Innkjøp: Endelig er andre delen av The Destroyer-albumet til TR/ST her! Og se så fin vinyl!
TV-serie: Åh dere, jeg er så utrolig glad for at His Dark Materials er bra! Etter den gedigne skuffelsen som var filmen fra 2007 var jeg litt tilbakeholden med entusiasmen min da jeg fikk greie på at den altså skulle bli en HBO-serie, og særlig fordi bøkene kanskje er den aller beste YA/fantasy-serien jeg noen gang har lest, men jeg liker det så langt! Jeg syns Lyra godt kunne vært enda frekkere og mer uforskamma, og bittelitt mindre barnslig, men alt i alt syns jeg Dafne Keen gjør en god jobb som hovedrolleinnehaver. Men: jeg syns HBO har så dårlig bildekvalitet at jeg faktisk blir litt lei meg. Jeg må se episodene på dataen fordi TV-skjermen rett og slett blir for stor og bildet desto mer kornete. Altså, Netflix klarer jo å levere OK bildekvalitet, det burde ikke være noe vanskeligere for HBO? Akk ja.
Spill: Jeg har ikke offisielt gitt opp Tomb Raider 3 ennå, men det jeg derimot har gjort, er å kjøpe et av mine kjæreste barndomsminner på Steam: The Curse of Monkey Island, som altså er nummer tre i Monkey Island-serien. Jeg snakka litt om Monkey Island her, og altså, hvor ekstremt fornøyelig dette spillet er kan bare ikke overdrives. Sist gang jeg spilte det var jeg antakelig rundt ti år og ikke så god i engelsk, så sånn i tillegg til at dette var en nostalgieksplosjon av de sjeldne, lo jeg faktisk høyt flere ganger der jeg satt aleine i mørket i leiligheten min fordi jeg endelig skjønte alle vitsene. Og dere, det er noe helt eget ved det å komme tilbake til noe du elska som barn i voksen alder. Jeg spilte The Curse of Monkey Island så sykt mange ganger da jeg var liten at det var veldig mange av replikkene jeg kunne utenat, bare at jeg denne gangen faktisk forstod hva de betydde. Gir det mening? Litt sånn som når man husker en engelskspråklig sang fra før man lærte seg engelsk, bare at man husker sangen liksom helt fonetisk og uten noen ordbaserte assosiasjoner til lydene? Til tross for at spillet er godt over tjue år gammalt (!) holder det seg like godt den dag i dag, og det hører med til historien at jeg koste meg såpass mye at jeg runda hele greia på to dager.
Film: Sin City, Super Dark Times, Beach Rats, The Big Sick, The Tale, A Ghost Story, The King, Up (jeg er seint ute, jeg veit) og The Limehouse Golem.
Altså, A Ghost Story. Jeg hadde egentlig ingen forventninger da jeg satte den på, annet enn at en perifer bekjent hadde sagt at hun likte den. Det skulle vise seg at den på sett og vis ødela meg litt, på best tenkelige måte. Den er så lavmælt og stillegående at man et øyeblikk kan misforstå og tru den er kjedelig, men før du i det hele tatt har skjønt at det har skjedd, har den krøpet innunder huden på deg og trollbundet deg. Dette er det ørnte beviset på at less is more, på at hvis man tar vekk alt unødvendig tant og fjas, sitter man igjen med et materiale som er så rått og så ekte at det ikke lenger går noen omveier; følelsene filtreres ikke, de skytes direkte inn i blodårene dine, og de få virkemidlene den faktisk tyr til, virker desto sterkere. Herregud, jeg er så sykt fan av minimalisme i film. A Ghost Story er noe av det tristeste, fineste, rareste og mest poetiske jeg har sett på ei god stund, og etter hvert beveger den seg så sømløst over i metafysikken at jeg jaggu ender opp med å føle dette. Sjølve hjemsøkingsaspektet funker ganske likt som det gjør i The Haunting of Hill House (som jeg også virkelig elska), og akkurat dét var absolutt blant de tinga jeg likte aller best i den serien, men i motsetning til The Hauting of Hill House er ikke A Ghost Story en skrekkfilm. I det hele tatt. Så ikke la deg skremme (høhø) av tittelen hvis du ikke liker grøssere. Denne passer for alle som setter pris på minimalistisk filmkunst uavhengig av sjanger.
Musikk: Jeg er stadig på synthpop-kjøret, og i følge last.fm-statistikken min er Afraid of the Dark av Young Ejecta den sangen jeg har hørt aller mest på i november. Jeg kommer alltid til å være spesielt svak for den tilsynelatende sjølmotsigelsen "dansbart og trist", og når vokalisten har en såpass behagelig stemme i tillegg er det jo nesten selvsagt at jeg ikke har klart å holde meg unna denne låta.
Fin oppsummering, er glad du har sett Up (syns ikke filmen holder seg like godt hele veien, men de første ti minuttene kommer alltid til å være favorittdelen min av noen film ever) og kult at His dark materials-serien er bra (har enda ikke sett den fordi jeg har en del andre serier jeg holder mer på med, men satser på å få sett den i romjula, dessuten har jeg egentlig ikke HBO, men jeg kan mammas passord dit hvis jeg skulle føle for å se noe der og jeg leste et sted at HBO og Netflix har lyst til å gjøre det mer vanskelig for folk å bruke andres passord for å se ting og jeg har ikke lyst til å abonnere på mer enn max to strømmetjenester om gangen så det føles som jeg har en tidsfrist og dette ble en veldig lang parantes).
SvarSlettEllers fint at du har fått kost deg med et spill du er glad i og jeg syns Halloweeen-looken din var kul :)
Takk!
SlettJeg likte også de første ti minuttene av Up veldig godt! Den delen og de snakkende hundene var nok det jeg likte best med den. Og jeg syns absolutt du bør se His Dark Materials når du får tid og mulighet, trur du vil kunne like det veldig godt!