som jeg kjenner meg mest igjen i, bare at det rommet som åpner seg for henne når hun driver med drag, åpner seg for meg når jeg skriver.






Yvie Oddly





Etter et par sesonger der jeg egentlig ikke hadde noen klare favoritter, trudde jeg nesten at RPDG-feberen min hadde gått over. Jeg likte jo fortsatt å se på det, men jeg blei ikke like emosjonelt investert i det lenger som i de første sesongene. I sesong fem hadde jeg hjertet i halsen da sweet baby angel Alaska hadde ei dårlig uke, mens jeg i sesong ti i og for seg var fornøyd med hvem som vant, men uten at det påvirka meg fra eller til. Og så… enter sesong elleve og Yvie Oddly. Yvie minte meg på at jeg på ingen måte har gått lei av drag, og åssen er det i det hele tatt mulig å gå lei av drag når Yvie brakte noen av de mest kreative kreasjonene jeg noen gang har sett til runwayen igjen og igjen. Jeg snakka jo litt om henne i det forrige innlegget mitt, men noe jeg ikke nevnte den gangen er hvor mye jeg kjente meg igjen i henne, om enn på en annen måte enn jeg kjente meg igjen i Kim Chi. Yvie har blitt kalt rar mange nok ganger i løpet av sin drag-karriere til at hun har lært å bruke det som et våpen mot mobberne, og det var definitivt en eller to deltagere i denne sesongen som virkelig ikke satte pris på Yvie sin unike tilnærming til drag (*host* Ra'Jah *kremt*). På en eller annen måte endte jeg opp med å føle at Yvie representerte meg, for gud veit hvor mange ganger jeg har blitt anklagd for å nettopp være for rar, og hver opptur og nedtur for Yvie kjentes som en personlig opptur og nedtur. Så sterkt har jeg ikke følt for en RPDG-deltager siden Alaska, og nå er det nesten sånn at det ikke føles som om det er noe vits i å se kommende RPDG-sesonger siden Yvie ikke er med. Men oh well. Hun er the queen of my heart, og jeg er så ekstremt spent på hvor resten av drag-karrieren hennes vil ta henne.




Honourable mention:

Ginger Minj i Eggs

Ginger Minj er en pageant queen, og som nevnt er jeg generelt ikke superbegeistra for sjølve det estetiske uttrykket i pageant-verdenen, men at hun har en elskelig personlighet og er supermorsom kan ingen komme fra. Dette klippet er kanskje det aller morsomste jeg har sett i RPDG-sammenheng, og fordi jeg i skrivende stund ikke kan komme på et annet innlegg denne lille videoen vil kunne passe inn i, får den være med her. Herregud, jeg må få sett filmene til John Waters, ass.

torsdag 3. oktober 2019

September 2019

Opplevelser: Troll i eske på Cinemateket. Forlagenes store boksalg. Kinotur med Vibeke. Fortellerkafé. Besøk hos Mari. Øl med Mari og Annette. Kinotur med Martina.



Innkjøp: Disse to bøkene på Forlagenes store boksalg:


TV-serie: RuPaul's Drag Race er fortsatt bokstavelig talt den eneste TV-serien jeg ser, og on that note: Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie!


Sånn i tillegg til å ha noen av de kuleste looksa jeg noen gang har sett, har hun ei sinnssyk sceneutstråling og ei helt unik tilnærming til drag:



for ikke å snakke om verdens beste latter:



Film: Hvítur, hvítur dagur, Once Upon a Time… In Hollywood, A Quiet Place, Drive, Knife + Heart og Paris Is Burning. Jeg har i det siste begynt å innse at jeg egentlig ikke er så opptatt av hvor bra en film er lenger; isteden er hvor interessant den er viktigere for meg. Når jeg tenker meg om gjelder det kanskje ikke bare filmer heller, men alt mulig. En film kan være så teknisk sett perfekt den bare vil, men om den ikke har noe ved seg som gjør at den skiller seg ut vil jeg med stor sannsynlighet syns den er kjedelig. Når jeg blar på Netflix eller kikker i kinoprogram nå om dagen, velger jeg i større grad enn før bort filmer som har vunnet massevis av priser og på alle måter må kunne sies å være imponerende, til fordel for filmer som jeg trur vil kunne gi meg noe ingen annen film kan gi meg. Det har liksom oppstått et visst mønster i akkurat dette avsnittet de siste månedene. Jeg tenkte for eksempel ganske lenge at jeg burde se Bohemian Rhapsody, og altså, kanskje jeg fortsatt bør det, men du verden så mye jeg koste meg med en raring som Knife + Heart på kino:



Musikk: Denne måneden har jeg drømt meg bort til Still Corners. Jeg har lyst til å være halvvåken i baksetet på en veteran-Mustang som kjører nedover USAs sørvestkyst mens jeg hører på dette: