I'm beautiful but I'm dying

Jeg har hatt noen rare dager den siste tida. Jeg har vært uten jobb siden mars, men etter at den første angsten over en ny hverdag hadde gitt seg, kom jeg inn i en slags ny tralt som jeg fylte med nye rutiner. Jeg har brukt mye tid på å lage mat – seriøst, jeg ELSKER å tilbringe både én og to timer på kjøkkenet, både fordi jeg liker sjølve matlagingsprosessen, men kanskje enda mer fordi det er en type arbeid som holder på fokuset mitt og som gjør det vanskelig for meg å tenke på ting jeg ikke burde tenke på, og dette gjelder i enda større grad fordi jeg alltid setter på et musikkalbum på det såkalte anlegget mitt (TV'en og Chromecasten). Jeg har gjort yoga nesten hver dag, som er enda en kjærkommen aktivitet som tillater meg å fokusere utelukkende på det kroppen gjør og ikke på alt mulig annet. Jeg har skrevet noveller og hatt digitale tilbakemeldingsmøter med skrivevenner, jeg har sett flere filmer i uka, jeg har lest litt når jeg har hatt overskudd til det.

Og så kom altså den siste tida.

Jeg har nå vært permittert så lenge at Nav har begynt å kreve av meg at jeg søker fem jobber i uka. Jeg trudde det skulle være en håpløs prosess, for jeg veit jo at vi er ekstremt mange arbeidsledige som kniver om de samme jobbene nå, samtidig som jeg føler meg ganske udugelig og tenker med meg sjøl at jeg ikke har noen kvaliteter arbeidsgivere setter pris på. Og jeg husker jo hvor utrolig lang tid det tok før jeg fikk jobb da jeg først flytta til Oslo, og da var det ikke en pandemi på gang engang. Men så har det tvert imot vist seg å være overraskende fruktbart, og plutselig havna jeg i en situasjon der jeg hadde flere jobbintervjuer i uka. Plutselig hadde jeg også et jobbtilbud.

Problemet med hjernen min er at den takla denne omveltninga omtrent like dårlig som omveltninga jeg blei utsatt for i mars. Jeg har vært i en unntakstilstand så lenge nå at det faktisk har blitt den nye normalen, så en unntakstilstand fra unntakstilstanden stresser meg akkurat like mye som den opprinnelige unntakstilstanden. Her en dag prøvde jeg å havne på sjukehus fordi hjernen min trakk den logiske slutninga om at hvis jeg lå på sjukehus, trengte jeg jo ikke å gjøre noe så skummelt som å dra på jobbintervju og begynne i ny jobb. Underveis i prosessen klarte jeg å overbevise meg sjøl at at det er minst like skummelt, og mye mindre beleilig, å havne på sjukehus som å være på jobbintervju i en halvtime og jobbe to uker i ny jobb. Jeg sa til meg sjøl at jobben jeg har fått i utgangspunktet bare er et engasjement, så hvis den er helt forferdelig er det ingen som kan tvinge meg til å bli i den lenger enn de to ukene. 

Det betyr ikke at jeg ikke er livredd for å begynne i denne nye jobben nå på tirsdag. Å ikke la angsten ta overhånd er en aktiv jobb jeg må gjøre hver eneste dag. 

Og som om ikke dette var nok for den stakkars sjela mi å ta innover seg, fikk jeg tidligere denne uka omsider svar fra Oktober angående den nyeste romanen min. Jeg limer rett og slett tilbakemeldinga inn her:

Nå har jeg altså endelig fått lest romanen din, det har vært veldig fint, selv om jeg har et ganske delt inntrykk.

Den har noen klare kvaliteter, og noen kanskje like klare svakheter.

For det første elsker jeg tittelen, den må du spare på.

Jeg liker også at du skriver fra et mannlig jeg-perspektiv - og får det langt på vei så bra til – det er forbausende få som både tør og evner å skrive i et «annet» kjønn.

Jeg synes også du har et språk og en tone som fungerer effektivt og godt. Men den kanskje største styrken din, slik jeg opplever denne romanen, er det fortellemessige – du har god sans for tempo og flyt i beretningen (som jeg synes er mye tydeligere og bedre her enn sist jeg leste), og du fremstår for meg som en forteller i aller beste forstand. Med det rette stoffet og den rette historien, tro jeg du er i stand til å fortelle historier som få andre, historier med liv og intensitet. Dette er ikke bare noe jeg «sier», for på sitt beste har du et veldig godt grep om timing, skifter, scener og flyt i denne romanen, og det er ikke mange potensielle debutanter som får til det, det er min erfaring.

Så ligger det jo under her at jeg er usikker på om det er dette stoffet som skal gjøre deg til forfatter, til tross for de tydelige kvalitetene. Det som trekker ned for meg, er at romanen er såpass smalt anlagt – da tenker jeg på måten den er avgrenset på i tid og rom, som et slags kammerspill, en slice-of-life i Oslo og et mer bestemt forløp i Budapest, og handlingen i så stor grad en er avgrenset til det (lille) miljøet den viser fram. Ingenting galt med avgrensning i seg selv. Men denne typen fortetta roman legger et stort press på dybde, detaljering og erkjennelse hos personene, Tarjei, Øystein, ikke minst: jegfortelleren selv. Jeg finner ikke helt den substansen her.  

Jeg veit ikke om det er dette du skal skrive. Du får ta det som du vil, jeg kan ikke fri meg fra å tenke at du kunne fått så mye mer ut av kvalitetene dine i skrivinga om du ga deg i kast med en større fortelling, bredde fortellinga ut over lengre spenn i tid og ulike rom, men kanskje aller mest savner jeg en tydeligere og mindre avgrenset tematisk inngang. Jeg tror kanskje det å skrive om kunstneriske miljøer gir noen litt forutsigbare affekter, som legger en demper, i hvert fall for meg, på fortellingas kraft. Jeg kunne ha sagt: slipp fortelleren i deg løs. Det er nok det jeg har mest lyst til å si.

Og dette er jo alt i alt ei veldig fin tilbakemelding, samtidig som en del av meg blir litt frustrert. Om det forrige prosjektet mitt, Mjuke, svarte stjerner, fikk jeg jo høre at stoffet var for stort, historien for sprikende og at jeg hadde for mange baller i lufta. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet oppstod nettopp som en reaksjon på den tilbakemeldinga, der jeg tok til meg kritikken jeg fikk den gang og prøvde å gjøre det enklere for meg sjøl, avgrense tid og rom, skrive tettere. Og nå er det tydeligvis for avgrensa og tett. Det er jo tydeligvis en balansegang jeg ikke klarer å finne oppi alt dette, men det at jeg ikke ser den gjør meg litt motløs.

Når er det for tidlig å hive novellene mine i trynet på Oktober? Haha.

Som alltid finner jeg mye inspirasjon og trøst i musikk. Son Lux har nylig sluppet del to av en albumtrilogi, og denne singelen derfra blir vakrere og vakrere for hver gang jeg hører den:

Altern80s

Jeg har noe jeg må fortelle dere.

Jeg hadde egentlig ikke trudd det skulle føre til noe, men da klubbkonseptet Altern80s søkte etter nye folk til å spille musikk for dem, tok jeg bare kontakt med dem i Messenger for å høre hvor mye erfaring man trengte som DJ, for jeg har egentlig ingenting utenom den tida da jeg var DJ på Kroa i Bø, og det begynner jo å bli ganske lenge siden. Vi snakka litt om musikk. Og plutselig spurte personen jeg snakka med om jeg kunne stille opp allerede førstkommende lørdag. Og det sa jeg ja til.

Noen få minutter seinere fikk jeg panikk.

Jeg har en rar egenskap som gjør at jeg kan fylles av et plutselig overmot og gjøre noe forholdsvis impulsivt, og så, litt seinere, kommer erkjennelsen av hva jeg har gjort skyllende over meg og jeg friker ut. For faktum er det at jeg har jo egentlig ikke peiling. Jeg trur ikke jeg forventa at shit plutselig kunne bli så real, og nå står jeg overfor noen praktiske utfordringer som jeg liksom ikke hadde rukket å tenke gjennom. Sånn som at Macen min begynner å bli såpass gammal og vaklevoren at jeg ikke stoler på den lenger. Har fått fiksa det sånn at jeg får låne en Mac, men så kom jeg på en annen ting: sist jeg var DJ, hadde jeg egentlig to Macer som jeg crossfada mellom. Spotify har en automatisk crossfade-funksjon som det går an å bruke i nødstilfeller, men jeg vil jo helst kontrollere det manuelt. Mye har jo skjedd med teknologien sist gang jeg snurra plater, så kanskje dette ikke blir et problem i det hele tatt, kanskje miksebordet jeg skal bruke har en funksjon som gjør at jeg kan crossfade mellom sanger på samme maskin. Og personen jeg snakka med virka skikkelig grei og chill og prøvde å berolige meg med at det ikke var et problem at jeg ikke hadde gjort dette på årevis og så videre, men jeg er flink til å krisemaksimere.

Jeg trur dette mest av alt handler om at jeg gjerne vil forberede meg på ting. Jeg syns alltid det er fryktelig skummelt å gjøre noe jeg ikke har gjort før fordi jeg ikke veit hva jeg kan forvente. Jeg foretrekker å komme et sted først, undersøke, finne ut åssen ståa er. For det er jo ikke sjølve det å spille foran mennesker som skremmer meg, men at jeg ikke veit åssen miksebordet der fungerer, at jeg ikke veit om det er greit å bruke Spotify til å spille av musikk i, at jeg ikke veit om jeg får til å crossfade mellom låter med én maskin, og tusen millioner andre ting jeg ikke engang kommer på. Jeg trenger å vite på forhånd. Selvfølgelig kan jeg spørre, og det har jeg for all del tenkt å gjøre, og jeg skal møte opp i goooood tid på lørdag for å gjøre meg kjent med miksebordet og teste lyden et cetera, men jeg er så redd for å framstå dum og uvitende. Men igjen så er det jo sånn at det er bedre å framstå litt for dum, og så heller finne ut at det var lettere enn jeg frykta, enn å virke som at jeg har bedre peiling enn jeg egentlig har, og så komme dit og finne ut at jeg har tatt meg vann laaaaangt over hodet. Og den rasjonelle stemmen i hodet mitt spør selvfølgelig hva er det verste som kan skje? og det verste som kan skje, er at jeg opptrer keitete og stiller dumme spørsmål, og dét er eeeeegentlig ingen grunn til å ha et nervesammenbrudd over.

Eller vent, da.

Det verste som kan skje, er faktisk at han jeg skal låne dataen av glemmer dataen sin og at jeg må bruke Spotify på telefonen med den automatiske crossfaderen der. Og... jeg skal nå klare å spille musikk da likevel, selv om det ikke blir like perfekt som det kunne blitt hvis alt hadde gått i orden.

Prøver å minne meg sjøl på at jeg fikk beskjed at om man i utgangspunktet ikke trenger noen erfaring. Og at erfaring viser at det er veldig sjeldent det går like dårlig som eller verre enn det jeg har forestilt meg. Det går nesten alltid bedre.

Og jeg er jo en sånn person som er redd for alt mulig, men akkurat som Kavring, er jeg faktisk noen ganger nødt til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, for ellers er jeg bare en liten lort. Eller sagt på en annen måte: når muligheten til å gjøre noe jeg har skikkelig lyst til åpenbarer seg, er det dumt å si nei fordi man er for redd.

Så folkens, KOM KOM KOM på Altern80s førstkommende lørdag! Det hadde gjort det hele vesentlig mindre skummelt om jeg hadde sett noen kjente fjes i forsamlinga. Sjekk ut Facebook-arrangementet her.

Og så fresha jeg opp frisyren min i dag. Vi kan jo satse på at det gir meg en liten sjøltillitsboost:

Hjelp

Det er første påskedag, det regner, og jeg sitter og gruer meg til å søke på Samordna opptak. Jeg tenker at det er veldig lurt å søke, om ikke for annet, så for å unngå å jobbe heltid, noe jeg ikke klarer uansett. Men jeg syns alle studia virker ganske uoverkommelig skumle, og så er jeg så redd for å begynne på Universitetet og bare droppe ut igjen med én gang, sånn som jeg gjorde sist jeg begynte på Universitetet, bare fordi det er så aldeles for stort og uoversiktelig og folksomt og skummelt der. Og jeg veit jo at jeg ikke nødvendigvis trenger å begynne på et studium bare fordi jeg søker, det er fullt mulig å bare søke nå, og så ta den endelig avgjørelsen i sommer, i tilfelle, y'know, jeg av en eller annen grunn har funnet noe annet noenlunde nyttig å drive med framover i mellomtida. Men jeg gruer meg likevel til å søke, vil utsette det så lenge som mulig, bare fordi jeg blir nødt til å ta stilling til hvilket studium som virker minst jævlig, og dét er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Deler av meg har lyst til å bare glemme å søke. Hele meg har lyst til å bare gå forfatterstudiet for alltid.

