onsdag 31. mars 2010

Nei

Jeg var på kafé med noen folk i dag. De snakka om bryllup og unger. Jeg blei livredd. Og herfra blir det sikkert bare verre.

Ellers hater jeg ferie. Det eneste jeg spiser er smertestillende, og jeg orker verken å legge meg eller stå opp.

Jeg greier ikke dette.

fredag 26. mars 2010

Jeg selger sjela mi

Eller egentlig ikke, men hadde jeg hatt "jeg selger skoa mine" i tittelen, hvilket er faktum, hadde sikkert ingen gått inn for å se. Men altså:

Disse er resutatet av et hastekjøp jeg foretok da jeg skulle på St. Catherine-festen til Esmod i november eller noe sånt. Da jeg kom til Oslo, oppdaga jeg at jeg hadde glemt sko, eller altså andre sko enn de sneakersene jeg kom i, og i og med at det var et kvarter eller noe til greiene begynte, blei det å kaste seg over de første som passa, ikke kom til å drepe lommeboka mi og som ikke var stygge. Jeg brukte dem den ene gangen, og ikke noe mer. Grunnen er at til tross for at jeg syns de er fine, elsker jeg uansett lolita-skoa mine tusen ganger mer, så når jeg skal pønte meg, er liksom valget litt for lett.

Okei. Størrelse 37, 200 kroner. Kjøpte dem for 399. Skulle gjerne ha gitt dem bort, men når man har ynkelige tusen kroner i måneden å leve på etter at regningene er unnagjort, kan jeg faktisk ikke ta meg råd til det. Pluss at hvis det er du som ender opp med å bli den lykkelige kjøperen, er det du som må stå for portoen. Men jeg lover å sende dem så billig som overhodet mulig, altså.

Så. Mail meg adressa di (kaninen_rulle@hotmail.com), så mailer jeg deg den totale prisen når jeg har vært innom postkontoret. Sorry at jeg ikke har det akkurat nå, men gidder liksom ikke før noen eventuelt viser seg å være interesserte. Hvis du ikke får kalde føtter etter å ha fått totalprisen, mailer jeg deg kontonummeret mitt, og når penga er inne, sender jeg skoa. Førstemann til mølla-prinsippet gjelder.

(Usaklighet: klemmer er så fint! Jeg tenker egentlig ikke så mye over det før jeg faktisk får en, og i dag var det skikkelig godt. Hjerte.)

tirsdag 23. mars 2010

Aurora

I fjor sommer var jeg på skrivekurs. En relativt hyggelig affære, sånn alt i alt, men den virkelige åpenbaringa, kom ikke før hjemturen. Jeg skulle altså ta buss fra Aurland, en fjott av en plass i Sogn et sted, til Drammen. Fem - seks timer. På samme buss som meg, satt Aurora. Jenta med det svarte håret og tatoveringa av den lille gutten som brukte fugler til å trekke seg vekk fra planeten sin på skuldra. Jeg hadde ikke snakka noe særlig med henne på kurset, som gikk over fire dager eller noe lignende, men jeg hadde blitt fascinert av henne. Hun hadde ei utstråling som var annerledes fra noen andre jeg noen gang hadde møtt, en utrolig drømmende skrivestil og en måte å snakke på som liksom beroliga meg.

Hva kan jeg si? Jeg har aldri opplevd noe lignende før eller siden igjen av det som skjedde på bussturen. Fem - seks timer, og ikke én pinlig stillhet, eller for den saks skyld ett overflødig ord. Vi diskuterte filosofi, liv og død, litteratur, psykologi og det meste annet, og det er kanskje de mest givende samtalene jeg noen gang har hatt. Og hele tida denne fascinasjonen.

Da jeg gikk av i Drammen, begynte jeg nesten å grine. Jeg ville ikke miste henne, men jeg visste jo ikke noe mer om henne enn fornavnet hennes. Så jeg fikk bloggadressa hennes, og jeg lovte meg sjøl å lese.

Og det gjorde jeg. I begynnelsen kommenterte jeg og, men slutta etter hvert fordi jeg følte meg litt dum. Hva var det å si til innlegga hennes? Hva kunne jeg si? Så jeg slutta. Etter hvert slutta jeg å lese bloggen og.

I stad fant jeg henne tilfeldigvis på Facebook.

Jeg tør ikke å legge henne til.

mandag 22. mars 2010

Hender, håndledd, skulderblader

Tor Espen sier jeg har rare fetisjer.

Henrik
sier jeg ser skjønnheten i detaljer ved mennesker.

Så forskjellig kan man altså se på det.

fredag 19. mars 2010

Hmz

Jeg er ganske bekymra for tida. For framtida mi og - dette er nytt - samtida mi.

