Kristine er flink til å skrive

Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:

Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere. 

Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:

Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt. 

TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene? 

Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.

Mjuke, svarte stjerner

Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisand bare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)

Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).

Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:

Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.

Døden og gleden

Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikke funka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:

Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer. 

   Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.

Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå. 

Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:

Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.

Fauna

Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall. 

Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter. 

Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:

Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.

   T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.

   Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min. 

I'm beautiful but I'm dying

Jeg har hatt noen rare dager den siste tida. Jeg har vært uten jobb siden mars, men etter at den første angsten over en ny hverdag hadde gitt seg, kom jeg inn i en slags ny tralt som jeg fylte med nye rutiner. Jeg har brukt mye tid på å lage mat – seriøst, jeg ELSKER å tilbringe både én og to timer på kjøkkenet, både fordi jeg liker sjølve matlagingsprosessen, men kanskje enda mer fordi det er en type arbeid som holder på fokuset mitt og som gjør det vanskelig for meg å tenke på ting jeg ikke burde tenke på, og dette gjelder i enda større grad fordi jeg alltid setter på et musikkalbum på det såkalte anlegget mitt (TV'en og Chromecasten). Jeg har gjort yoga nesten hver dag, som er enda en kjærkommen aktivitet som tillater meg å fokusere utelukkende på det kroppen gjør og ikke på alt mulig annet. Jeg har skrevet noveller og hatt digitale tilbakemeldingsmøter med skrivevenner, jeg har sett flere filmer i uka, jeg har lest litt når jeg har hatt overskudd til det.

Og så kom altså den siste tida.

Jeg har nå vært permittert så lenge at Nav har begynt å kreve av meg at jeg søker fem jobber i uka. Jeg trudde det skulle være en håpløs prosess, for jeg veit jo at vi er ekstremt mange arbeidsledige som kniver om de samme jobbene nå, samtidig som jeg føler meg ganske udugelig og tenker med meg sjøl at jeg ikke har noen kvaliteter arbeidsgivere setter pris på. Og jeg husker jo hvor utrolig lang tid det tok før jeg fikk jobb da jeg først flytta til Oslo, og da var det ikke en pandemi på gang engang. Men så har det tvert imot vist seg å være overraskende fruktbart, og plutselig havna jeg i en situasjon der jeg hadde flere jobbintervjuer i uka. Plutselig hadde jeg også et jobbtilbud.

Problemet med hjernen min er at den takla denne omveltninga omtrent like dårlig som omveltninga jeg blei utsatt for i mars. Jeg har vært i en unntakstilstand så lenge nå at det faktisk har blitt den nye normalen, så en unntakstilstand fra unntakstilstanden stresser meg akkurat like mye som den opprinnelige unntakstilstanden. Her en dag prøvde jeg å havne på sjukehus fordi hjernen min trakk den logiske slutninga om at hvis jeg lå på sjukehus, trengte jeg jo ikke å gjøre noe så skummelt som å dra på jobbintervju og begynne i ny jobb. Underveis i prosessen klarte jeg å overbevise meg sjøl at at det er minst like skummelt, og mye mindre beleilig, å havne på sjukehus som å være på jobbintervju i en halvtime og jobbe to uker i ny jobb. Jeg sa til meg sjøl at jobben jeg har fått i utgangspunktet bare er et engasjement, så hvis den er helt forferdelig er det ingen som kan tvinge meg til å bli i den lenger enn de to ukene. 

Det betyr ikke at jeg ikke er livredd for å begynne i denne nye jobben nå på tirsdag. Å ikke la angsten ta overhånd er en aktiv jobb jeg må gjøre hver eneste dag. 

Og som om ikke dette var nok for den stakkars sjela mi å ta innover seg, fikk jeg tidligere denne uka omsider svar fra Oktober angående den nyeste romanen min. Jeg limer rett og slett tilbakemeldinga inn her:

Nå har jeg altså endelig fått lest romanen din, det har vært veldig fint, selv om jeg har et ganske delt inntrykk.

Den har noen klare kvaliteter, og noen kanskje like klare svakheter.

For det første elsker jeg tittelen, den må du spare på.

Jeg liker også at du skriver fra et mannlig jeg-perspektiv - og får det langt på vei så bra til – det er forbausende få som både tør og evner å skrive i et «annet» kjønn.

Jeg synes også du har et språk og en tone som fungerer effektivt og godt. Men den kanskje største styrken din, slik jeg opplever denne romanen, er det fortellemessige – du har god sans for tempo og flyt i beretningen (som jeg synes er mye tydeligere og bedre her enn sist jeg leste), og du fremstår for meg som en forteller i aller beste forstand. Med det rette stoffet og den rette historien, tro jeg du er i stand til å fortelle historier som få andre, historier med liv og intensitet. Dette er ikke bare noe jeg «sier», for på sitt beste har du et veldig godt grep om timing, skifter, scener og flyt i denne romanen, og det er ikke mange potensielle debutanter som får til det, det er min erfaring.

Så ligger det jo under her at jeg er usikker på om det er dette stoffet som skal gjøre deg til forfatter, til tross for de tydelige kvalitetene. Det som trekker ned for meg, er at romanen er såpass smalt anlagt – da tenker jeg på måten den er avgrenset på i tid og rom, som et slags kammerspill, en slice-of-life i Oslo og et mer bestemt forløp i Budapest, og handlingen i så stor grad en er avgrenset til det (lille) miljøet den viser fram. Ingenting galt med avgrensning i seg selv. Men denne typen fortetta roman legger et stort press på dybde, detaljering og erkjennelse hos personene, Tarjei, Øystein, ikke minst: jegfortelleren selv. Jeg finner ikke helt den substansen her.  

Jeg veit ikke om det er dette du skal skrive. Du får ta det som du vil, jeg kan ikke fri meg fra å tenke at du kunne fått så mye mer ut av kvalitetene dine i skrivinga om du ga deg i kast med en større fortelling, bredde fortellinga ut over lengre spenn i tid og ulike rom, men kanskje aller mest savner jeg en tydeligere og mindre avgrenset tematisk inngang. Jeg tror kanskje det å skrive om kunstneriske miljøer gir noen litt forutsigbare affekter, som legger en demper, i hvert fall for meg, på fortellingas kraft. Jeg kunne ha sagt: slipp fortelleren i deg løs. Det er nok det jeg har mest lyst til å si.

Og dette er jo alt i alt ei veldig fin tilbakemelding, samtidig som en del av meg blir litt frustrert. Om det forrige prosjektet mitt, Mjuke, svarte stjerner, fikk jeg jo høre at stoffet var for stort, historien for sprikende og at jeg hadde for mange baller i lufta. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet oppstod nettopp som en reaksjon på den tilbakemeldinga, der jeg tok til meg kritikken jeg fikk den gang og prøvde å gjøre det enklere for meg sjøl, avgrense tid og rom, skrive tettere. Og nå er det tydeligvis for avgrensa og tett. Det er jo tydeligvis en balansegang jeg ikke klarer å finne oppi alt dette, men det at jeg ikke ser den gjør meg litt motløs.

Når er det for tidlig å hive novellene mine i trynet på Oktober? Haha.

Som alltid finner jeg mye inspirasjon og trøst i musikk. Son Lux har nylig sluppet del to av en albumtrilogi, og denne singelen derfra blir vakrere og vakrere for hver gang jeg hører den:

Premiere på Black Box

Inspirasjon kommer og går, sånn vil det vel alltid være. For tida har jeg lite av den. Jeg veit ikke om det er ventinga på svar som gjør det eller om det ville vært sånn uansett, men jeg har ikke fått til å skrive på ei stund nå, i hvert fall ikke noe jeg har blitt fornøyd med. Jeg skriver noveller nå mens Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet uansett er i limbo, men det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er å komme i gang, og når man skriver ei novellesamling, må man komme i gang veldig mange flere ganger enn når man skriver en roman. Jeg har et knippe begynnelser liggende på lur i novellesamlingdokumentet som jeg i teorien kunne fortsatt på, men det jeg har skrevet så langt på dem fenger meg ikke. Noen ganger er en idé god i teorien, mens den praktiske gjennomføringa er det verre med. Jeg syns også ofte det er vanskelig å vite om jeg bør prøve å tvinge fram tekst, eller om jeg bør innse at jeg ikke kommer til å få skrevet noe akkurat nå og så heller lese eller se en film eller noe, i håp om at eksterne impulser kanskje kan få fart på tankeprosessen. 

Jeg skreiv førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet på så kort tid at jeg ikke rakk å få lyst til å dele utdrag fra den underveis i prosessen. Det er jo ikke en veldig lang roman, men den har likevel endt opp med å føles veldig viktig for meg, og med den tanken i bakhodet er det nesten litt urettferdig hvor lite jeg har latt dere lese av den i forhold til for eksempel novelleprosjektet eller Mjuke, svarte stjerner. Dette er et utdrag fra ganske tidlig i romanen, som også er noe av det nyeste jeg har skrevet på den, fordi jeg, etter tilbakemeldinga fra Anne, skreiv en ny begynnelse flere måneder etter at jeg hadde skrevet fram all handlinga som foregår i Budapest – og det er mesteparten av den.

Det var bare Tarjei på scena, Tarjei og en spotlight, han hadde på seg hvit skjorte og svart bukse, orda han sa var mine, men de var også hans egne, han gjorde dem til sine egne med hvert åndedrett og med hver minste nesten umerkelige forandring i stemmeleiet, jeg satt helt foran og kunne se ansiktet hans på en måte jeg aldri hadde sett noens ansikt før, jeg fikk med meg alle de subtile nyansene i mimikken hans, og teksten min var ikke lenger en tekst, den hadde blitt tredimensjonal, firedimensjonal, den hadde fått liv på en måte jeg ikke hadde kunnet se for meg på forhånd, den hadde forflytta seg ut av min bevissthet og over i Tarjei sin, og Tarjei forflytta den videre til alle i publikum, og i hvert eneste hode levde den nå og for alltid videre, i litt forskjellige utgaver, i hver eneste bevissthet var den litt annerledes, hun som satt til høyre for meg og han som satt til venstre for meg ville huske forskjellige ting når de gikk ut av salen, noen ville trekke på skuldrene og fortsette der de slapp, andre ville ta den med seg, gjemme den i underbevisstheten sin og drømme om den om natta, finne den fram igjen når de kanskje sjøl satt ved et skrivebord eller foran et piano eller stod på ei scene der de skapte noe som ville vært umulig å skape uten denne opplevelsen som Tarjei nå gjorde kjødelig for oss alle, noe som før var abstrakt blei nå en helt konkret ting ute i verden, ute av kontroll, et lite egg som jeg hadde lagt, som klekka til en liten fugl som Tarjei lærte å fly, og da Tarjei stirra ned i gulvet og sa de siste fire orda i monologen, «men jeg kan ikke», gikk noe i stykker inni meg samtidig som noe annet oppstod, og Tarjei bukka, Øystein kom ut på scena fra backstage og vinka meg ned til dem, jeg reiste meg fra setet mitt, klatra opp på scena og stod i glansen fra applausen flankert av Tarjei og Øystein og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med hva enn det var inni meg som prøvde å trenge seg ut, men jeg trur jeg bare smilte, smilte og bukka mens jeg klamra meg til skuespilleren og regissøren som hadde tatt de ville tankespranga mine på alvor og båret dem fram med en respekt jeg ikke engang visste at de fortjente.

   Og da vi seinere satt på Tamara og drakk prosecco, tok Øystein meg i armen, dro meg inntil seg så jeg kunne lukte alkoholånden hans og sa: «Du, jeg kjenner en inspisient nedi Ungarn som har massevis av kontakter i det sentraleuropeiske teatermiljøet.»

   Tarjei satt ved et annet bord, tilbakelent, snakka med alle som ville snakke med ham, jeg hadde ikke sett jenta fra profilbildet hans i kveld, jeg fikk meg ikke til å spørre om henne heller.

   «Hvis vi jobber litt fort, rekker vi søknadsfristen til Kulturrådet», fortsatte Øystein, jeg så på ham.

   «Søke om hva da, egentlig», sa jeg.

   «Om midler til å framføre den utenlands, kanskje til og med dra den med på turné», sa Øystein, «vent, da, jeg skal sende melding til László med én gang, jeg. Han kjenner masse folk.»

   «Jeg trur ikke den er bra nok til å rettferdiggjøre at staten skal betale for at vi reiser Europa rundt, altså», sa jeg.

   «Hallo, sov du i stad, eller?» Øystein stirra på meg, nesten morskt, «det var faen meg vakkert, ass. Var nummeret før jeg begynte å grine.»

   Øystein dro telefonen sin opp fra bukselomma, tasta på den, jeg smilte, drakk en ny slurk prosecco, tømte samtidig glasset, det var plass til så lite av gangen i disse glassa og proseccoen var såpass søt at jeg nesten ikke merka at jeg drakk den, Øystein kikka på meg i sidesynet sitt uten helt å ta øya fra telefonskjermen, uten et ord løfta han proseccoflaska fra bøtta med is på bordet og fylte opp glasset mitt på nytt, det hele med bare éi hand, den andre handa fortsatte å holde telefonen. 

   «Halla.»

   Jeg så opp, Tarjei hadde kommet bort til bordet vårt, smilte ned til meg, jeg hadde hatt lyst til å klemme ham helt siden jeg så ham på scena for noen timer siden, men det var en rar ting å gjøre sånn helt ut av det blå, var det ikke, vi var jo ikke så fulle heller.

   «Tarjei, my man!» utbrøyt Øystein ved siden av meg, han la telefonen fra seg på bordet, reiste seg og dro Tarjei inn i en voldsom klem, slo ham på ryggen til og med, Tarjei lo.

   «Jeg skulle egentlig bare se om dere hadde mer prosecco hos dere, flaska på bordet mitt er tom», sa Tarjei.

   «Men for satan, da, passer ikke Magnus på å fylle opp bøtta til Norges svar på Meryl Streep når han ikke har mer drikke igjen?» sa Øystein, «vent, da, så stikker jeg ned til baren og kjøper mer sjøl. Det er jo ikke meninga at du skal gå tørst i kveld heller.»

   Han gikk mot trappa ned til baren, Tarjei smøyg seg inn forbi bordet og satte seg på plassen til Øystein. 

   «Så du er Norges svar på Meryl Streep?» sa jeg, Tarjei lo.

   «Jeg er visst det», sa han.

   Jeg drakk en ny slurk av glasset mitt, Tarjei tømte resten av flaska over i sitt glass. 

   «Altså, du var så sykt bra i kveld», sa jeg, Tarjei smilte.

   «Og det er ikke bare noe jeg sier», sa jeg, «sånn helt seriøst. Jeg blei skikkelig rørt.»

   «Nå må du holde kjeft, ellers begynner jeg å rødme», sa Tarjei.

   «Men sånn helt på ordentlig», sa jeg, jeg skifta stilling, «jeg veit jeg har sagt det før, men denne teksten er så personlig for meg. Og det å se deg liksom bare… jeg veit ikke, leve deg inn i den på den måten du gjorde i stad, å se deg ta den på alvor og bare ta den opp i deg og la den leve gjennom deg, jeg veit ikke. Det var så sykt fint.»

   Tarjei smilte. «Takk. Men du ga meg jo også et veldig takknemlig materiale å jobbe med. Jeg var litt redd for at du ikke skulle bli fornøyd med tolkninga mi av den, den er jo en del av deg, liksom, jeg hadde litt prestasjonsangst i stad, det ville knust meg skikkelig om du ikke likte framføringa mi, men jeg følte jo at det gikk bra. Jeg trur du og jeg er på bølgelengde. Jeg trur du følte nesten det samme da du skreiv den som det jeg gjorde da jeg framførte den.»

   Øystein kom bort til bordet vårt, éi proseccoflaske i hver hand. Han plasserte dem foran oss, satte seg ned på hjørnet ved siden av Tarjei.

   «Hvor blir det av Ingrid i kveld, da?» spurte Øystein mens han åpna den ene proseccoen. 

   «Hun måtte jobbe seinvakt», sa Tarjei.

   «Og den seinvakta var det umulig for henne å bytte?» Øystein helte prosecco i alle de tre glassa på bordet, selv om verken Tarjei eller jeg var helt tomme ennå, før han satte flaska fra seg i bøtta.

   «Tydeligvis», sa Tarjei.

   «Så, Ingrid», sa jeg, jeg kremta, «det er hun som er på profilbildet ditt på Facebook, eller?»

   Tarjei nikka. «Hun er dama mi.»

   Jeg nikka, sugde på leppa mi.

   «Og du er stadig like singel?» Øystein nikka mot meg.

   «Jeg er vel det», sa jeg.

   «Kjekk kar som deg, a gitt», sa Øystein.

   «Syns du jeg er kjekk?» sa jeg.

   «Er du ikke det, da? Han er det, er han ikke?» Øystein så på Tarjei.

   «Kjekkere enn deg, i hvert fall», sa Tarjei, Øystein lo så det gjalla. 

   Jeg prøvde å ikke tenke på hvor lyst jeg hadde på en røyk, prøvde å huske på hvor kaldt det var ute, jeg tygde på innsida av kinnet mitt.

   «Lurer litt på om jeg skal begynne å tenke på hjemturen, jeg», sa Tarjei.

   «Men nå har vi jo fått mer prosecco», sa jeg.

   «Trur du ikke at du og Øystein fint klarer å ta dere av den uten meg, da?» sa han, han reiste seg, jeg gjorde plass, likevel snubla han nesten i meg da han prøvde å komme seg forbi, han tok seg for mot skuldra mi.

   «Sorry», mumla han.

   «Det var ikke vondt», sa jeg.

   Tarjei vinka til oss før jeg så ham forsvinne ned trappa, jeg drakk en ny slurk prosecco.

   «Det var vel blåst i dag, ass», hørte jeg Øystein si ved siden av meg, «jævlig vel blåst.»

   «Ja», sa jeg, jeg fikla med glasset mitt, kremta, så på Øystein, «kjenner du hun her Ingrid godt, eller?»

   Øystein trakk på skuldrene. «Egentlig ikke. Hører noen rykter om at hun er litt sånn… ja. Litt sånn vriompeis, men jeg kjenner henne som sagt egentlig ikke.»

   «Åssen da, vriompeis?»

   Øystein trakk på skuldrene igjen. «Syns bare alltid det virker som at Tarjei er litt i overkant både ettergivende og tilgivende med henne. Hun dukka jo ikke opp i kveld, men Tarjei ville sluppet alt han hadde i hendene for å være der hvis det var hun som hadde hatt en premiere, liksom.»

   «Syns du hun er pen?» spurte jeg.

   «Altså, nå er hun jo dama til Tarjei, da, på en måte», sa Øystein, «men jo da. I’d tap that.»

   Jeg tømte resten av innholdet i glasset mitt, og det føltes liksom så feil å gå mens det fortsatt var drikke tilgjengelig, men jeg så meg rundt i lokalet og det var ingenting jeg hadde lyst til, ingenting bortsett fra å røyke, jeg så på Øystein, «du har vel ikke tilfeldigvis røyk på deg?»

   «Nei, men jeg har snus», sa han.

   «Ellers takk», sa jeg, og jeg reiste meg, hadde egentlig bare tenkt å gå på do, men på vei tilbake igjen bydde tanken på å gå opp trappa og sette meg sammen med Øystein og alle teaterfolka jeg knapt hadde snakka med meg så fullstendig imot at jeg gikk ut døra isteden, og da jeg gikk nedover mot sentrum langs trikkeskinnene kom jeg på at jeg hadde glemt jakka mi, men det var ingenting jeg hadde mindre lyst til å gjøre enn å gå tilbake og hente den, til tross for at det var satans kaldt, så jeg blei bare stående lent inntil husveggen ved Deli de Luca mens jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde merka noe før nå, hvordan hadde jeg blitt så nummen, hvorfor følte jeg ingenting lenger, hvorfor dansa jeg ikke på bordet og strødde konfetti rundt meg når monologen som betydde så mye for meg hadde hatt premiere for fullsatt sal på Black Box for bare noen timer siden, på den andre sida av veien for meg stod en fyr og snakka i telefonen, hvorfor følte jeg det samme når jeg fantaserte om å knivstikke ham som når jeg fantaserte om å knulle ham.

   Det vibrerte i lomma mi, jeg dro opp telefonen min.

   «Er det du som står uten jakke utafor Deli?» stod det i meldinga fra Tarjei, jeg så rundt meg, men han var ingen steder å se, jeg stirra inn i skjermen og prøvde å komme på noe å svare da jeg hørte skritt komme mot meg.

   «Hei», sa Tarjei, jeg så opp, han hadde en parkas bretta over armen, han kom helt bort, rakte den til meg, jeg tok den på meg.

   «Oi, den var skikkelig varm», sa jeg.

   «Ja, den har hengt i gangen rett over varmeovnen. Hva i helvete er det du driver med?» sa Tarjei.

   «Jeg veit ikke helt. Åssen visste du at jeg var… eller åssen var det du så meg?»

   «Jeg bor rett der borte», sa Tarjei og pekte, «andre vinduet der i tredje etasje er leiligheten min. Jeg så deg fra stua.»

   Jeg dro glidelåsen helt opp, dytta nesa innunder jakka, snuste inn lukta av leiligheten til Tarjei.

   «Du, går det bra med deg, eller? Skal jeg ringe en taxi til deg eller noe?» sa Tarjei.

   «Nei, det er altfor dyrt. Jeg bare glemte jakka mi på Tamara, det er ikke noe stress. Øystein tar den sikkert med seg», sa jeg.

   «Du virker ikke så full, egentlig», sa Tarjei.

   «Nei, jeg skulle ønske jeg var litt fullere», sa jeg, Tarjei smilte skeivt. 

   «Så», Tarjei vippa fram og tilbake på føttene, «du kommer deg hjem, eller?»

   «Jada. Vil du ha tilbake jakka di?»

   «Nei, herregud, det var jo for å unngå at du fryser i hjel at jeg ga den til deg», sa han, «ha den på deg hele veien hjem. Jeg kan få den igjen neste gang vi møtes.»

   «Takk», sa jeg.

   «Skulle da bare mangle. Ta vare på deg sjøl, da.» Tarjei smilte skeivt igjen, gikk noen skritt baklengs og vinka som han hadde gjort første gangen vi møttes, før han snudde seg og gikk tilbake den veien han hadde kommet, jeg så ham låse opp porten og forsvinne inn i bygningen. Jeg begynte å gå nedover mot sentrum igjen, kjente skjelettet mitt gradvis tine inne i den knelange jakka, jeg tok tak i glidelåsen med leppene, sugde på den mens jeg gikk.

Videre

Jeg veit det er lenge siden sist, men dagene sklir over i hverandre for meg. Med det sagt: jeg har klart å finne en slags rutine i hverdagen. Jeg ser mye film, skriver litt nesten hver dag, gjør yoga nesten hver dag, og de gangene jeg verken skriver eller gjør yoga går jeg som regel en tur. Nå har det nesten blitt sånn at jeg ikke skjønner åssen jeg fikk tid til noe som helst da jeg fortsatt var i jobb, og jeg jobba ikke heltid engang. Jeg har til og med lest en del i det siste, godt hjulpet av yoga-spillelista mi på Spotify. Jeg har slitt med konsentrasjonsvansker siden jeg var liten, noe som er hovedgrunnen til at jeg leser så lite som jeg gjør, men jeg har funnet ut at hvis jeg hører på dronete musikk med lite utvikling ganske høyt på headset, klarer jeg å finne et slags fokus også hvis jeg leser på offentlige steder.

Etter mye angst og stress har jeg endelig sendt inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag. I første omgang har jeg sendt det til Oktober, fordi det er yndlingsforlaget mitt, og så skal jeg heller prøve de andre forlaga om det ikke går noen vei der. Det er så skummelt at jeg holder på å dø, men jeg lovte meg sjøl at det var dette jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på tredjeåret i Tromsø – og det gjorde jeg jo ikke. Selv om det blir tidenes nederlag om jeg blir refusert, har jeg jo innsett at jeg i teorien ikke har noen ting å tape fordi jeg nå har nådd det punktet hvor jeg ikke kommer noe videre med prosjektet på egen hånd. For noen år siden ville jeg syntes det var ubehagelig å snakke om at jeg har sendt inn tekst til forlag, sånn i tilfelle det ikke blei noen utgivelse, men det er ingen skam i å bli refusert, og jeg syns det uansett er en ukultur i sosiale medier å bare dele positive opplevelser. Nå er jo ikke jeg akkurat noen influencer som mange ser opp til, og det skal vel også sies at godt over halvparten av blogginnlegga mine er relativt sutrete likevel, men jeg trur også det er sånn at det er mer spennende å kunne følge en prosess enn å bare få vite resultatene. Jeg veit ikke helt hvor spennende bloggen min er i utgangspunktet, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen. 

Men dere, dette er jo den forferdelige sannheten om skriving: det er jo nesten like ille om det blir gitt ut som om det ikke blir det. Eller, "ille" er kanskje ikke det riktige ordet. Kanskje "skremmende" er bedre? Denne romanen er jo langt fra å være noen sjølbiografi, men det er likevel stoff som har kommet fra meg, og det er utvilsomt det mørkeste av prosjekta mine. På forfatterstudiet i Tromsø snakka vi om at lesere som kjenner forfatterne har en tendens til å lese alt forfatterne skriver som om det var basert på virkelige hendelser uansett om det er tilfellet eller ikke, ikke minst fordi folk flest er veldig sjølopptatte og har veldig lyst til å se en fiksjonalisert versjon av seg sjøl i bøker skrevet av folk de kjenner. Går man ut fra at hovedpersonen i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er en eller annen versjon av meg sjøl, setter ikke akkurat det meg i noe godt lys. Og det verste av alt er jo at det ikke er så veldig vanskelig å argumentere for at han nettopp er en eller annen versjon av meg sjøl, nettopp fordi han har jo sprunget ut av min bevissthet. Uansett hva det er jeg skriver, tar jeg utgangspunkt i mine egne tanker og erfaringer, for hva ellers skulle jeg tatt utgangspunkt i. De fleste som leser denne bloggen er jo kunstinteresserte mennesker som skjønner at man kan skape ubehagelig kunst uten nødvendigvis å være spesielt ond sjøl, men av erfaring og observasjon er det massevis av folk som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet, eller som leser bøker som er veldig annerledes fra det en sjøl skriver, som syns det er stas å lese akkurat denne boka fordi den er skrevet av noen de kjenner. Jeg blir rett og slett litt ukomfortabel når folk jeg kjenner utafor skrive- og kunstsammenheng sier at de er nødt til å lese boka mi når den kommer ut; jeg må jo bare ta det som et kompliment, men ofte tenker jeg at det er ganske mange folk jeg kjenner som jeg egentlig ikke vil at skal lese denne (eventuelle) boka i det hele tatt… rett og slett fordi jeg er redd de ikke skal forstå at selv om hovedpersonen min har noen likhetstrekk med meg, betyr ikke det at alt han tenker og gjør er ting som jeg tenker og gjør.

Jeg minnes en av yndlingsepisodene mine av Girls som, til tross for all sin komikk og harselering med *kremt* visse typer folk, tross alt hadde et godt poeng:

Det meste av angsten min kan spores tilbake til dette

Jeg har nevnt tidligere på denne bloggen at når skrivinga mi står fast, står jeg fast generelt òg, for skriving er så ekstremt viktig for meg og så tett bundet til livet mitt. Hvis jeg ikke får skrevet har jeg det ikke bra. Det høres så teit ut, men det er på sett og vis nesten like viktig for meg som mat og luft. I disse His Dark Materials-tider; skriving er min dæmon.