Hører på denne sangen. Veit ikke om det gjør at jeg føler meg bedre eller verre, men vakker er den uansett.

Kvartlivskrise

Stort sett går det bra, for som oftest tenker jeg ikke over det, men innimellom blir jeg urolig til langt inn i sjela når jeg kommer på denne sannheten, som noen ganger virker viktigere enn alt annet: jeg veit ikke hva som virker mest frastøtende, å jobbe eller å studere. Og noe av det må jeg definitivt drive med mens jeg håper på å en vakker dag kunne leve av å skrive. Problemet er at det er ingenting jeg vil. Ikke en eneste karrieremulighet som virker forlokkende, men jeg vil heller ikke ha en så kjedelig jobb som den siste jeg hadde (for de som ikke veit: jeg satt i en kjeller og putta penger på en boks i opptil tolv timer om dagen). Jeg kjeder meg og blir sliten av omtrent alt som fins av dagsysler, og når jeg kommer hjem, om det så er fra jobb eller studier, orker jeg ingenting. Og hvis dette skal være hele livet fram til jeg blir pensjonist, er det så begredelig og forferdelig at jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre for å klare det. Jeg mener, åssen gjør folk det? Jeg syns det er utrolig nok når folk i klassen min har jobb ved siden av studiene, for jeg syns bare én ting å tenke på av gangen er altfor mye. Hva er normale mennesker lagd av som jeg ikke er? Og liksom, når man snakker med rådgivere og sånn, og de spør "jammen hva vil du gjøre?", så tenker jeg at jeg vil skrive, og det er det eneste, alt annet virker helt fryktelig, men ikke engang dét får jeg til om dagen.

Ja, ja. På den positive sida har vi endelig fått henta oss en Playstation, og det har jo gått som det måtte gå:

Uff

Dette gruer jeg meg til:

- intervju med Den norske filmskolen på lørdag
- eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai

Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.

"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.

Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.

Ikke klar

Jeg veit ikke helt. Jeg trur jeg er den eneste av oss som ser sånn på det. At dette er siste sjanse, og at etter i sommer vil alt være annerledes. Jeg veit jo at folkehøyskole er til for å vare ett år, og bare ett, og la det ene året være det året alle husker, og at det liksom er et avbrekk, ei slags pause i livet ellers. Det lar deg være på dette stadiet, dette berømte ikke barn, ikke voksen-stadiet, bare litt lenger. Sånn at vi kan gå videre med karriere og studier og universiteter etter å ha tørka ordentlig inn, etter å ha fått igjen pusten, etter å ha klatra det siste steget.

Men ikke jeg. Jeg tvinges videre, men føler at jeg fortsatt henger fast ved brygga i hvalbyen, og at jeg ikke får sove uten et tog som kjører forbi, det siste toget litt over midnatt. Hvem veit hvem vi vil være om et års tid? Dere vil ikke være noen dører unna til enhver tid fra høsten av. Jeg må spise middag uten dere, og gå til skolen aleine. Hva kommer dere til å gjøre i feriene? Jobbe? Ikke ha tid til å ta igjen det tapte? Åssen kan jeg komme til å føle meg hjemme igjen noen gang? Dette er den ene gangen jeg har følt at det ikke kommer til å gå bra til slutt. Jeg trenger dere. Vær så snill, ikke bli borte. Vær så snill, fortsett å være en del av livet mitt på tross av avstander.

(I Lier igjen nå, ja.)

Nei

Jeg var på kafé med noen folk i dag. De snakka om bryllup og unger. Jeg blei livredd. Og herfra blir det sikkert bare verre.

Ellers hater jeg ferie. Det eneste jeg spiser er smertestillende, og jeg orker verken å legge meg eller stå opp.

Jeg greier ikke dette.

Hmz

Jeg er ganske bekymra for tida. For framtida mi og - dette er nytt - samtida mi.

