For cirka et års tid siden nevnte jeg i forbifarta at jeg er villig til å kjøpe nesten hvilken plate som helst så lenge den er utgitt på vinyl med fin farge, og hvis det er limited edition er jeg enda vennligere innstilt. (Jeg fikk forresten aldri den plata jeg snakka om den gangen, men jeg har fått penga tilbake og alt er vel.) Det er jo ikke helt sant, for jeg ville ikke kjøpt noe det aldri ville falt meg inn å kjøpe ellers, men hvis det er et band jeg liker sånn ganske godt i utgangspunktet som har gitt ut noe på farga vinyl… Altså, jeg er veldig for å bruke penger på musikk i det hele tatt, men personlig liker jeg å få noe fysisk igjen for det, pluss at jeg syns vinylplater har en veldig fin lyd, så jeg betaler mer enn gjerne ekstra for å kunne spille av musikken min på en organisk måte, og hvis den til gjengjeld kommer i ei estetisk tiltalende innpakning… Okei, jeg trenger egentlig ikke å rettferdiggjøre for dere hvorfor jeg liker å kjøpe vinylplater, og særlig farga vinylplater, jeg bare liker det; jeg liker å eie pene ting og jeg liker god lyd. Det gir en ekstra dimensjon til hele musikkmediet å ha et stykke visuell kunst i tillegg som utfyller og utvider det. Det gjør meg bare veldig glad når en artist eller et band har tatt seg bryet med å sette sammen en forseggjort utgivelse på denne måten, liksom gjort musikken til en del av noe større, en mer helhetlig opplevelse, om du vil.
Hadde jeg på noe tidspunkt i livet mitt vært rik, hadde platesamlinga mi sannsynligvis vært enorm. Det er dessverre ikke realiteten. Men dette er de farga vinylplatene jeg på nåværende tidspunkt har (har selvfølgelig (!) en god del flere plater på vanlig svart vinyl, altså, i tilfelle det ikke skulle være opplagt):
Boy Harsher – Careful i hvit
Aaahh, de minimalistiske, kalde synthene til Boy Harsher har noe BDSM-aktig ved seg. Jeg veit ikke helt hva det er, det er noe musikk som liksom bare er mer seksuell enn annen musikk, sangtekstene trenger ikke å ha noe med saken å gjøre. Derav denne spillelista jeg lagde en gang (og som jeg sikkert kommer til å oppdatere med ekstremt ujevne mellomrom framover, som med alle andre spillelister jeg har). Synestesien min skulle heller ønske at denne plata var rød, men jeg klager ikke. Yndlingslåt fra albumet: Fate.
Gåte – Jygri i grå
Denne utgivelsen var jeg så heldig å ramle over på platemesse for noen år siden – ikke bare er den grå, men den inneholder også debut-EP'en til Gåte (med det passende navnet Gåte EP). Jeg har vært veldig fan av Gåte i mange, mange år nå, og det er faktisk ingen som er like gode på å blande norsk folkemusikk med moderne elementer som det de er. Yndlingslåt fra albumet: veeeeldig vanskelig å velge, for det er så utrolig mange gode her, men hvis vi regner med EP'en – og det gjør vi vel, gjør vi ikke? – er det kanskje muligens deres ekstremt stemningsfulle versjon av Grusomme skjebne.
Gåte – Svevn i grønn
Jeg blei så utrolig glad da Gåte bestemte seg for å gjøre comeback! Og det til tross for at jeg helt ærlig aldri hadde trudd det kom til å skje, for jeg leste et intervju med Gunnhild en gang før gjenoppstandelsen der hun snakka om hvor ekstremt utmattende det var for henne å turnere way back when. Jeg har ennå ikke blitt like glad i de nye låtene deres som jeg er i de gamle, men er det ikke nesten alltid sånn, da? Jeg trur jo ikke noe på at de har blitt noe dårligere med åra – og altså, Svevn er på ingen tenkelig måte et dårlig album heller, det bare har ikke fanga meg i like stor grad som det Jygri og Iselilja gjorde. Yndlingslåt fra albumet: jeg trur ikke jeg har noen ingen-over-ingen-ved-siden-favoritt, men for eksempel Kom no disjka er blant de sterkeste etter min mening.
Gåte – Attersyn i gjennomsiktig marmor
Okei, så denne EP'en representerer noe av det jeg er aller mest svak for i farga vinyl-sammenheng. Kombinasjonen av gjennomsiktighet og marmorering er uslåelig, altså. Jeg syns bare det er så utrolig pent. Coveret til denne EP'en er også yndlingscoveret mitt blant alt som Gåte har gitt ut, så det er nesten synd det "bare" er en EP, dette her. Yndlingslåt fra EP'en: syns faktisk Attersyn har en større prosentandel sterke låter enn det Svevn har, og for eksempel Rideboll og Gullborg er helt på høyde med Iselilja-materialet deres.
John Maus – Love Is Real i gjennomsiktig neonrosa
Tru meg når jeg sier at denne plata faktisk er så rosa at det ikke er mulig å få det tilstrekkelig fram ved hjelp av mobilkameraet mitt. Hvor rosa den er kan egentlig ikke overdrives. Veit ikke helt hva jeg syns om coveret sånn i seg sjøl, men både fargen og kitsch-faktoren kler John Maus og soundet hans veldig godt. Bare John Maus er John Maus. Yndlingslåt fra albumet: The Silent Chorus.