Og jeg har altså ikke skrevet siden i sommer. Det er faktisk helt jævlig. Og fordi jeg liker å skylde på alle andre enn meg sjøl, så trur jeg noe av grunnen til det er at jeg fortsatt venter på svar fra en tidligere lærer.

Så altså. Alltid like fantastiske Anne har allerede gitt meg ei grundig lesning av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg har tatt til meg hennes tilbakemeldinger så godt som jeg syns jeg får til og jobba fram et andreutkast. Anne hadde ikke muligheten til å lese det på nytt etter at jeg skreiv det om – noe jeg for all del forstår SÅ SINNSSYKT GODT, for hun gjør jo dette her helt frivillig og det tar tid og ressurser og jeg skjønner egentlig ikke at hun gadd og orka å lese det første gangen heller, men hun er nå en gang en superhelt – så jeg spurte en annen tidligere lærer om han kunne lese. Han skreiv at han var usikker på om han fikk tid, men at jeg skulle sende, så skulle han se hva han fikk til. Og i sommer sendte jeg ham altså det jeg hadde, og jeg venter fortsatt på svar. I mellomtida har jeg snakka med en av mine nyeste venner, Lina, som driver med utrolig mange spennende kreative prosjekter, og som har ganske mye mer erfaring med scenekunst (som er det hovedpersonene i romanen jobber med) enn det jeg har, og jeg har skrevet om teksten for tredje gang med hennes kommentarer og innspill både i bakhodet og i margen. Sendte en liten notis til læreren min om at jeg hadde gjort noen endringer, så om han fortsatt ville lese, kunne jeg sende ham den nye versjonen. Dette var i høst, og jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra ham.

Og jeg har jo ikke lyst til å mase, for disse folka er jo etablerte forfattere som for det første velger å gi meg kunnskapen sin og blikket sitt GRATIS når den "vanlige" måten å gjøre dette på er å betale flere tusen for å delta på skrivekurs – og sånn bør det jo for så vidt også være, for ingenting er mer irriterende enn når man som kreativ utøver blir bedt om å gi av seg sjøl og fagfeltet sitt gratis. For det andre er jeg veldig klar over at disse forfatterne lever langt travlere liv enn meg og har cirka ti tusen bedre ting å finne på enn å lese tekster fra tidligere elever, og det er jo ikke det at jeg på noen måte trur eller forventer at det jeg skriver er så jævla viktig for omverdenen at jeg bør prioriteres framfor noe annet, det er bare det at det er jo faktisk så jævla viktig for meg. Noe som er en bagatell i form av "jaja, jeg glemte visst å svare på den mailen" for noen, betyr skrivesperre i månedsvis for meg. Og la meg også presisere at det er helt i orden for meg om man ikke har tid eller mulighet eller lyst til å lese, men da hadde det vært alle tiders med en liten beskjed om at dét er tilfellet sånn at jeg kan komme meg videre i livet og kanskje heller vurdere andre alternativ, for eksempel å sende det til noen andre eller – jesus kristus – sende det inn til et forlag.

Og apropos det: jeg er så redd for å sende det inn til et forlag. Jeg veit jeg har snakka om det før, at fordi dette nyeste romanprosjektet mitt er det jeg har skrevet som jeg har aller størst tru på, føles det som så uendelig mye står på spill ved å sende det fra seg. For om ikke dette er godt nok for utgivelse, åssen kan jeg da noen gang skrive noe som er bedre? Særlig uten hjelp fra for eksempel en redaktør? Og jeg har jo gått så mye på skriveskole nå at det bør holde snart, bør det ikke? Og kanskje er egentlig dette prosjektet godt nok til å gis ut, men hva om jeg sender det fra meg prematurt og får nei, og så ville jeg kanskje kunnet få ja om jeg bare hadde vært litt mer tålmodig? Jeg blei litt skremt da jeg en gang blei bedt av en redaktør om å sende manuset til ham for en, som han kalte det, "uforpliktende samtale", og det jeg fikk tilbake var ei seriøs vurdering med konsulentuttalelse og det hele. Som jeg for all del satte pris på, altså, men jeg hadde liksom regna med at en "uforpliktende samtale" var litt mindre formell enn som så. Jeg har jo beslutningsvegring så det gjaller, men jeg trur det jeg ønsker meg er en kvalifisert hjerne som kan fortelle meg om romanen min er klar til å sendes til et forlag eller ikke.

Så er det dette, da. Forfatterstudiet i Tromsø blir landets første skrivestudium med et tredje år. Jeg har selvfølgelig tenkt å søke, og ja, jeg kommer til å bli helt knust om jeg ikke kommer inn. Men hva om jeg kommer inn? Er det ikke da bedre å vente med å sende fra meg et manus jeg er usikker på til etter at jeg har jobba med det gjennom et helt studieår til? Eller må jeg gjøre noe med dette manuset så fort som mulig, fordi jeg er drittlei av å stirre i veggen dag ut og dag inn fordi jeg ikke får til å skrive så lenge Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er i limbo?

Ingen av disse spørsmåla er retoriske, forresten. Har du gjort deg opp noen tanker som helst under lesinga av dette blogginnlegget? I så fall: SNAKK TIL MEG. Jeg trenger en rådgiver, ass. Nå som jeg ikke går forfatterstudiet lenger, har jeg liksom ingen å snakke om skriverelaterte ting med i umiddelbar nærhet til enhver tid. Hva bør jeg gjøre? Sende manuset til et forlag? Avvente og se om jeg kommer inn på forfatterstudium 3 først? Gi opp? Rømme fra leiligheten min og bli med i et omreisende sirkus? HJELP???

Prosess

Min mentor/superhelt/ekstramamma Anne har lest Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (jeg har virkelig ikke gjort det enkelt for meg sjøl med tanke på den tittelen, altså), og jeg er nå offisielt i gang med redigeringsprosessen.

Og dere, Anne er en så utrolig god leser. Hun ser med én gang hva tekstene mine handler om til og med når jeg ikke ser det sjøl – kanskje spesielt når jeg ikke ser det sjøl – og uansett hvor mye det er ved tekstene mine som ikke fungerer, klarer hun alltid å gi meg utrolig lyst til å jobbe videre med dem sånn at det til slutt ender opp med å fungere.

Hvorfor blir jeg forresten så utrolig glad når folk kaller tekstene mine for ubehagelige? Altså, jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive noen feel-good-roman, og det er jo ikke noen hemmelighet at de forfatterskapa jeg sjøl setter aller mest pris på, er de som gjør meg fysisk og psykisk uvel (hei hei, Sæterbakken og Leikvoll!), men det er som om en liten stemme bakerst i hodet mitt sier til meg at det ikke er greit å sette mer pris på "jeg fikk lyst til å kaste opp" enn "du skriver så vakkert at jeg begynte å gråte."

Uansett...

Dette er noe jeg syns er ganske interessant:

Var det én ting jeg fikk høre igjen og igjen i tilbakemeldingene mine på Mjuke, svarte stjerner, så var det at det var på sitt beste når jeg fjerna den indre tankestrømmen og lot teksten stå igjen så rein og observerende som mulig. Og det var jo nettopp dette jeg ville teste ut med denne romanen òg: klarer jeg å løsrive meg fra den indre monologen og skrive en hel roman der så godt som alt foregår på overflaten, mer som en film enn som litteratur? Jeg merka at dette sklei litt ut etter hvert som jeg skreiv, jeg henfalt tidvis til en stream of consciousness-aktig skrivestil, og jeg tenkte med meg sjøl at "nå blir det dårligere", men så er det tydeligvis likevel her jeg er best. Det er vel noe med balansegangen. Men likevel: det er jo fint å vite at den indre monologen som faktisk fins i denne romanen fungerer, for det faller veldig naturlig for meg å skrive sånn. Hey, hvorfor ikke gi dere et eksempel i form av et utdrag fra Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet der jeg koser meg skikkelig med nettopp indre monolog. Jeg har jo ikke delt så mange utdrag fra denne romanen med dere uansett, mener jeg:



De lilla og blå lysa kretser rundt Tarjei som et psykedelisk kaleidoskop. Noen ganger skjelver stemmen hans, noen ganger roper den. Orda han sier er mine, eller mine og oversetteren sine, han uttaler dem som om han mener dem, som om de er hans egne, og som om dette er første gangen han sier dem. Publikum stirrer på ham, og jeg stirrer på publikum som stirrer på ham; ei jente i nærheten av der hvor jeg sitter gråter, bare så vidt, men likevel: det renner langsomme tårer ned langs kinna hennes, og hun gjør ikke noe for å hindre dem. Ei annen jente smiler, hun har smilt gjennom nesten hele forestillinga, hun er blant de som ler oftest òg. Øystein sitter ved siden av meg, framoverlent, hyperfokusert, han beveger leppene som om han hvisker uhørlige instruksjoner til Tarjei. Og hvem veit hva Tarjei stirrer på der han fester blikket sitt på et punkt over hodene til publikum med et ansiktsuttrykk jeg bare har sett hos ham tidligere, ”but I can no longer see it” sier han, bassen fra PA-anlegget durer i brystet mitt, jeg begynner å tenke på strengteorien, på at universet er bygd opp av ørsmå, sammenkveila dimensjoner som vibrerer i hver sin unike frekvens, alt er på sett og vis musikk, er det ikke, energi og materie er tonene av universets symfoniorkester, kvanter som springer fra én tilstand til en annen fortere enn lysets hastighet, Tarjei på scena innerst i rommet, det lilla og blå lyset får det til å se ut som at han svever et sted i ei stjernetåke, jeg som sitter på bakerste rad og følger hver eneste bevegelse han gjør.
   Tarjei stirrer ned i gulvet.
   ”But I can’t”, sier han, og alt lys forsvinner, det er et mørke som oppleves enda mer altoppslukende enn bare et fravær av lys, jeg tenker at vi har blitt svelga av et svart hull, også lufta føles komprimert, som om den blir tvunget stadig tettere sammen av en nærliggende singularitet som er så tung at ikke engang lys kan unnslippe, fysikkens lover bryter sammen, hvilke nye elementer vil oppstå når grunnstoffenes atomer tvinges til å fusjonere under trykket, og lyset kommer på igjen, det vanlige lyset, en spotlight der framme, det svarte hullet er et galleri igjen, og Tarjei er bare et menneske, han bukker der framme, publikum klapper og han tar imot, noen rader foran meg reiser folk seg, og Tarjei stiller seg opp på tå, prøver å kikke over og forbi hodene, han gestikulerer til Øystein og meg, og Øystein ser på meg, smiler, drar meg i armen, sammen går vi opp forbi radene med mennesker, jeg blir dratt med ut i flombelysninga, et varmt og lyst punkt, og jeg kan ikke lenger se alle menneskene, bare høre dem, Øystein og jeg står på hver vår side av Tarjei, vi har armene rundt hverandre og vi bukker samtidig, en gang til, enda en gang, før alt lyset skrus på, de som ikke har reist seg allerede reiser seg, summinga av hundre stemmer gjenopptas, og på scena som ikke er ei scene blir Tarjei, Øystein og jeg stående og se på hverandre og glise.

Og så er det dette, da:

Så... jeg har begynt å skrive en ny begynnelse. Tanken med denne romanen var jo i utgangspunktet at jeg ville ha dem i Budapest i ei uke der hva som hadde skjedd før og hva som kom til å skje etterpå ikke var viktig og jeg ville ikke vite mer om disse karakterene enn akkurat hva jeg oppdaga om dem i løpet av denne uka, men det er kanskje sånne ting som ga mer mening for meg som skriver enn for den som leser. Jeg syns det er fryktelig vanskelig å lese tekster jeg har skrevet med et utenfrablikk og se hva som kommer tydelig fram og hva som bare skaper forvirring... sjøl har jeg jo uansett all kunnskapen i verden om materialet, så å klare balansegangen mellom over- og underforklaring kan være ganske utfordrende.

Så altså: en ny begynnelse. Foreløpig har jeg to sider på den nye begynnelsen. Jeg veit ikke hvor lang denne nye begynnelsen blir, men jeg trur den har plass til å bli forholdsvis lang. Førsteutkastet jeg sendte til Anne var på 109 sider, noe som gjorde dette til den korteste romanen jeg noen gang har skrevet, så en unnskyldning til å faktisk skrive lengre setter jeg stor pris på, jeg elsker jo tross alt å skrive langt. Den nye begynnelsen er foreløpig skrevet i preteritum, foregår i Oslo, og tar for seg det første møtet mellom jeg-et, Tarjei og Øystein, og hva som leder opp til kunstprosjektet de jobber med i Budapest. Blir det rett og slett en del 1: Oslo og en del 2: Budapest? Ikke umulig. Og siden det ikke engang er lenge siden jeg begynte å jobbe med dette prosjektet, er jeg jo faktisk ikke lei av det i det hele tatt, noe som dessverre ofte er tilfellet når jeg skal prøve å omskrive prosjekter. Tvert imot hadde jeg det skikkelig gøy med å skrive disse to sidene i går før jeg dro ut, såpass gøy at jeg vurderte å melde avbud i siste liten til festen jeg var invitert til for å kunne fortsette å skrive, men jeg endte visst opp med å dra. Heldigvis gikk ikke skrivelysten over av den grunn, og jeg er kjempeklar til å fortsette så snart dette blogginnlegget er publisert.

Anne er best:

Ja, dere, vil dere lese den nye begynnelsen min, eller? Ha i bakhodet at dette blei skrevet i går og er fryktelig upolert. Kanskje ender romanen opp med å ikke begynne sånn i det hele tatt, men vi får se:



Det hadde nettopp blitt slutt mellom min daværende kjæreste og meg og jeg ville egentlig bare ut på byen for å få meg et ligg, så jeg sa ja da den gamle vennegjengen min fra folkehøyskolen foreslo en reunion. Det var kanskje sju eller åtte år siden sist jeg hadde sett dem, så jeg kom dit tidlig for å ta et par glass vin aleine først for å være sikker på å ha noe å si til dem. Jeg hadde vært den eneste gutten i klassen på teaterlinja, og som om ikke dét var nok fant jeg i løpet av skoleåret ut at jeg hata å stå på ei scene, jeg likte bedre å være i bakgrunnen, skrive og regissere, så de vennene jeg endte opp med å få, var stort sett folk fra mer introverte linjer: tegnelinja, fotolinja, skrivelinja. 
   De andre dukka opp mens jeg var på mitt tredje glass. De hadde fått samboere, et par av dem var forlova, de hadde fått faste jobber, til og med barn.
   ”Og du, da?” De så på meg.
   ”Jeg er frilanser”, sa jeg, drakk opp vinen min og gikk.
   Jeg rusla småbrisen nedover Akersgata da jeg gikk forbi Teaterkjeller’n. Det stod et skilt utafor døra, ”ÅPEN SCENE”, og jeg ville drikke mer, men slippe å snakke med noen, så jeg gikk ned trappene, bestilte et glass vin i baren og satte meg i en av sofabåsene bakerst.
   Det var ikke egentlig sjølve monologen Tarjei framførte som gjorde så innmari inntrykk, teksten i seg sjøl var ganske banal, men det var sjølve framføringa hans. Så mange skuespillere overspiller, til og med de som regnes blant landets beste, skuespillerne med sine overdrevne uttalelser av alle ord og voldsomme fakter var grunnen til at jeg nesten aldri dro på institusjonsteatre, og så er det selvfølgelig de som er i motsatt ende av skalaen òg, litt som meg på folkehøyskolen, ”snakk høyere!” ropte læreren til meg fra salen og det eneste jeg ville var å forte meg ned fra scena og ut av klasserommet for å ta meg en røyk, men Tarjei hadde den perfekte balansen, det kom så naturlig for ham, jeg glemte nesten at han bare var et bindeledd, han hviska ut sin egen eksistens på best tenkelige måte, det var som om orda han sa blei frakta direkte inn i hjernen min uten å være innom kroppen hans først, jeg klarte ikke å la være å klappe da han gikk av scena, jeg var på mitt femte glass vin nå og reiste meg fra plassen min, konferansieren stilte seg i spotlighten, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva for slags drittstand-up eller slampoesi eller middelmådig performance hun introduserte, jeg bevegde meg gjennom lokalet med albuene først helt til jeg klarte å finne Tarjei, han stod og snakka med en annen mann, en røslig kar med skjegg og flannelskjorte, han var et hode høyere enn Tarjei og lente seg nesten over ham mens han snakka.
   ”Hei, det var sinnssykt bra”, sa jeg midt i samtalen deres, de så på meg.
   ”Hold kjeft, for faen, ser du ikke at det skjer noe på scena?” sa den skjeggete fyren, og jeg blei stående lent inntil veggen sammen med de to helt til det ikke var flere påmeldte igjen og lysa i salen og musikken kom på igjen. 

Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Humørsvigningene mine som begynte for cirka to måneder siden fortsetter å herje med hjernen min, og det begynner å bli skikkelig slitsomt og faktisk vanskelig å fungere i hverdagen. Jeg sover nesten ikke, spiser nesten ikke, klarer ikke å sitte stille, klarer ikke å la være å tenke, klarer ikke å holde fokus, så den kreative minieksplosjonen jeg snakka om i innlegget fra februar har gitt seg. Trur jeg. Eller, det vil si, jeg skreiv ei dritrar novelle i går der jeg gjorde noen grep jeg har prøvd ut i en roman tidligere, men som jeg den gangen ikke fikk til å funke. Jeg veit ennå ikke hva jeg syns om den, men det gjorde godt å skrive den. Jeg prøver å roe meg ned ved å gå turer, men det gir bare midlertidig lindring. Kanskje jeg bare er nødt til å henge meg opp etter kroker igjen.

Oh, og The Destroyer, det nye albumet til TR/ST, er endelig her. Poorly Coward er så mmmmmmmperfekt.

Har lyst til å dele litt tekst med dere. Førstutkastet jeg fullførte for en måneds tid siden har fått arbeidstittelen Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Hele dette prosjektet var egentlig mest ment som et eksperiment for å se om jeg klarte å reindyrke en minimalistisk, antydende stil. I all oppriktighet trur jeg at jeg har fått det til å funke sånn mer eller mindre, ass.



Om Tarjei våkner av vekkeklokka mi, viser han det ikke. Jeg skrur den av, ruller over på ryggen og stirrer i taket, det er antydning til fuktskader der oppe. Tarjei puster tungt med munnen åpen ved siden av meg, han ligger i en forvridd stilling med den ene armen under puta og det ene beinet dratt opp til brystet, dyna har han dytta over på min side. Han har bare på seg bokser, men når jeg veldig forsiktig legger handa mi på kinnet hans, er han overraskende varm.
   Jeg står opp, hodet dunker litt etter vinen i går. Jeg går inn på kjøkkenet, åpner skapdørene etter tur. De er nesten tomme, bare noen gamle pakker med kjeks og pasta. Jeg kikker på emballasjen, det meste gikk ut på dato for flere år siden. Jeg finner ikke noe som kan minne om smertestillende, men i det borterste skapet finner jeg ei tilsynelatende uåpna flaske pálinka. Jeg tar fram et kjøkkenglass og heller oppi en passende shot. Jeg lener hodet bakover og drikker, skjærer en grimase og setter flaska tilbake inn i skapet.
   Badet har ingen lås eller nøkkel. Det har heller ingen varmeovn eller varmelampe eller varmekabler, linoleumsgulvet er kaldt under de nakne føttene mine. Jeg drar t-skjorta over hodet, drar av meg bokseren, huden på armene mine nupper seg. Jeg tenker at jeg burde hatt sandaler idet jeg trår inn i dusjen. Jeg nøler noen sekunder før jeg skrur på vannet, strålen er tynn og kald, jeg krymper meg instinktivt idet den treffer meg. Knærne mine er bøyd, armene mine er tett inntil overkroppen, men vannstrålen blir verken noe særlig varmere eller sterkere. Jeg bøyer meg ned og plukker opp såpeflaska Tarjei har plassert her inne, det er en kombinert hår- og kroppsvask, den lukter gymgarderobe og joggesko, jeg lener hodet bakover for å vaske den ut av håret idet døra går opp og jeg snur meg automatisk vekk, kryper liksom sammen i hjørnet av dusjen, svelger, holder pusten. Lyden av dosetet som blir slått opp, en pissestråle som treffer vann.
   ”Dårlig trykk i den dusjen der”, sier Tarjei mens han fortsatt pisser.
   ”Ja”, sier jeg, stemmen min høres fremmed ut i det kalde baderommet.
   ”Sovet godt?” sier han og drar opp, jeg hører ham gå over gulvet og så vaske hender.
   ”Ja. Du?” sier jeg, jeg har fortsatt sjampo i håret, noe av den renner nedover ansiktet mitt i ei stripe og inn i munnen, jeg prøver å spytte diskret ut. 
   ”Ja, faktisk, jeg hadde egentlig ikke regna med det, men jeg var vel så sliten i går at jeg bare slokna”, sier han, jeg hører ham skru av springen igjen.
   ”Jeg setter på kaffe, jeg”, sier han, ”eller nei, du drikker vel ikke kaffe, du. Det var sånn det var.”
   Jeg sier ikke noe, jeg kjenner kroppen min skjelve i det kalde vannet. Tarjei lukker ikke baderomsdøra ordentlig etter seg, den står på gløtt og jeg hører ham nynne på vei til kjøkkenet.