Framtida er vel ingen fremmed fugl for noen, egentlig. Greia er jo det at det blir jo ikke folkehøyskole et år til, liksom, og det blir nye folk. Og igrunn bekymrer jeg meg ikke for nye folk generelt. Litt angsty er det jo innledningsvis, men det går seg til. Det er liksom mer det at... vel, det er hvem som helst andre enn folka her, da. Nå skal jeg ikke si at jeg aldri har savna vennene mine i Lier mens jeg har vært her, for det har jeg jo, men jeg har likevel tilbrakt såpass mye tid rundt og med dem og i de samme gatene at jeg var jækla klar for å flytte ut og se noen andre ansikt, egentlig. I tredje på vgs følte jeg at tida var inne, liksom. Det gjør jeg ikke her. Vi har jo bare så vidt kommet i gang, for faen! Det begynner å gå opp for meg at påskeferien nærmer seg med faretruende stormskritt, og etter det er det snakk om sikkert tre uker før det er Cuba-tur, og etter det er det... friggings to uker igjen av hele bøtteballetten. Det friker meg seriøst ut. Jeg er ikke forberedt på å gi slipp på ting alt nå. Igjen, savn kan jeg faktisk leve med, men denne følelsen av at ting kommer for fort, før jeg i det hele tatt har rukket å vende meg til én type tilværelse, er faen meg for jævlig. Det blir nesten som å bli fratatt maten før du er mett - og legg til at med "maten" mener jeg en superdigg pizza med masse fyll og rømmedressing. Faen, altså. Dette er ikke gøy.

Og det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg til tross for å ha fått én type stress en smule på avstand, likevel stresser litt igjen. Jeg er plaga av at vi liksom aldri gjør noe lenger. Nå veit jeg strengt tatt ikke om vi egentlig gjorde så mye før heller, men da hadde jeg i væffal ikke følelsen av at vi bare surra rundt på tomgang. Vi kakler piss i foajeen og ser en film hvis det er helg. Legger oss altfor seint fordi vi ikke gidder å drasse de feite rævene våre over til internata før vi blir jagd ut. Jeg sløser bort stipendet mitt på godteri når realiteten er at jeg er nødt til å låne penger for å i det hele tatt komme meg en én time og ti minutters lang togtur hjem om ei ukes tid. Det er faen meg nedverdigende. Jeg er så kjei. Jeg føler at jeg prøver å ta initiativ til småting, men enten så har ikke folk penger, eller så har jeg spurt så lang tid i forveien at når alt kommer til alt og jeg minner dem på det, har de lagt andre planer. Eller så bare vil de ikke. Jeg tenker òg at jeg bør prøve å bli mer engasjert i saker som skolen arrangerer, som snøballkrig og salsakurs, men faen, hvis jeg driter i det, tenker jeg at det er min egen feil at jeg kjeder meg fordi jeg ikke engang gidder å prøve, og hvis jeg blir med, lengter jeg til det er over. Så hva er det riktige her? Å prøve å være sosial og deltagende og positiv og håpe at konkret handling forandrer en abstrakt tenkemåte, eller la være å ljuge for seg sjøl og sløve aleine fordi jeg innerst inne faktisk ikke har lyst til å endre mine dårlige vaner? Dillemmaaaaaa.

Og noe av meg tenker at jeg ikke burde skrive det her fordi det er på en måte litt... jeg veit ikke, kanskje flaut. Dessuten tenker jeg at dere bryr dere sikkert ikke likevel. Men jeg er helt oppriktig bekymra for Tor Espen, jeg. Bekymra for at han ikke skal bli ferdig med opptaksprøvene sine i tide, og for at han ikke skal komme inn på de skolene han vil, og for fyren i det hele tatt. Han sier veldig lite under måltidene for tida, og forsvinner stort sett bare rett på rommet sitt når vi er ferdige med å spise. Vi må liksom ringe ham for at han skal komme bort til oss. Litt ironisk, egentlig, i og med at jeg så vidt lufta nevnte bekymringer for Henrik i stad da vi satt på biblioteket og storyboarda vårt nyeste prosjekt Kjell og Jan, og idet jeg var ferdig med å snakke, ringte faktisk Tor Espen og erklærte at han kjeda seg. Så vi ba ham komme bort, noe han gjorde.

Dette var sannsynligvis gørrkjedelig, men jeg føler meg bedre nå som jeg har prakka tankene mine over på noen andre.

I morra skal jeg lese et utdrag fra I dypet av en ruin høyt for hele jævla skolen. Gjett om jeg ikke vil, a. Skrivestilen er pinlig og teit, og jeg kommer til å virke som en oppblåst sjøldigger. Legg til at jeg lesper og har stygg stemme. Dette blir kleint, det.

Institutionalized

Jæh. Ferie. Jeg går på veggen.