Son Lux – Alternate Worlds i hvit
Son Lux må vel kunne regnes for å være sjefen av kunsteriske utgivelser, i hvert fall innafor grensene av det som innbefattes av min musikksmak. Jeg liker musikken deres veldig godt, men jeg hadde nok ikke endt opp med å eie fire av platene deres hvis det ikke hadde vært for at de er sinnssykt forseggjorte og dritpene. Mener å ha lest et sted – eller kanskje hovedperson Ryan Lott snakka om det i instastoryen sin en gang, husker ikke helt – at Son Lux nesten aldri bruker tradisjonelle instrumenter, men at de sampler alt mulig rart og lager synther ut av det – litt sånn som Sigur Rós til tider holder på, men bare dratt enda lenger. En av synthene på en av sangene er for eksempel babyen til Ryan Lott som skriker. Dette er mye av grunnen til at jeg nesten ser på Son Lux mer som et kunstprosjekt enn et band, og utgivelsene deres matcher det inntrykket. Yndlingslåt fra albumet (EP'en?): Lost It To Trying (Mouths Only Lying).
Son Lux – At War With Walls & Mazes i blå og svart marmor
Dette er sjølve kronjuvelen i samlinga mi. Det er helt umulig å fange opp de aldeles nydelige fargenyansene med mobilkameraet mitt, det er nesten så jeg har lyst til å invitere alle dere som måtte lese dette hjem til meg så dere kan få holde den opp i lyset, snu på den og betrakte den sjøl. HERREGUD DENNE ER SÅ FIN. Og ikke bare sjølve plata, men coveret òg. Jeg aner ikke hva det forestiller, men dette er abstrakt kunst som gjør ting med meg. Jeg har lyst til å ha denne til utstilling på veggen. Yndlingslåt fra albumet: helheten er viktigere enn noen enkeltlåt her, men Epilogue gjør jobben sin godt og oppsummerer på sett og vis hele reisen albumet utgjør.
Son Lux – We Are Rising i gjennomsiktig rosa
Dette albummet, og det over, kjøpte jeg som en del av et bokssett, og er gjenutgivelser; det er derfor jeg plasserer dem etter Alternate Worlds selv om disse albuma blei gitt ut for første gang før Alternate Worlds, for akkurat disse utgivelsene er nyere. Altså selv om albuma opprinnelig ikke er det, mener jeg. Jeg veit ikke helt, det gir mening i hodet mitt. SE PÅ DISSE FARGENE, DA. Jesus kristus. Yndlingssang fra albumet: som med At War With Walls & Mazes passer låtene så fint sammen og glir så umerkbart over i hverandre at det nesten føles meningsløst å trekke fram individuelle spor, men la oss nå for syns skyld si Leave the Riches.
Son Lux – Remnants i gjennomsiktig turkis
Den tredje og siste delen av Son Lux-bokssettet mitt. Dette er ikke en nyutgivelse, men ei samling tidligere uutgitte rarities (er det okå å bruke den norske oversettelsen "rariteter"?) og ymse småplukk som aldri helt passa inn på noe annet album. Den turkise fargen er helt nydelig, det samme gjelder coverbildet. Og jeg syns også både fargene og bildet kler musikken til Son Lux veldig godt. Dette er en visuell representasjon av akkurat sånn som musikken høres ut, liksom. Yndlingslåt fra albumet: Black Waters (som er en cover av ei countrylåt av Jean Ritchie, noe jeg ikke visste fra før, men likevel kunne høre; at den opprinnelig er en countrysang, mener jeg, for no amount of kunstnerisk synth kan fullt ut kamuflere den veldig klassiske countrymelodien denne sangen har).
TR/ST – The Destroyer – 1 i turkis og svartish
Ja, for hvilken farge er det egentlig som er splætta oppå det turkise der? For meg ser det ut som svart, men liksom svart i et så tynt lag at det turkise skinner gjennom? Som om svarte faktisk er malt på, liksom? Eller kanskje heller sølt? Jeg veit ikke, jeg liker det spennende som skjer i fargene (beklager hvis jeg høres ut som en wannabe-interiørdesigner her) og jeg liker ujevnhetene, jeg liker i det hele tatt når noe gir meg følelsen av å være fysisk og ekte og håndgripelig og organisk, om det så bare er en illusjon. Yndlingslåt fra albumet: Bicep.
TR/ST – The Destroyer – 2 i gjennomsiktig, hvit og svartish
Dette er den første plata jeg kjøpte etter at jeg ikke lenger har platespiller – det vil si, jeg har aldri hatt platespiller, men jeg ga Jørgen platespiller i julegave i 2012, så jeg har i praksis hatt platespiller så lenge vi har bodd sammen. Men no more. Håper å kunne hel- eller delfinansiere platespillerkjøp med penger jeg forhåpentligvis får til jul, så jeg kan høre på denne "på ordentlig." Men plata er fin, da! Bare sjå på'n! Yndlingslåt fra albumet: Slow Burn (og også Destroyer).
Unnveig Aas – Old Soul i gjennomsiktig sjøgrønn
Det slo meg nettopp at en utvalgt vegg i leiligheten min ville sett ekstremt stilig ut hvis jeg hadde hatt en måte å henge opp alle de farge vinylplatene mine i et mer eller mindre tilfeldig mønster. Jeg veit ikke om noe slags opplegg for det i det hele tatt fins? Jeg kan da ikke være den eneste som noen gang har ønska meg det? Uansett. Min gamle venn og tidligere samboer Unnveig lager kanskje ikke den typen musikk jeg hører mest på sånn generelt, men stemmen hennes er likevel så kraftfull og vakker at jeg er villig til å høre på hva enn det er hun måtte finne på å synge. Syns det er ekstra koselig å eie Unnveigs første album på nettopp sjøgrønn vinyl, for om jeg ikke husker helt feil, var det en av yndlingsfargene hennes da vi gikk på forfatterstudiet i Bø for lenge siden. Yndlingslåt fra albumet: Mama, I Want to Be Young.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar