torsdag 30. mai 2013

Et bilde, en lyd

Det er klein sjølpromotering man har en blogg for, ikke sant?

Uansett, jeg har, i likhet med to andre, vunnet en korttekstkonkurranse. Konkurransen gikk ut på å skrive ut fra et bilde og et lydklipp, nærmere bestemt dette bildet:


og denne lyden:




De tre tekstene vil havne i en antologi som kommer ut i høst. I'll keep you posted.

Terje Dragseth har følgende flotte ord å si om teksten min:

En tekst som griper inn i konkrete sanselige detaljer ( syn, hørsel) og som klarer å formidle et nærvær og en stemning, her i mørkerommet. Teksten legger opp til en større historie og er et anslag som pirrer og gjør leseren interessert i å lese mer. Forfatteren har også et variert og mangfoldig språk. Forholder seg ganske fritt til oppgaven (lyden av regn), og viser dermed en modenhet og en løsning av oppgaven, som er befriende. 

Det takker jeg ærbødigst for. Her er teksten:



Mørkerommet

Jeg husker mørkerommet i kjelleren, og åssen det aldri var helt mørkt, men med et svakt, rødt lys som nesten ikke var et lys i det hele tatt. Jeg husker pusten, det tunge nærværet av noen andre i det rommet, at bare én person i tillegg til meg sjøl plutselig føltes farlig, men at flere personer uskadeliggjorde det og pakka mørket tettere innover oss som et ekstra lag beskyttelse. Og jeg husker bildene; åssen de dukka fram på papirene. Først kunne man bare ane omrisset, ei vag skisse av en skygge. Og deretter; det hellige innsynet i detaljenes verden som varte i de utvalgte få minuttene for deretter aldri å vende tilbake. De mørke flekkene som blei gjort lyse, fregnene på nesa, føflekken på haka, sømmen på genserermet, noe mystisk og uhåndgripelig. Så kom resten av bildet fram, og detaljene måtte vike. De blei borte i fargene, alt overlappa hverandre, og sømmen på genserermet blei redusert til et dunkende noe, som en diskret bass i et større lydbilde; tilstede, men ikke synlig. Og hvis man hadde fjerna det, hadde dybden og fylden brått steget til overflaten og todimensjonalisert det hele, og man ville ikke vite hva det var som var borte, men man ville ane at noe mangla, noe man kunne føle framfor å sette fingeren på. Og jeg tenker ofte at å fremkalle bilder er som å høre på radio; kaoset i hvitstøyet som eksisterer mellom to kanaler, men som gradvis flyter over i noe gjenkjennelig og hverdagslig. Jeg hørte en gang et radioopptak av fallende regn, og visste at det var denne lyden jeg så; regnet som langsomt kom til verden fra gjennom en vegg av uformelige lyder, materialiserte seg, forvandla seg fra noe komplett uforståelig og vakkert til noe jeg altfor godt visste hva var. Og hvor ofte skulle jeg ikke ønske at jeg ikke forstod; magien som blir borte hver gang jeg ser igjen filmer jeg elska som liten, men nå i et voksent perspektiv, eller skjønnheten i runer og hieroglyfer, eller når noen banner på et fremmed språk, og det eneste jeg legger merke til er lydene og tolker det hen til den pureste poesi. Det er en sart balansekunst, dette med forståelse, og å stoppe i tide. Og alle de andre lurte alltid på hvorfor jeg ville fjerne bildet før det var fullkomment, og når de ikke forstod forklaringa mi, misunte jeg dem nettopp evnen til å ikke forstå.
 

onsdag 29. mai 2013

De positive sidene ved livet

Jeg trenger enda en ny start. Det kommer alltid til et punkt hvor jeg ikke klarer å finne meg til rette lenger. Jeg trur mitt personlige nirvana vil komme den dagen jeg innser at jeg ikke trenger å verken leite eller løpe lenger, for alt jeg trenger er her. Men det er ikke ennå.

Jeg flytter til høsten. Det høres banalt ut å si det, men jeg trur man må tørre å være ærlig med seg sjøl og lytte til kroppens og sinnets signaler hvis man vil oppnå varig lykke. Det holder ikke å prøve å være den man ikke er, men har lyst til å være, når det til syvende og sist går på helsa og psyken løs. Jeg skreiv dette for ei stund siden, og jeg trur jeg fortsatt står for det, i væffal det grunnleggende. Det er jo så enkelt, og likevel så vanskelig; å faktisk bare gjøre det man vil, og unngå det man ikke vil, eventuelt gjøre det man ikke vil hvis det kan lede en dit en vil. Så jeg kommer til å ta et (foreløpig?) farvel med byen, med maset, med alle menneskene, med bråket, og så får vi se hva som skjer videre. Hvem veit hva jeg sitter her og skriver om et års tid.

Og nei, jeg har ikke hatt det bare forferdelig i løpet av min tid som Oslo-boer. Her er noen fanga øyeblikk fra de siste månedene jeg har satt ekstra pris på.


Beklager alle klisjeene.

søndag 26. mai 2013

Bohemia 2013

Vibeke og jeg dro til Praha i februar. Der hadde de vakre hus, ekte absint, billig mat, masse historie, snø og slaps, eventyrlig stemning og lange gater man likevel ikke blei sliten av å vandre i.


tirsdag 14. mai 2013

Blekk

Angående forrige lørdag:


Noen som husker at jeg en gang for lenge siden skreiv dette? Jeg fikk aldri svar, men ved hjelp av klipp og lim og tålmodighet klarte jeg det til slutt sjøl. Jaggu på tide, forresten, med tanke på at jeg i en alder av tjuetre år endelig fikk gjort alvor ut av bursdagsgaven jeg lovte meg sjøl til attenårsdagen min. Som dere ser, er jeg fortsatt litt rød, men nå har jeg tross alt tatt av plasten.

Jeg hadde forøvrig ingen anelse om at jeg hadde så sykt mange føflekker på ryggen før jeg så dette bildet. Hahaha.

Takk til Astrid på 1969 Tattoo, som gjorde en fantastisk jobb!

torsdag 9. mai 2013

Allehelgen 2012

Bør supplementeres med dette innlegget.


Klikk her for soundtrack.

Nå skal jeg love å kanskje blogge mer i samtid framover.

Forresten må dere ønske meg lykke til på lørdag. Jeg skal gjøre noe skummelt. Oppdatering får dere selvfølgelig.

tirsdag 7. mai 2013

Trondheim høsten 2012

For et halvt år siden skreiv jeg dette. På Bookstars blei jeg intervjua og leste høyt foran et stort publikum og signerte som en proff.

(Foto: Marte.)

Utpå kvelden dro Vegard, en kamerat av ham, Marte og jeg på barhopping. Det endte i falafel, og mine hvite laken på hotellet blei seende sånn ut:


Bilde nummer én er falafeldressing, bilde nummer to er et resultat av at jeg blødde fra beinet. Jeg lover.

Jeg skjønte ikke åssen jeg skulle skru på lyset på hotellrommet, men jeg fikk masse frokost, så det var greit:


Jeg tok noen finere bilder òg:


Utover det har jeg ikke så mye annet å meddele enn at jeg fikk pasta i posten i dag. Det viser seg at jeg har klart å vinne en konkurranse der premien nettopp er en ferdigrett. Hurra for meg.