Altså, jeg er oppriktig bekymra for neste år. Uansett hva det blir til, mener jeg. Den asosiale einstøingen jeg alltid har vært, og som var überskeptisk en gang i slutten av august i fjor, har mot all forventning blitt avhengig av sosialt samvær tjuefire-sju og stress. Så fort jeg får all tida i verden og rom for å slappe av, blir jeg rastløs, irritabel, ensom og engstelig, og jeg greier ikke å gjøre noen ting. Jeg prøver å skrive, nå som jeg for ei uke ikke har et liv å ta hensyn til lenger, men det går ikke. Jeg går rundt og skjelver som en narkoman, må gå inn i meg sjøl for ikke å glefse hvis jeg blir snakka til, og greier ikke å finne glede i noe. Jeg prøvde å spille litt i går, men blei lei etter en time. Jeg syns alt er et mas, og er sliten av å ikke gjøre noe. Jeg blir demotivert av å bo på en uahsphfsgsd øde plass med to og en halv kilometer til nærmeste bussholdeplass, åtte kilometer til nærmeste butikk og to mil til nærmeste by. Jeg vil faen ikke til Skrivekunstakademiet til neste år. Jeg vil bli på Skiringssal resten av livet, for noe annet skremmer livsskiten ut av meg og får meg til å ville begynne å grine. Og alltid denne dårlige samvittigheten, for jeg har lovt å ha den nye boka ferdig til mai, men jeg har skrevet totalt to sider siden august.

Angst.

Bergen og Sandefjord

Såh. Skolemaskinene krever at jeg må installere nytt programvare for å få lagt inn bildene fra kameraet mitt. Selvfølgelig et slag i trynet. Får se når jeg blir så desperat at jeg kontakter administrator. Kanskje i morra. Så inntil videre får dere leve i håp om bilder av rommet mitt heller i framtida.

Ahh. Hvor lenge siden sist? Fem dager? Føles som fem år. Jeg trenger virkelig en egen maskin. Og dette er bare andre dagen! Herre.

Men nå forgriper jeg hendelsenes gang! Jeg har oppdateringer å unnagjøre, for tru det eller ei, men de siste dagene har vært innholdsrike.

Mhm. Jeg var jo i Bergen. Dere som har fulgt med litt på bloggen, veit at jeg er midt oppi en prosess hvis navn lyder bokutgivelse. Dere som i tillegg har stalka meg litt på Facebook, veit verdifull tilleggsinformasjon, som jeg akter å ta for meg her og. Dere var ikke eksklusive så lenge, nei.

Altså! Jeg var i Bergen. Der fant jeg blant annet en Anders, virra rundt på obligatoriske Bryggen og følte meg viktigpetrine med speilrefleks i akvariet. Men grunnen til at jeg egentlig var der in the first place, var ingen av overnevnte, men nettopp den at jeg skulle møte forlaget mitt, a.k.a. Panthera Publishing, en nyoppstarta og entusiastisk duo som ingen har hørt om, men som vi akter å få gjort noe med. Jeg fant ut at de ikke var noen forstyrra pedofile (fordi ei melding som "når de kjem ut, ser de ei sølvgrå stasjonsvogn som de kan sette dykk inn i" - ikke nødvendigvis ordrett - kan tolkes i alle regnbuens farger), men derimot to søte sunnmøringer ved navn Anette og Vegar. De hadde store planer og masse penger, til tross for at de påstod at forlaget holdt et stramt budsjett. Men jeg mener, hallo. Hotellet, frokost første dagen, tannbørste (!), middag første kvelden og fire kinobilletter blei spandert av dem. Needless to say følte jeg meg temmelig V.I.P., noe som resulterte i en festlig fjesbokstatus. Nu vel.

"I dypet av en ruin" kommer etter planen 18. september. Alle veit til at planer ikke er til for å holdes, men vi skal yte vårt ytterste for at denne likevel blir det. Holdt, altså. Da blir det releaseparty i Bergen, og alle må komme! Dessuten var de interessert i "Min virkelighet", som i all oppriktighet er pølsevev fra ende til annen, men for all del, suit yourselves, Panthera. Og dette mener jeg ikke på en arrogant, uhøflig måte, men på en slags beskjeden type måte. Eh. Jeg veit ikke om jeg gjør meg helt forstått her, jeg, men det får bare være. De syns uansett at jeg skriver bedre enn det jeg sjøl gjør, og med det mener jeg egentlig verken å si at de er dumme eller at jeg er kjempeflink. Hmz. Dette blei vanskelig. Og da gjør jeg som jeg alltid gjør når noe blir vanskelig; overser det og går videre.

Det kan virka som om A&V er hyppe på å gjøre meg til kjendis. De har store planer om både signeringer, fanside på Facebook, bannere, reklamer på busser, nesten-cosplay på utgivelsesdatoen og masse annet skøy. Og jeg har vært på mitt livs første photoshoot, noe som var forferdelig awkward, men som vi får satse på at i det minste viste meg i så godt lys som lar seg gjøre med meg som modell.

Og ikke for å virke som ei kommersiell kapitalisthore her, men jeg blir seriøst rik. Og jeg er klar over at jeg nesten begynner å snuse på motsatt ende av den politiske skalaen jeg hevder å tilhøre her, men jeg greier liksom ikke å nekte for at jeg liker ideen om å få et honorar på minst 37000 og noe, samt 11 % av salget. Det er liksom nesten like mye som jeg får i stipend, det. Og for et menneske som aldri har hatt jobb og ikke kjenner dagligdagsheten ved 10000 i lønn hver måned, hadde jeg sikkert ikke merka forskjell om jeg så hadde dratt hjem gullfuglen i Vil du bli millionær.

Og nå må jeg virkelig gi meg her, for jeg skjønner jo at jeg snakker for mye om meg sjøl. Skulle jo for så vidt bare mangle, i og med at dette tross alt er min blogg og ingen andres, men liksom... ja. Det begynner liksom å bli pinlig.

Så vi forlater temaet Bergen for denne gang, og beveger oss til ei anna side av landet, nemlig Sandefjord. Hit kom jeg i går, og er her ennå. Har fortsatt følelsen av at dette er ekstremt midlertidig og at jeg skal vende snuten til Lier igjen til for eksempel helga, men den gang ei. Her skal jeg bygge og her skal jeg bo helt til midten av mai. Jeez. Og folk i klassen min som påstår at skrekkfilmer er skumle.

Og for dere som ikke har fått det med dere, kan jeg altså informere om at jeg befinner meg på folkehøgskole på filmlinja. Ordentlig skole har jeg ikke erfart ennå, men jeg har stor tru på at det kommer, det kommer, og sannsynligvis allerede i morgen. Da skal vi nemlig begynne å planlegge filmen vi skal lage om/på Hudø, som vi drar til nå til fredag.

Folk virker vakre, lærerne likeså, maten fordøyelig og vel så det, og romma er overraskende store. Foreløpig har jeg planer om å kose meg spent i hjel, forøvrig motarbeida av en superskepsis. Jeg er nemlig ekstremt antisosial av natur, og til tross for at veldig mange jeg kjenner, og mange av dem faste blogglesere, sikkert ikke kan huske å ha erfart denne mørkere sida av meg, så joda. Den er der og lusker, og angriper i situasjoner som denne der jeg ikke kjenner noen, og der jeg er rundt folk til enhver tid og praktisk talt bor oppå dem. Egentlig klager jeg ikke, for romkameraten min er herlig, så det er ikke hennes feil, eller noen av de andre sin, men bare... eh. Jeg er sånn. Og mangelen på privatliv gir meg angst, og jeg føler meg overvåka og paranoid hvert sekund i døgnet. Per akkurat nu har jeg vært eremitt på biblioteket i noe som kan begynne å ligne på to timer, og jeg kan lett se for meg at særlig nå i begynnelsen kommer jeg til å gå en del i hi her.

I utgangspunktet hadde jeg mange flere angststappa tanker å putte inn her, uten at jeg kommer på så mange flere akkurat nå. Men vit at foreløpig er jeg ekstremt rastløs og sosialt tilbakestående, og noe annet ville bare ha fått meg til å føle meg falsk, fordi det er sånn jeg er født. Eller i følge Freud er det sikkert opplevelser i barndommen, men uansett. Naturlig er det nok. Kanskje ikke. Men igjen; jeg er liksom bare sånn.

Og sjøl om avslutninga blei en smule emo, så blir det nok bedre, for det blir jo alltid det. Og sjøl om jeg stort sett bare går rundt og er stum og mystisk, så har jeg en merkelig tendens til å tiltrekke meg folk likevel. Jeg mener, jeg ender jo faktisk alltid opp med å få flest venner i området, hahaha. Så det kan ikke være såååå mye i veien med meg.