Å skrive ferdig et førsteutkast

For cirka en måned siden begynte jeg å skrive på et nytt romanprosjekt. Mandag kveld skreiv jeg det "ferdig." Det vil si, jeg skreiv gjennom det som er hele historien. Det er en rar følelse, men også litt gøy fordi jeg faktisk har skrevet et førsteutkast til en roman på en måned. Jeg kan være ganske produktiv hvis jeg vil.

Problemet er jo at det er nå alvoret begynner. Sjølve det å skrive elsker jeg jo, men alt det som kommer etterpå er skummelt og forferdelig og kjedelig. Aller først må jeg lese gjennom det sjøl; planen er å gjøre det denne helga. Deretter må noen andre lese det. Og så... etter så mye flikking og gjennomskriving jeg syns jeg får til... så antar jeg at en forlagsredaktør er nødt til å lese det. Jeg blir kvalm bare ved tanken.

Med det sagt: jeg trur dette er det jeg har skrevet så langt som er mest sannsynlig at en forlagsredaktør vil kunne plukke opp og se et potensiale i. Det er på sitt vis "moderne" i den forstand at det ligner mer på typiske debutromaner nå til dags enn det de andre prosjekta mine gjør; det er kort, minimalistisk, ikke overambisiøst. Det er lettere å jobbe med på grunn av den beskjedne lengden og fordi det egentlig bare er én ting som skjer, det er ikke så mye bakgrunnsstøy. Jeg har tatt kommentarene jeg har fått i løpet av forfatterstudiet i Tromsø og i konsulentuttalelsen og virkelig brukt dem; ikke så mye til å skrive om Mjuke, svarte stjerner, men til å skape noe nytt i form av dette. Og jeg tenker som så at bare man har fått en redaktør, så er mye gjort, for da kan man også få hjelp til å peile inn de virkelig store og rotete prosjekta sine på rett kjøl. Av alt det jeg har skrevet, er dette det jeg trur er den mest sannsynlige inngangsbilletten min til ei forlagskontrakt.

Så hva om også dette blir avvist? I hodet mitt kan det fort komme til å bety at jeg aldri kommer til å få utgitt noe som helst. Om ikke dette går, hva skal da gå, liksom. Jeg prøver å trøste meg med noe Anne Oterholm sa i Tromsø en gang, om at alle som er gode nok til å komme inn på forfatterstudiet, er gode nok til å få utgitt bøker; det eneste som egentlig skiller de som utgir bøker fra de som ikke utgir bøker, er at førstnevnte ikke gir opp. Og på slippfesten til Runa sa Morten Wintervold til meg at av hele kullet 2014 – 2016, var jeg den han hadde mest trua på at ikke kom til å gi opp.

Man må jo bare kjøre på, må man ikke. Selv om det er dritskummelt, mener jeg.

Jeg lever fortsatt

Det går egentlig ikke an for meg å skrive et nytt blogginnlegg nå uten å nevne hvor sinnssykt lenge siden sist det er. Jeg beklager. Jeg føler jeg sier noe om hvor sliten jeg er og hvor mye jobb det er i forhold til alt annet annenhver gang jeg er innom her, men det er like sant nå som alltid, og jeg sover nesten ikke og jeg har vondt i hodet oftere enn jeg ikke har det og jeg er så jævla forbanna lei av alt i hele verden, og dermed kommer blogginga i ikke bare andre rekke, men sikkert femte eller sjette rekke. Men her er jeg altså. Jeg kan ikke love at det ikke blir like lenge til neste gang.

For noen dager siden fikk jeg en mail fra Filmskolen om at jeg ikke kom inn. Jeg er skikkelig, skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg hadde regna med å komme inn, men fordi jeg – helt ærlig – hadde regna med å komme til intervju som jeg har gjort de to andre gangene jeg har søkt der. Denne gangen kom jeg ikke til andre runde av opptaksprøvene engang. Jeg syns jo søknaden min i år har vært den beste av de tre søknadene jeg har sendt til dem i løpet av livet, så jeg syns i all oppriktighet det er ganske rart. Men: det litt snodige med denne typen beskjeder, er effekten de har på meg. For jeg blir egentlig ikke så mye nedslått og trist som jeg blir full av følelser. De siste dagene har jeg gått gjennom noen sinnssyke humørsvigninger, inkludert aggressiv destruktivitet og en kreativ minieksplosjon. Denne typen ting gjør liksom at jeg føler mer, av både det ene og det andre.

Og som et direkte resultat av denne kreative minieksplosjonen, har jeg fått en ny idé. Jeg har i skrivende stund omtrent åtte – ni prosjekter på gang som er på veldig forskjellige steder når det gjelder hvor ferdige de er og hvor mye oppmerksomhet de får, så det siste jeg trenger er enda et nytt prosjekt å holde på med. Men dette er et annerledes prosjekt, nærmest ei utfordring til meg sjøl. Fordi det jeg har slitt og sliter mest med både når det gjelder Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, er at prosjekta vokser seg så altfor store. Det er så mye jeg vil si, og alt er så viktig. Denne gangen skal jeg strippe det ned så mye jeg klarer: jeg skal gi meg sjøl begrensninger i tid og rom, og jeg skal gjøre språket mitt så reint og minimalistisk jeg bare kan. Kanskje funker det ikke, men det er verdt et forsøk.

Jeg har to karakterer som må tilbringe noe tid – tentativt ei uke, men vi får se hva som skjer – sammen i en leilighet i Budapest på grunn av jobb. Det jeg alltid vil skrive om, er åssen forhold mellom mennesker utvikler seg over tid. Denne gangen skal det ikke være måneds- og årevis, og det skal ikke være sidehistorier i hytt og pine. Det skal være disse to, i denne leiligheten og denne byen – for hva skjer med skrivinga mi hvis jeg flytter den utafor komfortsonen sin, som er småbygder og byer i Norge? – og det er det. Det som skjedde før og det som skjer etterpå er irrelevant. Det skal ikke bli langt, og jeg skal skjære vekk alle de trådene som allerede fins i de to andre store prosjekta mine som i seg sjøl også er kimer til romaner. Alt overflødig skal vekk. Damn, det var godt for meg å lese Hundene i Tessaloniki, ass. Antydningas kunst. Vi får se om jeg mestrer den.

Og hvorfor akkurat Budapest? Ganske tilfeldig. Jeg har vært der to ganger, så det er et sted jeg klarer å skrive om med relativ letthet uten å gjøre masse research. Jeg veit ikke om du veit dette om meg, men jeg hater å gjøre research.