Framtida er vel ingen fremmed fugl for noen, egentlig. Greia er jo det at det blir jo ikke folkehøyskole et år til, liksom, og det blir nye folk. Og igrunn bekymrer jeg meg ikke for nye folk generelt. Litt angsty er det jo innledningsvis, men det går seg til. Det er liksom mer det at... vel, det er hvem som helst andre enn folka her, da. Nå skal jeg ikke si at jeg aldri har savna vennene mine i Lier mens jeg har vært her, for det har jeg jo, men jeg har likevel tilbrakt såpass mye tid rundt og med dem og i de samme gatene at jeg var jækla klar for å flytte ut og se noen andre ansikt, egentlig. I tredje på vgs følte jeg at tida var inne, liksom. Det gjør jeg ikke her. Vi har jo bare så vidt kommet i gang, for faen! Det begynner å gå opp for meg at påskeferien nærmer seg med faretruende stormskritt, og etter det er det snakk om sikkert tre uker før det er Cuba-tur, og etter det er det... friggings to uker igjen av hele bøtteballetten. Det friker meg seriøst ut. Jeg er ikke forberedt på å gi slipp på ting alt nå. Igjen, savn kan jeg faktisk leve med, men denne følelsen av at ting kommer for fort, før jeg i det hele tatt har rukket å vende meg til én type tilværelse, er faen meg for jævlig. Det blir nesten som å bli fratatt maten før du er mett - og legg til at med "maten" mener jeg en superdigg pizza med masse fyll og rømmedressing. Faen, altså. Dette er ikke gøy.

Og det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg til tross for å ha fått én type stress en smule på avstand, likevel stresser litt igjen. Jeg er plaga av at vi liksom aldri gjør noe lenger. Nå veit jeg strengt tatt ikke om vi egentlig gjorde så mye før heller, men da hadde jeg i væffal ikke følelsen av at vi bare surra rundt på tomgang. Vi kakler piss i foajeen og ser en film hvis det er helg. Legger oss altfor seint fordi vi ikke gidder å drasse de feite rævene våre over til internata før vi blir jagd ut. Jeg sløser bort stipendet mitt på godteri når realiteten er at jeg er nødt til å låne penger for å i det hele tatt komme meg en én time og ti minutters lang togtur hjem om ei ukes tid. Det er faen meg nedverdigende. Jeg er så kjei. Jeg føler at jeg prøver å ta initiativ til småting, men enten så har ikke folk penger, eller så har jeg spurt så lang tid i forveien at når alt kommer til alt og jeg minner dem på det, har de lagt andre planer. Eller så bare vil de ikke. Jeg tenker òg at jeg bør prøve å bli mer engasjert i saker som skolen arrangerer, som snøballkrig og salsakurs, men faen, hvis jeg driter i det, tenker jeg at det er min egen feil at jeg kjeder meg fordi jeg ikke engang gidder å prøve, og hvis jeg blir med, lengter jeg til det er over. Så hva er det riktige her? Å prøve å være sosial og deltagende og positiv og håpe at konkret handling forandrer en abstrakt tenkemåte, eller la være å ljuge for seg sjøl og sløve aleine fordi jeg innerst inne faktisk ikke har lyst til å endre mine dårlige vaner? Dillemmaaaaaa.

Og noe av meg tenker at jeg ikke burde skrive det her fordi det er på en måte litt... jeg veit ikke, kanskje flaut. Dessuten tenker jeg at dere bryr dere sikkert ikke likevel. Men jeg er helt oppriktig bekymra for Tor Espen, jeg. Bekymra for at han ikke skal bli ferdig med opptaksprøvene sine i tide, og for at han ikke skal komme inn på de skolene han vil, og for fyren i det hele tatt. Han sier veldig lite under måltidene for tida, og forsvinner stort sett bare rett på rommet sitt når vi er ferdige med å spise. Vi må liksom ringe ham for at han skal komme bort til oss. Litt ironisk, egentlig, i og med at jeg så vidt lufta nevnte bekymringer for Henrik i stad da vi satt på biblioteket og storyboarda vårt nyeste prosjekt Kjell og Jan, og idet jeg var ferdig med å snakke, ringte faktisk Tor Espen og erklærte at han kjeda seg. Så vi ba ham komme bort, noe han gjorde.

Dette var sannsynligvis gørrkjedelig, men jeg føler meg bedre nå som jeg har prakka tankene mine over på noen andre.

I morra skal jeg lese et utdrag fra I dypet av en ruin høyt for hele jævla skolen. Gjett om jeg ikke vil, a. Skrivestilen er pinlig og teit, og jeg kommer til å virke som en oppblåst sjøldigger. Legg til at jeg lesper og har stygg stemme. Dette blir kleint, det.

tirsdag 16. mars 2010

Piss 'n' shit

Såh! Jeg har gjort mye småtteri i det siste av den typen jeg ikke gidder å blogge om, men som er halvveis relevante likevel. Med andre ord venta jeg til jeg hadde gjort nok av dem, så jeg kunne skrive et godt, gammaldags oppsummeringsinnlegg om dem. Ække jeg smart!

Det viktigste jeg har gjort med livet mitt i det siste, sier kanskje mer om livet mitt enn jeg er villig til å innrømme, men det er ikke desto mindre dette:

That's right - jeg har ommøblert! Sjekk før-bildene, a! Det er drøyt, ass! Den viktigste forskjellen er så klart at vi er én person mindre på rommet nå; roomien min og jeg har skilt oss. Men jeg syns egentlig det er like greit, for SATAN, SÅ CHILL DET ER MED ALEINEROM. AAAAHHHH. JEG HAR FØKKINGS DOBBELTSENG NÅ. AAAAHHHH. Observante sjeler vil sikkert legge merke til at det er deprimerende lite på veggene, men jeg håper å få retta opp i det snart. Noe andre observante sjeler sikkert vil legge merke til, er dette:

Jada. Det er ( )-albumet til Sigur Rós på vinyl. Har jeg LP-spiller? På ingen måte. Jeg trur vi til og med har kasta den forhistoriske vi en gang i tida hadde hjemme. Men hey, siden jeg egentlig ikke kjøper CD'er lenger likevel - ja, det er trist, men det er faktisk sant - kan jeg like greit kjøpe vinylplater fordi de er jo mye mer classy. Og jeg trenger ikke kjøpe alt jeg kommer over heller, liksom, men bare de som betyr mye for meg? Du er med? Og så gjør de seg jo ypperlig på veggen til jeg har spart opp penger nok til å skaffe meg noe jeg kan spille dem av med.

Videre har jeg gjort dette:

Signe kalte det et PR-stunt, men jeg kalte det egentlig bare å sette signerte frieksemplarer av boka mi på i ungdomshylla på Norli. Sånn at når noen forhåpentligvis kommer til kassa for å betale, og så blir den bipa, og så skjer det ingenting, og så tenker kassamennesket at "ja, ja", og så får kunden boka gratis, mot all formodning, så skaper det jo en viss... effekt, kanskje? Og så åpner de boka, og ser at den er signert, og da tenker de at dette må være litt mystisk. Og... vel, altså, jeg håper ikke å komme på nyhetene eller noe sånt som den mystiske boksignereren som strør gratis bøker rundt i ymse bokhandlere, men litt gøy var det jo?

En annen ting, er at jeg har gjort som Lisa og gått til anskaffelse av et sådan:

Holga, for faen! Som jeg for så vidt ennå ikke har fått, men det er betalt for, så snart, snart. Ikke minst er dette framprovosert av en viss misunnelse for en viss gjøk som løper rundt med et visst Super 8-kamera som jeg obsesser noe helt vilt over, og som jeg for så vidt har fått lov å filme litt med, men hey, det blir jo ikke det samme. Tenker at frøken Holga blir kjekk å ha med seg til Cuba i april, jeg.

Puh! Blir sliten av å skrive så mye, jeg. Er faen ikke rart jeg står på stedet hvil med det ferskeste romanprosjektet mitt, og alt av noveller, dikt og småtekster, når et simpelt blogginnlegg tar på såpass.

Snart kommer jeg til å skrive noe superdypt og kjempefilosofisk. Jeg føler det på meg.

tirsdag 9. mars 2010

Ungdomsskolen - episode 2:3



Og utover dét, har jeg det bedre enn på veldig lenge. I væffal akkurat i dag. Men det er da noe, det og.

lørdag 6. mars 2010

Ungdomsskolen - episode 1:3

Yeah. Har fått det til nå. Kvaliteten er hundre ganger dårligere enn originalversjonen jeg har på MacBooken min, for vårt utstyr of doom er helt rått, men det tok mye kortere tid å laste det opp sånn. Kos dere etter beste evne.



Neste episode kommer... tja, i framtida, i væffal.

Jeg har ikke så mye å si, egentlig. Filmfestival i kveld!

onsdag 3. mars 2010

Flere bilder av håret mitt

Åh, jeg syns det er så evinnelig kleint å laste opp masse bilder av meg sjøl der jeg fjortisposerer etter beste evne, og armen som holder kameraet er pinlig godt synlig. Samtidig så ser jeg bare sjuk ut hvis jeg skal prøve å se helt normal ut i ansiktet og, så da må det liksom bare bli sånn. Her er bedre bilder av den nye hårfargen:

Speaking of hår, hadde jeg i løpet av ferien to eller tre mareritt om at Tor Espen hadde klipt seg og så helt jævlig ut. Og så viste det seg at jeg var sanndrømt, men heldigvis bare til en viss grad. Det blei faktisk ganske fint, til tross for at jeg savner krøllene hans.